Vannbevegelsen.no

Folkebevegelsen for bevaring av vann som felleseie

Vannposten nr. 100 Water Makes Money  (Lest 2264 ganger) Skriv ut

1 B


Trude  Torsdag 13. Oktober 2011, kl. 11:38


Lov om tjenestevirksomhet
(Tjenestedirektivet)

§5. Definisjoner
I denne loven betyr

a) tjeneste: økonomisk virksomhet….


WATER MAKES MONEY



”En forpliktelse om å tilby en tjeneste av allmenn økonomisk betydning er særlig aktuelt innenfor ……vannforsyning …..” (Fornyingsdepartementet)



Er offentlig eie noen garanti?
De fleste vil være tilbøyelig til å mene at vi må lovfeste offentlig eie av vannforsyningen, om vi skal unngå at vann blir vare.
Filmen Water Makes Money viser imidlertid at det er det ikke.

Det var det folkelige opprøret som sørget for garantien!

I sommer ble det i statsråd vedtatt et lovforslag som sier at kommunene skal eie vann og avløp. Det ligger implisitt i forslaget at driften skal kunne konkurranseutsettes.

I dag er det abonnentene som eier vannforsyningen. Regjeringen foreslår m.a.o. at vi skal lovfeste den situasjonen Berlin, Hamburg, Paris osv. befant seg i for ti år siden, - før korrupsjon, politisk udugelighet og hemmelighold førte til folkelig opprør og krav om å ta vannet tilbake.

Men vi vil ikke om ti år ha de samme mulighetene som befolkningen i disse byene hadde, for å ta vannet tilbake.

Det skyldes at Tjenestedirektivet, som Stortinget vedtok i 2009, sier at de tjenester som kan kalles økonomiske, skal konkurranseutsettes.

I Norge er vannforsyningen definert som en økonomisk tjeneste av Fornyingsdepartementet. Skattedirektoratet behandler vannverkene etter denne definisjonen. Og Høyesterett har gjennom domsavsigelser gjort det klart at vannforsyning ikke er et allmennyttig formål.

EØS-avtalen sørger dermed for at transnasjonale selskaper kan forlange konkurranseutsetting.

Egenregi vil være en umulighet dersom det lovfestes at vannverkene skal være eiet av kommunene.


Hvilket alternativ har vi?
Som abonnent har hver enkelt av oss vært med på å betale det det har kostet å levere oss vann. Vannforsyningen er betalt av oss og eid av oss. Vannverkene er våre.

For å unngå kommersialisering må vi forlange at vannverkene organiseres som samvirker eiet av abonnentene. Men det er ingenting i veien for at samvirkene vedtar at kommunen eller et interkommunalt selskap fortsetter å drive vannverkene på samme måte som idag. I praksis vil det ikke være noen forskjell fra dagens situasjon, annet enn at enhver abonnent vil ha rett til innsyn også i de vannverkene som nå er organisert som egne foretak og unntatt offentlig kontroll.

Den avgjørende forskjellen mellom samvirkeorganisering og lovfestet kommunalt eie vil være at samvirkene blir definert som private. Det betyr at EU og WTO ikke har mulighet for å kreve konkurranseutsetting.

Vannforsyningen vil pr. definisjon være ”privatisert”, samtidig som de ideelle samvirkene ivaretar det beste ved tradisjonell offentlig sektor, …slik offentlig sektor var ment å fungere.

Skal vi kunne bevare vannet som fellesgode, må vi handle NÅ, før lovforslaget vedtas av Stortinget!

Vi må stoppe, eller eventuelt endret loven, slik at ’kommunalt eie’ erstattes med ’abonnentsamvirke’.



Det er allerede lagt til rette for en kommersialisering
i offentlig regi:

