Vannbevegelsen.no

Folkebevegelsen for bevaring av vann som felleseie

Valgforbund mot EØS-avtalen 2017  (Lest 4135 ganger) Skriv ut

1 B


Trude  Torsdag 23. Oktober 2014, kl. 14:19

Artikkelen er et bearbeidet utdrag fra en tale på Østfold Nei til EUs feiring av tyveårsjubileet for folkeavstemningen i -94 på Fredriksten, Halden, 18.oktober.

Det tredje slaget:
VALGFORBUNDET
mot EØS og målstyringsvanviddet.
Av Johan Nygaard

Ã… danne et valgforbund mot EØS – og for en kunnskapsbasert, økologisk ansvarlig og sosialt rettferdig  politikk – strider mot tilvente strategiske forestillinger.  Men en realistisk vurdering av den politiske situasjonen forteller oss at et slikt valgforbund ikke er til Ã¥ komme forbi hvis vi mener alvor i kampen mot EØS og mÃ¥lstyringsvanviddet.

Folkets seier over de økonomiske, byrÃ¥kratiske og politiske elitene i 1972 og -94 vil bli stÃ¥ende i historien som to euforiske øyeblikk fylt av hÃ¥p som styrker oss i  troen pÃ¥ folk og den sunne folkelige fornuften. Dette hÃ¥pet og denne troen lever fremdeles blant oss og fÃ¥r næring fra disse historiske øyeblikkene. Det er troen pÃ¥ folk og den sunne fornuften  – og hÃ¥pet om en global, økologisk ansvarlig og sosialt rettferdig opplysningskultur – som skal feires ved tyveÃ¥rsjubileet 28.november 2014.

Kampen mot  EU og EØS bygger pÃ¥ solide kunnskaper,  redelig og etterrettelig argumentasjon, og tilsvarende respekt for vÃ¥re motstandere – selv om respekten ikke alltid blir gjengjeldt. Og med denne kunnskapen og slike sunne holdninger gir vi næring til samtalene mellom folk. For det er nÃ¥r folk snakker sammen  ansikt til ansikt at forandringen skjer. Dette er vÃ¥r arena.  Dette var nøkkelen til folkets seier over de økonomiske, byrÃ¥kratiske og politiske elitene i 1994.

Folkebevegelsen i 1972 var det selvfølgelige forbildet for Nei til EU. Men situasjonen var likevel annerledes i -94. Alliansene måtte bygges mer robuste, arbeidet med kunnskapsutvikling måtte være mer omfattende, grundig og systematisk. Arbeidet på grasrota måtte organiseres bedre, og kommunikasjonen, både internt i organisasjonen og ut til folk, måtte bli mer effektiv.

Men vel sÃ¥ viktig for samholdet var det at vi definerte de bærebjelkene i det norske samfunnet  som vi stÃ¥r sammen om, og som vi forsvarte i kampen mot EU-medlemskap. I dag ser vi hvordan EØS-prosessen og mÃ¥lstyringsvanviddet  systematisk undergraver nettopp de bærebjelkene i det norske samfunnet som vi forsvarte i -94. NÃ¥r vi i dag skal forsvare folket og folkestyrets seire i de to folkeavstemningene om EU-medlemskap,  innebærer det at vi mÃ¥ mobilisere en tilsvarende bred, folkelig, tverrfaglig og tverrpolitisk allianse til kamp mot  EØS og mÃ¥lstyringsvanviddet.  NÃ¥ mÃ¥ vi ruste oss til dette tredje slaget.

Men kampen for Ã¥ befri oss fra den krenkende og nedverdigende EØS-avtalens autonome forbannelser blir nødvendigvis et helt annerledes politisk spill enn kampanjene mot medlemskap i EU i 1972 og -94. Kampanjene mot EU-medlemskap var  sÃ¥kalte engangsspill.  I dag er EØS-avtalen den grunnleggende betingelsen for den daglige politikkutformingen i Norge, og har sÃ¥ledes blitt rammeverket for de normale, gjentatte og stabile politiske spillene med et relativt sett lavere konkfliktnivÃ¥ enn engangsspillene i 1972 og -94. Kampen mot EØS og mÃ¥lstyringsvanviddet  mÃ¥ vinnes i de normale, gjentatte og relativt stabile politiske spillene.

