Vannbevegelsen.no

Folkebevegelsen for bevaring av vann som felleseie

Lov om pliktige elsertifikater  (Lest 3773 ganger) Skriv ut

1 B


Martin  Lørdag 5. April 2008, kl. 00:16

(21. 1. 2005) av Trude Malthe Thomassen, daglig leder Vannbevegelsen og Per Chr. Gillebo, daglig leder Strømforbrukerne.

Lov om pliktige elsertifikater er nå ute til høring. Lovens formål er å øke produksjonen av elektrisitet fra fornybare energikilder. Høringsfristen er særdeles kort, bare to måneder. Parallelt med høringen gjennomføres en utredning av de økonomiske konsekvensene av lovforslaget. Vi får altså ikke kjennskap til disse før høringsfristen er utløpt. Noen av dem er det imidlertid ikke så vanskelig å innse: Det er de alminnelige husholdningene som skal betale kalaset.

99% av strømproduksjonen i Norge stammer fra vannkraft, en ren fornybar ressurs. Produksjonen er stor nok til å dekke behovet for strøm innenlands. Siden kraftbransjen ble liberalisert eksporteres det imidlertid til dels store mengder strøm. Eksempelvis ble det i 2002 eksportert tre ganger så mye strøm som det ble importert. Eksporten tilsvarte 19 Alta-kraftverk. I 2000 ble det eksportert strøm tilsvarende 38 Alta-kraftverk. Det er allikevel en utbredt, men ikke desto mindre feilaktig oppfatning, at Norge produserer for lite energi. Et blikk på statistikken over produksjon og eksport for de siste tredve årene vil imidlertid kunne motbevise dette. I 22 av de siste 30 årene har Norge hatt en nettoeksport av strøm. Og årene med importoverskudd følger uten unntak etter år med stor eksport. Dette vitner om at det ikke er mangel på ren og fornybar energi til å dekke innenlands behov. Allikevel er norske forbrukere havnet i en situasjon med usikre kraftleveranser. Kraftverkenes sterkt varierende fyllingsgrad og kraftproduksjon skyldes imidlertid ikke mangel på nedbør. Den er snarere et resultat av politiske beslutninger.

Norge har verdens mest liberale energilovgivning. Norsk kraftproduksjon er også blitt delaktig i et europeisk energimarked. Liberaliseringen av kraftsektoren innebærer blant annet at kraftverkene ikke lenger har oppdekningsplikt. Det vil si at kraftprodusentene ikke har plikt til å forsyne norske forbrukere. Kraftverkene kan selge strømmen til dem som betaler best. Betalingsvilligheten er fremdeles høyere i de utland vi har overføringer til, enn den er innenlands. Fordi vi er rikt forsynt med vannkraft, og ressursene hittil har vært ansett for å tilhøre fellesskapet, har vi også vært begunstiget med lavere strømpriser enn våre naboland. Men prisene er nå i større grad jevnet ut, slik at bare manglende transmisjonssystemer gjør at prisene kan holde seg noe lavere her enn på Kontinentet. Ifølge det nordiske energisamarbeidet Nordel er imidlertid overføringskapasiteten en ”flaskehals”. Statnett og Nordel har derfor lenge søkt å få politisk støtte til å bygge ut overføringskapasiteten til Tyskland, Nederland og England. 14. desember i fjor fikk Statnett tillatelse til å legge ledning til Eemshoven. Det vil øke overføringskapasiteten med 20%. Eksporten kommer dermed ikke til å avta. Det betyr at vi blir enda mer avhengig av import.

Den kraften vi importerer er ikke nødvendigvis fornybar. Den består både av atomkraft, olje, gass og kullkraft. Men årsaken til at norske forbrukere er avhengig av utenlandsprodusert kraft skyldes utelukkende at kraftverkene ikke lenger har oppdekningsplikt. Dette er en politisk avgjørelse. Norske forbrukere skal nå måtte betale for denne energipolitikken.

