Vannbevegelsen.no

Folkebevegelsen for bevaring av vann som felleseie

Vannposten nr. 81 Forbud mot samvirker  (Lest 2243 ganger) Skriv ut

1 B


Trude  Onsdag 1. Desember 2010, kl. 16:05


Liberaliseringen av strømforsyningen er et forbilde for den politikken som føres for vannforsyningen. Men langt fra alle politikere er klar over at tilsynelatende positive tiltak driver vannforsyningen mot markedsprising.

Mange synes å være lite fornøyd med liberaliseringen av strømforsyningen, både med prisnivået den har ført til, med usikkerheten for strømleveransene og forarmingen av naturen. Stigende eksport og fortjenestemuligheter bidrar til utbygging av elver og vindmølleparker både til lands og til havs. NVE har plottet ut 4.600 elver som man vil godkjenne for småkraftverk. Men det er ikke temaet her.


Først en historie fra Bolivia, som illustrerer det vi kan vente oss. I millionbyen Cochabamba fant bystyret ut at det skulle konkurranseutsette vannforsyningen. Et utenlandsk konsortium fikk tilslaget og overtok det som tidligere hadde vært drevet av kommunen.

Som i en hvilken som helst by- eller landkommune i Norge, fantes det i Cochabamba husholdninger som hadde vann fra egen brønn eller var med i mindre samvirker. Men mange var også avhengig av å samle regnvann, slik noen kanskje gjør på hyttene sine her.

Det utenlandske konsortiet hadde fått en driftskontrakt på 20 år. Til å begynne med steg prisen på vannet langsomt. Etter hvert  ble den mangedoblet. Noe av prisstigningen skyldtes at flere fikk såkalt kommunalt vann, men mange hentet fremdeles vann fra brønn eller samlet regnvann. Det fikk de fortsette med i områder der det ikke var økonomisk gunstig å legge vannledning.


Men det var ikke lenger noe som het ’eget vann’.
Alt vann i området tilhørte vannselskapet. Så de som sanket regnvann eller hentet vann fra egen brønn, eller hadde et samvirke med naboene, måtte betale for vannet til selskapet. Befolkningen forsøkte først å argumentere mot denne ordningen. Da det ikke nyttet og prisene ble uoverkommelige for de fattigste, ble det gatekamper med politiet, som førte til flere dødsfall. Saken fikk etter hvert oppmerksomhet ut over landets grenser. Press fra internasjonal folkelig opinion bidro til slutt -  etter ca. 10 år – til at selskapet fant det best å trekke seg ut. Men det forlangte å få dekket tap av inntekter de neste 10 årene. Det ville og kunne ikke motparten gå med på, for det dreide seg som gigantiske summer. Det endte med rettssak, en rettssak som fikk stor internasjonal oppmerksomhet. Selskapet innså etter hvert at det ville tape for mye i anseelse ved å holde på kravet. Kontrakten ble derfor opphevet for en symbolsk sum à 1 dollar.

Politikerne, som var årsaken til fadesen, hadde mistet all tillit i befolkningen. Innbyggerne ønsket derfor ikke at kommunen skulle overta vannforsyningen igjen, men de ville drifte den selv. Det ble organisert en sterk brukerstyring, i et slags samvirke med kommunen.


Hva har så dette med norske forhold å gjøre?
Vannforsyningen er grovt sagt nokså likt organisert rundt i verden. Det vil si; den er uorganisert i spredt bebyggelse, basert på lokalt samarbeid i tettere strøk og mest organisert, og i offentlig drift, i byene.


Hvem eier vannet?
Før årtusenskiftet var det ingen som kunne eie vann i Norge. Man eide grunnen over eller under vannet, ikke selve vannet. Men grunneier hadde bruksrett og det hadde også andre i nabolaget. Man mente at vannet tilhørte alle.


Vann er blitt privat eiendom
Men i 2001 fikk vi Vannressursloven, som sier at grunneier også eier vannet på eiendommen. Vannet er blitt privat eiendom. Året før kom Vannrammedirektivet. Det går blant annet ut på å dele landet inn i nedbørsfeltområder og organisere ansvaret for alt vann i nedbørsfeltet.

Vann renner, som kjent, nedover. Regn, bekker og elver samler seg i innsjøer og i grunnvannsbasseng. Den som tapper brønner eller samler regnvann, griper derfor inn i ansvarsområdet for nedbørsfeltet. I Cochabamba ble det ansett som tyveri. Vi er ikke riktig der ennå, men vi er på god vei.


Forbud mot egen brønn
1. juli i år fikk vi en ny bestemmelse i Plan- og bygnings-loven. Den sier at all bebyggelse skal kobles til offentlig vannledning, hvis det legges en slik i nærheten. Har man egen brønn eller er med i et samvirke med naboene, må man allikevel koble seg til den offentlige vannledningen. Indirekte er det et forbud mot egen brønn.


