Vannbevegelsen.no

Folkebevegelsen for bevaring av vann som felleseie

Vannposten nr. 170 Oppfordring til samvirke  (Lest 32 ganger) Skriv ut

1 B


Trude  Torsdag 28. November 2019, kl. 18:25

Går vannet samme vei som strømmen?

Vil vi få ett selskap for renseanlegget og et annet for levering av vannet? Og vil private aktører kunne håve inn fortjeneste på drikkevannet, slik de gjør på kraftverkene og strømledningene?

Av Trude Malthe Thomassen


   Mye tyder på at faren er overhengende med den regjeringen vi har i dag siden Erna Solberg allerede under Bondevik-regjeringen satte i verk en rekke tiltak i denne retning. For å ta det siste hun gjorde, først:
   Som kommunalminister ba hun SINTEF utrede en organisering av vannforsyningen, som tilsvarer den vi har for strømmen. Det vil si at vannverket blir delt i to: Renseanlegget skal være ett selskap, mens et annet skal stå for levering av vannet. SINTEFs mandat var å vise at prisen på vann ville bli lavere med dette systemet.
   Nå vet vi jo hvordan det er gått med strømprisene. Ingen med vettet i behold vil påstå at strømmen er blitt billigere. Den er blitt så dyr at vi nå får regning hver måned i stedet for hver tredje som det var tidligere, så det skal bli lettere for oss å holde styr på utgiftene. Nettleien er ofte høyere enn prisen på strømmen. Og i tillegg blir det lagt til en forbruksavgift til staten, med moms også på avgiften.

   SINTEF var naturlig nok ikke i stand til å vise at prisen på vann ville bli lavere med et slikt system. Hva gjør en forskningsinstitusjon, som, så mye den enn vil, ikke er i stand til å oppfylle mandatet? De vil jo gjerne ha oppdrag fra staten en annen gang også, og da holder det ikke å komme med et annet svar enn det man blir bedt om.
   Løsningen SINTEF valgte, var å anbefale myndighetene å fokusere på dårlig drikkevann, slik at befolkningen ville forstå hvorfor vannet ble dyrere.

   Det gikk ikke mer enn to dager etter at rapporten ble offentliggjort, før Aftenposten på første side, og med krigstyper, fortalte oss at mange vannverk leverer dårlig drikkevann. Det var Folkehelseinstituttet som sto bak opplysningene. De var basert på en undersøkelse over 15 år og viste tilsynelatende at det først og fremst var de små vannverkene som hadde så forskrekkelig dårlig vann.
   Enhver med minimal innsikt i logikk eller vitenskapelig metode, kunne umiddelbart fastslå at Folkehelseinstituttet bedrev tautologiske slutninger, ikke forskning. Det var ingen nødvendig sammenheng mellom premisser og konklusjon. Etter at dette ble påpekt i en artikkel i Tidsskrift for den norske lægeforening, ble det aldri mer henvist til rapporten som bevismateriale for dårlig drikkevann.

   Men så kom giardia-epidemien i Bergen og noen år senere, funn av en giardia-cyste i Oslos drikkevann. Jon Røstum i SINTEF bemerket med tilfredshet at «betalingsvilligheten økte».

Benchmarking og rammefinansiering
   Det som foreløpig er gjennomført av planene for omorganisering av vannforsyningen, er en liksom-konkurranse mellom vannverkene, det som på ny-norsk kalles benchmarking. Resultatene fra en bred innsamling av data fra vannverkene skal danne grunnlag for rammefinansiering av ledningsnettet. Rammefinansiering betyr at ledningseieren får tillatelse til å ta en nærmere bestemt fortjeneste, som gjennomsnittlig skal være av en viss størrelse over et visst antall år. Beregningen av lovlig fortjeneste på strømnettet er esoterisk for en uinnvidd. Men grovt sagt innebærer den at nettleverandøren kan beregne seg en gjennomsnittlig fortjeneste på 20 % over en periode på 5 år. Et slikt regime er det som blir forberedt for drikkevannsforsyningen gjennom benchmarking-systemet.

