Vannbevegelsen.no

Folkebevegelsen for bevaring av vann som felleseie

Vannposten nr. 137 Et tilbakblikk - og et blikk fremover  (Lest 2256 ganger) Skriv ut

1 B


Trude  Mandag 25. November 2013, kl. 22:49

VANNBEVEGELSEN 10 Ã…R!
Et tilbakeblikk – og et blikk fremover

Av
Trude Malthe Thomassen

En artikkel i Sandefjords Blad om at Vestfold interkommunale vannverk (VIV) skulle omorganiseres til eget foretak, gjorde at undertegnede tok kontakt med noen samfunnsengasjerte venner, og vi ble enige om å finne ut hva dette kunne bety.
Tre damer i 2003
Tre damer dro til Sejerstad vannverk og leste seg gjennom styrepapirer fra 1968 og fremover.  Vi fant noen trÃ¥der som syntes Ã¥ gÃ¥ i en bestemt retning og kopierte alt som kunne være av interesse. Vi hadde den fordel at vi gjennom flere Ã¥r hadde beskjeftiget oss med EU og Verdens Handelsorgani-sasjon. Det gjorde det enklere Ã¥ danne seg et overblikk.

Det gikk ikke lenge etter besøket på vannverket før Folkebevegelsen for bevaring av vann som fellesgode var en realitet. For de tre damene sto det ganske raskt klart at omorganiseringen av VIV til eget foretak var ledd i en prosess for å gjøre vann til vare. Vi hadde funnet papirer som uttalte at det var viktig for vannverket «å posisjonere seg i markedet med tanke på en kommende konkurranse pga. EØS-avtalen»


Eget foretak – Interkommunalt selskap
Vårt første skritt ble å forsøke å stoppe omorganiseringen. Det ble skrevet en rekke leserinnlegg i Sandefjords Blad og vi delte ut løpesedler. En av disse, om forbud mot egen brønn, ble lest høyt i Bystyret, hvoretter alle brølte av latter.
Fire år senere ble et slikt forslag fremsatt på en vann- og avløpskonferanse.

Vi greide å få utsatt omorganiseringen av VIV en god stund. Vi reiste rundt til kommunestyrene og informerte så godt vi kunne om hva det ville innebære at vannverket ble eget foretak. De fleste kommunestyrene tok heldigvis saken alvorlig og behandlet den nok en gang. Alle kommunene måtte være enige i omorganiseringen. Hvis én kommune gikk imot, ville det stoppe prosessen. Det skulle det vise seg at ingen torde ta ansvaret for.

Vi møtte ingen problemer da vi første gang gjennomsøkte arkivene til vannverket. Siden skulle det bli annerledes. Vannverket var underlagt offentlighetsloven, men allikevel forsøkte både daglig leder, styreleder og vannverkets advokat å kaste oss ut fra styremøtet som skulle vedta omorganiseringen i desember 2003. Vi hadde imidlertid sørget for å få en bekreftelse fra Fylkesmannen på at vi hadde rett til å være til stede. Det var om å gjøre å være til stede, fordi vi visste at representanten fra Holmestrand ikke hadde mandat til å vedta omorganiseringen. Holmestrand skulle behandle saken på ny over nyttår.

Det hadde vært valg og Holmestrand hadde ny ordfører og nytt politisk flertall. Men den gamle ordføreren satt fremdeles i styret til vannverket. Han sa ikke et ord om at han ikke kunne være med på omorganiseringen, og styret vedtok enstemmig omdanning til eget foretak. Da møtet ble hevet, opplyste vi at vedtaket var ugyldig, fordi representanten fra Holmestrand ikke hadde mandat. Det ble almen hakeslepp. Den tidligere ordføreren måtte innrømme at det var sant.

Pinligheten gikk over til en frenetisk aktivitet fra vannverkets side. Daglig leder og styreformannen reiste sporenstreks til Holmestrand og truet det politiske flertallet til å akseptere det første vedtaket som endelig.

