Vannbevegelsen.no

Folkebevegelsen for bevaring av vann som felleseie

Vannposten nr. 101 Komitéhøring 27.10.11  (Lest 2187 ganger) Skriv ut

1 B


Trude  Onsdag 2. November 2011, kl. 13:24


Av Peter Dannevig, som representerte


FIVAS (Foreningen for internasjonale vannstudier),
         IKFF (Internasjonal kvinneliga for fred og frihet),
         Spire (Utviklingsfondets ungdom),
Vannbevegelsen
Sustainable Sanitation Design (Sanitærløsninger for land i Sør)
Fian Norge (FoodFirst Information and Action Network)


Vann er vår kanskje aller viktigste ressurs.
I Norge er vi så heldige at vi har mye tilgjengelig ferskvann av god kvalitet. Faktisk så mye at etter beregninger av NIVA kan vi forsyne hele verdens befolkning med 5 liter per dag. Med en slik overflod av vann følger et stort ansvar for å forvalte vannet på en langsiktig og sosialt rettferdig måte.

For som med andre ressurser er det også de som jobber for at noen skal tjene mest mulig penger på vannet, blant annet gjennom å få vannforsyningen kommersialisert.

Vannforsyningen er alt for viktig til at vi behandler vann som en vare her hjemme, samtidig som vi forsøker å si at vann bør være allmenn rettighet der ute.
En kommersialisering av vannforsyningen er grunnleggen-de misforstått, siden vannforsyningen er et naturlig monopol og et allmennyttig gode.
 
Lov om kommunale vass- og avløpsanlegg vil, slik den er foreslått, legge opp til en kommersialisering av vannforsyningen i kommunal regi.
Med muligheten for konkurranseutsetting, slik det står i lovforslaget, vil kommunale selskaper forvalte og drifte vannforsyninger etter mønster av private selskaper.

Vann, avløp og renovasjon betales i dag over avløpsseddelen til selvkost og inngår dermed ikke i noen kommuners budsjett.
Slik selvkostprinsippet tidligere ble definert betaler vi i avgifter det det koster å levere vann i våre hjem, vi betaler kun for tjenesten og ikke for selve vannet.
Men fra 2003 ble selvkostprinsippet endret ved at kommunene kan innkalkulere fortjeneste i beregningen, men dette skulle fortsatt hete selvkost. Denne fortjenesten skulle bokføres som kapitalkostnad.
 

Det umiddelbare problemet  ved at vannforsyningen dermed forvaltes som næringsvirksomhet og at kommunene kalkulerer med fortjeneste, skyldes EUs tjenestedirektiv.

Direktivet gjelder i utgangspunktet ikke for tjenester av allmenn interesse, slik vannforsyning tidligere er blitt forstått som. Men i følge Skattedirektoratet og Høyesterett er vannforsyning å regne som en økonomisk tjeneste. Fornyings-, administrasjons-, og kirkedepartementet omtaler vannforsyningen som en tjeneste av økonomisk betydning.

Hva sier Tjenestedirektivet så om dette? 
"Tjenester av allmenn økonomisk interesse er tjenester som utføres mot et økonomisk vederlag og faller derfor inn under virkeområdet til dette direktiv".

Forutsetningene for at tjenestedirektivet gjelder vannforsyningen er altså til stede. Dermed vil EU kreve konkurranseutsetting og private selskaper vil måtte få tilgang på lik linje med kommunale selskaper.

Full privatisering av både eierskap og drift, og de etter hvert langt vanligere Private - Public Partnerships (privat offentlig samarbeid) er gjennom lang tid utprøvd i en rekke land. Og erfaringene viser det samme: Vannet blir langt dyrere, kvaliteten på tjenestene blir som oftest dårligere, utbygging og vedlikehold av infrastrukturen forsømmes. Selskapene drifter jo vannforsyning for å tjene penger!

Disse forhold er vel dokumentert i utredninger av vanngruppens medlemsorganisasjoner og organisasjoner som jobber med de samme spørsmål i utlandet.

Kommersialisering av vannforsyningen er en blindgate
Før eller senere vil kommunene tvinges av sine innbyggere til å innse dette. Og de vil måtte innse at vann må forvaltes som et allmennyttig formål og ikke som en EU-vare.
I påvente av at kommunene tar til fornuften risikerer vi altså at vannforsyningen kommersialiseres fullt ut. Dette bør ikke overlates til tilfeldighetene.
 
Den sikreste måten å forhindre kommersialisering er om eierskapet til vannforsyningen forblir hos de som har betalt for den, nemlig vannabonnentene. Med abonnenteide samvirker blir vannforsyningen definert som privat. Og hverken EU eller andre vil kunne kreve konkurranseutsetting.

Driften av vannforsyningen bør fortsatt gjøres av kommunen, men ved at eierskapet er på borgernes hender er vannforsyningen sikret og kommunene blir kanskje minnet på deres egentlige hovedanliggende; nemlig å tjene fellesskapet.
 
Norge og retten til vann i FN
Norge har vært et foregangsland i prosessen ved å anerkjenne retten til vann i FN. Jeg vil derfor appellere til dere om å forhindre en kommersialisering av vannforsyningen her hjemme i vårt eget land. Og jobbe for å sikre at vannforsyningen forblir et allmennyttig gode og en rettighet. Dette vil være mer i harmoni med Norges forbilledlige engasjement for retten til vann i FN.

Loggført