Endret definisjonen på selvkost
   Erna Solberg syntes å vite hva hun drev med og hvilke skritt som skulle til for å nå målet om kommersialisering av drikkevannet. I løpet av sine fire år som kommunalminister rakk hun å endre definisjonen på selvkost, slik at det er mulig å beregne fortjeneste og fremdeles kalle det selvkost. Det er det George Orwell kaller ny-tale i fremtidsdystopien «1984». Grepet er så snedig at det ikke kommer frem i regnskapet at det dreier seg om profitt. Tvert imot regnskapsføres profitten som kostnad. «Kostnaden» beregnes på denne måten:

   Man tar verdien av alle anleggsmidlene, det vil si renseanlegg, ledninger, pumper og høydebasseng – alle realverdiene – og tenker seg at disse blir solgt.
Deretter tenker man seg at pengene for salget investeres i aksjer eller annet som kan gi avkastning. Den avkastningen man kunne ha fått, men som man altså ikke får, blir bokført som tap, altså en kostnad.
   Nå er det jo ikke slik at man alltid får avkastning på børs-investeringer, derfor er det utarbeidet en mal for hvor høy avkastning det er naturlig å beregne innenfor selvkost. For halvannet decennium siden, da Erna var kommunalminister, tok man utgangspunkt i gjennomsnittlig avkastning på børsen det foregående år. I 2014 sendte regjeringen Solberg ut et rundskriv, der man anbefalte å benytte en 5-årig swap-rente + ½ prosentpoeng. Da kommer man for tiden opp i ca. 4,5 %.

   Årsaken til at noen overhodet kan synes at dette regnskapsjukset er tilforlatelig, skyldes den utbredte misoppfatning at vannverkene er og alltid har vært eiet av kommunene, og at det er kommunene som har utgifter med legging av vannledninger m.m. Men slik er det ikke. Det sier seg egentlig selv i og med at vannavgiftene er beregnet til selvkost. Selvkost vil i normal språkbruk si at inntektene skal tilsvare de faktiske utgifter. Det er abonnentene som betaler hele kalaset. Kommunene har ingen utgifter. Så hvorfor skal de kunne ta fortjeneste på investeringer de ikke har gjort? Kommunene har ikke lidd noe tap ved ikke å investere i andre foretak. Det er ikke deres penger, det er våre.

Det er blitt presserende å påpeke at det dreier seg om våre verdier, ikke kommunens, fordi EU forlanger at offentlige investeringer skal gjøres med tanke på profitt. Det kalles Markedsinvestorprinsippet.
   Solberg-regjeringen mottok i 2013 en utredning vedrørende kommunal virksomhet i lys av EØS-avtalen. Der står det svart på hvitt at EU forlanger at offentlige investeringer skal gjøres utfra profitthensyn: «Det offentlige kan altså ikke foreta en investering (…) for å ivareta sosiale, regionale eller sektorpolitiske hensyn hvis det ikke samtidig er «god business».»
   Det er interessant å merke seg at Erna Solberg endret definisjonen på selvkost lenge før Markedsinvestorprinsippet dukket opp i EU-horisonten. Men samtidig hadde det seg slik at man også i EU hadde endret definisjonen på selvkost. Der kalles den Cost+.   


Generell uvitenhet
   Under den rød-grønne regjeringen ble det dessverre, men i god tro, fremsatt et forslag om at vannverkene skulle eies av kommunene. Forslaget ble fremmet for å unngå privatisering og kommersialisering. Forslaget vitner på den ene side om hvor liten forståelse politikerne har for EØS-avtalen, på den annen side om hvor lett de lar seg påvirke av lobbyister, så som Norsk Vann, en organisasjon for vannverkene. For nå ble resultatet det motsatte av hva forslagsstillerne ønsket. Hadde vannverkene forblitt eiet av abonnentene, ville ikke EU ha kunnet fremme krav om konkurranseutsetting eller andre former for kommersialisering.