Riset bak speilet var at vannverket mÃ¥tte betale registreringsavgift til Brønnøysund, hvis omorganiseringen ble gjennomført etter nyttÃ¥r. Erna Solberg hadde lovet avgiftsfritak før Ã¥rsskiftet og nÃ¥ var det allerede slutten av desember.   2 millioner kroner i omregistrering kan synes mye, men det ville ikke blitt mer enn 50 kr. pr. abonnent. Det er lite Ã¥ risikere i forhold til den veien man bega seg inn pÃ¥. Eget foretak er et skritt mot kommersiell vannforsyning. Blir vannet vare, vil prisen pÃ¥ vann raskt øke med mer enn 50 kr. Ã¥ret.

Samtidig med at Vestfold interkommunale vannverk ble eget foretak, og nå kunne ta avgjørelser uten å bekymre seg stort om kommunestyrene, ble Folkebevegelsen omdannet til en landsomfattende medlemsorganisasjon under navnet Vannbevegelsen. Vannbevegelsen har nå eksistert i 10 lærerike år.

Kommersialiseringsbestrebelsene hadde allerede foregått gjennom flere tiår. Et vesentlig arbeid i denne retning har vært å knytte små vannforsyninger sammen til store enheter. Det er først når forsyningsområdene er store at det kan bli penger av vann. I Norge er det tale om milliarder av kroner.


Samme strategi som strømforsyningen
Vi kjenner den samme strategien fra strømforsyningen. Først bygget man flere kraftverk enn det som var nødvendig for å dekke innenlands behov – og fikk et overskudd på strøm. Overskuddet ble benyttet som argument for å liberalisere (markedsorientere) strømforsyningen.

I 1991 fikk vi en ny energilov, som opphevet vannkraft-verkenes plikt til å levere strøm til lokale abonnenter. Parallelt med kraftutbyggingene ble også nettet bygget ut og koblet sammen på tvers av kommuner, fylker og regioner. Overføringsnettet til utlandet ble radikalt forsterket. Strømmen begynte å flyte fritt. Så mye nettet kunne tåle, gikk til utlandet. Dermed steg prisene. Det var ikke lenger kraftverkenes oppgave å forsyne oss med lys og varme, de skulle tjene penger.

Når det gjelder vannet, nærmer vi oss en tilsvarende situasjon: Det eksisterer i dag et sammenhengende nett rundt Oslofjorden og en ledning går allerede fra Halden til Sverige.


Strategen Erna Solberg
Som kommunalminister fikk Erna Solberg utredet et system for vannforsyningen, som tilsvarer strømforsyningen; med et selskap for vannledningene og et for vannverket. Nettselskapet skulle få en rammefinansiering, slik strømnettet har.

SINTEF fikk oppdraget med å vise at vannet ville bli billigere med en slik løsning. Det var umulig. Derfor anbefalte SINTEF å fokusere på dårlig drikkevann. Da ville befolkningen forstå hvorfor vannet ble dyrere!


Endret Kommuneloven
Erna Solberg hadde endret Kommuneloven og ville tvinge kommunale tjenester over på Kommunale Foretak (KF). De interkommunale samarbeidstjenestene ville hun ha inn under en ny selskapslov; Interkommunalt Selskap (IKS). Etter at fristen for omorganisering nesten var utløpt, ble hun nødt til å trekke kravet tilbake, grunnet motstand i mange kommuner. De største vann- og avløpsverkene ble imidlertid omorganisert til egne foretak.
 

«Lurt å begynne med Interkommunalt selskap»
I VIVs arkiver fant vi en plan om tre vannverk rundt Oslofjorden; ett på vestsiden, ett på østsiden og et i Oslo-området. Vannverkene skulle være koblet sammen. De skulle helst være organisert som AS, til nød interkommunale selskaper. Arbeidsutvalget i VIV ville helst at VIV skulle bli AS. Men styret nøyde seg med å foreslå interkommunalt selskap.
En rapport utarbeidet av Rådet for Drammens-regionen uttalte imidlertid at det kan være lurt å begynne med interkommunalt selskap, før senere omdanning til AS.
      
Vestfold interkommunale vannverk ser ut til å stå sentralt i omdanningen av vannforsyningen i Østlandsområdet, med en planlagt kobling til utlandet. Interessant var det å merke seg at en uenighet mellom daglig leder og styreformann i 2003 ikke dreide seg om man skulle satse på eksport, men om eksporten skulle gå via tankskip fra Slagentangen eller med ledning til Østfold og videre til Kontinentet. I en årsrapport fra MOVAR kommer det frem at Mosseregionen vann, avløp og renovasjon ser frem til at det blir lagt ledning over fjorden fra VIV.


