Vannbevegelsen.no

Folkebevegelsen for bevaring av vann som felleseie

Vannposten nr. 99 Blå Oktober  (Lest 1923 ganger) Skriv ut

1 B


Trude  Torsdag 13. Oktober 2011, kl. 11:35


Til       Medlemmer av Energi- og miljøkomiteen
          Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim

Fra    FIVAS (Foreningen for internasjonale vannstudier),
         IKFF (Internasjonal kvinneliga for fred og frihet),
         Spire (Utviklingsfondets ungdom), Vannbevegelsen
         (Folkevegelsen for bevaring av vann som fellesgode)
         Sustainable Sanitation Design (Sanitærløsninger for land i Sør)
         Fian Norge (FoodFirst Information and Action Network)


VEDRØRENDE FORSLAG TIL
LOV OM KOMMUNALT EIGARSKAP OG KOMMUNALE VASS- OG KLOAKKAVGIFTAR



Eierskapet
Lovforslaget går ut på at all vannforsyning skal være eiet av kommunene. Det sier ingen ting om driften. Kommunene vil med andre ord stå fritt med hensyn til konkurranseutsetting.

Driften og internasjonale avtaler
Vi er kjent med at lovforslag vurderes med hensyn til internasjonale avtaler, så som EØS-avtalen og WTO. Det kan skyldes disse at kommunal egenregi (dvs. at kommunen selv drifter vann og avløp innenfor teknisk etat) ikke er foreslått lovpålagt.  Vi er også kjent med at Skattedirektoratet og Høyesterett vurderer vannforsyningen som en økonomisk tjeneste, fordi kommunen ikke har plikt til å levere vann. Også Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet omtaler vannforsyningen som en tjeneste av økonomisk betydning. Dermed kan man vanskelig unngå konkurranseutsetting .

Dagens lovgivning
Dagens lovgivning sier ingen ting om eierskapet til vann- og avløpsinfrastrukturen, heller ingen ting om hvem som skal kunne ha hånd om driften. Vi har derfor erfart at kommuner har solgt vannforsyningen til private investorer (Bærum, planlagt i Kongsberg), forsøkt leaset den ut til amerikanske pensjonsfond (Asker) og har, eller har planlagt, konkurranseutsetting av driften (Oslo, Bergen m. fl. Vi ser derfor nødvendigheten av en lovregulering av eierskapet.

Er kommunen rette instans?
Vi stiller imidlertid spørsmål ved om kommunen er rette instans for eierskapet. Det skyldes at vann, avløp og renovasjon, som offentlig sektor forøvrig, i dag er utsatt for et sterkt kommersialiseringspress, både nasjonalt og internasjonalt.

Kommunal fortjeneste på vannforsyningen?
Et utvalg i KS foreslo i 2005 at kommunen burde få tillatelse til å ta fortjeneste på vannforsyningen. Et slikt ønske vil kunne bli oppfattet som rimelig, når eller hvis konkurranseutsetting blir utbredt: Hvorfor skal ikke kommunen kunne tjene på vannforsyningen når Veolia gjør det! Og kommunen har nok av gode formål…

Erna Solberg hadde, som kommunalminister allerede endret reglene for selvkostberegning (2003), slik at det ble mulig å innkalkulere fortjeneste, samtidig som man kunne fortsette å kalle beregningen selvkost. Fortjenesten skulle bokføres som kapitalkostnad. Beregningsmetoden er ikke endret av senere regjeringer.

Hva har skjedd i Sverige?
Sverige vedtok i 2006 en lov for vannforsyningen som likner på det norske lovforslaget. Her var også muligheten for konkurranseutsetting med, slik som i det norske lovforslaget. I dag gjør Veolia profitt på å drifte vannforsyningen i kommunene Järfälla, Norrtälje og 13 kommuner i Nord Stockholm, og flere nye kommuner står ventelig for tur. Det legges stadig nye ledninger, og nye områder inkluderes i den såkalt ”offentlige” vannforsyningen.

Veolia er forberedt på at situasjon blir den samme i Norge, og har allerede sendt brev til alle landets kommuner i 3 eksemplarer; til rådmannen, teknisk etat og ordføreren, for å tilby sine tjenester. Hvis lovforslaget om kommunalt eie av vann- og avløpsanlegg blir vedtatt, vil vi kunne erfare at Veolia tar over driften av det ene vannverket etter det andre. Vi vil være forpliktet til å fóre aksjonærene med avkastning, fordi vi er tvunget til å være tilknyttet deres vannforsyning. (Oljefondet er for øvrig en av aksjonærene i Veolia.)

Vannforsyning er ikke allmennyttig formål i dag
Undertegnede organisasjoner er bekymret for konsekvensene, både nasjonalt og internasjonalt, om den foreslåtte loven blir vedtatt. Det internasjonale arbeidet mot kommersialisering av vannressursene vanskeliggjøres i betydelig grad når vannforsyningen i Norge ikke defineres som allmennyttig formål. I stedet behandles vannforsyningen som næringsvirksomhet av blant annet skattedirektoratet. Vannverk som leverer vann utover sitt naturlige forsyningsområde blir beskattet, til tross for at vannet leveres til selvkost. Det er flere vannverk som befinner seg i denne situasjonen. Halden kommune leverer for eksempel vann til et boligfelt i Sverige. Eksport av vann via ledning er således allerede et faktum.

Ideelle samvirker kan hindre kommersialisering
Siden kostnadene for investeringer og drift i dag belastes abonnentene i sin helhet og regnskapene holdes strengt atskilt fra kommunebudsjettet, er det ikke urimelig at abonnentene anses som de rettmessige eiere av infrastrukturen. De fleste vannforsyninger er i utgangspunktet opprettet av brukerne og flere tusen driftes fremdeles av brukerne selv, hovedsakelig organisert som ideelle samvirker. Et fåtall, men vel og merke de største, er i dag driftet av kommuner. Flere av disse ble i perioden 2000-2004 organisert som egne foretak. Dette har ført eierskapet over fra abonnentene til kommunene. Verdier for milliarder av kroner er, etter vår oppfatning, således ikke bare fratatt abonnentene, men står også i fare for å utgjøre grunnlag for kapitalkostnader – kostnader abonnentene allerede har betalt.

Konklusjon
Organisasjonene som har undertegnet mener at den eneste måten å sikre retten til vann og unngå kommersialisering – også internasjonalt – er at abonnentene sikres eierskapet til infrastrukturen.

For å unngå kommersialisering bør vannverkene omorganiseres til ideelle samvirker eiet av abonnentene. Det er imidlertid ingenting i veien for at samvirket vedtar at kommunen eller det interkommunale selskapet driver vannverket for dem. Samvirker er ikke forpliktet til konkurranseutsetting. Dermed kan kommunene fortsatt sørge for driften.

Som samvirker vil vannverkene bli definert som private. Det betyr at EU og WTO ikke har mulighet for å kreve konkurranseutsetting. Vannforsyningen vil være ”privatisert”, samtidig som de ideelle samvirkene ivaretar det beste ved tradisjonell offentlig sektor.




Loggført