Vannbevegelsen.no

Folkebevegelsen for bevaring av vann som felleseie

World Water Forum - Brev til Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim  (Lest 4215 ganger) Skriv ut

1 B


Trude  Mandag 23. Februar 2009, kl. 15:10


Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim
Utenriksdepartementet
Pb. 8114 Dep.
0032 Oslo



Innspill til Norges utviklingspolitikk overfor World Water Forum i Istanbul

Forum for utvikling og miljøs samarbeidsgruppe om vann og sanitær ønsker med dette å fremsette krav vedrørende Norges posisjon under det femte World Water Forum, som avholdes i Istanbul 16.-22. mars. Brevet er forøvrig å betrakte som et uttrykk for det felles ståstedet overfor World Water Forum inntatt av internasjonale sivilsamfunnsorganisasjoner som arbeider med vannspørsmål innenfor det globale nettverket- og bevegelsen ”Water Justice”. Kravene som bli løftet frem retter seg mot norske myndigheters tilnærmingsmåte til World Water Forum som sådan, og det utviklingspolitiske meningsinnholdet i ministererklæringen:

1. World Water Forum er en illegitim og udemokratisk arena for beslutningstagning - en dreining mot FN er påkrevd.

World Water Forum arrangeres av World Water Council (WWC), som er en internasjonal ”tenketank”. Maude Barlow, som er senior rådgiver på vann til presidenten i FNs generalforsamling beskriver WWC slik: ”World Water Council uses its power and prestige to promote private water delivery to governments around the world. The private water sector and other private corporations dominate its three-hundred-plus membership list [..] All of the big transnational water corporations are members (Barlow 2008:50). Disse forbindelseslinjene blir ytterligere klargjort av at WWCs president også er direktør for et privat vannselskap eid av Suez og Veolia - verdens to største flernasjonale vannselskap. Visepresidenten er dessuten direktør i Suez.

Gjennom WWC benytter private selskaper World Water Forum som et springbrett til å fremme private interesser. World Water Forum har vært den fremste aktøren i å fremme privatisering av vanntjenester som en hovedstrategi- og løsning på vannkrisen. Det er en strategi som har vist seg å feile, særlig for fattige (Budds & McGranahan 2003, Emanuele & Hall 2003, Magdahl et al 2006, Robbins 2003). Selv Verdensbanken (2004a, 2004b), som har vært en aktiv forkjemper for en slik strategi, går langt i å medgi dette.

World Water Forum blir behandlet som en hovedplattform for den globale debatten om styring av vannressurser, til tross for av at det ikke er et offisielt mellomstatlig møte. Kombinasjonen av mangelen på legitimitet så vel som en tendensiøs favorisering av private interesser gjør at det er FN som bør stå bak en så betydningsfull internasjonal konferanse om vann, ikke et privat organ og tenketank. En dreining i retning av FN følger ønsket i norske utviklingspolitiske prioriteringer, som tar til orde for å prioritere og i økende grad styrke FNs rolle i verdenssamfunnet (Soria Moria, 2005).

Et hovedpoeng for oss er altså viktigheten av å påbegynne en prosess mot et nytt vannforum, plassert innenfor et multilateralt FN-rammeverk. Det rammeverket må dessuten ta sikte på statlige forpliktelser om å sikre vann som en menneskerettighet. Det er særlig i lys av at Forumet nettopp har for vane å avvise retten til vann i sine ministererklæringer.

2. Utkastet til ministererklæringen strider med norske utviklingspolitiske prioriteringer – på retten til vann.

Forumene har bevisst og gjennomgående nektet å anerkjenne at vann er en menneskerettighet, og begrenset seg til å anerkjenne at vann er et menneskelig behov (Page 2006, WWF 2000, WWF 2006).

I ministererklæringen fra det forrige World Water Forum i Mexico i 2006 ble retten til vann ekskludert fra det vedtatte sluttdokumentet. Det ble heller ikke spesifisert at vann bør være et fellesgode, med en pris folk evner å betale (WWF 2006). Dette innebærer at det er fritt fram for å behandle vann som et økonomisk gode. Dette er katastrofalt for dem som mangler tilgang på vann, som i hovedsak er fattige med manglende betalingsmulighet. 

