Vannbevegelsen.no

Folkebevegelsen for bevaring av vann som felleseie

Vannposten nr. 140 Det var en gang ...  (Lest 1930 ganger) Skriv ut

1 B


Trude  Fredag 7. Februar 2014, kl. 14:29

Det var en gang ...

Inntil 2001 var norsk lovgivning i overensstemmelse med de øvrige europeiske land når det gjaldt eiendomsrett til vann: Ingen eiet vannet, bare grunnen over eller under vannet. Men i 2001 innførte Norge, som eneste land i Europa, grunneiers eiendomsrett til vannressurser på egen eiendom (Vannressursloven).

Almen vannforsyning kan imidlertid skaffe seg rett til vannuttak, enten ved avtale med grunneier eller ved ekspropriasjon. Det virker tilsynelatende rett og rimelig.

Drikkevannsforsyning i regi av kommunen var en gang et tiltak for å bedre den almene velferd, helse- og renslighetstilstanden.  Men kommunen har aldri hatt plikt til å levere vann og den har det heller ikke i dag.


Først privat, deretter kommunalt
De fleste vannforsyningene i Norge er etablert av brukerne selv. Etter hvert ble driften av mange private vannverk overtatt av kommunen, spesielt i og rundt byene. De ble slått sammen til større enheter. I det store og hele var det uansett abonnentene som betalte driften. Kommunen hverken bruker penger, eller tar ut fortjeneste på vannforsyningen.


Plan- og bygningsloven har i decennier krevet at ny bebyggelse skal kobles til kommunal ledning, om det finnes en slik i nærheten. I 2010 kom det en endring, som gjør at også eksisterende bebyggelse kan kreves koble til kommunal ledning, om det legges en slik i nærheten.

Men som nevnt, kommunen har fremdeles ingen plikt til å levere vann. Den kan bare kreve at du skal koble deg til kommunal ledning. Kommunen kan imidlertid gi dispensasjon fra kravet, men det er det opp til kommunen å avgjøre.

I 2012 fikk vi en lov om kommunalt eierskap til vann- og avløpsanlegg. Det vil si at vannverk og ledninger skal eies av kommunen og at ingen kan selge private anlegg til andre enn kommunen. Det høres tilsynelatende rett og rimelig ut.

Saken er imidlertid den at de såkalt kommunale vannverkene ikke var eiet av kommunene tidligere. De var abonnentenes eiendom, mens kommunen utelukkende sto for driften. Abonnentene betaler både etableringen av vannverkene, legging av ledninger og kostnader i forbindelse med driften, via kommunal vannavgift. Eventuelle lån, renter og avdrag betales av abonnentene, ikke kommunen. Overføringen av eierskapet til anleggene fra abonnentene til kommunen kan anses som et overgrep mot abonnentene, noe som med tiden vil vise seg å være svært alvorlig.


Kommunal hovedplan for vannforsyningen
Kommunene er pålagt å lage en hovedplan for vannforsyningen.  Men de er fremdeles ikke forpliktet til å levere vann.

Hovedplanen skal vise hvordan kommunen vil bygge ut vannforsyningen, sikre vannkildene, sørge for at drikkevannsforskriftens krav til kvalitet oppfylles og helst sørge for reservevannforsyning. Det siste innfris gjerne ved at man kobler seg til nabokommunens vannforsyning eller lignende. Dette er tilsynelatende rett og rimelig. Bortsett fra at kommunen ikke er forpliktet til å levere vann.

Kommunene er pliktoppfyllende og legger storstilte planer for ledninger til nye boligområder, men også til områder som har egen vannforsyning. Noen av de private vannverkene har problemer med å oppfylle de strenge kravene i Drikkevannsforskriften og er kanskje tilfreds med å slippe ansvaret. Andre driver eksemplarisk, mens noen/de fleste ikke har krav til godkjenning, fordi de leverer vann til færre enn 20 husstander. Men i kommunenes hovedplaner skal alle med.