Kommuneloven, KF og IKS
   Som kommunalminister endret Erna Solberg Kommuneloven, slik at kommunale tjenester måtte organiseres i egne foretak, som om de var private bedrifter. Hun skapte to nye selskapsformer: kommunalt foretak (KF) og interkommunalt selskap (IKS). Det siste fikk en egen lov, som ligner på aksjeselskapsloven.

Lov om samvirker
   Etter påtrykk fra EU, begynte hun også arbeidet med en lov om samvirker. Den ble vedtatt under den påfølgende rød-grønne regjeringen. Tidligere var ikke samvirker og andelslag regulert av særlov. De kunne være så ideelle de bare ville. Og det var gjerne det de var, kanskje spesielt andelslagene, som somregel var veldig små.
   Så godt som alle private vannverk i Norge var tidligere organisert som andelslag. Men fra og med 1. januar 2013 måtte de organiseres som samvirker.


   For EU-kommisjonen dreier alt seg om avkastning og økonomi. Virksomheter uten profittmotiv er ikke bare uinteressante, de er rett og slett en trussel mot grunnpilarene i EU-prosjektet. Ergo ble det forbudt med andelslag. De må organiseres etter Samvirkeloven, som er utformet etter prinsippene fra aksjeselskapsloven. Det vil si at det tas for gitt at virksomheten er basert på profitt.

   Lovendringene gjør at en kommersialisert vannforsyning er rykket flere skritt frem. Foruten Lov om kommunale vass- og avløpsanlegg, ble det gjort en tilsynelatende mikroskopisk endring i Plan- og bygningsloven:
   Tidligere var det slik at ny bebyggelse hadde plikt til å koble seg til kommunal vannledning hvis det gikk en slik i rimelig nærhet. I 2010 ble dette endret til også å gjelde for eksisterende bebyggelse. Det innebærer at når kommunen legger vannledning til, eller forbi et område der det allerede er etablert en vannforsyning, blir de som bor der tvunget til å koble seg til den kommunale ledningen. Men slike tvangstiltak forekom også før den siste paragrafen trådte i kraft. Det groveste eksempelet må være andelslaget Hvitsten vannverk:
   
   Hvitsten vannverk benyttet en grunnvannskilde og vannverket var godkjent av myndighetene. Vestby kommune skulle imidlertid legge vann- og avløpsledninger forbi området og ville ha abonnentene til Hvitsten vannverk inn på den kommunale ledningen.
Vestby får vann fra Vannsjø, som er en av Norges mest forurensede innsjøer. Selv om vannet selvsagt blir renset, betyr det ikke at det har god kvalitet som drikkevann. Abonnentene i Hvitsten vannverk var godt fornøyd med eget vann og ønsket ikke det kommunale vannet. Men for sent ble de klar over at kommunen ikke hadde hjemmel for å tvinge dem over på kommunal ledning. Saken endte med at kommunen overtok vannverket vederlagsfritt. Abonnentene fikk beholde sitt eget vann, men de måtte betale en vannavgift til kommunen. Den ble det dobbelte av hva de hadde hatt. Abonnentene måtte også betale tilkoblingsavgift. Dette var altså før kommunene fikk hjemmel i lov til slike tvangstiltak.

   Da den nye paragrafen trådte i kraft 1. juli 2010 satte den i gang et rush av konflikter. I mange kommuner var det, kanskje mer enn 30 år tilbake, lagt vannledninger parallelt med avløpsledningene. Det kan skyldes praktiske årsaker, siden vann og avløp gjerne blir lagt i samme grøft. Men mens det var frivillig, og ofte ikke ønsket, å bli koblet til vannledningen, var det for mange kjærkomment å få kommunalt avløp. Ifølge forurensingsloven har kommunen et ansvar for at husholdningene har tilfredsstillende avløp, enten dette er privat eller kommunalt. Men kommunene har aldri hatt ansvar for å levere vann. Altså var det frivillig om man ville koble seg til vannforsyningen. I dag er det imidlertid slik at du må koble deg til kommunal vannledning og betale graving, rørlegger og tilkoblingsavgift. Men ingen kan tvinge deg til å bruke vannet.  Du kan altså beholde ditt eget vann, men du må betale fastavgift til det kommunale vannverket. Det er mange som velger denne varianten. 