EØS-avtalen og den suksessive suverenitetsavståelsen i EØS-prosessen er ikke korrekt hjemlet i Grunnloven. Slik EØS-avtalen feilaktig er hjemlet i Grunnloven, ble den vedtatt med to tvilende stemmers tilstrekkelig overvekt i Stortinget. Disse to fortvilte stemmene gråt i stortingsrestauranten fordi Kjell Magne Bondevik hadde brukt ukristelige metoder for å tvinge dem til å stemme mot sin egen intuisjon og sunne fornuft. Stortingen vedtok EØS-avtalen på falske forutsetninger, uten at at de grunnlovsendringer som avtalen i virkeligheten innebærer ble lagt fram for folket forut for et stortingsvalg – og i en situasjon hvor det i følge meningsmålingene var et klart flertall i folket mot avtalen. I det påfølgende stortingsvalget ble da også mandatfordelingen slik at det ikke ville ha blitt tilstrekkelig flertall for EØS-avtalen.

Historien har bekreftet hvordan EØS-tilhengerne førte folket, fagbevegelsen og nasjonalforsamlingen bak lyset, slik EØS-motstanderne hele veien har hevdet. I dag innebærer kampen mot EØS nødvendigvis Ã¥  konfrontere de EØS-tilhengerne som var alliansepartnere i kampen mot fullt EU-medlemskap. Dette strider mot tilvente strategiske forestillinger, men er ikke til Ã¥ komme forbi. Betingelsene for alliansebygging er altsÃ¥ dramatisk endret siden 1994.

 Det er ogsÃ¥ Stortinget som mÃ¥ si opp EØS-avtalen. Det kan Stortinget gjøre med simpelt flertall. Vi kan trygt regne med at mer opplysning og mer debatt vil gi et flertall mot EØS i folket.  NÃ¥r vi med stor ydmykhet kan forutse dette, er det blant annet fordi arbeidslivspolitikken, og samtlige av de store  strukturreformene som tilpasser Norge til EUs indre marked, har mislykkes  pÃ¥ sine egne premisser, og blir stadig mer upopulære blant folket, fagfolkene og i fagbevegelsen. Dette kan bare bli verre. Over hele linjen vokser  fagfolkenes og fagbevegelsens motstand mot virkningene av EØS-prosessen.

Lærerstreiken ved tariffoppgjøret, og det  faglig og etisk begrunnede opprøret mot mÃ¥lstyringen og markedsorienteringen av helsesektoren og velferdsstaten, representerer en vekkelsesbølge som bare kan vokse i styrke og omfang. Denne vekkelsen drives ikke frem av karismatiske ledere, men av tusenvis av samvittighetsfulle fagfolks oppriktige vitnesbyrd. Den mÃ¥l- og resultatstyrte  tilpasningen til EUs indre marked oppleves som en mangel pÃ¥ respekt for arbeidets verdi, som krenker medarbeidernes faglige integritet, og som underminerer de humanistiske, demokratiske og faglige idealene som motiverer medarbeiderne i skolen og i velferdsstaten. Den som en gang har stÃ¥tt frem mot dette uvesenet vil aldri bøye av – for det er umistelige humanistiske, demokratiske og faglige verdier som stÃ¥r pÃ¥ spill. Dette er verdier vi har et sterkt personlig forhold til. Derfor blir det Ã¥ stille opp i kampen mot EØS personlig nødvendig for oss.

Det rødgrønne samarbeidet forutsatte at EØS-motstanderne i Senterpartiet og SV forpliktet seg til Ã¥ regjere pÃ¥ grunnlag av EØS-avtalen. Som administratorer av EØS-prosessen bidro Senterpartiet og SV til Ã¥ tilsløre EU-tilpasningen for folket. Dette har kostet Senterpartiet og SV troverdigheten. Uten et troverdig oppgjør med sin egen  medvirkning til den mÃ¥lstyrte EØS-tilpasningen i det rødgrønne samarbeidet, kan disse demoraliserte smÃ¥partiene ikke gjøre seg hÃ¥p om Ã¥ mobilisere sitt tradisjonelle velgerpotensial. PÃ¥ meningsmÃ¥lingene ligger EU-motstanden stabilt mellom 70 og 80 prosent, og motstanden mot EØS altsÃ¥ mellom 35 og 50 prosent. PÃ¥ Stortinget har derimot EU-tilhengerne et overveldende flertall. Senterpartiet og SV, med  tilsammen 14 mandater, har forspilt sin troverdighet som representanter for den store EØS-motstanden i folket. Dette misforholdet mellom holdningene i folket og representasjonen i nasjonalforsamlingen er helt unormalt.

