Vannbevegelsen.no

Folkebevegelsen for bevaring av vann som felleseie

Vannposten nr. 116 Grønne sertifikater og svart miljøpolitikk  (Lest 2214 ganger) Skriv ut

1 B


Trude  Mandag 27. August 2012, kl. 13:56

Av
Anders Skonhoft
Professor i samfunnsøkonomi NTNU


I det søkkrike Norge planlegges en storstilt offensiv for å bygge ut uberørt natur. Et stort antall vindturbinanlegg er under prosjektering, og noen er allerede under utbygging, og uberørte vassdrag skal legges i rør. Det skjer under dekke av å redde naturen og klimaet. Forbrukerne skal betale gjennom høyere strømpris, og metoden som brukes er såkalte Grønne sertifikater.

Subsidiering
Grønne sertifikater er en ny måte å subsidiere fornybar energi på. Tidligere ble søknader om subsidiering behandlet av Enova i Trondheim. Organiseringen av Grønne sertifikater skjer ved at utbygger av for eksempel et vindturbinanlegg får en direkte støtte etter hvor mye energi anlegget produserer. Regningen betales i første omgang av allerede etablerte vannkraftprodusenter etter en bestemt regel. Men denne ekstrakostnaden vil via markedet veltes over på forbrukerne som får en høyere strømregning.

Dette Grønne sertifikatmarkedet ble startet opp siste år og er et samarbeid med Sverige, og målsettingen er å få bygd ut 12 TWh før 2025. Årlig er elektrisitetsforbruket i Norge på om lag 130 TWh. Det ligger nå over 700 søknader om vannkraftverk og ca 125 søknad om vindturbinanlegg til konsesjonsbehandling i Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). Ordningen skal være teknologinøytral, og betyr at det for eksempel ikke skal gis prioritet til ny vannkraft på bekostning av vindkraft. Størrelsen på prosjektene skal heller ikke bety noe. Det er de utbyggerne som mener at de har de beste prosjektene vil komme først i køen og få støtte.

Miljøregnskapet?
Men selv ved subsidiering og bruk av Grønne sertifikater, er ikke de norske vindturbinene samfunnsøkonomisk lønnsomme. Kostnadene ved nedbygging av verdifull natur og båndlegging av naturområder er ikke tatt med i prosjekt regnskapene.

På samme måter som en bedrift fører inntekter og utgifter for å finne om driften er lønnsom, må miljøkostnader tas med for å finne ut om et vindkraftprosjekt er lønnsomt sett fra samfunnets side. Det må stilles opp et samfunnsregnskap for utbyggingen. Og det gjøres ikke. Og om det hadde vært gjort, ville prosjektøkonomien gått ytterliggere i minus. Bedriftsøkonomien er negativ, og samfunnsøkonomien er ennå mer negativ.

”Handlekraftige” politikere
Hvordan er det så mulig at dette kan gå sin gang og at samfunnet skal sløse med knappe ressurser og bygge ut vindkraft, eller ulønnsomme vannkraftprosjekter? Hovedgrunnen er at politikere ønsker å vise handlekraft i klimaspørsmålet samtidig som de ikke skjønner hvordan mekanismene her virker.  En annen viktig grunn er at fortjenesten ved utbyggingen privatiseres mens kostnadene sosialiseres.

Hvem tjener?
De som tjener på utbyggingen er tre parter; utbygger, grunneier og den aktuelle utbyggingskommunen. Utbygger får subsidier som sammen med markedsprisen på strøm gir profitt. Noe av denne profitten kanaliseres så til grunneier som derfor støtter prosjektet. Og noe kanaliseres til vertskommunen som eiendomsskatt og som derfor også støtter prosjektet.

Hvem betaler?
De som bærer kostnadene ved utbyggingen er den vanlige forbruker som får en høyere strømregning som følge av Grønne sertifikater og subsidieringen. Dernest den vanlige mann og kvinne som setter pris på natur, biodiversitet og et vakkert landskap. I begge tilfeller er de mange og de er dårlig organisert. Dette er sosialiseringen av kostnadene. 

Et eksempel
Et eksempel fra nærområdet til Trondheim, Brungmarka og Reinsfjellet, like sør for byen, kan illustrere dette. Her er det under planlegging flere store vindturbinanlegg. Dette er villmark med lite inngrep, og er viktige tur- og rekreasjonsområder. Utbygger er Trønderenergi som via Grønne sertifikater kan høste en pen profitt. Det samme skjer for grunneierne, og særlig en stor grunneier. Og noe tilfaller Selbu og Klæbu kommune i form av eiendomsskatt. Taperne er tusenvis av folk i Trondheimsområdet med et nært og kjært forhold til dette villmarksområdet.
Argumentet for Grønne sertifikater har vært at er viktig å bygge ut ’ren’ energi for å redde klimaet. Dette argumentet har blitt tilbakevist gang på gang. Det er to grunner til at utbygging av mer i Norge ikke gir noen klimaeffekt. For det første erstatter ikke dette elektrisk energi basert på forbrenning av olje og kull fordi denne type elektrisitetsproduksjon ikke eksisterer i Norge.

Ingen klimaeffekt
For det andre, om denne energien skulle bli solgt til det europeiske markedet, gir det heller ingen klimaeffekt. Grunnen er at energiproduksjonen i EU, og det systemet er Norge en del av, er underlagt et felles kvotesystem. Kun lavere kvoter og kvoter som binder kan redusere klimagassutslippene. Høyere produksjon av fornybar energi vil kun komme i tillegge til eksisterende produksjon.

Hvordan kan det da ha seg at et enstemmig Storting i sin tid gikk inn for denne galskapen med Grønne sertifikater som altså ikke gir noen klimaeffekt, som ødelegger norsk natur og representerer en sløsing med samfunnets ressurser?
Hvordan kan det ha seg at SV som sier de er et miljøparti kan støtte dette? Hvordan kan det ha seg at Høyre som sier de er for markedet, mot subsidier og for norsk natur kan støtte dette? Enda mer forunderlig er det at Norges Naturvernforbund støttet Grønne sertifikater. Skjønte ikke organisasjonen hva dette dreide seg om?

Ved de store vannkraftutbyggingsprosjektene i 1950- og 1960-årene da Norge var en nokså fattig nasjon var neglisjering av natur- og miljøverdier forståelig. Samtidig var disse prosjektene svært lønnsomme, og det dreide seg om bygging av velferdssamfunnet. Dagens materielle situasjon er helt forskjellig hvor inntekt og forbruk i Norge er høyest i verden. Da må andre ting enn det rent materielle telle med i samfunnsregnskapet.


Loggført