1.   Så godt som hele Østlands-området sammenkoblet til ett ledningsnett, slik at vann kan pumpes fra et område til et annet.
2.   Halden kommune har nylig lagt en ledning til Sverige. Eksport er et faktum.
3.   Før årtusenskiftet var det ingen som kunne eie vann i Norge. Det ble det en endring på, da vi fikk Vannressursloven i 2001. Man kan kjøpe et område med innsjø eller grunnvann og samtidig bli eier av vannet.
4.   I 2005 foreslo et tverrpolitisk utvalg i Kommunenes Sentralforbund at kommunene skulle få tillatelse til å hente inntekter fra vannforsyningen. Det vil være en stor fristelse for fattige kommuner, som blir pålagt stadig nye oppgaver, uten å få tilsvarende overføringer fra vår ellers vanvittig rike stat.
5.   I 2003 ble det lagt til rette for dette, da kommunalminister Erna Solberg endret definisjonen på ’selvkost’. Det ble mulig å ta ut fortjeneste, selv om man fortsatte å kalle det selvkost. Vi finner denne definisjonen igjen i EU, der den kalles Cost+ . Fortjenesten blir skjult ved at man  legger til en fiktiv kostnad, kalt kapitalkostnad. Men det er fremdeles slik at kommunene ikke kan nyttiggjøre seg denne fradragsposten for å benytte overskuddet til andre formål enn vannverket. Det skyldes at det egentlig er abonnentene som eier vannverkene, ikke kommunene. Postene for vann, avløp og renovasjon holdes utenfor kommunens regnskap. Derfor er regjeringens lovforslag et vesentlig skritt i retning av kommersialisering.
6.   Med gulrot og pisk oppfordret Erna Solberg, mens hun var kommunalminister, kommunene til å omorganisere vannverkene til egne foretak. Det er egentlig et tyveri fra abonnentene, siden kommunene juridisk sett blir stående som nye eiere.
7.   Det setter også døren på gløtt for at kommunene i neste omgang får gjennomslag for å ta fortjeneste på vannet og benytte den til andre formål. Eldreomsorgen er jo et vekstområde uten grenser. Begrunnelsene for fortjeneste på vannet vil være mange og gode. Uansett vil det være vi som betaler. Men konsekvensene vil være langt alvorligere, ikke bare for oss, om kommunens inntekter skal komme fra vannet. En kommersialisering hos oss får følger for andre land, på grunn av EØS-avtalen og WTO.
8.   Erna Solberg bestilte også en utredning fra SINTEF, der mandatet var å organisere vannforsyningen på samme måte som strømforsyningen er organisert i dag; dvs. med en deling mellom produsent og leverandør. Det skulle være ett selskap for vannverket, et annet for nettet. Operatøren av ledningsnettet skulle ha en rammefinansiering med en nærmere fastsatt grense for fortjeneste.
9.   SINTEFs mandat gikk blant annet ut på å vise hvilken økonomisk besparelse et slikt system ville føre med seg. Men SINTEF var ikke i stand til å begrunne systemet med økonomiske innsparinger.
10.   Derfor rådet man kommunalministeren til å fokusere på dårlig drikkevann, før prisene viser seg å stige, i stedet for å synke. Det har vært mye fokus på dårlig drikkevann siden.
11.   Allerede to dager etter at rapporten fra SINTEF ble lagt frem,  kom Folkehelseinstituttet med en undersøkelse som hadde pågått over 15 år. Den viste tilsynelatende at 200 vannsamvirker leverte dårlig drikkevann. Argumentasjonen var imidlertid så svak at det private Rockefeller-finansierte instituttet ikke har vist til undersøkelsen, etter at Vannbevegelsen slaktet den i en artikkel i Tidsskrift for den norske legeforening.
12.   Sist høst ble det vist et TV-program om dårlig drikkevann. En av dem som ble intervjuet i programmet var ass. dir. i Norsk Vann. - Når vi sammenligner med strømprisene, ligner det ingen ting at vann, som er mye viktigere enn strøm, allikevel er billigere enn strømmen, mente Toril Hofshagen, som ville ha prisen opp på vannet. Norsk Vann er en interesseorganisasjon for blant annet offentlige vannverk. Det transnasjonale selskapet Veolia er imidlertid assosiert medlem.
13.   I EU pågår det et arbeid med argumentasjonen til fordel for en høy pris på vann. Fordi vann er så verdifullt, må prisen være deretter, mener man. Hvem som skal ha inntekten fra vannet, er det imidlertid ingen som snakker om. Men bare vent: Kommunene vil ha mange gode argumenter.
14.   1. juli ifjor fikk vi en ny bestemmelse i Plan- og bygningsloven. Den sier at all bebyggelse skal kobles til offentlig vannledning, hvis det legges en slik i nærheten. Har du egen brønn eller er med i et samvirke med naboene, må du allikevel koble deg til den offentlige vannledningen. Indirekte er det et forbud mot egen brønn og vannsamvirker.
15.   Det offentlige har imidlertid ingen plikt til å levere vann. Da er det desto mer selvmotsigende at man er gitt en eksklusiv rett til å kreve oss tilkoblet, når og hvor det måtte passe et kommunalt selskap.



Kaster vi et blikk på Sverige…
som innførte en lov om offentlig eierskap og konkurranseutsetting for noen år siden, ser vi at Veolia er på rask marsj inn i vannforsyningen. Det legges stadig nye ledninger, og nye områder inkluderes i den såkalt ”offentlige” vannforsyningen.

Veolia er forberedt på at situasjon blir den samme i Norge, og har for lengst sendt brev til alle landets kommuner i 3 eksemplarer; til rådmannen, teknisk etat og ordføreren, for å tilby sine tjenester.

Hvis lovforslaget om kommunalt eie av vann- og avløpsanlegg blir vedtatt i april, vil vi erfare at Veolia tar over driften av det ene vannverket etter det andre.

Vi vil være forpliktet til å fóre aksjonærene
med avkastning, fordi vi er tvunget til å være tilknyttet deres vannforsyning.
(Oljefondet er for øvrig en av aksjonærene i Veolia.)

Loggført