Vannbevegelsen.no

Folkebevegelsen for bevaring av vann som felleseie

Vannposten nr. 76 Høyspentmastene i Hardanger  (Lest 2219 ganger) Skriv ut

1 B


Trude  Torsdag 19. August 2010, kl. 13:33

Høyspentmastene i Hardanger
Høyspentmastene i Hardanger har vekket et folkelig opprør. Debatten går mellom kabel eller master, om naturopplevelsen skal telle mindre enn økonomien og om sikkerheten i strømforsyningen til Bergen vil bli tilstrekkelig med sjøkabel. Det er, om ikke strømkrise, så  tilsynelatende sikkerhetskrise i Bergensregionen, fordi Bergen ”bare” har to tilførsler – og disse skal oppgraderes til 420 kV.
”Master er naturvern”
Mange naturvernere er motstandere av høyspentmastene. Men det er også dem som hevder at jordens fremtid er avhengig av master: for med sjøkabel kan ikke småkraft-produsenter koble seg til nettet. Det er mye uutnyttet vannkraft vi bør bygge ut, mener Einar Håndlykken i Zero. Senterpartiet støtter argumentet, selv om det er nærings-interessene til vassdragseierne som der er avgjørende.

Mer grunnleggende dreier saken dreier seg om EU-direktiver og forordninger.

EU-krav: 420 kV høyspentledninger
Høyspentnettet skal oppgraderes til 420 kV, slik det er bestemt av EU. Under oppgradering av de eksisterende linjene til Bergen, vil Bergensregionen ”kun” ha én tilførsel mens den andre linjen oppgraderes. Det mener Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) er risikabelt.

Stortinget har imidlertid bestemt at kabler under jord og vann skal ha lavere spenning, fordi man kan legge 600 slike kabler for prisen av to og en halv 420 kV kabel. Hvordan lar dette seg forene med bygging av master, mens man samtidig vurderer sjøkabler, slik regjeringen har vedtatt?

EU-kommisjonen bøtelegger mangelfullt nett
Statnett er pålagt å sørge for maksimal overføring av strøm og maksimal sikkerhet med trussel om bøter for mangelfull overføringskapasitet eller strømstans. Fordi det strider mot Grunnloven at EU-kommisjonen bøtelegger norske selskaper, er det NVE som i navnet gir bøtene.

EUs Fornybardirektiv
Olje- og energidepartementet forhandler i øyeblikket med EU om hvor mye Norge skal øke produksjonen av fornybar energi. Hvor mange fosser skal legges i rør, vindmølleparker og høyspenttraséer kvele fugleliv og reindrift, før Norge oppfyller kravet fra EU?

EUs mål: 20% fornybarandel
EU har som målsetting at 20% av lys og oppvarming skal stamme fra fornybar energi. Kravet til Norge er imidlertid 75,4%.  I dag regnes fornybarandelen å være i overkant av 60%. Årsaken til at vi ikke har 100% dekning skyldes at mye  oppvarming skjer ved oljebrenning. All strøm derimot kommer fra fornybar kraft.

Energiloven og EUs Energidirektiv I og II
Hvis Energiloven, som senere er forankret i flere EU-direktiver, ikke hadde gjort strøm til en frittflytende vare, kunne Fornybardirektivets krav vært oppfylt umiddelbart.

Hvor mange skal tære på vår natur?
I 2007 kunne Norge forsyne tre ganger norske husholdningers behov for strøm. Bygger vi i tillegg ut de 4.600(!) elvene NVE mener har potensial for småkraftverk, vil vi kunne dekke behovet en gang til. Da er ingen planlagte vindmølleparker regnet med. Flagger kraft-krevende industri ut, slik det både gjøres og trues med, får vi et kolossalt overskudd på ren fornybar energi.

Elektrifisering av sokkelen eller vindmølleparker?
Selv om høyspentmastene i Hardanger vil sikre strømforsyningen til Bergensområdet, skal strømmen gå til oljefeltene. Men vi har i mange år fått høre at oljeproduk-sjonen er på vei ned. Da virker det ganske vanvittig å elektrifisere sokkelen. Den langsiktige strategien går imidlertid ut på å bygge mindmølleparker til havs. Da er det kjekt å ha lagt kabler, som kan føre strømmen tilbake til fastlandet eller videre til Storbritannia. Norge er allerede fremst i verden på legging av sjøkabel.

Vannkraft og vindmølleparker på vent
Flere søknader om vannkraftutbygginger og vindmølle-parker står på vent hos NVE, fordi det er mangel på overføringskapasitet. Statnett må først få bygge ni planlagte høyspenttraseer.  Næringspolitisk talsperson i SV, Alf Egil Holmelid, synes å være alene om å stille spørsmål ved hva all kraften skal brukes til: Skal den brukes til elektrifisering av biler, sokkelen eller til eksport?

Fremtidig ”behov”
I oppgangstidene på 1970 og 1980-tallet ble det foretatt omfattende investeringer i ny vannkraft. Striden rundt Alta-utbyggingen er en av de sakene mange vil huske. Utbyggingen av Altavassdraget ble begrunnet med fremtidig behov. Men ifølge Einar Hope, professor emeritus ved Norges Handelshøyskole, hadde det i oppgangstidene bygget seg opp en betydelig overkapasitet. Vi kunne produsere mye mer strøm enn vi hadde behov for. Dette ble så brukt som argument for markedsliberalisering.

Maksimal avkastning fremfor leveringsplikt ble lovfestet i Energiloven. Umiddelbart etter lovens ikrafttredelse  sank strømprisene. Men ettersom overføringskapasiteten til utlandet ble ”bedret” og eksporten steg, steg også prisene. År med kraftig eksport ga siden behov for import av kull- og atomkraft. Men for Norges vedkommende har det, grovt sagt, ikke vært behov for å foreta investeringer av noe omfang i kraftproduksjon og nettvirksomhet fra markeds-reformen i 1990 til nå, skrev Einar Hope i Energi og Ledelse nr. 2/2007.

Det er på tide å innse at vi ikke kan spise penger, mens vi ødelegger naturen. Det er nødvendig å si opp EØS-avtalen, gjøre om Energiloven og senke strømprisene til produksjonskostnad.  Da vil vi få 100% dekning av ren fornybar energi i Norge. Overskuddet vi allerede har på ren strøm, kan vi eksportere.

Loggført