Velkommen, Gjest. Vennligst logg inn eller registrer deg.
Har du ikke mottatt e-post for aktivering ?
tirsdag 21. november 2017, kl. 14:12
Hovedside Hjelp Søk Logg inn Registrer

Vannbevegelsen  |  Informasjon  |  Vannposten  |  Emne: Vannposten nr. 166 Hvem har ansvaret for at vi taper kampen mot EØS-avtalen? 0 medlemmer og 1 gjest leser dette emnet. « forrige neste »
Sider: 1 Skriv ut
Skrevet av Emne: Vannposten nr. 166 Hvem har ansvaret for at vi taper kampen mot EØS-avtalen?  (Lest 446 ganger)
Trude
Redaktør
Registrert bruker
**
Innlegg: 331


« på: onsdag 22. mars 2017, kl. 17:38 »

Vi har ingen tid å kaste bort!

Hvem har ansvar for at vi taper kampen mot EØS-avtalen og hva må gjøres?

Av Olav Boye

Den Europeiske Union (EU) og EØS-avtalen er to sider av samme sak og kan ikke skilles i dagens situasjon. Foran folkeavstemningen i 1994 ble EØS-avtalen presentert som et kompromiss. EU-tilhengerne så på avtalen som et skritt mot full deltakelse i EUs føderale utvikling, mens noen i motstandernes rekker så avtalen som en permanent tilknytning til EU, som dermed svekket argumentet for full norsk EU-deltakelse.

Dagens EØS-avtalen med tretten tusen rettsakter, direktiver, forordninger og dommer, Schengen-avtalen og om lag tjue andre avtaler med EU, inkludert det militære samarbeidet, gjør at Norge er mer involvert i EUs politikk i dag, enn det som ble avvist i folkeavstemninga i 1994. Storbritannia har ikke Schengen-avtalen og Danmark har sine fire forbehold fra 1992, og er blant annet ikke med i det militære samarbeidet.
Nei til EU har tapt alle kampsakene de siste tjuefem årene.

Nei til EU har utredet alternativer til EØS-avtalen. Nei til EU har vedtatt at de krever at EØS-avtalen blir sagt opp og erstattet med en handelsavtale. Det blir hevdet at handelsavtalen mellom Norge og EEC fra 1973 til 1994, var en bra sak for Norge.
Finn Gustavsen påpekte noen år etter folkeavstemninga i 1972, at vi vant folkeavstemninga, men har tapt hver dag etterpå. Norske regjeringer tok inn EUs regelverk i full forakt for folkeviljen og i 1988 sendte statsminister Gro Harlem Brundtland et rundskriv til alle departementer at nå skal alle nye norske lover og forskrifter harmoniseres med EUs rettsakter.
Det var seks år før EØS-avtalen ble undertegnet og godkjent av flertallet i Stortinget.

Alternativet til dagens EØS-avtalen kan ikke være en ny handelsavtale
Det må ryddes opp i de øvrige avtalene og ikke minst regjeringenes tilpasning til EUs regelverk, enten det er påtvunget eller ikke. Hvis det blir aktuelt har vi to alternativer til regjering som skal føre forhandlingene med EU.
Det er ingen grunn til å ha tillit hverken til Erna Solberg eller Jonas Gahr Støre. De er begge erklærte føderalister og markedsliberalister, og vil ikke forhandle fram en handelsavtale som vil føre til at vi slipper ut av EUs jerngrep og gjenvinner folkestyret på alle nivåer. Meldingene fra EU til Storbritannia er at de må akseptere EUs fire friheter, fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft og ikke minst EUs konkurranseregler, for å få en handelsavtale med EU. Det er ingen grunn til å tro at EU vil akseptere at Norge kan få en annen avtale enn Storbritannia.

