Vannbevegelsen.no

Folkebevegelsen for bevaring av vann som felleseie

Vannposten nr. 112 Garantienes verdi  (Lest 2471 ganger) Skriv ut

1 B


Trude  Torsdag 3. Mai 2012, kl. 17:17

Stortinget har vedtatt en lov om at alle nye vannverk skal eies av kommunen. Loven tillater samvirker, men vel og merke: når kommunen synes det er greit. Mange er tilfreds og tror at vann vil være et fellesgode i all fremtid. All erfaring - fra strømmen i Norge, til det som i disse dager skjer med vannforsyningen  på Kontinentet - taler i motsatt retning.
Begrunnelsen fra regjeringspartiene er kun en unntaks-bestemmelse i EØS-avtalen, som sier at hensyn til samfunnssikkerhet og folkehelse tillater avvik fra regelen om fri etableringsrett. Fri etablerinsrett er retten til å kjøpe og eie virksomheter. 
EU-prosjektet hviler på 4 prinsipper, som alle er av økonomisk art. De har overordnet relevans i forhold til andre lover og  forbyr ethvert hinder  for utveksling av varer og arbeidskraft, etablering av tjenester og investering av kapital. Det er den frie flyten av tjenester og kapital som er aktuelle når det gjelder vannforsyningen. Siden den nye loven tillater konkurranseutsetting, oppfyller den kravet til fri flyt av tjenester. De transnasjonale selskapene vil komme til å drive vannforsyningen i Norge, men tilsynelatende kan de ikke eie vannverkene.
Ser vi imidlertid på hva som er skjedd med hjemfallsretten til kraftverkene, får vi en anelse om begrensningen i dette unntaket. Da vi inngikk EØS-avtalen garanterte Gro Harlem Brundtland og Jonas Gahr Støhre at hjemfallsretten ikke ville bli berørt. Det var det avgjørende punktet for at Stortinget vedtok EØS-avtalen. Så gikk det ca. 10 år, som Norge benyttet til å markedsliberalisere strømforsyningen og opprette en nordisk børs for krafthandel. Deretter klaget Hydro-direktøren, tidligere energiminister fra Senterpartiet,  Eivind Reiten, hjemfallsinstituttet inn for EFTA-domstolen.
Resultatet ble at kommuner og fylker måtte likestilles med private eiere, slik at kommunale og fylkeseide kraftverk vederlagsfritt skulle tilfalle staten etter endt konsesjonstid. Det fant selvfølgelig kommunene og fylkene urimelig. Kompromisset ble at hjemfall bare skulle omfatte 70% av hvert kraftverk. Kommuner og fylker skulle få beholde resten. Men det betyr at også utenlandske private interesser kan eie 30% av våre største kraftverk til evig tid. De små kraftverkene er det ingen begrensninger på.
Det er en utbredt oppfatning at vannverkene vil møte samme skjebne. Det vil si at ”kommunalt eie” vil bli definert som et flertall av aksjeposter, i høyden 70%,  men snarere vil det være tale om 51%.
Ser vi på Hellas’  nest største vannverk, EYATH i Thessaloniki, finner vi igjen fordelingsnøkkelen 70-30 mellom offentlig og privat eie. Men nå forlanger  EU, Det inter-nasjonale pengefondet og EUs sentralbank at kommunen selger resten, foruten 40% av vannverket i Athen. Og til tross for en folkeavstemming i Italia, der 95% stemte for offentlig vannforsyning, krever den samme troikaen at også Italia selger vannverkene sine. Spania og Portugal utsettes for samme press.