Avgjørelsen om å utelate ”retten til vann” i ministererklæringen i Mexico var kontroversiell og medførte en tilspisset debatt blant representantene for ulike regjeringer. Det resulterte til slutt i at en gruppe latinamerikanske land, ved Bolivia, Uruguay, Venezuela og Cuba, isteden valgte å utforme en komplimenterende erklæring. Den understreket nettopp vann som en fundamental menneskerettighet.

Den komplimenterende ministererklæringen markerte en spennende og oppløftende ny fase i den internasjonale debatten om vann. Det kommer av at de politiske skillelinjene hermed er tydeliggjort, og et politisk rom har blitt åpnet for en alternativ og langt mer konstruktiv linje. De samme landene vil også under det forestående femte Forumet i Istanbul foreslå en tilsvarende erklæring, og trenger støtte for sin posisjon. Norske utviklingspolitiske prioriteringer er entydige og tilsier at Norge skal slutte opp om en slik komplimenterende erklæring om retten til vann.

I Regjeringens handlingsplan for miljørettet utviklingssamarbeid er ”forvaltning av vannressurser, vann og sanitær” et prioritert satsingsområde, og den presiserer samtidig behovet for en rettighetsbasert tilnærming (UD 2006). I handlingsplanen står det klart og tydelig at ”Norge vil arbeide for at alle skal sikres retten til vann og for forståelsen av vannressurser som fellesgode”.  I veiledningsdokumentet til operasjonalisering av denne miljøhandlingsplanen er det vektlagt at Norge skal ”bidra til å løfte spørsmål om retten til vann høyere på den internasjonale dagsorden” (UD 2007:2). I sammenheng med retten til vann er det dessuten uttrykt at Norge skal ”fremheve betydningen av å sikre befolkningen rent vann til en pris befolkningen kan betale” (UD 2007:6).

På den måten er ambisjonen til norske prioriteringer i tråd med det som framkommer i den komplimenterende erklæringen som ble fremsatt under Forumet i Mexico, og som danner basisen i en lignende erklæring som også vil bli lagt frem under Forumet i Istanbul. Denne uken ble det kunngjort at Uruguay vil fremsette en komplimenterende erklæring på Forumet, som skal ivareta retten til vann. Bolivia, Ecuador, Cuba, Venezuela og andre land vil støtte erklæringen. Uruguay oppfordrer også flere land til å gjøre det samme. Utkastet fra Uruguay er nå også klargjort og tilgjengelig (se vedlegg). Meningsinnholdet her samsvarer med erklæringen fra Mexico, i tillegg til to nye punkter som vektlegger viktigheten av medborgelig deltagelse og offentlig-offentlig  samarbeid. Dette ser vi på som en tilføyning som styrker erklæringen ytterligere.

Utkastet til ministererklæringen, som er sendt rundt til regjeringer i forkant av World Water Forum i Istanbul, er svært svak på retten til vann og sanitær. Det er referert til retten til/behov for vann og sanitærtjenester, men retten til vann og sanitær omhandler mye mer enn tjenesteyting og infrastruktur. I tillegg vil selv dette etter alt å dømme bli utelatt og blokkert av noen land i sluttdokumentet – som også var tilfelle under Forumet i Mexico. Dette er for dårlig, så vi anmoder Norge om i tillegg å stille seg bak og signere den komplimenterende erklæringen - i kraft av at den vil ligge tett opptil norske utviklingspolitiske prioriteringer.

Videre, ønsker vi i korte trekk å berøre innholdet i det seneste utkastet til ministererklæringen på World Water Forum i Istanbul, tilsendt regjeringer (WWF 2009):

·   Utkastet gir sin støtte til privatisering, betegnet som "public-private partnerships" (s. 6). Dette er kritikkverdig og tar ikke innvover seg erfaringene som viser at privatisering har feilet, ved ikke å bidra til bedre vanntilgang for fattige (se s. 1). Det utgjør i så måte en dogmatisk tro og fastholdning av privatisering som løsning, uten å ta konteksten i betraktning. Vann skal ikke styres som et privat/økonomisk gode som virker ekskluderende for fattige med manglende betalingsmulighet, slik tilfellet er ved privatisering. Vi mener det heller bør bli lagt til grunn en rettighetsbasert tilnærming som betyr felles tilgang til vann som fellesgode. Dette korresponderer forøvrig med norske utviklingspolitiske prioriteringer der vann defineres som et fellesgode (se henvisningen på s. 2).

