Vannbevegelsen.no

Folkebevegelsen for bevaring av vann som felleseie

Vannposten nr. 120 Ørkenrosen  (Lest 3318 ganger) Skriv ut

1 B


Trude  Fredag 16. November 2012, kl. 17:41

Libya og mirakelet i ørkenen

Kari Hartveit
Styremedlem IKFF Bergen


Libya og mirakelet i ørkenen
En hvitglødende sol stiger opp over Libyas ørken, men folket tørster ikke lenger. I stedet priser de vannkildene langt under Saharas ørken og takker for vannprosjektet ”Verdens åttende underverk”. Fra å være verdens fattigste land har Libya fått det vakre kallenavnet ”ørkenrosen”.

”Vannet gir oss troen på overlevelse og troen på uavhengighet.” 


Uten et vestlig hjelpeprosjekt
Vi som er vokst opp med  stadig å høre om Vestens hjelpeprosjekter for vann til Afrika, må forundres over tausheten rundt det eventyrlige prosjektet Great Man Made River.  Hvorfor har ikke media vist oss dette, som jo er et mirakel for ørkenfolket?  Kan det være fordi et afrikansk land har klart å utvikle det uten at et hjelpeprosjekt står bak? Det største drikkevannprosjektet i verden, Great Man Made River (GMMR) er skapt i Libya og har gitt landet fantastiske utviklingsmuligheter.

Det begynte slik: 
Avsaltingsanlegg, som hadde sørget for vann til kystbyene var dårlig egnet til dyrking og matlaging. Det måtte kokes før bruk. Ørkenområdene benyttet brønner. De ble vanligvis fylt opp under vinterregnet, men etterhvert minsket nedbøren og vannmangelen ble stor.

I jakten på oljekilder oppdaget man i 1953 at det var vann under Sahara-ørkenen, et overraskende funn av vannbasseng som strekker seg over et område på mer enn 2 millioner km2 under 4 land: Sudan, Chad, Libya og det meste av Egypt. Det dreier seg om 150 tusen kubikk-kilometer med grunnvann 800 meter under ørkenen.  Med radiokarbon-analyse fant  man at vannet har ligget der i opptil 40.000 år.

Kufra, Sirt, Murzuq, Hamadah og Jufrah har underjordiske basseng som kan forsyne Tripoli og Benghazi, samt hele kystregionen med vann. Daglig transporteres mer enn seks millioner m3 drikkevann via 1300 ørkenkilder.

Great Man Made River ble bygget  over mange, mange  år til en pris av 33 milliarder dollar, finansiert av landets oljeinntekter. Til å begynne med hentet man hjelp fra utlandet, men etterhvert utdannet Libya sine egne ingeniører, og landet ble verdensledende  innen hydroteknologi.



Vannforsyningsprosjektet ble unnfanget på slutten av sekstitallet, da Gaddafi kom til makten. Men først i 1984 begynte arbeidet med det gigantiske rørsystemet, som etterhvert skulle gi vann til hele Libyas befolkning.
                                                                                                                                                             

GMMRs dimensjoner
Første fase i det enorme prosjektet krevde en utgraving av 85 millioner kubikkmeter sand. Det gjaldt vannkilden  under Kufra, som er en del av det nubiske akviferet nær grensen til Egypt. Det ga vannforsyning til Benghazi og ble innviet i 1991. Andre fase sto ferdig i 1996, da Tripoli fikk vann.

Rørene har en diameter på 4m og hvert rør veier opptil 80 tonn. De er lagt i syv meter dype grøfter,  for å forhindre fordamping under ørkensolen. Alt utstyret er utviklet og produsert lokalt. Flere fabrikker produserer rør i et kontinuerlig arbeid. Det er viktig å ha reserverør om det skulle bli lekkasjer. Til å være et ørkenland med  knapt 6,5 millioner innbyggere ligger det en enorm innsats bak utviklingen av GMMR. 

Vannet ble nøkkelen til Libyas utvikling.  Planen var at landet med sin opparbeidede  kunnskap om hydroteknologi  skulle hjelpe andre land i Afrika og Midt-Østen med  drikkevanns-forsyning.

Hele anlegget  sto ferdig i september 2010. Mindre enn et år senere bombet NATO anlegget.


22. juli 2011
I områder med begrenset tilgang på vann, er det å kontrollere vannressursene en betydelig maktfaktor. Den nære historien viser mange alvorlige feider om vann. Vann er en livsnødvendighet.

95% av Libya er ørken, og 70% av befolkningen er avhengig av vannet fra GMMR. Om en del  av anlegget ble bombet, ville skadene kunne forplante seg til hele rørsystemet. Da NATO-angrepene begynte advarte Libya mot at bombing av rørsystemet kunne forårsake en menneskelig og miljømessig katastrofe. Like etterpå, 22.07.2011, ble anlegget ved Brega bombet og seks sikkerhetsvakter drept.

Det var en grov forbrytelse å angripe sivil infrastruktur, slik NATO her gjorde. Elektrisitetstilførselen ble også skadet. Det   førte til at pumpene sviktet, slik at folk i kystområdet  var uten vann i dagevis.

