Velkommen, Gjest. Vennligst logg inn eller registrer deg.
Har du ikke mottatt e-post for aktivering ?
tirsdag 21. november 2017, kl. 14:13
Hovedside Hjelp Søk Logg inn Registrer

Vannbevegelsen  |  Informasjon  |  Vannposten  |  Emne: Vannposten nr. 167 Vi eier kraftverkene 0 medlemmer og 1 gjest leser dette emnet. « forrige neste »
Sider: 1 Skriv ut
Skrevet av Emne: Vannposten nr. 167 Vi eier kraftverkene  (Lest 340 ganger)
Trude
Redaktør
Registrert bruker
**
Innlegg: 331


« på: fredag 21. april 2017, kl. 15:57 »

VI EIER KRAFTVERKENE

av
Ottar Brox


En skal ikke spekulere lenge på private småproblemer før en risikerer å oppdage at de kan være skapt av store, kollektive samfunnsproblemer.

Et eksempel: Vi kjøpte for noen år siden et eldre hus – med oljefyr fra 1928. Den må sjølsagt bort. Fyrkjelen og olja må erstattes av noe som skader miljøet mindre.
Vi lurer på å skaffe oss en moderne elektrokjele, slik at vi kan bruke de gamle og gode radiatorene i huset – med energi fra el-nettet. Det kan en til og med få støtte til.

Men nå leser jeg denne avisen  grundig hver morgen, og særlig det som min gamle arbeidskamerat Odd Handegård skriver om kraftkabler til Europa. Vi vil gjennom slike kabler bli en del av fellesmarkedet for strøm – og risikerer å få tyske strømpriser her i dette kalde landet.


Dyre tabber?
I så tilfelle vil det være en kjempetabbe å satse på elektrisk oppvarming. Og om Handegårds innsikter blir forstått av mange, kan vi kanskje snart risikere å få et bystyre som lar folk beholde oljefyrene sine. Vi veit jo alle hvordan effekten på private lommebøker kan forpurre tiltak som er nødvendige for at verden skal bli bedre.

Men denne risikoen burde gjøre oss mer opptatt av et annet viktig fellesskapsproblem: Hvem har i dag eier-inntekter av kraftverkene, som hvert sekund til evig tid skaper svært store verdier? Og hvordan fastsettes de prisene som vi eiere må betale for vårt eget produkt?


Dugnad
La oss ta utgangspunkt i norsk kraftverkshistorie, lokal versjon:
Folk i Torsken kommune på Senja var på 1930-tallet lei av sølet med parafinlamper, og det ble oppnevnt et kraftverkstyre som skulle sette i gang utbygging av Osterfossen. De søkte lån i Kommunalbanken, men fikk det bare om de kunne garantere mange nok abonnenter, slik at styremedlemmene måtte gå fra hus til hus med lister. Alle abonnentene måtte også stille med spett og spade og arbeide nesten gratis i 20 dager.
Arbeidet kom i gang i juni 1936, og dugnaden gikk så greit at vi kunne slå på lyset alt før jul det året. (Berg og Torsken Bygdebok, bd. II, s. 431.)

Slik ble fedrelandet elektrifisert, selv om stat og fylker ofte gjorde de jobbene som fiskeskippere og bygdelærere på kommunalt nivå måtte påta seg på Senja. Likevel må det gå an å kalle elektrifiseringa av Norge et kollektivt, folkelig prosjekt, selv om våre skattepenger har betydd mer enn våre dugnadsbidrag med spett og spade. Det er altså det norske folket som i fellesskap må være eiere av den norske strømforsyninga.

Som i tilfellet med Torsken Kommunale Kraftverk, må det være eiernes, altså brukernes demokratiske organer som bestemmer strømprisen – altså hvor mye som må kreves inn fra eierne/abonnentene for å vedlikeholde, nedskrive og fornye anleggene.


Er det slik nå?
 Det har vi eiere ufullstendig kunnskap om. Derfor kan vi ta feil, men vi har inntrykk av at det er konstruert en slags halvprivatiserte eierorganisasjoner med godt betalte direktører og generøst honorerte styremedlemmer som «konkurrerer» om sine eiere (oss) som «kunder». Vi må regne med at norsk elektrisitet blir helprivatisert om investorpartiene kommer til makta for alvor.

Det som skjer i vasskraftsektoren er karakteristisk for forfallet i «den norske modellen». Noen tilegner seg systematisk stadig større deler av dette folkets kollektive eiendom. Skal kraftverkene gå den samme veien som våre felles fiskestammer?


Et alternativ
Et parti som jeg stemmer på, gikk til valg på et forslag om el-kraftreformer som kunne sikre alle eierne av Det Norske Kraftverket, altså alle hushold i dette landet, nok rimelig kraft til at det ikke ble dyrere for oss enn for mellom-europeere å holde ei 100 kvadratmeters leilighet varm. Brukte en mer, måtte overforbruket betales med tyske priser, og om vi kunne bruke mindre, ville vi bli honorert for det. Alle som vil, bør kunne se at dette ville være et middel ikke bare mot overforbruk og utplyndring av oss alle, men også mot ulikhet – som alle partiene sier at de er imot.
Men det løfterike forslaget er visst bare blitt seriøst fremmet i interne parti-møter.















Du støtter arbeidet vårt ved å melde deg inn i Vannbevegelsen.
Medlemskontingenten betales til konto 1254.05.18244.

kr.    250 for vanlig medlemskap, gratis for  
               familiemedlemmer
kr.    100 for studenter og andre med dårlig råd
kr. 1.500 for organisasjoner og bedrifter

Husk å oppgi e-postadresse! Vi har ikke økonomi til å sende informasjon i posten.

* Vannposten nr. 167 Vi eier kraftverkene.pdf (204.73 KB - lastet ned 7 ganger.)
« Siste redigering: lørdag 22. april 2017, kl. 13:16 av Trude » Loggført
Sider: 1 Skriv ut 
Vannbevegelsen  |  Informasjon  |  Vannposten  |  Emne: Vannposten nr. 167 Vi eier kraftverkene « forrige neste »
Gå til:  


Logg inn med brukernavn, passord og innloggingstid

Bygget på MySQL Bygget på PHP Powered by SMF 1.1.19 | SMF © 2006, Simple Machines XHTML 1.0 godkjent! CSS godkjent!