Vannbevegelsen.no

Folkebevegelsen for bevaring av vann som felleseie

Vannposten nr. 110 22. mars i EUs vannår 2012  (Lest 2328 ganger) Skriv ut

1 B


Trude  Fredag 23. Mars 2012, kl. 14:43



Innlegg på Litteraturhuset i Oslo under arrangementet
”Vannet i byen vår”

av
Trude Malthe Thomassen


Problem for noen – fordel for andre
Vann har vært på dagsorden i en rekke sammenhenger de siste decennier. Felles for oppslagene er at vann er et problem. Men det finnes også dem som ser optimistisk på situasjonen. Det er investorene. De ønsker ikke at det gjøres noe med årsakene til den tiltagende mangelen på vann.

Jeg velger i denne omgang å se bort fra klimaendringer, og fokuserer i stedet på det det er lettere for våre politikere, eller hver enkelt av oss, å gjøre noe med. Det politikerne kan gjøre noe med, er de  former for industriell virksomhet som forbruker og forurenser store mengder vann. Det gjelder også industrielt jordbruk og endring av elveløp i forbindelse med vannkraftutbygginger og damprosjekter, som fører til at i første rekke folk, men også dyr og vegetasjon mister tilgang til vann.

Årsaker og hva vi kan gjøre
Det vi som enkeltpersoner kan gjøre noe med er eksempelvis flaskevann- og brusproduksjonen, der  det går med 4 ganger så mye vann, som det som produseres av ferdig væske. Man sitter altså igjen med 25% av utgangspunktet!

I India har Coca Cola tappet grunnvannskilder tomme. Og de dråpene som er igjen er forurenset. Bon Aqua Silver, er et Coca Cola-produkt, som tappes fra en grunnvannskilde i Fyresdal. Det er ingen kontroll med at tappingen foregår i henhold til konsesjonen. Vi kan la være å kjøpe produktene, og bli bevisste hvor øl, brus og flaskevann stammer fra.


Ledning til Sør-Spania?
Så har vi golfanleggene. De krever mye vann. Sør-Spania er en regnfattig region, som satser på golf for å tiltrekke seg turister. Da Helen Bjørnøy var miljøvernminister, mottok hun en forespørsel om Norge kan levere vann til Sør-Spania. Hvis vi ikke ønsker at vannledningen, som nylig er lagt fra Halden og inn i Sverige skal fortsette nedover  Kontinentet, bør vi unngå golfbaner.

Moderne landbruk skal være effektivt og gi store fold på kort sikt. Det er vannkrevende. Man har avlet frem kornsorter med kort stengel, som ikke så lett legger seg. Det virker fornuftig. Men planten har samtidig en kort rot.  En lang rot ville strukket seg etter vann i bakken, mens en med kort rot må vannes. Det industrielle landbruket er også en forurensingskilde. Kunstgjødsel og sprøytemidler trekker ned i grunnvann og ut i elver. Konklusjonen må bli at vi bør spise økologisk mat og kjøp økologiske bomullsklær.

Så har vi veisaltingen. Saltet inneholder en rekke kjemikalier, som gjør tining mer effektiv, men som skader omgivelsene. Vi kan kreve at veiene ikke saltes og støtte aksjonen Stopp veisaltingen!

Når det gjelder de store damutbyggingene i verden, som fratar folk vann, bidrar Norge gjennom Statkrafts virksomhet. Statoil er en annen norsk aktør i kontroversielle prosjekter:  Skifergass- i USA og oljesand-utvinning i Canada og Latin-Amerika er noen av de uhyggeligste eksemplene på misbruk og forurensing av vann. I Canada brøt i tillegg Statoil vilkårene for uttak av vann. De hadde boret to brønner uten tillatelse, benyttet større inntak enn tillatt og målte heller ikke uttaket. De slapp unna med en liten bot.

Våre politikere, og vi som stemmer på dem, er med på å skape en fremtidig vannmangel, når vi tillater slik fremferd. Det naturlige svaret på de utfordringene vi står overfor, er å  forby oljesand, skifergass og store damutbygginger.

Men hva gjør våre politikere?
De organiserer Statkraft som AS og kan dermed ikke gripe inn i selskapets disposisjoner. Likedan er det med Statoil.

”Sterkt modifiserte vannforekomster”
Kommunene er i øyeblikket opptatt med å gjennomføre Vanndirektivet/Vannforskriften. Det krever gjenopprettelse av den økologiske balansen i alle vannmiljøer. Men jordbruket er unntatt fra Forurensingsloven, slik at lokale myndigheter står maktesløse overfor forurensing fra jordbruket.

Vanndirektivet er også gjort impotent gjennom en unntaksbestemmelse, der samfunnsøkonomiske hensyn har førsteprioritet. Det beskytter industrielt jordbruk og vannkraftutbygginger. Norges vassdrags- og energidirektorat har utnyttet dette maksimalt: I tiden fra Vanndirektivet ble vedtatt i EU i 2000 og frem til Norge implementerte det i 2006, plottet NVE ut 4.600 nye elver som egnet til vannkraftutbygging! Disse er altså forhåndsgodkjent som ”sterkt modifiserte”, selv om de i dag tilfredsstiller krav til god økologisk balanse.