Norges alternativ til EØS-avtalen og de andre avtalene med EU, må være en total avvisning av imperiebyggerne i Brussel og EUs som politisk system. Vårt alternativ må være å forhandle fram eventuelle solidariske handelsavtaler med de respektive europeiske statene for å unngå EU. Dermed er Norge i forkant av et sannsynlig sammenbrudd av det føderale og markedsliberalistiske EU. Storbritannia har startet forhandlinger for å forbedre sine handelsavtaler med landene i Commonwealth og avventer sitt forhold til de europeiske statene, som fortsatt vil være styrt fra Brussel.

Norges avtaler om levering av gass til Storbritannia, Tyskland og Nederland er basert på tosidige avtaler, men det er EUs uakseptable regler som ligger til grunn. Det betyr at Norge taper noen milliarder kroner hvert år, fordi EU ikke aksepterte Norges gassforhandlingsutvalg.

Nei til EU, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, sier de er for oppsigelse av EØS-avtalen og at den skal erstattes med en ny handelsavtale med EU. Men de har liten troverdighet på grunn av sine handlinger. SP og SV satt åtte år i regjering med Arbeiderpartiet, med basis i Soria Moria-erklæringen som akseptert EØS-avtalen og dermed alle rettsaktene fra EU. De to partiene fikk riktig nok stemme imot noen direktiver, men Arbeiderpartiet hadde flertall og kontrollerte at EUs regler ble påtvunget oss. Her var det ikke handlingsrom eller mulighet for reservasjon. Nei til EU har gjort vedtak om oppsigelse av EØS-avtalen, men tusenvis av medlemmer og tillitsvalgte på alle nivåer forsvarer allikevel EØS-avtalen og påstår feilaktig at avtalen er en uvesentlig og liten del av EUs politikk.    

Det er mer enn sytti prosent som sier nei til norsk medlemskap i EU.
Det ville vært enda flere hvis spørsmål forholdt seg til EUs føderale utvikling og ikke til et medlemskap som er gått ut på dato. Fra 1. desember 2009 trådde den såkalte Lisboa-traktaten i kraft, som i realiteten er den avviste føderale grunnloven for EU. EU er derfor ikke lenger en medlemsorganisasjon, men en føderal statsdannelse under oppbygging. Både i Brussel og her hjemme tåkelegger man den politiske virkeligheten, fordi en vet at i alle EU-statene er det solid flertall mot den føderale utviklinga.
Nei til EU har dessverre vist liten interesse for å sette det føderale EU på dagsorden.

Det er ulogisk at det er solid flertall mot norsk deltakelse i EU, mens det er flertall for EØS-avtalen. Det har sin forklaring i at de to såkalte nei-partiene og Nei til EU, ikke har noen troverdighet når de krever oppsigelse av EØS-avtalen. Når Nei til EU aksepterer at tilhengere av den markedsliberalistiske EØS-avtalen, har tillitsverv i det som skulle være den fremste kamporganisasjonen mot EUs føderalisme og markedsliberalisme, er det ikke underlig at folk flest ser på EØS-avtalen som et akseptabelt kompromiss.
Nei til EU, SP og SV har derfor hovedansvaret for at vi så langt har tapt kampen mot EØS-avtalen.

Når Kristen Nygaard var leder i Nei til EU, ble det bygd opp et europeisk nettverk i kampen mot EU – TEAM. Det er stor motstand mot EUs føderale utvikling i alle EU-statene, men ingen felles kamporganisasjon i Europa.
Nei til EU er i dag en mislykket forsvarsorganisasjon mot norsk deltakelse i, og påvirkning fra, EU. En ny strategi må være en offensiv kamp mot EU som politisk system, i allianse med den politiske venstresiden og fagbevegelsen i EU. EUs imperialistiske politikk i samarbeid med USA og terrororganisasjonen NATO må synliggjøres og nedkjempes. Alternativet til dagens EU må være et solidarisk samarbeid mellom sjølstendige, demokratiske stater.