Elsertifikater innebærer at husholdningene skal betale for utbygging av energiverk som kan produsere mer fornybar energi. Industrien vil derimot ikke få tilsvarende forpliktelser. Ser vi imidlertid på fordelingen av elektrisitetsforbruket, viser det seg at husholdningene står for ca. 35% av det totale forbruket, mens industrien tar 42% (2002). Det er også industrien, spesielt metallindustrien, som står for økningen i strømforbruket. (Det bør bemerkes at metallindustriens økte forbruk av strøm ikke medførte flere arbeidsplasser. Det er tvert imot en automatisering av industrien, med færre antall ansatte, som er grunnen til det økte forbruket.) Tallene viser at en utbygging av nye - eller effektivisering av gamle - kraftverk ikke er ment å tjene husholdningene. Elsertifikatene skal sikre at utbyggerne får dekket kostnadene ved nybygg og effektivisering ved at husholdningene blir forpliktet til å kjøpe en viss andel energi fra nye energiverk. Det er derfor i første rekke eierne av energiverkene som vil tjene på ordningen med pliktige elsertifikater. Samtidig vil elsertifikatene bidra til at EU oppfyller sine forpliktelser overfor Kyotoprotokollen. Forslaget til Lov om pliktige elsertifikater må ses i sammenheng med Kyoto-avtalen og den kommende handelen med utslippskvoter. Forslaget har sammenheng med EUs miljøpolitikk og EUs forpliktelser etter Kyoto-protokollen.

En rapport for Olje- og energidepartementet (Joule AS, jan 2002) bekrefter dette: ”Fordi naturgitte forutsetninger for fornybare energikilder er så ulike i forskjellige regioner av EU, vil et energisystem som drar nytte av nettopp dette ha bedre forutsetninger for å oppfylle krav til økonomisk effektivitet enn nasjonale systemer (…) Dette (….) innebære(r) at man får en konsentrasjon av investeringer i de områder og de land der forutsetningene ligger best til rette. Man får vindkraft der det blåser og bioenergi der det finnes biomasse osv. Dette ville (…) bidra til å oppfylle EU sin kollektive forpliktelse etter Kyoto-protokollen. I en slik situasjon ville det være uinteressant hvor i EU utslippsreduksjoner av klimagasser finner sted.” Med andre ord, når vi bygger ut fornybare energikilder i Norge, kan klimautslippene i EU reduseres. Rapporten fortsetter: ”Det ville også være mindre viktig hvor ny produksjonskapasitet fra fornybare energikilder blir etablert gitt at det er et velfungerende og tilstrekkelig transmisjonssystem for kraft.” Tilstrekkelig transmisjonssystemer betyr for eksempel strømledninger fra Norge til Kontinentet. Med strømkabel til Eemshaven kan EUs nye produksjonskapasitet legges til Norge. De land som har undertegnet Kyoto-protokollen har vedtatt at de totale utslippene av klimagasser skal reduseres med 5% i forhold til 1990-nivå i perioden 2008 - 2012.

En vesentlig del av utslippskvotene i EU er gitt til kullkraftverk. EU kan oppfylle sine forpliktelser overfor Kyoto-protokollen om energiproduksjonen legges om til fornybare energikilder. EU ønsker derfor å øke andelen fornybar energi til 22% av den totale kraftproduksjonen. EU legger imidlertid vekt på at tiltakene i den anledning bør være ”kostnadseffektive”. EU er kommet frem til at det er mest ”kostnadseffektivt” om Norge står for en vesentlig del av utbyggingen av den fornybare energiproduksjonen. Vi har mye vann og mange vannfall. Elsertifikatene skal være et insentiv for kraftselskapene til å bygge ut eller effektivisere kraftverk. Med elsertifikater vil avkastningen kunne bli tilfredsstillende. Hydro har derfor nylig investert 1,5 milliarder kroner i Tyin og ass. dir. Knut Johan Malvik innrømmer at ”noen flere bekker (er) ledet inn i tunnelen”. Nettselskapene vil bli forpliktet til å formidle en nærmere fastsatt andel energi fra slik ny fornybar kraftproduksjon. Husholdningene (ikke industrien) vil samtidig måtte kjøpe en like stor andel av sitt totale årsforbruk av den samme typen energi. Den eksisterende vannkraftproduksjonen i Norge vil altså ikke få noen betydning i denne sammenheng, til tross for at den er både ren og fornybar. Energiverket må nemlig være så nytt at det ikke har vært i drift før 1. januar 2004. Loven forsterker den allerede kommersielle utnyttelsen av vannkraften til fordel for store kapitalinteresser. Som påpekt, er det ikke mangel på ren fornybar energi i Norge. Det synes derfor ikke riktig å pålegge norske husstander å betale for omleggingen av forurensende kraftproduksjon i andre land.

VANNBEVEGELSEN
STRØMFORBRUKERNE

Loggført