   Vestvågøy er en liten kommune med spredt bebyggelse. Den hadde ett kommunalt vannverk og 15 private. Kommunens hovedplan for vannforsyning gikk ut på å få alle innbyggerne inn på en kommunal ledning. Når det var fullført, skulle driften konkurranseutsettes.

   I Søndre Land er det mange små vannverk. Her jobbes det også iherdig for å tvinge alle inn på kommunal ledning. Men i motsetning til kommunen, har andelslagene vann som er godkjent av Mattilsynet, mens kommunens vannverk driver på dispensasjon. Allikevel forlanger kommunen at alle skal kobles til deres vannledning. Et av andelslagene frontet saken og klaget til Fylkesmannen. Fylkesmannen avviste klagen, men forutsatte samtidig at kommunen leverte tilfredsstillende vann! Det visste han imidlertid godt at kommunen ikke gjorde. I dag har de kommunale vannverkene godkjenning, men nær halvparten av innbyggerne i den spredt befolkede kommunen har fremdeles sitt eget drikkevann.

   Bestrebelsene for å samle alle på ett nett gjelder ikke bare innenfor kommunegrensene. Over det ganske land legges det ledninger som forbinder det ene vannverket med det andre og kommuner med nabokommuner. Man kaller det «å ha reservevannforsyning». På Østlandet eksisterer det et sammenhengende nett rundt hele Oslofjorden – og inn i Sverige.
 
   Da Vestfold Interkommunale Vannverk la en ledning til 500 millioner kroner fra Farris til Eikeren, var begrunnelsen «reservevannforsyning». Men helt siden vannverket i Eikeren sto ferdig, har det levert vann parallelt med vannverket i Farris. Vestfold Interkommunale Vannverk, som nå kaller seg Vestfold Vann, har i dag mulighet til å levere dobbelt så mye vann som behovet tilsier. Det var nettopp slik liberaliseringen av strømforsyningen begynte:
 
   Først bygget man flere kraftverk enn nødvendig, og fikk et overskudd på strøm. Overskuddet ble brukt som argument for eksport og økonomisk liberalisering. Deretter bygget man ut overføringsnettet slik at strøm kunne føres fra ett område til et annet. I dag har vi flere kabler som leverer strøm til Kontinentet. Og strømmen leveres til dem som betaler best. Tidligere var kraftverkene pliktig til å levere strøm lokalt. Ikke så unaturlig, siden kraftverkene gjerne var bygget for å gi lokalbefolkningen strøm! Denne plikten ble opphevet etter markedsliberaliseringen. Men først ble mange kraftverk solgt til Statkraft.
   For drikkevannets del har kommunene aldri hatt noen forpliktelser. I 2008 ble den første vannledningen lagt til utlandet. Den går fra Halden kommune til et område nord for Strømstad.

   En interessant side ved Vestfold Vanns tilknytning til Eikeren, er selskapet som har fått konsesjon på vannuttak. Det er ikke vannverket, men et nedlagt kraftverk. Kraftverket er så lite at det ikke er hjemfall på det. Det kan altså selges til hvem som helst. Og med i et eventuelt salg, følger konsesjonen på drikkevannsuttak.

«Kan leve av å selge vann når oljen er slutt»
   I mars 2014 ble det avholdt en konferanse i regi av Miljødirektoratet, Innovasjon Norge, Forskningsrådet, Enova, Norsk Vann, Vannforsk, Smart Water Cluster og Vannklyngen – en blanding av myndigheter, vannverk, næringsliv med økonomiske interesser innen vannforsyning, i tillegg til offentlige organisasjoner som gir økonomisk støtte til forskning og ideer for næringsvirksomhet.
   En av foredragsholderne var Jesper Bo Jensen ved Institutt for Fremtidsforskning i Århus. Herr fremtidsforsker Jensen eier sitt eget forskningsinstitutt og holder foredrag om og for næringslivet. Han fortalte forsamlingen at Norge kan leve av å eksportere vann. Tanken var langt fra ny. Den har tvert imot vært et premiss for investeringer i kommunalt drevne vannverk i årtier. Og den har vært premiss for en rekke lovendringer og endringer av forskrifter og retningslinjer. Tidligere daglig leder i Vestfold Interkommunale Vannverk, (Vestfold Vann), uttrykte det slik ti år tidligere: Striden mellom ham og styreformannen gikk ikke ut på om det skulle eksporteres vann, men om det skulle foregå via ledning eller med skip fra Slagentangen. Mosseregionen vann, avløp og renovasjon, MOVAR, så frem til at det skulle legges ledning over fjorden.