Det er mange bevisste motstandere av EU, den føderale utviklinga, markeds-liberalisme og angrepene på velferd og faglige rettigheter i fagbevegelsen.

På grunn av sviket i Nei til EU, SP og SV, er det også mange som er i tvil om vi skal ta kampen mot EØS-avtalen. Det var utrolig at landsmøtet i Fellesforbundet enstemmig gikk inn for EØS-avtalen, sjøl om de enda engang krevde en del forbehold. I realiteten sa landsmøtet i Fellesforbundet et solid ja til at det ikke finnes alternativer til markedsliberalismen og globaliseringa. Her er de på linje med Margaret Thatchers tese om: There Is No Alternative – TINA.

LO har avvist EUs forslag om en minstelønn i Europa, samtidig er de for en allmenngjøringsordning, som sikrer en minstelønn til ikke-organiserte. Det er en særdeles dårlig strategi for å bygge en solid fagbevegelse basert på frivillig medlemskap og kollektive avtaler og arbeidsrett. Det er sterkt beklagelig at verken fagbevegelsen i EU eller i Norge, har forstått at EUs agenda er på linje med storselskapenes og lobbyorganisasjonens dagsorden. En svekket fagbevegelse er en forutsetning for større profitt og politisk makt til våre motkrefter. De hevder at det blir ikke noe fart på europeisk næringsliv før vi har samme lønns- og arbeidsvilkår som i Asia. Har fagbevegelsen akseptert det?

Eliten i norsk fagbevegelse
Om noen uker er det LO-kongress, og vårt forhold til EØS-avtalen står på dagsordenen enda en gang. Det er liten grunn til å tro at flertallet av eliten i norsk fagbevegelse vil kreve oppsigelse av EØS-avtalen og satse på en tvilsom handelsavtale, en avtale som høyst sannsynlig ikke vil endre på noe som helst. En må fastslå at fagbevegelsen i Norge, som i EU, ikke har noen strategi for å ta knekken på våre motkrefter, - de flernasjonale selskapene, de globale finansinstitusjonene, de samkjørte markedspartiene fra sosialister, sosialdemokrater, de grønne, til liberale og konservative og deres mektige lobbyorganisasjoner, med ubegrensede midler til å svekke eller helst knuse de faglige organisasjonene.    

Når skal Nei til EU og de to såkalte nei-partiene ta et oppgjør i egne rekker og opparbeide seg tillit i kampen mot EU, EØS-avtalen, markedsliberalismen, sosial dumping og det kriminelle arbeidslivet?
Det foreligger utredninger som fastslår at Norge vil få solgt sine varer og tjenester uten en EØS-avtale. Vi må få politisk lederskap som er villig til å ta i bruk våre fortrinn. EU-statene trenger for eksempel norsk gass i tillegg til de usikre leveransene fra Russland, Midtøsten og Nord-Afrika. Bare på dette området har norske myndigheter en solid plattform i forhandlingene, hvis de er villige til å ta opp kampen mot EU. Ingen av dagens to regjeringsalternativer vil endre sine markedsliberalistiske standpunkter og ta opp kampen til det best for velferd, arbeid og nedrustning i Europa. Her er det stort behov for opprydding og endringer i venstresiden og fagbevegelsens lederskap.

Mine faglige og politiske kamerater i Europa ser til utenforlandet Norge, som med en solid økonomisk ryggrad kan gå i spissen i kampen mot EU og kunne lykkes, som motivering for andre.
Det er en utfordring for de som skal på LO-kongressen og som i dag ikke stoler på egne krefter og egen strategi.
Det er en utfordring for de som mener de tilhører den politiske venstresiden. De må ta standpunkt og gå til valg på kampen mot EU, EØS-avtalen og høyrekreftene.
For mange av oss er et sosialistisk og demokratisk samfunn alternativet til EU og dagens uakseptable situasjon.