Etter at VIV ble eget foretak ble det lagt mange hindringer i veien for at Vannbevegelsen skulle kunne følge med på vedtakene som ble gjort. Styremøtene ble lukket og det var vanskelig å få tak i sakspapirene. Nå er styremøtene åpne igjen, men vannverket nekter å sende ut innkalling til oss.

Etter at VIV ble eget foretak gikk det meste på skinner når det gjaldt å forme organiseringen med tanke på kommersialisering, konkurranse og eksport. Skjult for offentligheten kunne selskapet i samarbeid med to andre vannverk opprette et selskap som bare har til oppgave å kjøpe og selge vann.


Retten til vann kan selges
I dag ser vannforsyningen i Vestfold slik ut:
1.   10 kommuner er medeiere i VIV, men har eget kommunalt nett.
2.   VIV eier Sejerstad vannverk ved Farris, Eidsfoss Vannverk ved Eikeren og hovedvannledningene mellom kommunene. 500 millioner kr. ble investert i ledning mellom Farris og Eikeren.
3.   Sammen med Glitrevannverket i Drammen og Øvre Eiker Vannverk har VIV opprettet Eikeren Vannverk IKS (EVIKS), et selskap som bare har til oppgave Ã¥ kjøpe og selge vann.
4.   VIV har ikke konsesjonen for vannuttak fra Eikeren. 

500 millioner kroner ble brukt på ledning til Eikeren, uten av VIV noen gang hadde til hensikt å søke om rett til vannuttak.
En rådgiver for Glitrevannverket kvad i den anledning (om VIVs styreformann, Erik Carlsen):

                 Erik Carlsen --- modig mann
                 Han har rør, --- men ikke vann
                 Er han ikke riktig frisk?
                 Mannen tar en kjemperisk!

Mangelen på konsesjon (rett til vannuttak) ble holdt skjult for styret. I styrepapirene sto det imidlertid at «VIV har søkt om vannuttak…».

Det ble en fjær i hatten for Vannbevegelsen, da et av styremedlemmene stilte med en avisartikkel som pÃ¥pekte den feilaktige informasjonen til styret, og styreformannen mÃ¥tte innrømme at pÃ¥standen vÃ¥r var korrekt. 

5.   VIV hadde hele tiden planlagt at Øvre Eiker Energi AS (ØEE) skulle ha konsesjonen for vannuttak.
6.   Dette er ganske dramatisk, fordi energiverket er sÃ¥ lite at det ikke er underlagt hjemfall. Det kan altsÃ¥ selges til hvem som helst for evig tid. Blir det solgt, vil retten til vann følge med i salget. Dette er bekreftet av NVE til undertegnede. 


Vannrammedirektivet
I søknaden fra ØEE om rett til vannuttak ble det vist til det kommende Vannrammedirektivet. ØEE har et nedlagt kraftverk i motsatt ende av Eikeren i forhold til der drikkevannet skulle tappes, men kraftverket hadde fremdeles konsesjon for regulering av vannstanden i innsjøen. Dermed mente energiverket at det var i henhold til Vannrammedirektivets krav om helhetlig forvaltning at ØEE også fikk konsesjon for drikkevannsuttak. Dette argumentet ble akseptert av NVE.

Kraftverk har tidligere hatt fallrettigheten for vannet, men ikke kunnet selge vannet. Det er nytt at kraftverk også kan selge vann.


Vann blir vare
VIV’s daglige leder og styreformannen, som i årevis hadde holdt sakens faktiske forhold skjult for styret og omverdenen, la med dette opp til at retten til vann skal kunne selges. Og gjennom opprettelsen av selskapet, som bare har til oppgave å kjøpe og selge vann, gjør vannverket vannet til vare. Man har også gjort forsøk på å overta enkelte kommunale ledninger og høydebasseng, men uten å lykkes. Man arbeider stadig for å overta små private vannforsyninger.