Det er mulig at det er Vannbevegelsen som er skyld i at denne paragrafen er tatt inn i loven, fordi vi i mange år har gjort oppmerksom på at tvangstilkobling til offentlig vannledning ikke har hatt hjemmel i loven.


Forbud mot samvirker
Et spesielt grelt eksempel på tvangstilkobling skjedde i Vestby for noen år siden. Et samvirke i et etablert boligstrøk fikk vann fra en grunnvannskilde. Det var flere enn 20 husstander der, og loven krever derfor at myndighetene godkjenner vannkvaliteten. Alt var i orden.

Kommunen la imidlertid ny vannledning forbi området, og forlangte at alle som var tilknyttet samvirket skulle koble seg til kommunens ledning. Det var det ingen som ønsket, men det var heller ingen som gjennomskuet at kommunen ikke hadde loven på sin side. Da de ble oppmerksom på det, var imidlertid prosessen kommet så langt at ingen orket å reversere den.

Men de berørte hadde kjempet for å få beholde vannet sitt, fordi de mente det hadde bedre kvalitet enn det Vestby kommune leverer. Vannet til kommunen kommer fra Vannsjø, som er en av Norges mest forurensede innsjøer. Det gjennomgår derfor en omfattende renseprosess, som ikke nødvendigvis gjør vannet sunt og godt, om det allikevel kan kalles rent.

Det tidligere samvirket fikk beholde sitt eget vann, men kommunen overtok vannverket. Alle måtte i tillegg betale tilkoblingsavgift, skjønt det egentlig ikke var tale om noen ny tilkobling. Vannavgiften steg til det dobbelte av hva de hadde hatt i samvirket tidligere.


Dette skjedde flere år før det ble hjemlet i loven. Men Vestby er ikke den eneste kommunen som er gått frem på denne måten. Det er også utbredt praksis å stille urimelige kvalitetskrav til samvirkene, slik at oppgavene blir for store, både teknisk og økonomisk, til at samvirkene tør ta ansvaret på seg. Det synes også trygt å overlate det til kommunen.


Vestvågøy er et eksempel som viser at det ikke nødvendigvis er trygt. Kommunen har én offentlig vannforsyning og 15 samvirker.
Vestvågøy har laget en hovedplan for vannforsyningen, noe sentrale myndigheter har instruert alle kommuner til å gjøre. Hovedplanen går ut på å overta alle samvirkene og deretter konkurranseutsette driften.


Rett, men ingen plikt
Fra 1. juli i år ble altså praksisen med tvangstilkobling til offentlig ledning lovlig, til tross for at det offentlige fremdeles ikke har noen plikt til å levere vann. I prinsippet kan kommunen finne på å selge vannverket. Det gjorde Bærum kommunen etter å ha omorganisert vannverket til aksjeselskap. Kommunen solgte halvparten (49%) til private investorer, men oppdaget senere at de private interessene bare var ute etter profitt, som om det skulle være en overraskelse!

Det offentlige har altså ingen plikt til å levere vann, men allikevel en rett til å kreve hvem som helst koblet til, der man måtte finne det for godt å legge ledning.


Lov om offentlig eie med konkurransutsetting
I Miljøverndepartementet arbeides det med en lovproposisjon som skal legges frem for Stortinget før nyttår. (Se Vannposten nr. 69.) Den går ut på å lovfeste at all vannforsyning skal være offentlig eiet, men at kommunen skal kunne konkurranseutsette driften.

Riktignok gikk forslaget, da det var ute på førstegangs høring, ut på å tillate samvirkene fortsatt eksistens. Men i mellomtiden har vi fått den nye paragrafen i Plan- og bygningsloven, som krever tvangstilkobling til offentlig ledning, noe som er en, ikke bare svekkelse, men total tilintetgjørelse av muligheten for å beholde samvirkene.


Kommunal fortjeneste på vannet?
I 2005 foreslo et utvalg i Kommunenes Sentralforbund at kommunene skulle få tillatelse til å hente inntekter fra vannforsyningen. To år tidligere hadde kommunalminister Erna Solberg lagt forholdene til rette for dette. Hun endret definisjonen på ’selvkost’, så det ble mulig å ta ut fortjeneste, men fortsatt kalle det selvkost. Ved å legge til en fiktiv kostnad, kalt kapitalkostnad, kommer det ikke frem i regnskapet at det egentlig er tale om fortjeneste.

Men nå er det slik at kommunene ikke kan nyttiggjøre seg denne fradragsposten for å benytte overskuddet til andre formål enn vannverket. Det skyldes at det egentlig er abonnentene som eier vannverkene, ikke kommunene. Det samme gjelder for øvrig for avløp og renovasjon. Disse postene holdes derfor utenfor kommunens regnskap.

Men Erna Solberg visst råd for dette også.


Egne foretak gir ny eier
Med gulrot og pisk oppfordret hun kommunene til å omorganisere vannverkene til egne foretak. Dette er egentlig et tyveri fra abonnentene, fordi det da er kommunene som juridisk sett blir stående som nye eiere.


