Vannbevegelsen.no

Folkebevegelsen for bevaring av vann som felleseie

Vannposten nr. 73 Eventyr i vind  (Lest 2372 ganger) Skriv ut

1 B


Trude  Tirsdag 6. April 2010, kl. 14:36

Eventyr i vind
Av
Erik B. Næss


Statoil, Statkraft, tyske og britiske kraftselskaper
8. og 9. januar, og med jublende tilfredshet, bragte landsdekkende medier budskap om at Statoil og Statkraft, ville få kjempekontrakt på levering av 2000 vindturbiner som skal plasseres på Doggerbank i Nordsjøen.
Partnere er tyske og britiske kraftselskaper. Verdien skal være på 1000 milliarder kr.

Stat eller privat?
Den britiske statsministeren Gordon Brown bekjentgjorde planene. Med ham på scenen kan man lett få inntrykk av at den britiske stat står bak, men det gjør den nok ikke? Statsminister Margaret Thatcher delte, i sin tid opp, og privatiserte hele det statseide kraftsystemet (CEGB). Browns forgjenger Tony Blair uttalte, under sin statsministerperiode, at eventuell ny kraftutbygging, også kjernekraft, ville være den private kraftbransjens ansvar. Elektisitetsforsyningen i Storbritannia ligger m.a.o. i hendene på private og det er vel disse det da skal inngås kontrakt med?

Den norske stat eier 67% av Statoil og 100% av Statkraft. Den siste forvalter statskraftverkene i Norge. For begge selskaper gjelder at de ikke kan betraktes som entreprenører. Med presserapporterte vanskeligheter på Snøhvit i Hammerfest kan Statoil tvert om heller ikke bli å betrakte som særlig vellykket i rollen som byggherre. Engineeringspesifikasjoner og innkjøpsprosedyrer må ha vært svært mangelfulle til tross for den erfaring man burde tiltro selskapet.

Når konstellasjonen Statkraft/Statoil ikke besitter entreprenørkompetanse, hvorfor skal disse selskapene gå inn i entreprenørrollen av vindmøller til Storbritannia? De største og mest erfarne leverandørene er å finne utenfor Norge, så det er ikke for å engasjere norsk industri. For norsk industri skal kontrakten bare by på bivirkninger. Hvilke slike ser man for seg?

Risikofylt investering – hvem betaler?
Sjekken nær klar for Statkraft var en av overskriftene primo januar. I jubelens kontekst ga den øyeblikkelig inntrykk av at kjøper skulle betale et forskudd. Det er svært vanlig, men det var ikke tilfellet her. Tvert imot, det presenteres forventninger, nærmest krav, til at eneeier(!) av Statkraft, den norske stat, skal skyte inn milliarder som ny egenkapital i Statkraft. Hvorfor skal det være krav til mer kapital? Kan ikke den private britiske kjøper finansiere systemet i det private kapitalmarked og betale underveis?

Slik det fortoner seg skal den norske skattebetaler, representert ved næringsministeren være med å finansiere et privat høyrisikoprosjekt i et land som er på et høyere teknologisk nivå enn Norge, og som til overmål har posisjon som verdens finanssentrum. Hvorfor?

Uforutsigbar jus
Hvilke garantier, tekniske som kommersielle og ikke minst juridiske, vil det norske samfunn bli pÃ¥ført? Den juridiske siden er spesielt interessant i forbindelse med den nye Vassdragsreguleringsloven. Ifølge loven er vannkraften nasjonalisert. Men nÃ¥r det nasjonale forvaltningsorganet Statkraft, som formelt er et aksjeselskap, skal innlede et intimt samarbeid [eierskap(?)] med private kraftoperatører i EU, kan man ikke utelukke at det kan føre til en ny runde  i ESA-domstolen, med uforutsigbart resultat. Hvilket lovregime er, eller vil bli lagt til grunn for en avtale; det norske, det britiske eller det i EU?   

En liten ting til! NÃ¥r Norges energiressurser forvaltes av nevnte selskaper, hvordan kan det ha seg at saken er et anliggende for Næringsdepartementet og ikke for Olje og energidepartementet (OED)? Primo februar kom nemlig OED pÃ¥ banen med pressemeldingen om en samarbeidsavtale med EU (en rekke EU-land) om utvikling av et kraftoverføringsnett i Nordsjøen. I et slikt samarbeid ville det være naturlig at forvaltningsorganet Statnett SF  kommer inn som statens formelle samarbeidsorgan med EU-konstellasjonen.
Juridisk kan dette bli å betrakte som et direkte samarbeidsregime mellom nasjonalstaten Norge og et privat konsortium i EU. Man kan her se for seg et kontraktsmessig minefelt, eller at det legges til rette for at også Statnett formelt gjøres om til et AS. I så fall er veien ikke lang mot at Statnett kan bli del-, eller helprivatisert og komme under innflytelse av private investorer i EU. En prosess som mest sannsynlig vil være irreversibel. Hvorom allting er vil også disse forholdene kunne bli næring for jurister ved en eventuell tvist fremmet for ESA-domstolen.

Hvordan dette enn henger sammen, bør i første omgang Giske gi respektive toppledere i oppdrag å svare på. Dernest vil en redegjørelse fra Olje og energiminister Riis-Johansen være svært interessant.

Som et PS er det interessant Ã¥ registrere den totale mangel pÃ¥ oppmerksomhet denne saken er møtt med i mediene. Denne unnlatelsen mÃ¥ kunne sees i sammenheng med den nye energiloven, som trÃ¥dte i kraft for ca. 20 Ã¥r siden og som Ã¥pnet for  kraftmarkedet. Den storm av leserinnlegg som avisene tok inn da ”markedet” førte til høyere strømpriser, stÃ¥r i skarp kontrast til det faktum at samtlige medier har utelatt vannkraftpolitikk  som tema i alle etterfølgende valgkamper. SÃ¥ – hvordan blir vi  styrt i Norge? 

Loggført