   Mange politikeres syn på verdiskaping er preget av en spesiell økonomisk tankegang. Der skilles det ikke mellom realverdier og finansielle verdier, det vil si papirpenger. Fremskrittspartiet er f.eks. motstander av hjemfall på kraftverk. Man er av den oppfatning at kraftverkene skal kunne selges til hvem som helst, når som helst og hvor som helst. Desto oftere et kraftverk selges, til stadig høyere pris, jo mer verdiskaping, ifølge denne lite subtile tankegangen. Det er langt fra tale om at det skapes nye verdier. Det er bare prisen som stiger. Og det er innbyggerne i dette landet, som betaler prisstigningen.

   Hva har vi så i vente fra tospannet Erna Solberg og Siv Jensen, for hvem verdi er det samme som penger, og ingenting har egentlig verdi?

Hjelp fra venstresiden
Erna og Siv får dessverre nyttig hjelp fra venstresiden. Det skyldes et misforstått solidaritetsbegrep, en enorm tiltro til det offentlige, en ditto mistillit til enkeltmennesker – og sist men ikke minst – liten forståelse for EØS-avtalen. 
   Et av verdens største selskap innen vannforsyning, Veolia, som lenge har ønsket seg inn i vannforsyningen i Norge, er ikke interessert i å drifte et av Vestvågøys 15 private vannverk – med bare – la oss si – 10 abonnenter. Men hvis Vestvågøy får alle vannverkene inn på det kommunale nettet, forholder det seg annerledes. Da snakker vi om et titalls tusen innbyggere + fiskeindustri og flyplass. I tillegg øker folketallet med turistbesøk. Og hvis Vestvågøy sørger for reservevannforsyning fra nabokommunene, som igjen fører ledningen til sine naboer, så begynner vi å se konturene av en lukrativ virksomhet.

I solidaritetens navn
I 2010 fikk vi som nevnt, en tilføyelse til Plan- og bygningsloven. Den sier at kommunen kan kreve at eksisterende bebyggelse, og det betyr hus med egen vannforsyning, blir koblet til kommunal ledning – i solidaritetens navn. Det er kostbart å legge vannledning og derfor, argumenteres det, bør alle være med på prosjektet og dele på kostnadene. Det høres rett og rimelig ut. Men ser man konsekvensene av denne tilsynelatende solidariteten, fortoner det seg annerledes.
   Da Titanic gikk på et isfjell, var det ikke nok livbåter til alle. Mannskapet hadde ordre om å redde kvinner og barn på 1. klasse. Dette førte til at noen av de overlevende levde med dårlig samvittighet for at nettopp de ble reddet. Ingen vil imidlertid finne på å anklage dem for å være usolidariske fordi de ikke hoppet i sjøen og omkom, de også. Men når det gjelder vannforsyningen, skal vi alle hoppe i havet og drukne i solidaritetens navn. I solidaritetens navn tvinges vi inn på kommunal vannforsyning – før den overlates til Veolia eller et annet transnasjonalt selskap.
   Vi har altså en lov som gir kommunen rett til å koble alle til kommunal vannledning. Men vi har også lover som ikke bare gir kommunen rett til å konkurranseutsette driften, men også sørger for at de har plikt til det. Vi har Konkurranseloven, innført under Bondevik II mens Erna var Kommunalminister, og vi har EØS-avtalen, som gjennom diverse direktiver tvinger kommunene til en slik praksis. Det er bare ikke aktuelt riktig ennå, fordi så mange fremdeles har egen vannforsyning. 