Erna Solberg startet ranet av abonnentene
I Norge har vannforsyningen bestått av samvirker og enkeltmannsbrønner. Så godt som alle vannverk var eid av de abonnentene som til enhver tid var knyttet til det enkelte vannverk. Eierskapet fulgte boligen. Dette gjaldt også for de vannverk som ble kalt offentlige. Det var ikke kommunen som eide dem, men abonnentene. Derfor hadde heller ikke kommunen tillatelse til å ta fortjeneste på vannet. Vannavgiften skulle utelukkende dekke kostnadene for driften. Regnskapet holdes adskilt fra kommunebudsjettet og skal ikke blandes sammen med kommuneøkonomien.
(Det samme gjelder forøvrig for avløp og renovasjon.)

Da Vestfold interkommunale vannverk, og en rekke andre store vannverk, etter pÃ¥trykk fra kommunalminister Erna Solberg, ble omdannet til egne foretak i perioden 2000-2004, skjedde det juridisk sett et eierskifte fra abonnentene til kommunen.  FÃ¥ gjennomskuet dette den gangen. Men i dag omtales forholdet av flere enn Vannbevegelsen, som et grovt ran av abonnentene. Det dreier seg tross alt om anlegg verd milliarder av kroner. (Og da regner vi ikke med verdien av vannet.)


Mange bekker små….
De største vannverkene driftes av kommuner. I tillegg er det ca. 4.000 vannverk som drives av samvirker. Og rundt 400.000 familier har egen brønn. Bare 1/3 av alle vannverkene leverer vann til flere enn 20 familier. Det eksisterer altså et stort antall veldig små vannforsyninger, som hver for seg er uinteressante for de store utenlandske selskapene. Men liksom VIV forsøker å overta stadig flere samvirker innenfor sitt område, tvinger en rekke kommuner samvirker og brønner over på kommunalt nett.


Vestby kommune
Vestby kommune tiltvang seg f.eks. Hvitsten vannverk – vederlagsfritt – og under trussel om ekspropriasjon. Hvitsten vannverk var imidlertid godkjent etter Drikkevannsforskriften. Men tvangstiltaket ble begrunnet med at det var ledd i en langsiktig og overordnet vannforsyningsplan. Det siste er det ikke i tvil om, for på den måten samlet man kundemassen og fikk hånd om flere vannressurser.

Samvirket ønsket ikke det kommunale vannet, som kommer fra Vannsjø. Vannsjø er en av Norges mest forurensede drikkevannskilder og vannet gjennomgår en omfattende renseprosess, som ikke nødvendigvis gir godt vann. Abonnentene fikk til slutt lov til å beholde vannet fra sitt eget tidligere vannverk, men som kommunen nå hadde overtatt. De måtte imidlertid betale vannavgift til kommunen, foruten tilknytningsavgift(!). Vannavgiften ble det dobbelte av hva den hadde vært.

Tvangsovertakelsen hadde den gang ingen hjemmel i lovverket, men det forsto samvirket først da saken var kommet så langt at ingen orket å reversere prosessen.


Vestvågøy
Vestvågøy kommune har én kommunal vannforsyning og 15 såkalt ”private” vannverk, som stort sett betyr samvirker. Kommunen har laget en hovedplan for de ”private”, der tanken er at kommunen skal overta alle abonnentene. Men deretter skal vannforsyningen konkurranseutsettes!


Bruden pynter seg….
Ved å skylde på alt fra utskifting av ledninger, vann til nye boligområder, rensekrav og reservevann vokser forsyningsområdene og gjør seg stadig mer lekre for de transnasjonale selskapene. I Bergen er syv vannverk slått sammen til ett og omdannet til eget foretak.

På Østlandet ligger det rør som forbinder Vestfold, Buskerud, Oslo, Akershus, Oppland, Hedmark og Østfold. Sannsynligvis er Vestfold også forbundet med nabofylkene sør- og vestover. Oslo har for mange år siden planlagt en ledning til Tyrifjorden. Renseanlegget i Maridalen er bygget med tanke på store vannleveranser derfra. Men innenfor de enorme, sammenhengende nettene finnes det fremdeles tusenvis av brønner og samvirker. For de transnasjonale selskapene, som venter på å kaste seg over vannforsyningen, er det viktig at brønner og samvirker først blir innlemmet i offentlig vannforsyning.


Stoltenberg, Tjenestedirektivet og Konsesjonsdirektivet
Vannforsyningen i Norge faller inn under Tjenestedirektivet. Vannforsyningen er av Stoltenberg-regjeringen betegnet som et økonomisk gode. Det ventede Konsesjonsdirektivet vil igjen øke presset fra Tjenestedirektivet for å få konkurranseutsatt vannforsyningen.