Dette er kritisk for folkestyret. NÃ¥r krisen i EU etterhvert slÃ¥r inn i Norge for alvor, vil EØS-tilhengerne – akkurat som elitene i EU – være forpliktet til Ã¥ svare med mer av den rettsliggjorte politikken som er Ã¥rsak til krisen. Dette er det eneste medløperne i den stadig mer isolerte politikerboblen har pugget og kan noe om. De er rett og slett ikke i stand til Ã¥ realitetsorientere seg og avsverge sine mislykkede ideologiske forestillinger. Det er selvfølgelig grotesk – de  destruktive økonomiske og sosiale virkningene, og de enorme menneskelige lidelsene dette forÃ¥rsaker, tatt i betraktning – men representerer ikke noe nytt i historien. Derfor trenger vi nÃ¥ et nytt valgforbund som plattform for Ã¥ fremføre en intelligent, erfaringsbasert og kunnskapsbasert kritikk, og en tilsvarende fornuftig og troverdig alternativ politikk.

Det har vært tilnærmet umulig for Nei til EU Ã¥ gÃ¥ offensivt ut med en kritikk av det rødgrønne prosjektet som de viktigste alliansepartnere i kampen mot EU-medlemskap gikk inn for. Dette har skapt interne spenninger i organisasjonen. Etter valgnederlaget forholder dette seg annerledes. I dagens situasjon er det pÃ¥ sin plass at Nei til EU gÃ¥r offensivt ut mot alliansepartnernes  virkelighetsfjerne tolkninger av  valgnederlaget. Historien har nÃ¥ demonstrert hvorfor et rødgrønt regjeringssamarbeid mÃ¥ bannlyses. SÃ¥ lenge EØS-avtalen bestÃ¥r, kan EØS-motstanderne bare bevare sin integritet og pÃ¥virkningskraft ved Ã¥ støtte en mindretallsregjering utgÃ¥tt fra Arbeiderpartiet.

Det sier seg selv at det er uredelig og fullstendig urealistisk Ã¥ diskutere norsk politikk uten Ã¥ diskutere den EØS-prosessen og det mÃ¥lstyringsvanviddet som utgjør de grunnleggende betingelsene for politikkutformingen i Norge. Likevel saboterer EØS-tilhengerne et hvert tilløp til Ã¥ forklare problemene i den norske politiske virkeligheten med henvisning til EØS-prosessen og mÃ¥lstyringsvanviddet. Et Senterparti og SV i indre oppløsning har hverken kraft, kunnskaper eller kapasitet – og knapt nok vilje – til Ã¥ endre dette forholdet. Det blir krevende Ã¥ etablere et valgforbund mot EØS og mÃ¥lstyringsvanviddet  før kommunevalget neste Ã¥r. Men det er en demokratisk plikt Ã¥ informere velgerne om sammenhengene mellom lokalpolitiske forhold, EØS-prosessen og mÃ¥lstyringsvanviddet.

Å arbeide for at LO-kongressen forut for stortingsvalget i 2017 avsverger EØS og målstyringsvanviddet blir det neste store strategiske målet. I denne situasjonen er det neppe strategisk klokt av NtEU å velge en ny leder med bakgrunn fra Senterpartiet og Bondekvinnelaget, slik en enstemmig valgkomite har gått inn for, selv om hun helt sikkert har andre gode egenskaper. En ny leder i NtEU bør i dagens situasjon aller helst være partiuavhengig, og i alle fall ha god kjennskap til fagbevegelsen. Det er foruroligende at valgkomiteen har lagt andre vurderinger til grunn. Hvis kandidaten fra Senterpartiet og Bondekvinnelaget likevel blir valgt, blir det desto mer nødvendig at landsmøtet velger styre og råd som lojalt kan kompensere for hennes begrensninger.