Det er grunn til å spørre seg om hva som vil skje med vannet etter NATOs såkalte humanitære intervensjon? Skal det selges dyrt på designete flasker? Skal folket i Libya tørste igjen eller bli avspist med redusert vannkvalitet fra avsaltingsanlegg? Det ser slik ut, etter at det  er blitt påstått at det vil være bedre å satse på avsaltingsanlegg. Fordi det er rimeligere. Planlegges det et storstilt kupp av et livsverk som nettopp er fullført? 


VEDLEGG

Av Kari Hartveit

Ørkenrosen  og landet som lyste for Afrika
Libyas leder gjennom mange år, Muammar Gaddafi, var riktignok noe eksentrisk. Han hadde imidlertid store visjoner som kom befolkningen til gode. Man kan lese hans filosofi i verket ”The Great Green Document”, der han legger fram ideene om ”Jamahiriya, folkenes stat”. Et samlet råd med representanter fra de forskjellige stammer/folkeslag skulle styre landet som en form for afrikansk demokrati.  Libya skulle dyrke opp enorme ørkenområder. Målet var høyest mulig selvforsyning.
Det kreves en sterk leder for å skape ro i et land som har vært et forskjelligartet stammesamfunn i flere hundre år og Gaddafi  klarte å holde folket samlet. Med Vestens øyne ble han gitt tittelen ”diktator”, mens det positive i hans sosiale politikk ble fortiet.
Oljeinntektene ble brukt til å hjelpe befolkningen på flere måter: Gratis helsevesen og gratis skole. Og kanskje viktigst av alt: Rent vann! Det betyr alfa og omega for å avverge sykdom og epidemier. Libya hadde  dessuten sin egen sentralbank, uavhengig av Verdensbanken og IMF. Rentefrie banklån sørget for at kostnadene ved investeringer ble halvert. Dette betydde blant annet at kostnadene for Great Man-made River, det store vannforsyningsprosjektet,  ikke løp løpsk på grunn av høye renter.  Økonomer kan bekrefte at en statskontrollert sentralbank gjør det mulig å investere i offentlig virksomhet, så som infrastruktur, skole og helse, uten at det skapes inflasjon. I dag er Libya imidlertid blitt knyttet til Verdensbanken. Verdensbanken har blant annet vann på agendaen.  Vil det være til gavn for Libya?
                                                                                                                                           
Et sterkt Afrika med  gulldinaren som felles valuta
Gaddafi var formann i Den afrikanske union. Han arbeidet  sterkt for innføring av gulldinaren som afrikansk valuta, for å løfte kontinentet ut av fattigdom. Libya hadde 140 tonn gull.

Nå står NATOs allierte i kø for å investere i Libya. Obama har beslaglagt 30 milliarder dollar som sto på bok i USA, penger som var ment for innføring av gulldinaren. Sentralbanken i Libya sto høyt på kupplisten. Hvor er gullet nå mon tro?  En merkelig prioritering for ”demokratiforkjempere”. Mobilnettet i Libya ble tidlig bombet. Hvorfor? Hvis det var et ekte folkelig opprør, burde vel folk ha kontakt med hverandre? Hva er sannheten bak opprøret? Dessverre viser mønsteret at vestlige land bare vil hjelpe Afrika, hvis de  kan ha økonomiske fordeler av det senere.  Slavetiden er slutt i navnet, men ikke i praksis for fattige land som blir bundet til evig gjeld.

Libya hadde høyest levestandard av alle land i Afrika. Landet var så godt som selvforsynt og så uavhengig av stormaktene og verdensøkonomien som det er mulig å være som oljeprodusent. Libya var et konkret eksempel på at det går an å skape et samfunn med gode vilkår for alle. Men nå har NATO atter en gang skapt kaos og enorme lidelser.
                                                                                                                                           
FNs Menneskerettighetspris til Gaddafi 2011
Fiendebilder er alltid blitt laget under krigstilstander. Nå lages de også i fredstider. Og dagens massemedier følger lojalt opp.

I 2011 var Gaddafi innstilt til FNs Menneskerettighetspris. Delegasjoner fra FN hadde reist rundt i Libya og sett hvor bra folk hadde det: Gratis skole fra barneskole til universitetsstudier og kr. 12.500 pr. måned for studier i utlandet. Underhold til arbeidsledige og en andel til hver eneste libyers bankkonto etter statlige oljesalg. Gratis og godt  helsetilbud til alle, og fødselstøtte på  kr. 27.326 fra staten pr. barn.  Libya hadde høy levealder og lav barnedødelighet, noe som sannsynligvis kan føres tilbake til vannforsynings-prosjektet. Likestilling mellom kvinne og mann. Rett til å danne fagforeninger. Rett til å etablere firmaer med alle ansatte som likeverdige partnere. Bolig var en menneskerett og ekstra tilrettelagte boliger for dem som trengte det. Gratis frø, kveg, våningshus og redskaper for dem som ønsket å bli bønder. Gratis elektrisitet til alle osv. osv. Norge deltok i rapporteringen sammen med Nederland og Senegal, og samtlige land i FN stillet seg positive til å tildele Gaddafi FNs menneskerettighetspris. Med ett ble alt framstilt med omvendt fortegn. NATO forberedte intervensjon.