Lov om offentlig vannforsyning
I 2007 ble det fremmet et forslag til lov om offentlig vannforsyning. Like før jul samme år var det høring i Kommunal- og regionalkomitéen, der Vannbevegelsen var en av 8 høringsinstanser. De øvrige 7 var:
1.   Veolia, et av verdens største selskap innen vannforsyning,
2.   Anox Kaldnes, som eies av Veolia,
3.   NHO, der Veolia er medlem,
4.   Norsk Vann, der Veolia er assosiert medlem,
5.   Kommunenes sentralforbund, der direktøren for KS Bedrift gikk over til Veolia like etterpÃ¥,
6.   Bekkelaget Vann AS, som driftes av et svensk-basert transnasjonalt selskap, (Läckeby Water Group), og til slutt
7.   Fagforbundet.

Vi tok kontakt med de tre representantene fra Fagforbundet før høringen. Alle tre ble imidlertid skiftet ut i siste liten. Fagforbundet sendte i stedet en ung gutt, som snakket varmt for vannforsyning i Afrika!

Ingen av instansene, bortsett Vannbevegelsen, stilte seg negative til at eierskapet til vann og avløp skal være offentlig.
Vannbevegelsen ga all støtte til intensjonen bak lovforslaget. Men ikke ordlyden. Alternativet til offentlig vannforsyning var og er, etter vÃ¥r mening, en Lov om vannsamvirker.   


Et paradoksalt fenomen
Mange vil ha registrert det paradoksale fenomen at det foregår en kommersialiseringsprosess i det som kalles ’offentlige vannverk’ (ja, i offentlig forvaltning generelt), mens de som kalles ’private’, men er organisert som samvirker, opererer mer i tråd med hva vi tidligere tok som en selvfølge når det gjaldt offentlig sektor.

Som Steinar Bastesen fra Kystpartiet så klingende ga uttrykk for fra Stortingets talerstol: Posten skal ikke gå med overskudd, den skal gå med posten!


Konklusjonen vi mÃ¥ trekke er at: 
Skal vi redde vannet fra kommersialisering, er det nødvendig at vannforsyningen organiseres som samvirker. 

Lov om kommunalt eierskap til vann- og avløpsanlegg må endres!

Alle vannverk må tilbakeføres til abonnentene. Det er viktig at vann forblir et fellesgode. Vi kan ikke velge bort vann, om vi ikke skulle ha råd til å betale for det. Alt liv er avhengig av vann, og vannets verdi lar seg ikke vurdere etter en økonomisk målestokk.



Vannbevegelsen har 4 krav politikerne:

1.   Overfør eierskapet til vannverkene til abonnentene.

2.   Gjør om Vannressursloven, slik at ingen kan eie vannet.

Under Bondevik I ble det fremmet et forslag til endring av Vannressursloven, som gikk ut pÃ¥ at den som eier grunn med vann ogsÃ¥ eier vannet. Tidligere var det bare mulig Ã¥ eie grunnen over eller under vannet, ikke selve vannet, slik det til alle tider har vært i hele Europa.   Fra og med 2001 skiller Norge seg radikalt fra resten av Europa ved Ã¥ ha privatisert vannressursene!

3.   Olje- og energidepartementet mÃ¥ forby NVE Ã¥ gi konsesjon for drikkevann til energiverk. Retten til vann skal ikke kunne selges!

4.   Kommunaldepartementet mÃ¥ ogsÃ¥ trekke tilbake Retningslinjer for beregning av selvkost, som gjør det mulig Ã¥ beregne fortjeneste samtidig som man kaller det selvkost.


Et grunnlovsforslag
Vann er en forutsetning for alt liv. Ingen kan klare seg uten vann. Norge er så heldig å være rikt på naturlig godt drikkevann. For lettere å kunne motstå den fristelse det kan være å la kommuner, offentlige eller private selskaper eller privatpersoner berike seg på den vesentligste av alle naturens gaver, fremsetter vi et forslag til grunnlovsvern av fellesgodet vann:

De fleste land i verden har nok vann til at innbyggerne burde få dekket sine behov. Om de faktisk får det, er i stor grad et spørsmål om fordeling. Hvorvidt fremtidige generasjoner får dekket vannbehovene sine, handler om hvordan vannressursene blir brukt. Vann inngår i et kretsløp, det blir ikke borte. Men det kan ta hundrevis av år å erstatte overutnyttet grunnvann.