SÃ¥ følger Stortingsvalget i 2017. NtEU kan i seg selv ikke omdannes til et parlamentarisk parti, men bør nÃ¥ likevel Ã¥penlyst og aktivt støtte ideen om et valgforbund mot EØS og mÃ¥lstyringsvanviddet. Miljøpartiet De Grønnes  lille forvirrede spire, og de siste utlevde restene av det gamle Senterpartiet og SV som i dag ikke lenger har evnen til Ã¥ fornye seg pÃ¥ egenhÃ¥nd, mÃ¥ inviteres inn i et slikt mye bredere og mer omfattende valgforbund. For et valgforbundet mot EØS og mÃ¥lstyringsvanviddet mÃ¥ først og fremst søke impulser og tilslutning fra frittstÃ¥ende partiløse, fagorganiserte, fagfolk og forskere, og fra de globalt opplyste og kunnskapsrike NGO-nettverkene. Det er her den sunne og bærekraftige politiske tenkningen har slÃ¥tt rot og utvikler seg.

De forvitrede partidemokratiene på den tradisjonelle politiske aksen har i dag mindre en 200.000 medlemmer til sammen. De som naturlig hører hjemme i et valgforbund mot EØS og målstyringsvanviddet er mange flere enn det er medlemmer i de politiske partiene. Historien har demonstrert hvordan det var feil å omdanne SV fra valgforbund til et politisk parti. Erik Solheims doktrine om at «personer betyr alt i politikken», og den medfølgende satsingen på karismatiske ledere, har resultert i at partiet har avskåret seg fra de forskjellige kunnskapsmiljøene som kunne ha bidratt til en vital politisk bevegelse.

Et  valgforbund mot EØS og mÃ¥lstyringsvanviddet mÃ¥ absolutt ikke ha som mÃ¥l Ã¥ bli et tradisjonelt politisk parti, og mÃ¥ absolutt ikke defineres som et høyre- eller venstreprosjekt pÃ¥ den tradisjonelle politiske aksen. De som pÃ¥ forskjellig vis inngÃ¥r i, eller støtter opp om, dette valgforbundet mÃ¥ bevare sin integritet og fortsette arbeidet for sine kjernesaker i sine respektive organisasjoner, miljøer og nettverk. Bare da kan et slikt valgforbund bli en vital politisk bevegelse. Det vi har felles er altsÃ¥ at ingen av oss kan gjøre seg hÃ¥p om Ã¥ realisere vÃ¥re mÃ¥l og visjoner for Norge innenfor rammen av EØS og mÃ¥lstyringsvanviddet. Og det er ingen gode grunner til at vi ikke skal bli enige om hovedlinjene i den politikken vi blir fri til Ã¥ føre, frigjort fra den krenkende og nedverdigende EØS-avtalens  forbannelser.

Forsvaret av bærebjelkene i det norske samfunnet ligger fast, men kritikken av  EØS og mÃ¥lstyringsvanviddet mÃ¥ hele tiden oppdateres og fornyes for Ã¥ være pÃ¥ høyde med erfaringen og den politiske virkeligheten. I dag er de økonomiske teoriene, den finanskapitalistiske logikken og den næringsliberalistiske frihandelsideologien som ligger til grunn for EU og EØS-prosessen blitt mye tydeligere identifisert og definert i fellesbevisstheten. Det teoretiske grunnlaget for den  politikken som rettsliggjøres i EU og EØS-prosessen, er de sÃ¥kalte ny-klassiske økonomiske teorienes kapitalismeforstÃ¥else – som  ikke skjelner mellom finankapitalismen og realøkonomien, eller mellom forskjellige typer produksjon – og hvor finanskriser teoretisk sett ikke kan forekomme. Finanskrisen, eurokrisen og gjeldskrisen – og den økonomiske, sosiale og demokratiske tragedien vi er vitne til i EU i dag – demonstrerer for all verden hvordan disse teoriene og ideologiene er mislykket og ikke samsvarer med hvordan de økonomiske og sosiale samspillene fungerer i virkeligheten. Og løsningen ligger som kjent alltid i forstÃ¥elsen og beskrivelsen av problemet. Den stadig bedre formulerte internasjonale kritikken av det teoretiske og ideologiske grunnlaget for EU og EØS-prosessen bidrar nødvendigvis ogsÃ¥ til Ã¥ avklare hvilken alternative politikk som er fornuftig og troverdig Ã¥ føre. Det ligger i kortene.