   Offentlig vannforsyning har vært både et hygienisk og sosialt tiltak vi har kunnet glede oss over i noen få generasjoner. Men det langstrakte og spredt bebygde landet vi bor i, har ikke gjort det naturlig å påby kommunene å levere vann til innbyggerne. Det har vært opp til den enkelte å sørge for egen vannforsyning. Svært mange har fremdeles egen brønn og mange er knyttet til små lokale vannverk de selv har vært med å bygge opp. Det kan være alt fra 5 til noen tusen husstander som har samlet seg om en slik løsning. Det finnes ca. 500.000 brønner, og fremdeles mange små private vannverk drevet av abonnentene selv.

   De kommunalt drevne vannverkene har i utgangspunktet enten vært private eller de er utvidet ved at kommunen har overtatt ett eller flere private vannverk. Det er bare i sentrum av byene at kommunen har vært pådriver for å skaffe innbyggerne vann. Til å begynne med dreide det seg ofte om en enkel vannpost på torget, der alle kunne hente vann vederlagsfritt. Den første eiendomsskatten var visstnok betaling for kommunalt vann, avløp og renovasjon. Siden ble det innført avgifter som skulle dekke de faktiske utgiftene kommunen har ved å drifte disse tjenestene. Derfor har vann, avløp og renovasjon alltid vært betalt av dem som får levert vann og fjernet kloakken og søpla. Derfor spiller det heller ingen rolle om en kommune er fattig eller rik. Men i grisgrendte strøk kan det fort bli svært kostbart for innbyggerne om politikerne vedtar at den kommunale vannforsyningen skal bygges ut. For det er innbyggerne som betaler utbyggingen.

   Vi er kommet i en lei knipe, fordi begrepene ‘privat’ og ‘offentlig’ er snudd på hodet. Offentlig sektor kommersialiseres under press fra EU, Verdens handelsorganisasjon, OECD og FN. Drikkevannsforsyningen er intet unntak.
   
   Små private vannverk har kun til formål å levere vann til abonnentene. Det har aldri vært tale om fortjeneste. De private vannverkene opererer derfor mer i overensstemmelse med tankegangen til offentlig sektor slik den var tidligere, mens offentlig sektor er blitt big business.

Kunstig skille mellom kommunen og innbyggerne
EUs krav om at offentlige investeringer skal baseres på profitt, har skapt et kunstig skille mellom kommunen og innbyggerne. Kommunen var en gang identisk med oss. Nå er den i ferd med å bli administrator av avtaler med store selskaper. Det er de store selskapene som skal levere oss samfunnstjenestene, tjenester vi dels har krav på utfra lovverket, dels er forpliktet til å benytte. Det siste er mest interessant i denne sammenheng.

   Vi har plikt til å koble oss til kommunal vannforsyning, mens kommunen ikke har plikt til å levere vann. Vi har med andre ord, ifølge lovverket, plikt til å forsyne Veolia med fortjeneste.
Det er på denne bakgrunn Vannbevegelsen har påpekt at det ikke er kommunen som eier vann-, avløp- og renovasjonstjenestene. Det er oss. Vannverkene er våre. Det er vi som har betalt dem. Kommunen bare drifter dem for oss.

   For å redde vannet fra kommersialisering, må vi skape en ny offentlig sektor. Kanskje er det bedre å kalle den allmenn. Så lenge vi har EØS-avtalen, er medlem av OECD, WTO og FN, kan en slik allmenn sektor bare eksistere på siden av det offentlige. Vi må skape en privat allmenn sektor, så som ideelle samvirker.

Hva vi bør gjøre
Folk må samle seg om det kommunale vannverket sitt og kreve at det organiseres som samvirke eiet av abonnentene.

Ingen lover eller forskrifter hindrer kommunene i å overlate vannverket til abonnentene. Det er opp til politikerne.

Uansett bør man registrere et samvirke, som står klar til å overta vannverket i det øyeblikket det blir konkurranseutsatt.

For det blir det!

Loggført