Det er dessverre slik at verdens ferskvannsressurser utsettes for overforbruk, misbruk og forurensing, slik at vannmangel er i ferd med å bli en alvorlig trussel for stadig flere.
Land som Canada og Tyrkia eksporterer allerede vann. Samtidig erfarer vi at Canada overforbruker og forurenser rike ferskvannsressurser i oljeutvinnings-prosjekter.
Her i landet synes den største trusselen mot at vann skal forbli et fellesgode å ligge i en kommersialisering, ikke ulik den vi har erfart for strømmen. Vannforsyning vil eksempelvis kunne bli en ny inntektskilde, blant annet for kommune og stat. Kommersialiseringen av strømforsyningen har «bare» gått utover industrien og landets innbyggere, mens eksporten ikke har gitt mottagerne høyere strømpriser enn de allerede hadde. Det vil bli annerledes – og verre – med vannet. Strøm og varmekilder er til en viss grad utbyttbare. Men ingenting kan erstatte vann!

Når oljeinntektene ebber ut, fiskebankene er tømt eller ødelagt av oljeboring, vil ferskvann lett kunne fremstå som løsning på en økonomisk krise.

Det er heller ikke vanskelig å forestille seg at eksport av vann lett vil kunne gjøres allment akseptabel ved å vise til tørke, vannmangel og nød. For vi vil selvsagt hjelpe. Fordi vi har rike vannressurser, ligger ikke problemet først og fremst i eksport til nødlidende. Den ligger i kommersialiseringen.

Gjør vi vann til vare, overskrider vi en grense for alvorlig dehumanisering. Vi tar oss til rette overfor alt liv!
Før vi blir stilt overfor en slik fristelse, må ferskvanns-ressursene grunnlovsbeskyttes mot kommersialisering, forurensing og overutnyttelse.

Når forhold som tidligere var politiske gjøres til rettslige spørsmål, svekker det den utøvende makt, det vil si politikerne. Hvis en grunnlovsfester vann som fellesgode, vil det gi politikerne mindre makt til å forvalte vannressursene våre etter forgodtbefinnende. Domstolene vil kunne stoppe lover som tillater kommersialisering av vannforsyningen, fordi de strider mot Grunnloven.

Professor i folkerett, finske Ugo Mattei hevder at fellesgoder som vann trenger en grunnlovsbeskyttelse mot politikeres vilkårlige og opportunistiske vedtak. Når en stat gjennom «demokratiske» beslutninger kommersialiserer vann-forsyningen eksproprierer den noe som ikke tilhører staten, men hvert medlem av fellesskapet.

Tradisjonelt er privat eiendom beskyttet mot staten. Staten er pålagt å betale erstatning for eksproprieringen. Men det finnes ikke noe juridisk rammeverk som beskytter mot den nyliberale staten, når den overfører fellesgoder til kommersialisering. Det åpner for at de sittende regjeringer fritt kan kommersialisere goder som tilhører alle, for å finansiere sin politikk. Men de politiske myndigheter skal tjene et suverent folk, og ikke omvendt.

Spørsmålet om fellesgoder er i første instans konstitusjonelt, fordi det er i grunnloven de politiske systemene fastsetter de langsiktige valgene de ønsker å unndra fra skiftende regjeringers innfall. Dermed er det avgjørende å utarbeide et teoretisk rammeverk der fellesgodet vann er en selvstendig juridisk kategori i opposisjon til både privat og offentlig eiendom.





Vi fremsetter følgende forslag til tilføyelse i Grunnloven:

Vann er en forutsetning for alt liv. Ingen kan klare seg uten vann. Vann er et fellesgode ingen kan eie. Ferskvann skal ikke tappes og utnyttes i kommersiell hensikt. Det står enhver innbygger fritt å benytte ferskvann til eget hushold. Vannforsyningsanlegg skal levere vann til selvkost.

Det foreslÃ¥s at tilføyelsen kommer inn under §110, f.eks. som §110 d.                 

Loggført