Det må bety sosialisering av bank og finansinstitusjoner, avprivatisering av alle offentlige oppgaver, - inkludert helse- og sosialtjenester, undervisning på alle nivåer, vann- og energiforsyning, kollektiv transport, inkludert jernbanedriften.
Det betyr gjenvinning av folkestyre på alle nivåer og at norske lover skal vedtas av Stortinget i henhold til den norske grunnloven. Det er forutsetningen for å skape en velferdsstat for alle, og at partiene kan gå til valg på sine programmer uten å forholde seg til EU, EØS-avtalen, kontrollorganet ESA og EU-domstolen.

Det er viktig at de fagorganiserte og de som sogner til den politiske venstresiden har en klar analyse av de globale maktforholdene. USA og EU benytter terrororganisasjonen NATO, til angrep på stater som ikke aksepterer deres verdensorden. Norge er med for fullt i dette imperialistiske prosjektet og stiller kapital og militære til rådighet for angrep på Afghanistan, Irak, Syria og – verst av alt – vår terrorbombing av Libya. Det globale NATO har planene klare for angrep på Russland, Kina, Iran og Nord-Korea. Det vil få katastrofale følger for verdenssamfunnet og må stoppes av en politisk våken opinion i vår del av verden. Det er en klar sammenheng i vår akseptering av EUs politikk og våre krigsforbrytelser i NATOs navn.
Kan vi få LO-kongressen til å forstå den sammenhengen?  

Kom ikke og fortell oss at vi må ha ytterligere utredninger, alternativer, nye debatter og folkeavstemninger. Nå er det de politiske partiene som må ta ansvar og legge fram sine alternativer og få disse vurdert av velgerne – ut fra hva som er best for det store flertallet – ikke en økonomisk elite, som i årevis har misbrukt sin makt. Vi må rett og slett lære oss å ta politisk ansvar og ha tillit til at vårt partivalg vil være det rette til å gjeninnføre folkestyre på alle plan, ikke minst i Stortinget.

Det vi trenger nå er politisk lederskap på venstresiden og politisk handling etter en strategi som vil endre samfunnet til det beste for det store flertallet.

Det første skritt i en slik strategi er å få sagt opp EØS-avtalen og ryddet unna vår tilknytning til det føderale og markedsliberale EU. Det er en forutsetning for å skape nytt folkestyre og politisk handling til det beste for fellesskapet. Er det mulig å få flertall for å komme seg ut av NATO, vil det være glimrende og avgjørende for vår framtid. Den frustrasjonen vi opplever i fagbevegelsen og den politiske venstresiden, må erstattes med politisk bevissthet og vilje til handling.
Det er det bare oss sjøl som kan skape – og vi har ingen tid å kaste bort.



Du støtter arbeidet vårt ved å melde deg inn i Vannbevegelsen.
Medlemskontingenten betales til konto 1254.05.18244.

kr.    250 for vanlig medlemskap, gratis for  
               familiemedlemmer
kr.    100 for studenter og andre med dårlig råd
kr. 1.500 for organisasjoner og bedrifter

Husk å oppgi e-postadresse! Vi har ikke økonomi til å sende informasjon i posten.



VANNBEVEGELSEN
Buerstranda 6
3234 Sandefjord


* Vannposten nr. 166 Hvem har ansvar for.pdf (220.72 KB - lastet ned 11 ganger.)
« Siste redigering: onsdag 22. mars 2017, kl. 18:06 av Trude » Loggført
Sider: 1 Skriv ut 
Vannbevegelsen  |  Informasjon  |  Vannposten  |  Emne: Vannposten nr. 166 Hvem har ansvaret for at vi taper kampen mot EØS-avtalen? « forrige neste »
Gå til:  


Logg inn med brukernavn, passord og innloggingstid

Bygget på MySQL Bygget på PHP Powered by SMF 1.1.19 | SMF © 2006, Simple Machines XHTML 1.0 godkjent! CSS godkjent!