Økonomiske interesser i vannmangel
På den annen side foretar våre politikere disposisjoner, som fremmer økonomiske interesser i en fremtidig vannmangel:

I 2001 fikk vi en ny Vannressurslov, som privatiserer ferskvann. Vi er det eneste landet i Europa med privat eierskap til innsjøer og grunnvann. I januar i år vedtok Stortinget at vannverkene skal eies av kommuner, men at driften kan konkurranseutsettes. Dette er egentlig et tyveri fra abonnentene, som har betalt hvert øre av de milliardene som ligger i vannverk og ledninger. Vi vil også etter hvert erfare at kommunalt eierskap er forenlig med salg av en minoritetsandel, slik det er gått med kraftverk det er hjemfall på.

”Selvkost” og dyrere vann
Vann skal leveres til selvkost. Men i 2003 ble definisjonen på selvkost endret, slik at det er mulig å beregne fortjeneste, og allikevel kalle det selvkost. Og i 2005 foreslo et utvalg i Kommunenes Sentralforbund at kommunene bør få hente inntekter fra vannforsyningen. SINTEF har også gjort en utredning for Kommunaldepartementet om en organisering av vannforsyningen, som tilsvarer det vi har for strøm-forsyningen, med ett selskap for vannverket, et annet for ledningene. Siden SINTEF ikke kunne vise at dette ville gi billigere vann, slik mandatet gikk ut på, oppfordrer rapporten til å fokusere på dårlig drikkevann. Da blir det lettere å få folk til å akseptere at vannet blir dyrere.

I 2000 vedtok EU Lisboa-strategien, en privatiseringsstrategi overfor offentlig sektor. Nå har den økonomiske krisen ført til at EU, Det internasjonale pengefondet (IMF) og Den europeiske sentralbanken (ESB) forlanger at Hellas, Portugal, Spania og Italia skal selge vannverkene sine for å betjene nasjonal gjeld. Dette ville ikke vært mulig om vannverkene hadde vært organisert som samvirker eiet av abonnentene, slik Vannbevegelsen arbeider for.

Vannbevegelsen har nylig innledet et samarbeid med en gruppe mennesker i Hellas, som vil danne samvirker med tanke på å kjøpe sitt eget vannverk i Thessaloniki.


I år er det EUs vannår
I den forbindelse er Oslo plukket ut til å delta i TRUST, et program for overgang til morgendagens vannforsyning, som det så vakkert heter. Programmet går bl.a. ut på å endre fokus fra lokal vannforsyning til regional eller global. Og å finne flaskehalser i systemet. Det skal så munne ut i en ny politikk. Til dette formål inviterer man til ”workshops”.
Den ene er for sivile organisasjoner, som kan bidra med visjoner
1.   om fremtidig vannforsyning,
2.   estetikk med vannspeil i byen og
3.   naturvern- og turistinteresser i byens omgivelser.

Den andre ”workshopen” skal bestå av offentlige myndigheter på forskjellige nivåer. Det er her de harde realiteter vil utspille seg.

International Water Association
De 8 personene som leder arbeidet fra EUs side har alle forbindelse til International Water Association. Innenfor denne organisasjonen har noen gjort studier som sammenligner offentlig med privat drevet vannforsyning. Og resultatet er at privat er bedre enn offentlig. Andre har hatt en rekke private vannverk som klienter. Én har formulert forbrukerkrav, som passer godt inn i de store selskapenes strategi. Konklusjonene synes m.a.o. å være gitt. Men prosjektet gir inntrykk av objektiv forskning og brukermedvirkning.

Sjokkterapi
Europa befinner seg i en økonomisk krise, som egner seg ypperlig for den sjokkterapi Verdensbanken tidligere har benyttet overfor U-land. Gjeldstyngede land i Europa får nå beskjed om å selge offentlig eiendom og infrastruktur, så som havner, flyplasser og vannverk.

Grunnlovsvern av fellesgoder
Ugo Mattei, professor i folkerett, mener det er på tide å gi fellesgodene et grunnlovsvern, som beskytter dem mot skiftende politiske vinder. Vannbevegelsen har hittil arbeidet for at vannverkene skal organiseres som abonnentsamvirker, for å kunne unndra dem fra angrep på offentlig sektor. Ideelle samvirker vil bli definert som private, samtidig som de ivaretar det beste ved offentlig sektor. Vannbevegelsens forståelse av fellesgodene samsvarer med Ugo Mattei’s syn om at ”Begrepet fellesgode overskrider ideen om at valget står mellom privat eller offentlig eierskap”.

Europeisk vannforsyning befinner seg i en kritisk situasjon og vi bør snarest sørge for å sikre våre fellesgoder på alle tenkelige måter. Vi bør arbeide for abonnenteide samvirker, og for en grunnlovsbeskyttelse av fellesgodene. Og under fellesgoder er det innlysende at også ferskvannsressursene – elver, innsjøer og grunnvann – bør inngå. Derfor må Vannressursloven, som privatiserer ferskvannet endres!


Vi minner om underskriftskampanjen på www.reddvannet.no  

Du støtter arbeidet vårt ved å melde deg inn i Vannbevegelsen.

Medlemskontingenten betales til konto 1254.05.18244.

kr.   250 for vanlig medlemskap, gratis for
              familiemedlemmer
kr.    100 for studenter og andre med dårlig råd
kr. 1.500 for organisasjoner og bedrifter

Husk å oppgi e-postadresse! Vi har ikke økonomi til å sende informasjon i posten.


VANNBEVEGELSEN
Buerstranda 6
3234 Sandefjord

Loggført