·   Vi må samtidig bemerke at det i behandlingen av ”public-public partnerships” (s. 6) ikke er tatt med at en nedfelt grunnstein og forutsetning for slike partnerskap er at det ikke skal være mulighet for profitt. Dette er til gjengjeld presisert i utkastet til den komplimenterende erklæringen. Det er i strid med presiseringen fra FNs generalsekretærs råd om vann og sanitær: ”Dette skal være et strukturert samarbeidsprogram mellom vannoperatører, basert på gjensidig støtte uten mulighet for profitt.” 

·   Utkastet til ministererklæringen tar ikke høyde for ulikheter i makt. Ulikhet i makt er den fremste årsaken til at folk går uten tilgang til vann, omhyggelig fastslått i Human Development Report fra 2006 som var avsatt til vannkrisen og bar tittelen: “Beyond Scarcity: Power, Poverty and the Global Water Crisis” (UNDP 2006). Et maktperspektiv er dermed nødvendig for å få bukt med vannkrisen. En ambisjon om å utjevne maktforskjeller er helt avgjørende for å sikre medborgelige rettigheter til vann. Det krever A) reelle og inkluderende sosiale rettigheter til vanntilgang, og B) politiske rettighet til å delta i styringen av vanntjenester og reformer – som kan bidra til at fattiges stemmer og prioriteringer blir hørt. Deltagelsen som er benevnt i dokumentet fremstår som kosmetisk og mer som en formalitet, som ikke tar på alvor at det er asymmetriske maktrelasjoner som gjør at fattige ofte ikke får delta eller blir hørt i slike prosesser – som gjør at de dermed ikke får vanntilgang.

·   Dammer og vannkraft behandles nærmest ukritisk i utkastet (s. 6). Vannkraft må sees på som én av mange forskjellige løsninger innenfor en helhetlig energiplanlegging, ikke som en selvsagt løsning. Klimautfordringene i forhold til vannkraftutbygging er ikke nevnt. Teknologiens sårbarhet for den stadig mer uforutsigbare hydrologien i flere land, dens evne til å øke fattige menneskers sårbarhet overfor klimaendringer (pga reduserte beite- og skogsområder, fiskebestander og landbruksproduksjon) og utslipp av klimagasser fra reservoarer, særlig i tropiske strøk, er ikke tatt høyde for. Desentrale og småskala energi- og vannløsninger er ikke nevnt, selv om disse i mange utviklingsland vil være et mer målrettet bidrag til fattigdomsreduksjon og en bærekraftig vannforvaltning og utvikling. Utkastet bør referere til de store miljømessige og sosiale skadevirkningene som vannkraft- og damprosjekter ofte har og oppfordrer til bruk av retningslinjene til World Commission on Dams som et minimum standard når slike utbygginger planlegges og bygges ut.

Helt konkret er våre krav:

1.   At Norge arbeider for at en prosess for et nytt vannforum - plassert innenfor et multilateralt FN-rammeverk - bli påbegynt. Dette rammeverket må dessuten ta sikte på statlige forpliktelser om å sikre vann som en menneskerettighet. Norge må arbeide aktivt for at dette skal bli det siste avholdte Forumet i regi av World Water Council – og trekke arenaen og politiske prosesser i retning av FN, som må stå ansvarlig overfor det globale samfunnet.

2.   At Norge følger egne utviklingspolitiske prioriteringer og slutter opp om den komplimenterende ministererklæringen, der retten til vann står i sentrum. På den måten kan Norge gå foran og bidra til å bane vei for en ny og langt mer progressiv politisk agenda som kan sikre vanntilgang.

3.   At Norge tar hensyn til våre andre innspill i forhold til utkastet til ministererklæringen i de videre forhandlingene over slutteksten.
 