FN
I regi av FNs økonomisk komite for Europa ved divisjon for økonomisk samarbeid og integrasjon, stilles det krav til nasjonal målsetting og rapportering av rent vann. Det er tale om at alle, og det vil si hver minste brønn, skal ha krav til godkjenning. Det innebærer selvfølgelig at også vannverk med færre enn 20 abonnenter må godkjennes av Mattilsynet i henhold til Drikkevannsforskriften. Saken er tilsynelatende ute på høring (tilsynelatende, fordi det ikke er rom for diskusjon om målsettingene). Men det er altså ikke noe formelt vedtak ennå. Inntil videre skulle de små samvirkene være trygge for egen eksistens. Men den gang ei.


Krav med absurde utslag
Med referanse til Plan- og bygningsloven krever kommunene tilkobling til offentlig ledning. Kravet får iblant de mest absurde utslag.

Kommunen kan kreve tilkobling til kommunal ledning, men siden kommunen ikke er forpliktet til å levere vann, kan ikke kommunen kreve at du benytter deg av vannet. Du må betale tilkoblingsavgift og fast avgift, men du behøver ikke betale for vannforbruk, hvis du fremdeles benytter egen brønn eller vann fra eget vannverk.

I Søndre Land har de glemt hva som var årsaken til at kommunene i sin tid grep tak i vannforsyningen; nemlig å sørge for bedre helse og velferd for innbyggerne. Kommunens eget vannverk driver på dispensasjon fra Mattilsynet. Vannverket oppfyller ikke kravene i Drikkevannsforskriften.

Allikevel krever kommunen at 7 andelsvannverk, der de som har krav til godkjenning fra Mattilsynet - og er godkjent -, skal kobles til det kommunale nettet, som ikke levere godkjent kvalitet.

Hvis ikke dette skulle vekke mistanke om at målsettingen med kommunalt vann er en annen enn helse og velferd, må man være spesielt naiv.

I en rapport utarbeidet for Kommunal- og moderniserings-departementet («Kommunal virksomhet i lys av EØS-avtalens statsstøtteregler») kommer det frem at ‘kommunal egenregi’, det vil si at vannforsyningen drives av teknisk etat og ikke et foretak, allikevel er å anse for foretaksvirksomhet i EU/EØS-rettslig forstand.

Det utgjør ingen forskjell om kommunen driver vannforsyningen i teknisk etat eller har etablert et kommunalt foretak (KF), et aksjeselskap eller interkommunalt selskap. Uansett er det økonomisk virksomhet. Kommunal egenregi er det samme som foretak i EØS-rettslig forstand. Dermed inntrer EUs krav om konkurranseutsetting i begge tilfeller.


De transnasjonale vannselskapene
Det er lite interessant for de transnasjonale selskapene å drifte små vannforsyninger. Derfor øver de et sterkt press på lovgivere, spesielt innad i EU, for å få en lovgivning som sørger for at vannforsyningsområdene blir så store som mulig.

Selskapenes lobbyvirksomhet er svært omfattende og griper inn på nær sagt ethvert område; om det gjelder krav til drikkevannskvalitet, klausuleringer, barrierer eller rense-teknologi. Alt med virkning også for Norge gjennom EØS-avtalen.

Norge er interessant, ikke fordi vi er så mange (vi er totalt bare på størrelse med en europeisk storby), men fordi landet er så rikt på vann og fordi vannkvaliteten stort sett er ypperlig. Eksport av vann er en sannsynlig fremtid. Den første ledningen er allerede lagt til Sverige. Men en eventuell eksport må ikke bli kommersiell, slik det er gått med strømmen. Eksport av humanitære grunner er noe helt annet.


Manglende lokal politisk motstand
Det som kan være overraskende er at det er så lite motstand blant lokale politikere og i lokal administrasjon for denne politikken.

At det er motstand i befolkningen, ikke minst blant dem som tvinges bort fra egen vannforsyning og over på kommunal ledning, er derimot et faktum.

Tiden begynner å bli knapp, hvis vi vil unngå at drikkevannet lider samme skjebne som strømforsyningen.

Vi må kreve at de kommunale vannverkene skal fortsette å tilhøre abonnentene.

Og vi kan alle være med å slå ring om de vannverk som fremdeles er organisert som samvirker, men som kommuner over hele landet ønsker å ta over med tvang.

Signer oppropet om grunnlovsvern av drikkevannet.

Og spre lenken nedenfor.

Gå til: http://www.opprop.net/vern_drikkevannet_i_grunnloven


Hjelp til med å opplyse befolkningen om nødvendigheten av at drikkevannet vernes i Grunnloven.

Loggført