Hva kan vi vente oss i Norge?
Mens Erna Solberg var kommunalminister begynte innstrammingen i de statlige overføringene til kommunene. Hun foreslo at kommunene kunne øke inntektene sine gjennom eiendomsskatt og, på sikt, gjennom et nytt betalingsregime for vann og avløp. Hun ønsket å organisere vannforsyningen slik strømforsyningen fungerer; med ett selskap for ledningene og et annet for vannverket. Hun endret Kommuneloven og fristet og tvang vannverkene til å omorganisere til foretak etter alminnelig næringslivsmodell. Så endret hun definisjonen på selvkost, slik at det er mulig å ta fortjeneste på vannet, samtidig som man fortsetter å kalle det selvkost.
Det som foreløpig er gjennomført av Erna Solbergs planer, er en benchmarking, en liksomkonkurranse mellom vannverken om hvem som er mest effektive. Resultatet skal senere danne grunnlag for rammefinansieringen av vannledningene. Det er slik nettleien  på strømmen fungerer.
SINTEF, som gjorde utredningen for kommunalministeren, kom frem til at systemet ville føre til økte priser. Derfor anbefalte de at fokuset ble rettet mot dårlig drikkevann, slik at befolkningen ble villedet til å tro at den forsto hvorfor prisene økte. Det ga et behov for krisesituasjoner. Giardia-epidemien i Bergen og giardiafunn i Oslo hadde den rette virkningen.
- Betalingsvilligheten økte, bemerker Jon Røstum i SINTEF.

Mediene omtaler stadig gamle vannrør og hyppige lekkasjer. Det skal være stort etterslep på nødvendige investeringer over hele landet. Det skaper forståelse for en økning i vann-avgiften. Det er imidlertid ingen sammenheng mellom alder og kvalitet. De eldste rørene er ofte bedre enn dem som ble lagt på 50- og 60-tallet. Det er også svært tvilsomt om det er så mange lekkasjer som det blir hevdet. At den samme propagandaen kjøres over hele verden, burde vekke en viss kritisk sans. Men denne villedningen gjør det mulig for vannverkene å legge ledninger med større dimensjoner – eller rør til helt nye områder. Oslo legger nå en ny vannledning med en diameter på hele 2 m og en ny og større ledning til Ski. I 2008 innviet Oslo Skandinavias største vannverk. Det kan levere vann til 1,5 millioner mennesker. Allikevel henstilles innbyggerne om å spare på vannet. Oslo har samtidig planer om å utvide vannverket, når en ny ledning fra Tyrifjorden er ferdig om 10-12 år. Hvor skal alt dette vannet ?
Da Helen Bjørnøy var miljøvernminister, ble hun spurt om Norge kan levere vann til Sør-Spania. I fjor høst gikk den første leveransen av vann gjennom rør til utlandet. Det er fra Halden til et boligfelt og supermarked i Sverige. Isolert sett er dette ikke en stor sak. Men i et større perspektiv har man overskredet en grense. Det er ikke lenger urimelig å hevde at det finnes planer for norsk vannforsyning som tilsvarer den formen strømforsyningen har tatt. Forberedelsene til kommersialisering av vannet, med eksport og børsnoteringer forutsetter et overordnet ansvar og en overordnet styring.
Men hvem er det som styrer utviklingen? Det er ikke innbyggerne. Og det er i liten grad lokalpolitikerne. Det er i noe større grad stortingspolitikerne. Siden alle norske lover skal tilpasses EU, er det først og fremst EU som styrer. Men EU styres igjen av transnasjonale selskaper og deres investorer. Veolia’s lobbynett inn i EUs organer er overraskende omfattende. Veolia og Suez har i fellesskap opprettet professorater innen forskning på rent vann og renseteknologi. De sitter på alle sider av bordet, når det tas beslutninger om vannkvalitet og organisering av vannfor-syningen. Og de er involvert i alle internasjonale fora der vann er tema.
Den første utfordringen består i å bli bevisst det som skjer. Og vi må benytte den kraften som ligger i et folkelig engasjement. Hvis mange nok forlanger at vannverkene organiseres som samvirker eiet av abonnentene, kan vi hindre at vannet blir kommersialisert. Vi må også våge å stille spørsmål ved kravene til sikkerhet rundt vannfor-syningen. For de er ikke bare utformet med tanke på vår helse. De viser seg i stor grad å bidra til investorenes fremtidige diktatur.

Vi minner om underskriftskampanjen på www.reddvannet.no 
 

Loggført