Fra det gode liv til falske fiendebilder og ”licence to kill”
Grunnen NATO proklamerte  for å kunne bruke FNs nye doktrine, ”Responsibility to Protect” (R2P), var at Gaddafi bombet egne innbyggere. Men både russiske og amerikanske satelittstasjoner har senere avkreftet denne påstanden. De observerte ingen bombetokter. Bergens Tidende innrømmet i lederen 15.06.2012 i en bisetning at bombingen var feilinformasjon. Men mediene brakte også grufulle beretninger om massegraver med rester etter 1270 mennesker. De viste seg imidlertid å være kamelbeinrester, ifølge medisinske ekspertise referert av CNN.  Den franske avisen Liberation opplyste om dette 27.09.2011, ellers var det taust i mediene. Et foto av illsinte libyere viste seg å være et foto av opprørere i Pakistan.  Andre sterke inntrykk, også sendt på norsk TV, stammet fra krigen i Irak. NATO  gikk altså bevisst inn i et suverent land under et FN-vedtak gjort på falske premisser. NATO tolket også vedtaket som ”licence to kill”. Norge var blant de første til å delta med bombefly.

Medienes svartmaling av Libya ble tatt opp i et brev undertegnet av ukrainske, russiske og hviterussiske leger som hadde arbeidet i landet i over ti år. De ble sjokkert over å høre de falske beskyldningene og kunne i stedet fortelle om et harmonisk, rolig og vennlig folk som hadde det svært godt under Gaddafi.
De valgte å forlate Libya da de oppdaget at pasientene de helbredet under NATOs bombardement, ble torturert av opprørerne straks de var blitt friske nok. Legene kunne fortelle at flere ble drept og såret av NATOs bomber i løpet av én dag, enn det fantes sårete til sammen fra opprøret forut for bombingen. I brevet ba de innstendig om at Libya måtte få være i fred.

Mediene har vist hundrer av mennesker som demonstrerte til støtte for opprørerne, men de unnlot å vise de hundretusener som demonstrerte til støtte for Gaddafi.  Og hva  med de hundretusentalls flyktninger som forlot landet under bombingen og etter ”frigjøringen”?
 
Tragiske framtidsutsikter for Libya.
Når sannheten kommer fram er det for sent. Libya er bombet til kaos og borgerkrig ved hjelp av NATOs og Norges spisskompetanse. Vannanlegget er bombet, det er blitt lovløse tilstander, der alle slåss mot alle for økonomiske, religiøse og private interesser. Hvor er kampen for demokratiet som noen av opprørerne  og særlig våre medier snakket om?

Etter parlamentsvalget 7. juli i år formidlet vestlige medier at et liberalt parti hadde vunnet valget. Partiet vil innføre Sharia-lovgivning. Kan det kalles liberalt? Det var slike lover Gaddafi klarte å styre unna, ved å slå ned på tilbøyeligheter fra  ytterliggående sunnimuslimer, spesielt i Benghazi-området. Fra å være det landet i Afrika som hadde høyest levestandard, spås det at Libya  snart kan sammenlignes med Somalia eller verre. 
Når historien gjentar seg i land etter land, er kanskje NATOs/USAs egentlige mål  å destabilisere regimer for å  få lettere tilgang til olje, vann og bankressurser? Gaddafi  ville innføre gulldinaren som betaling for Libyas oljeeksport. Den ble en trussel mot USAs dollarhegemoni. Gaddafi så vannet  og gulldinaren som hjørnesteiner til en bedre  framtid for Afrika. Gaddafi og Libya sto imot stormaktenes press. Og Libya ble et eksempel, som ga håp til mange fattige land på det afrikanske kontinentet. Det måtte knuses. Men eksemplets makt må få leve, derfor bør sannheten fram.

Kilder: Human rights investigations, 27.07.2011. Global Research, Scott Taylor, 26.06.2012. BBC World Service, John Watkins, 18.03.2006. AFP, 02.08.2012. AFP, Imed Lamloum, 05.07.2012. Global Research, Michel Chossudovsky, 28.03. 2011, des.2011 ( Finian Cunningham). AFP Dominique Soguel, 30.07.2012. Trancend Media service, Counter Currents, 30.07.2012. AFP Jay Deshnukk, 06.072012.  Ellen Brown, Advokat og president i Public Banking Institute, 15.04.2011: Dreier det seg kun om olje og/eller finanser?  Professor Øystein Noreng: Kolonikrig. 2011. Arne Overrein, universitetet i Tromsø: Når nyansene forsvinner. Ola Tunander, seniorforsker PRIO: Massedrap og massemedia, Løgnens offer. Knut Vidar Paulsen, Den norske Fredskomite:  Norge i Libya.2011.

Loggført