Vannbevegelsen.no

Folkebevegelsen for bevaring av vann som felleseie

Vannposten nr. 124 Landran er vannran  (Lest 2090 ganger) Skriv ut

1 B


Trude  Mandag 28. Januar 2013, kl. 15:31


LANDRAN ER VANNRAN
Det trengs mye vann i jordbruksproduksjon. To kjappe eksempler: en kopp kaffe krever 140 liter vann. En potet krever 25 liter. Ingen kjøper eller leier land uten tilgang til vann. Derfor er det som ofte kalles landran, uløselig knyttet til vannran.

Kronikk trykket i Ny Tid, 29 september, 2012                             
Av: Anette Tjomsland, informasjonsmedarbeider i FIVAS – Foreningen for Internasjonale Vannstudier.
Da matkrisen slo inn i 2007-2008 ble landbruksinvesteringer attraktivt nærmest over natten. Få var forberedt. Nasjonale lovverk var fulle av hull, det manglet internasjonale reguleringer, og landrettighetene var svake. Alt lå til rette for attraktive avtaler for investorene. Det aller minst regulerte var og er vannressursene, som naturlig fulgte med på kjøpet av et stykke land. Vannbehovet er rett og slett ikke tatt med i beregningene. Det skaper konflikter med lokalsamfunn, brudd på menneskerettighetene og økologiske ødeleggelser.


Kirken og landbruksinvesteringer
Den norske kirke er en av de involverte aktørene i dette landskapet. Opplysningsvesenets fond (OVF), som er kirkens heleide investeringsfond, er medeier i investeringsfondet Global Solidarity Forest Fund (GSFF), sammen med Västerås Stift under Svenska Kyrkan. GSFF har etablert eukalyptusplantasjer i Mosambik. Ifølge Framtiden i våre hender (Fivh) er investeringene uetiske og har først og fremst hatt negative følger, særlig for lokalbefolkningen. Fivh har gjort intervjuer med den sør-afrikanske organisasjonen GeaSphere, som blant annet kritiserer investeringenes innvirkning på vann og matsikkerhet. GeaSphere har for tiden en underskrifts-kampanje for å få GSFF til å stanse investeringene i landavtaler i Mosambik og andre afrikanske land. Målet er å få 10 000 underskrifter, disse skal overleveres til Svenska Kyrkan og OVF den 21. september i 2012. Mer om det siden.

Lokalbefolkningen overkjøres
Det er utfordrende å ivareta lokalbefolkningens rettigheter ved utleie og oppkjøp av land, og det er helt klart et behov for investeringer i utviklingsland. Men investeringene må balansere mellom nasjonale interesser, investorers interesser og lokalbefolkningens tilgang til vann og tradisjonelle landbruksområder. Det er ingen enkel oppgave. Det finnes eksempler på at vannressurser har blitt leid ut for 30-50 år, gjennom prosesser som neppe har vært rettferdige og transparente. Grunnvannsressurser og elver tappes og forurenses, og mange steder går ikke vannet lenger til matproduksjon.
Tidligere god matjord brukes heller til produksjon av biodrivstoff. Det investeres også i land for å få tilgang til vann til gruvedrift eller vannkraft. Tilbake sitter bonden uten tilgang til jord og vann, fordi han ikke kunne vise frem skjøte på jordlappen familien har forvaltet i generasjoner.
Vannets glemte rolle
Dette illustrerer hvordan mat, vann og energi henger uløselig sammen. Jeg var nylig på World Water Week i Stockholm, som ble arrangert 26 – 30. august, der handlet det overordnede temaet om nettopp dette. Investorer, forskere, sivilsamfunn, politikere, og internasjonale organisasjoner, som FN, kom sammen til konstruktive samtaler om hvordan utleie og kjøp av land påvirker denne sammenhengen. Mange var varsomme med å bruke begrepene landran og vannran, men alle aktørene anerkjenner at det er viktig å snakke om vannets glemte rolle i landinvesteringer. Investorene på World Water Week hevdet at de ønsker å bli regulert, og at de gjerne vil bidra til å øke verdens matproduksjon. Det er et positivt utgangspunkt. Samtidig ble det presentert forskning som viser at investorer trekkes mot de landene hvor det foreligger minst reguleringer.
 Usha Rao Monari, fra International Finance Coorporation (IFC) fortalte at 40 prosent av klagene som har kommet inn til IFCs ombudsmann de siste tre Ã¥rene handler om land eller vann. Professor Tony Allan, fra King's College London, formulerte det slik: «Grønt vann (regnvann) kan passe pÃ¥ seg selv. Du kan ikke bruke opp neste Ã¥rs vann, fordi det ikke er der ennÃ¥. Men nÃ¥r det gjelder blÃ¥tt vann (vann fra elver, innsjøer, og grunnvann) sÃ¥ kan du bruke opp fjorÃ¥rets vann, men ogsÃ¥ neste Ã¥rs vann. Dette er noe vi skulle ønske at investorene kan tenke pÃ¥. NÃ¥r du irrigerer, sÃ¥ vil du før eller siden gÃ¥ tom for vann. Men dette ignoreres i stor grad. Holdningen er at hvis Nilen er der, sÃ¥ bør den pumpes for vann. Men den er allerede overirrigert! Det er dessverre ikke mange folk som har kompetanse pÃ¥ bÃ¥de investeringer og vannspørsmÃ¥l.»