Og i samsvar med oppdatert  økonomifaglig og samfunnsvitenskapelig virkelighetsforstÃ¥else, fremstÃ¥r Norges situasjon tydeligere som et ideelt rammeverk for økonomisk og sosial utvikling.  Det ideale rammeverket for økonomisk og sosial utvikling er nettopp en gjennomsiktig demokratisk rettsstat  med en egen valuta, og med frihet til selv Ã¥ velge situasjonsbestemte grader av hensiktsmessig  importvern pÃ¥ utvalgte vitale omrÃ¥der, og full frihandel pÃ¥ andre omrÃ¥der hvor det vurderes som mest hensiktsmessig – og med anledning til selv Ã¥ bestemme hva som til enhver tid er fornuftige begrensninger pÃ¥ flyten av kapital og arbeidskraft over egne landegrenser. Det som er viktig for Norge Ã¥ ta vare pÃ¥ er sÃ¥ledes riktig for alle andre land Ã¥ strebe etter.

MÃ¥lstyringen av offentlige virksomheter erstatter forvaltningsideologi og forvaltningsregnskap med forretningsregnskap og forretningsideologi. Dette fungerer som klargjøring for konkurranseutsetting, anbud og privatisering av fellesskapets sosiale ansvar og historisk opparbeidede verdier. MÃ¥lstyringsvanviddet er sÃ¥ledes  blitt Norges mÃ¥te Ã¥ tilpasse statens eiendommer, infrastrukturene og velferdsstaten til EUs indre marked. Den internasjonale økonomifaglige og samfunnsvitenskapelige kritikken av mÃ¥lstyringen og markedsorienteringen av offentlige virksomheter vokser ogsÃ¥ i tyngde og gjennomslagskraft. Alle forsøk pÃ¥ Ã¥ mÃ¥lstyre og markedsorientere naturlige og sosiale prosesser har vist seg Ã¥ være mislykkede.

Tung internasjonal forskning viser hvordan det konkurranseorienterte målstyringsvanviddet og anbudshysteriet som følger med EØS-prosessen overalt resulterer i en handlingslammende reguleringsstat og et fryktinngydende revisorsamfunn med en eksponentiell vekst i byråkratiske kontroll- og transaksjonskostnader. Dette suger kraft og ressurser fra de sosiale og faglige produksjonsprosessene, og hemmer kunnskapsutviklingen og evnen til innovasjon. I neste omgang blir resultatet dårligere arbeidsvilkår og pensjonsordninger, demotiverte og fremmedgjorte medarbeidere, lavere produktivitet og større helsekostnader. Målstyrte systemer tærer således på de faglige, sosiale og kulturelle forutsetningene for sin egen fornyelse og bærekraft. Alle kan i dag se hvordan dette faller på sin egen urimelighet.

Den stedsuavhengige finanskapitalismen jubler selvsagt over EØS-tilhengernes markedsorientering av velferdsstaten. I stedet for kunnskapskrevende og risikofylte investeringer i privateid produksjon som ogsÃ¥ vil gi skatteinntekter som kan bidra til Ã¥ finansiere velferdsstaten, legger EØS-tilhengerne tilrette for at private penger flyttes til velferdsoppgaver som gir tilgang til offentlige tilskudd – hvor risikoen blir lav, og  avkastningen pÃ¥ investert kapital blir høy. Vi ser  allerede hvordan  private leverandører av offentlige tjenester eies av internasjonal finanskapital – «med sugerør i statskassen og konto i skatteparadis». Denne politikken er hverken sosialt eller  nasjonaløkonomisk bærekraftig.

For Ã¥ selge inn denne mislykkede politikken til velgerne, omdefinerer EØS-tilhengerne velferdsstatens fellesgoder til individuelle forbrukerrettigheter som oppfylles best ved at forbrukeren fÃ¥r større frihet til Ã¥ velge mellom private tilbydere av velferdstjenester i et grenseløst, konkurranseorientert marked. I følge de blindt troende EØS-tilhengerne, gir denne ideologien bedre kvalitet og lavere pris pÃ¥ fellesgodene. Forskning pÃ¥ erfaringen viser imidlertid  at en slik politikk overalt virker bÃ¥de fordyrende og kvalitetsforringende. Det er meningsløst at Norge, med vÃ¥r solide finansielle integritet, ukritisk hermer den mislykkede politikken som de  finanskapitalistiske parasittene dikterer et EU  uten finansiell integritet.

