Vannbevegelsen.no

Folkebevegelsen for bevaring av vann som felleseie

Kronikk til Drammens Tidende  (Lest 3340 ganger) Skriv ut

1 B


Martin  Fredag 4. April 2008, kl. 23:31

(3. 11. 2004) av Trude Malthe Thomassen

HOVEDPLAN VANN - ET VIKTIG SKRITT MOT KOMMERSIALISERING AV DRIKKEVANNET

En dramatiske reform gjennomføres i et tempo, så ingen registrerer hva som foregår.

Drammens Tidende meldte 11. september at ny hovedplan for vannforsyningen var lagt ut til høring i Drammen, Lier, N. Eiker og Røyken. Dette unngikk dessverre vår oppmerksomhet innen høringsfristen utløp 8. oktober. Det er meningen at de berørte kommunestyrer skal behandle planen før året er omme. Innbyggerne har vært oppfordret til å lese dokumentet og komme med synspunkter. Vi vil tro at få har vært i stand til å gjennomskue det tunge dokumentet på så kort tid. En forutsetning for forståelse av Hovedplanen er også kjennskap til internasjonale og nasjonale planer og betingelser, i tillegg til en viss kunnskap om offentlige regnskapsregler. Hovedplan Vann bygger nemlig opp under et større prosjekt som vil gjøre vann til en vare i et internasjonalt marked. Norge har nok vann til å forsyne hele verden med drikkevann. Og nå er det de nevnte kommuner som skal oppfylle sin del av planen for norsk vanneksport.

Drikkevannet er, uten offentlig debatt eller klart politisk vedtak, langt på vei kommersialisert. Ja, få er i det hele tatt klar over at det er tilfellet. Det som mangler for å gjennomføre full liberalisering, a la strømforsyningen, er kun et sammenhengende ledningsnett. For uten et sammenhengende ledningsnett kan man ikke frakte vann fra en kant av landet til en annen - eller ut av landet.

Kommersialiseringen av drikkevannet foregår fra to kanter.

1) På den ene side, og med mest vidtrekkende konsekvenser, gir man nå konsesjon for vannuttak til kraftverk. Det vil si at et kraftverk kan sitte med alle rettigheter til regulering av et vassdrag. Kraftverkene kan selges fritt. Det innebærer at retten til vann også kan selges.

2) På den annen side kan driften av vannforsyningen konkurranseutsettes innenfor tidsrammer av rundt en generasjons varighet, slik vi nå risikerer for Norges største vannforsyning som dekker Oslo-områdets 500.000 innbyggere.

Det som umiddelbart kan synes vanskelig å begripe, men som ikke mindre er en forutsetning, er at vannforsyningen, før den overlates til multinasjonale investorer, må samles på offentlige hender for å få til en kommersialisering. Det har flere årsaker. En av dem er at det kreves offentlig styring for å få til et sammenhengende ledningsnett. Et sammenhengende ledningsnett gjør det tilsynelatende mulig å bestille vann fra konkurrerende leverandører (sml. strømforsyningen).

Så godt som alle vannforsyningsanlegg i Norge er foreløpig eid av abonnentene, noen gjennom samvirkefellesskap og andelslag (de fleste og minste), andre gjennom offentlig eierskap (de færreste, men største). Forskjellen på eierformene er at de offentlige vannverkene og driften av dem ikke er direkte styrt av abonnentene, slik de øvrige er. Politiske myndigheter kan derfor kommersialisere de offentlige vannverkene uten at abonnentene får et ord med i laget eller blir informert om hva som foregår. Det er naturlig nok også myndighetene som gir konsesjon til vannuttak. Mindre selvfølgelig er det at de samme myndigheter gir konsesjon til vannuttak, ikke til vannverk, men til kraftverk når disse befinner seg i samme vassdraget.

De små abonnentstyrte vannverkene er et hinder for denne utviklingen, både fordi de er selvstyrte, men ikke mindre fordi de er avgrenset fra et større nettverk av sammenkoblede vannforsyningsområder. Alle må inn på et felles ledningsnett, skal det bli fart over konkurransen. Siden det ikke er abonnentene som vil få glede av denne utviklingen, synes det som om myndighetene ser det nødvendig å benytte virkemidler av politisk, juridisk og moralsk tvilsom karakter.

De små abonnentstyrte vannverkene trues blant annet med ekspropriasjon og tvangstilkobling til det offentlige nettet. Dette skjer også der den abonnentstyrte vannforsyningen har bedre kvalitet på vannet enn den det offentlige kan tilby.

For å få til utbygging av et ledningsnett som få innbyggere er tjent med (koble flere vannforsyningsområder sammen), henviser man til lekkasjer på ledningsnettet. Man legger imidlertid ledninger også til nye områder under dekke av reparasjoner.

Et tredje element i kommersialiseringsstrategien er installasjon av vannmålere. Vannmålere skal få oss til å tro at det er nødvendig å senke forbruket, fordi Norge har lite drikkevann. Men planen er snarere at vi skal være villige til å betale godt for en høyt verdsatt ressurs. På grunn av de sterke reaksjonene på det plutselige hoppet i strømpriser, skriver SINTEF i en rapport (utarbeidet for Kommunal- og regionaldepartementet, 2003) at utfordringen ligger i å "finne argumentene som øker betalingsvilligheten".

Hovedplan Vann for Drammen, Lier, N. Eiker og Røyken har satt av en økning på 1,7 mill. kroner neste år til reparasjoner. Det er ingen tall for hva som blir brukt i år. Det finnes heller ingen dokumentasjon som viser at halvparten av vannet lekker ut. Påstanden om at "kommunene kjøper dobbelt så mye vann fra Glitrevannverket som de selger videre til abonnentene" bør ikke fremsettes uten dokumentasjon.

Det skal imidlertid brukes 5,1 mill. kr. på et "felles ledningsprosjekt", dvs. ledninger som binder vannforsyningsområder sammen.

Vannprisen er beregnet å stige radikalt frem mot perioden 2015-2018. Årsaken er blant annet å finne i de nye reglene for beregning av selvkost. Sammen med økte investeringer sørger de nye reglene for en betydelig avkastning. Det er nemlig blitt slik at selvkostbegrepet gir rom for fortjeneste! For hver krone som investeres (i for eksempel nye ledninger) øker grunnlaget for beregning av fortjenesten. Det kalles bare ikke det, men kapitalkostnad. Men det er nøyaktig det samme. Fortjenesten de fire kommunene beregner seg for 2005 er 30,1 mill. kroner, mot idag 25,2 mill. Perioden 2015-2018 skal derimot gi en årlig avkastning på 64,2 mill. Vannprisen fra Glitre er tenkt økt med 5,6 mill. neste år (uten økning av forbruket). Og stikk i strid med påstanden om forventet befolkningsvekst og derav behov for økt vannforsyning, beregner man en tilvekst på 3.883 personer totalt, men en senkning av forbruket med 88 mill. m3 vann pr. år!

Innen 2015 vil imidlertid drikkevannet etter alle prognoser pumpes til England og Kontinentet. Det vil raskt kunne gi de samme konsekvenser som eksporten av strøm; høye priser og mangel på vann. Politikere og befolkning må våkne for de alvorlige forhold norsk vannforsyning nå underkastes. Vi er i ferd med å miste kontrollen over vår siste, men viktigste ressurs, drikkevannet!

Loggført