Problemets kjerne sies å ligge i staters manglende reguleringer og evne til å ivareta egne borgeres rettigheter. Men det er ikke nødvendigvis snakk om fravær av regelverk. Mange steder foreligger det lover og reguleringer, men lovverket er ikke oppdatert i forhold til de nye utfordringene med utleie av land. Ofte er det også uklart hvilket regelverk som gjelder, og hvem som har ansvar for de nye avtalene. Landbruksdepartementet har ikke nødvendigvis ansvar for vann, og noen ganger er vannforvaltning fordelt mellom flere instanser.


Svake vannrettigheter
På internasjonalt nivå er vannrettigheter knapt nevnt i frivillige retningslinjer for forvaltning av landområder. Et søk i FAOs (FNs mat og landbruksorganisasjon) 40 sider lange «Voluntery guidelines on the governance of Tenure of land» gir kun ett treff på vann – i en vag formulering i introduksjonen. I forhandlingene opp mot konferansen om bærekraftig utvikling i Rio i sommer, ble det på et tidspunkt foreslått å slette vann og sanitærrettigheter fra sluttdokumentet.
Det er også et skrikende behov for mer transparent kunnskap om vann i landbruksinvesteringer. International Land Coalition etablerte nylig nettsiden landportal.info/landmatrix. Det er en omfattende database som inneholder oversikt over utleie og salg av land. Viktig kunnskap, men i følge Maren Kneller fra det tyske utviklingsdepartementet, inneholder kun en prosent av eksemplene informasjon om vann. Det vil si at det i 99 prosent av tilfellene ikke foreligger noe informasjon om vannforbruk, hvilke kilder vannet hentes fra, samt hvor mye investorene betaler for å bruke vannet og tilhørende infrastruktur.


Norske interesser
I følge landmatrix er norske investorer registrert i seks land. Ett av disse landene er Mosambik hvor GSFF driver eukalyptusplantasjer.
«Store plantasjer med fremmede tresorter som eukalyptus har svært skadelige virkninger på jordsmonnet. Trærne suger til seg enormt mye vann. De reduserer matsikkerheten i området», sier Phillip Owen i GeaSphere til Framtiden i Våre Hender (Fivh). OVF sier på sin side at formålet med investeringene var å fremme bærekraftig utvikling. Etter massiv kritikk det siste året har OVF imidlertid satt i gang egne undersøkelser, og i sommer innrømmet de overfor Fivh at kritikken har vært berettiget. Selskapet har nå byttet ut ledelsen, og nye policyer og prosedyrer er utarbeidet. Undersøkelsene sier likevel ikke noe om plantasjenes påvirkning på lokale vannressurser. Et eukalyptustre konsumerer mellom 50 og 200 liter vann i løpet av en dag. Dette avhenger blant annet av hvor gamle trærne er, noe som gjør det vanskelig å påvise den reelle effekten før om flere år, men allerede nå rapporterer lokalsamfunnet at de opplever vannmangel.
Eksempelet fra Mosambik viser at selv om intensjonene er gode er det ikke alltid de fungerer etter hensikten.
Norske interesser er helt klart en del av dette kompliserte bildet. Norge bør derfor jobbe for å få på plass mer forpliktende internasjonale rammeverk, hvor vannspørsmål er tydelig adressert. Norges ambassader i utlandet bør ha et særlig fokus på å gå i dialog med norske jordbruksinvestorer, for å sikre at lokalbefolkningens vannrettigheter ivaretas. De såkalte ETO-prinsippene (Extra Territorial Obligations) bør innføres som et menneskerettslig verktøy. ETO er et sett prinsipper som oppfordrer land til å følge opp nasjonale bedrifters virksomhet på andre lands territorier. Norge bør også jobbe for å styrke partnerlandenes nasjonale lovverk på dette området, slik at tilgang til vann og land henger bedre sammen.
Bærekraftig forvaltning av vann- og matressurser krever bevisste investorer, bedre statlig regulering og internasjonale spilleregler.

Loggført