 Kampen mot EØS og  mÃ¥lstyringsvanviddet kan altsÃ¥ hente kraft og inspirasjon fra den internasjonale forskningen pÃ¥ erfaringen som bekrefter gyldigheten av de bærebjelkene i det norske samfunnet som Nei til EU slÃ¥r ring om. SV og Senterpartiet har demonstrert hvordan de ikke er i stand til Ã¥ omdanne denne oppdaterte kunnskapen til offensiv politisk tenkning. Kampen mot EØS og mÃ¥lsstyringsvanviddet mÃ¥ hele tiden oppdatere sine kunnskaper, sin kritikk og sine argumenter for Ã¥ være pÃ¥ høyde med erfaringen og situasjonen. Senterpartiet og SV har falt av lasset i sÃ¥ mÃ¥te. Det er ikke der i gÃ¥rden det skjer noe nytt og løfterikt under topplokket for tiden. Men i NGO-nettverkene, og i fagbevegelsen og forskermiljøene, gjør de oppdaterte kunnskapene jeg henviser til seg stadig mer gjeldende. Det er NGO-nettverkene, fagbevegelsen, fagfolkene og forskerne, som mÃ¥ være de viktige drivkreftene og alliansepartnerne i kampen mot EØS og mÃ¥lstyringsvanviddet, og som mÃ¥ produsere den felles forstÃ¥elsen som skal legges til grunn for et valgforbund mot EØS – og for en fornuftig og troverdig alternativ politikk. 

For det er ikke tilstrekkelig Ã¥ bare kreve en annen avtale med EU. Et valgforbund mot EØS og mÃ¥lstyringsvanviddet mÃ¥ ogsÃ¥  formulere den alternative strategiske næringspolitikken og forvaltningspolitikken som vil gi oss det klimarobuste kvalitetssamfunnet som vÃ¥r priviligerte situasjon forplikter oss til Ã¥ overlevere til vÃ¥re etterkommere. Vi trenger et nytt valgforbund som plattform og arena for Ã¥  avklare hva denne forpliktelsen konkret innebærer. For den stedsuavhengige finanskapitalismens logikk, og den næringsliberalistiske frihandelsideologien som ligger til grunn for EU og EØS-prosessen, kjenner ikke noe økologisk og sosialt ansvar. Økologiske, sosiale og kulturelle hensyn er i utgangspunktet irrasjonelle for de mislykkede ny-klassiske økonomiske teoriene til EØS-tilhengerne. Hva EØS-tilhengerne ellers finner det opportunt Ã¥ pÃ¥stÃ¥ at de mener i sÃ¥ mÃ¥te blir da ikke troverdig.

EØS-prosessen innebærer suverenitetsavståelse i et langt større omfang enn det EØS-tilhengerne, med sin tvers igjennom falske propaganda, lurte flertallet i Stortinget og fagbevegelsen til å tro. Historien har bekreftet at EØS-motstanderne hele veien har hatt rett i sin vurdering av hva den dynamiske EØS-avtalen i realiteten innebærer. Dette er blitt et nasjonalt traume som har demoralisert nasjonalforsamlingen og norsk politikk. Betingelsene for alliansebygging – og arbeidet med kunnskapsutvikling og oppdatering av argumentasjonen mot EØS og målstyringsvanviddet – er i dag altså forskjellig fra kampen mot EU-medlemskap -94. Og det politiske spillet blir altså annerledes.

Folkeavstemningene i 1972 og -94 var ekstraordinære engangsspill som vi vant. Kampen mot EØS må integreres i de normale, gjentatte og relativt stabile politiske spillene. Det er det normale folkestyret som må etablere et flertall på Stortinget for å si opp den krenkende og nedverdigende EØS-avtalen, og gjenopprette Stortingets integritet og verdighet. Nei til EU har et vedtak om å kreve en folkeavstemning om EØS. Det kan kanskje bli nødvendig, men fokus i kampen mot den autonome EØS-prosessen må nødvendigvis først og fremst være rettet mot de normale demokratiske prosessene. Og da kommer vi ikke utenom å danne et valgforbund mot EØS og målstyringsvanviddet.

Kampen mot EØS og for folkestyret må fortsatt bygge på troen på folk og den sunne folkelige fornuften. Kampen mot EØS er fremdeles et uttrykk for håpet her i verden. Og det er et realistisk håp. For når vi ikke forblindes av fortidens utlevde ideologier, og ikke lar oss skremme og forvirre av den primitive maktorienterte logikken til de finansielle og politiske elitene, da blir det åpenbart for alle at vi allerede har tilgjengelig den økologiske forstanden, den sosiale intelligensen, den vitenskapelige kunnskapen og den nye teknologien som vil danne grunnlaget for fremtidens globale, økologisk ansvarlige og sosialt rettferdige opplysningskultur.

Loggført