”Effektivisering” av vannforsyningen
Erna Solberg bestilte også en utredning fra SINTEF, der mandatet var å organisere vannforsyningen på samme måte som strømforsyningen; dvs. med en deling mellom produsent og leverandør. Det skulle være ett selskap for vannverket, et annet for nettet. Operatøren av ledningsnettet skulle få en rammefinansiering med en nærmere fastsatt grense for fortjeneste. SINTEFs mandat gikk blant annet ut på å vise hvilken økonomisk besparelse et slikt system ville føre med seg.


”Dårlig drikkevann” gir høyere pris
Men SINTEF var ikke i stand til å begrunne systemet med økonomiske innsparinger.
Derfor rådet man kommunalministeren til å fokusere på dårlig drikkevann, før prisene viser seg å stige, i stedet for å synke. Det har vært mye fokus på dårlig drikkevann siden SINTEF-rapporten ble levert i 2003.

Allerede to dager senere kom Folkehelseinstituttet med en undersøkelse som hadde pågått over 15 år. 200 samvirker hadde tilsynelatende dårlig vann. Argumentasjonen var imidlertid så svak at instituttet ikke har vist til undersøkelsen, etter at Vannbevegelsen tok den for seg i en artikkel i Tidsskrift for den norske legeforening.


”Prisen bør gjenspeile verdien”
Et program  på TV i høst tok for seg dårlig drikkevann. En av dem som ble intervjuet i programmet var ass. dir. i Norsk Vann. Hun hevdet at prisen på vann er altfor lav. Når vi sammenligner med strømprisene, ligner det ingen ting at vann, som er mye viktigere enn strøm, allikevel er billigere enn strømmen, mente Toril Hofshagen.

I EU pågår det et arbeid med argumentasjonen til fordel for en høy pris på vann. Fordi vann er så verdifullt, må prisen være deretter, mener man. Hvem som skal ha inntekten fra det verdifulle vannet, er det imidlertid ingen som snakker om.
Får vi samme system for vannet som for strømmen, vil store inntekter tilfalle vannverkseier. Eieren av vannkilden vil få sin del og eiere av ledningsnettet sin. Staten tar allerede inn moms, og Mattilsynet tar en avgift for å være kontrollmyndighet overfor vannverkene. I tillegg vil vi sannsynligvis få en vannavgift til staten, slik vi har på strømmen. Antakelig er det derfor det som heter ’vannavgift’ i dag, ifølge det tidligere nevnte lovforslaget, heretter skal kalles ’gebyr’. Avgiftbegrepet blir forbeholdt Staten som en indirekte beskatning, slik som merverdiavgiften.

I dag dekker vannavgiften de faktiske kostnadene ved å levere vann.



Vil noen av stortingspartiene gå imot lovforslaget?
Det er dessverre lite som tyder på at noen partier vil gå imot lovforslaget som er til behandling i Miljøverndepartementet. Regjeringspartiene tror at vannforsyningen er sikret mot privatisering, når det lovfestes at den skal være offentlig eiet. Høyre-siden er tilfreds med at kommunene skal kunne konkurranseutsette driften.

Høringsinstanser som Veolia, et av verdens største vannselskaper, Kommunenes sentralforbund og Norsk Vann, som organiserer vannverkene i Norge - inkludert Veolia (assosiert medlem) - er også fornøyd med konkurranseutsettingen.


Sverige
Kaster vi et blikk på Sverige, som innførte en lignende lov få år tilbake, ser vi at Veolia er på rask marsj inn i vannforsyningen. Det legges stadig nye ledninger, og nye områder inkluderes i den såkalt offentlige vannforsyningen.

Veolia
I Norge har Veolia allerede sendt brev til alle landets kommuner i 3 eksemplarer; til rådmannen, teknisk etat og ordføreren, for å tilby sine tjenester. Det er åpenbart at det er penger å hente i vannforsyningen. Og når den nye loven blir vedtatt og Veolia tar over den ene driften etter den andre, er vi alle forpliktet til å fóre aksjonærene med avkastning. (Oljefondet er for øvrig en av aksjonærene.)


Vannforsyning ikke et allmennyttig formål!
Legger vi til grunn at det offentlige ikke har en lovpålagt plikt til å sørge for vannforsyning, er det desto mer selvmotsigende at det offentlige er gitt en eksklusiv rett til å levere oss vann når og hvor det måtte passe et kommunalt selskap.

Siden det offentlige ikke har plikt til å levere vann, mener Skattedirektoratet og Høyesterett gjennom domsavsig-elser, at vannforsyning ikke er et allmennyttig formål.

Hvilken garanti har vi da for at kommunen skulle arbeide ut fra våre interesser for å sikre oss vann? Overhodet ingen!

Vi kan bare minne om at mange kommuner solgte kraftverkene, og at staten liberaliserte strømforsyningen.
Hvis vi ikke umiddelbart står opp mot lovforslaget som vil bli fremmet før jul, vil vannet gå med strømmen.

Loggført