Vannbevegelsen.no

Folkebevegelsen for bevaring av vann som felleseie

Vannposten nr. 71 Utfordringer i norsk vannpolitikk  (Lest 2532 ganger) Skriv ut

1 B


Trude  Mandag 1. Februar 2010, kl. 12:42

Utdrag:

(........)

EØS-avtalen og GATS-avtalen i Verdens Handels-organisasjon (WTO) er avtaler som vil ha store konsekvenser, alt etter hvordan vi velger Ã¥ organisere vannforsyningen vÃ¥r. Hvis den blir kommersialisert, dvs. at man kan tjene penger pÃ¥ Ã¥ levere vann  -  selv om det foregÃ¥r i offentlig regi  -  er det ingen vei utenom markedsliberalisering.
EU er iferd med å legge planer for hvordan tørre deler av Kontinentet kan sikres vann. Helen Bjørnøy (den gang miljøvernminister) deltok i august 2007 på et møte i Lisboa, der dette var tema.


Vi kan forvente et press fra EU om å levere vann, slik vi i dag leverer ren energi (vannkraft) til det øvrige Europa.


Hvem eier vannet?
Vestfold interkommunale vannverk IKS (VIV) er blant dem som har planer om eksport av vann. Eksporten er tenkt med tankskip fra Slagentangen eller med ledning til Kontinentet via Sverige. Daglig leder ved vannverket har en uformell avtale med det interkommunale vannverket MOVAR om å legge ledning over fjorden til Østfold.

Det er ikke et multinasjonalt selskap det er tale om her, men et interkommunale vannverk, som legger opp til en kommersialisering av offentlig vannforsyning. Kommersialiseringsbestrebelsene blir enda tydeligere når man blir kjent med at VIV ikke har konsesjon for drikkevannsuttak. Vannverket har vært med på å opprette et selskap, hvis eneste formål er kjøp og salg av vann. VIV (og andre) kjøper vann fra dette selskapet, mens selskapet kjøper vann fra Øver Eiker Energi AS. Det er energiverket som har søkt og fått rett til vannuttak fra Eikeren. Blir energiverket solgt, vil drikkevannsrettighetene følge med i salget.


I 2001 fikk vi en ny vannressurslov. Før den nye loven kom, var det slik at ingen kunne eie vannet. Den nye loven sier imidlertid at grunneieren også eier vannet på eiendommen, ikke bare grunnen over eller under, slik det var tidligere. Det er nå blitt flere måter å eie vann på. Grunneiendom er en, konsesjon til drikkevannsuttak en annen. Både grunn og selskaper med rett til vannuttak kan selges.


Vannrammedirektivet legger til rette for en tredje måte å eie vann på. Innføringen av Vannrammedirektivet har delt Norge inn i 9 vannregioner, som igjen er delt inn i nedbørsfelt. Et nedbørsfelt omfatter alle elver, bekker, grunnvann og overflatevann som kan sies å ha forbindelse med hverandre. I siste instans omfatter det også regnet. Den positive siden ved Vannrammedirektivet er at vassdragene skal behandles økologisk forsvarlig og i størst mulig grad sikres en naturlig tilstand.


Men Vannrammedirektivet har et unntak for sterkt modifiserte vannforekomster. Det omfatter alle vassdrag som er bygd ut med kraftverk. Mens Vannrammedirektivet er iferd med Ã¥ gjennomføres, men før Norge skal rapportere til EU-kommisjonen om hvor mange vassdrag som er sterkt modifiserte, har NVE  plottet ut 4.600 elver der man anbefaler at det bygges nye kraftverk. Dette vil kunne fÃ¥ alvorlige konsekvenser for retten til vann.

Et av de argumenter Øvre Eiker Energi brukte for å få drikkevannskonsesjon i Eikeren, var en henvisning til Vannrammedirektivet. Fordi energiverket allerede hadde ansvaret for reguleringen av vassdraget ut fra Eikeren, mente energiverket at en ’helhetlig forvaltning’, slik Vannrammedirektivet krever, tilsa at energiverket også burde styre drikkevannsuttaket. Det hadde kanskje vært fornuftig, om ikke energiverket kunne selges. Det synes umiddelbart urimelig å tenke seg at energiverket i neste omgang får rett til også å kontrollere alle andre vannkilder i nedbørsfeltet; bekker, brønner, regnet. Det er ikke så usannsynlig som det kan virke. Det har skjedd andre steder i verden.

(...........)





Loggført