Vi ser fram til tilbakemelding, og ønsker å kunne avholde et møte med deg i forkant av avreisen til World Water Forum i Istanbul. Representanter for våre organisasjoner vil være til stede i Istanbul å følge Norges arbeid samt Forumet forøvrig. Vi ser også fram til en pågående dialog under selve Forumet, og ønsker jevnlige møter med aktuelle representanter for å bli oppdatert på den politiske prosessen og ha mulighet for å komme med innspill til Norges posisjon under Forumet.

Med vennlig hilsen
Forum for utvikling og miljøs samarbeidgruppe om vann og sanitær




Andrew Preston
Gruppeleder


Følgende medlemsorganisasjoner stiller seg bak brevet:

FIAN Norge v/ daglig leder Kristin Kjæret
FIVAS v/ daglig leder Andrew Preston
Framtiden i våre hender, Blindern v/ leder Eivor Finset Spilling
IKFF v/ Karin Aanes
Spire v/ leder Johanne Sæther Houge
Stiftelsen Yme v/ daglig leder Geir Ommundsen
Vannbevegelsen v/ daglig leder Trude Malthe Thomassen



Vedlegg:
- Utkastet til komplimenterende erklæring under det femte World Water Forum i Istanbul, fremsatt av Uruguay.

Kopier sendes til:
Utenrikskomiteen v/ Ågot Valle, politisk rådgiver Arvinn Gadgil,
rådgiver Paul Sverre Tharaldsen, UD, seniorrådgiver Semund Haukland, Norad

Referanser

Barlow, M. 2007.  Blue Covenant – The Global Water Crisis and the Coming Battle for the Right to Water. The New Press, New York.

Budds, J. & G. Mcgranahan. 2003. Privatization and the provision of urban water and sanitation in Africa, Asia and Latin-America. IIED, London.

Den rødgronne regjeringen. 2005. Soria Moria-erklæringen

Emanuele, L. & D. Hall. 2003. Problems with private water concessions: a review of experience. http://www.psiru.org/reports/2003-06-W-over.doc#_Toc55987753

Finansdepartementet. 2005. St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 1 (2005-2006) for budsjettåret 2006 - om endring av St.prp. nr. 1 om statsbudsjettet 2006 (Regjeringen Stoltenberg). Oslo.

FNs generalsekretærs råd om vann og sanitær. 2006. Hashimoto Action Plan. Compendium of Actions.

Magdahl et al. 2006. Privatisation of water. Public-private partnerships: do they deliver to the poor? Forum for Utvikling og Miljø, Oslo.

Page, B. 2005. Paying for water and the geography of commodities. Transactions of the Institute of British Geographers Vol. 30, No. 3. 293 - 306

UD 2006. Regjeringens handlingsplan for miljørettet utviklingssamarbeid.

UD 2007. Handlingsplan for miljørettet utvikligssamarbeid – veiledning til operasjonalisering av norsk bistand til forvaltning av vannressurser, vann og sanitær.   http://www.regjeringen.no/upload/UD/Vedlegg/Utvikling/Miljo/Vann_sanitaer.pdf

UNDP. 2006. Human Development Report  2006 – Beyond scarcity: Power, poverty and the global water crisis. Palgrave Macmillan. New York.

Robbins, P. 2003. Transnational corporations and the discourse of water privatization. Journal of International Development, No. 15. 1073-1082

World Bank. 2004a. Operational Guidance for World Bank Group Staff: Public and Private Sector Roles in Water Supply and Sanitation Services. Water Supply & Sanitation Sector Board. World Bank Group, Washington DC.

World Bank. 2004b. Water resources sector strategy : strategic directions for World Bank engagement, http://wwwwds.worldbank.org/servlet/WDS_IBank_Servlet?pcont=details&eid
=000090341_20040601150257

WWF 2000. Ministerial Declaration of The Hague on Water Security in the 21st Century. Online: http://www.waternunc.com/gb/secwwf12.htm

WWF 2006. 4th WORLD WATER FORUM MINISTERIAL DECLARATION.
Online: www.worldwaterforum4.org.mx/home/..%5Cfiles%5CDeclaraciones%5CMinisterialDeclaration.pdf

WWF 2009. 5th World Water Forum - Draft Ministerial Statement. Ministry of Foreign Affairs of Turkey & World Water Council

Loggført