Vannbevegelsen.no

Folkebevegelsen for bevaring av vann som felleseie

Drikkevannet vÃ¥rt er truet - ikke av bakterier, men av kommersielle interesser  (Lest 4650 ganger) Skriv ut

1 B


Martin  Lørdag 5. April 2008, kl. 00:04

(6. 7. 2006) av Trude Malthe Thomassen

Natur og Miljø bragte en artikkel om drikkevann i nr. 2-2006 som i stor grad baserte seg pÃ¥ en undersøkelse gjort av Folkehelseinstituttet. Undersøkelsen ble tilbakevist som uvitenskapelig  av Vannbevegelsen allerede i 2003, da den ble presentert i Tidsskrift for den norske Lægeforening. Det kan være forstÃ¥elig at Naturvernforbundet bekymrer seg for forurensning av drikkevannet. Folkehelsas prosjekt er imidlertid et annet. Naturvernforbundet blir ufrivillig brukt som talerør for økonomisk interesser. 

Tendensiøs forskning om vannkvalitet
Den 4. desember 2003 kunne Aftenposten fortelle at norsk drikkevann ikke har sÃ¥ god kvalitet som vi har villet ha det til. Vi ble ogsÃ¥ vekket av nyheten pÃ¥ radio. Oppslaget baserte seg pÃ¥ en artikkel i Tidsskrift for Den norske lægeforening. Artikkelen var skrevet av en forskergruppe ved  Nasjonalt Folkehelseinstitutt. De ønsket Ã¥ undersøke hvor mange sykdomsutbrudd som var forÃ¥rsaket av norsk drikkevann de siste 15 Ã¥rene. Forskerne sammenstilte data om sykdomsutbrudd registrert ved Nasjonalt Folkehelseinstitutt og Statens næringsmiddeltilsyn fra 1988 til 2002. Disse instanser hadde bedt legestanden Ã¥ innrapportere alle tilfeller av gastroenteritt (magesjau), der man mistenkte smittekilden for Ã¥ være vannbÃ¥ren eller matbÃ¥ren. Dataene inkluderer hendelser der minst to personer ble syke.

Ufarlige infeksjoner
Forskerne fant ut at det var registrert gjennomsnittlig 707 tilfeller av gastroenteritt pr. Ã¥r. De ”brukte de tallene som var rapportert, enten dette var anslag eller antall registrert syke.” Av disse hadde noe over halvparten (54%) en identifisert bakterieinfeksjon, den andre halvparten var ikke identifiserbar. De identifiserbare infeksjonene var slik at kun ”personer som i utgangspunktet har nedsatt immunforsvar (…) blir sÃ¥ dÃ¥rlige at de mÃ¥ behandles pÃ¥ sykehus”. Hvor mange som er behandlet pÃ¥ sykehus, vet forskerne ikke. De vet at anslagsvis gjennomsnittlig 382 personer av en befolkning pÃ¥ 4,5 millioner har hatt en identifiserbar mageinfeksjon, som kan skyldes forurenset drikkevann eller infisert mat. De innsamlede dataene skiller ikke mellom disse gruppene. Man vet heller ikke om infeksjonene skyldes mat eller vann, eller om de har andre Ã¥rsaker. 

Tautologiske slutninger
Forskerne trakk den konklusjon at ”den vanligste Ã¥rsaken til vannbÃ¥rne utbrudd i Norge er forurensning av rÃ¥vannet og manglende desinfeksjon”, med andre ord: Den vanligste Ã¥rsaken til at noen blir syke av forurenset vann, er at vannet er forurenset og ikke er renset. Dette kalles en tautologisk slutning, ikke et forskningsresultat. De fortsetter imidlertid ufortrødent: ”Oppgradering spesielt av mindre og private vannforsyningssystemer, er nødvendig for Ã¥ forebygge nye utbrudd”. SmÃ¥ private vannforsyningsanlegg drives ofte som andelslag eid av abonnentene. Rapporten ser en fare i at disse ikke har tilstrekkelig desinfiseringsanlegg og heller ikke sikker beredskap i alternativ kilde. Skulle det inntreffe en forurensning som tilsier at drikkevannet mÃ¥ kokes i en periode, mener forskerne det er av betydning at folk kan bli skÃ¥ldet nÃ¥r de koker vannet: ”En økt risiko for skÃ¥ldingsskader nÃ¥r alt vann skal kokes før bruk er ogsÃ¥ noe som mÃ¥ tas med i vurderingen.”  (Sammenlign farene ved koking av poteter og tevann. Man burde kanskje vurdere et forbud!) Forskerne unnlater imidlertid Ã¥ nevne den fordel de mindre vannforsyningsanleggene helt Ã¥penbart har, nettopp i det at de er smÃ¥. Faren for sykdomsutbrudd vil nødvendigvis være tilsvarende liten i og med at man forsyner et begrenset antall mennesker. De smÃ¥ vannforsyningsanleggene forsyner fra 25 til 3.800 personer, de middels store fra 10.000 til 60.000, mens de største forsyner fra 140.000 til nærmere 500.000 personer.  Man skal tÃ¥le infeksjoner i mange smÃ¥ anlegg før de er i nærheten av Ã¥ tilsvare et utbrudd i et av de største. Konklusjonene er mer i trÃ¥d med spesielle politiske interesser, enn de er basert pÃ¥ klare premisser og logikk. Og undersøkelsen viser ingen sammenheng mellom smÃ¥ vannverk med mindre omfattende rensesystemer og sykdomstilfellene. Mattilsynet har noksÃ¥ nylig overtatt kontrollen med kvaliteten pÃ¥ drikkevannet. Før var det kommunene som sto for denne. Da Mattilsynet overtok hadde de liten eller ingen kompetanse pÃ¥ omrÃ¥det. Det første de gjorde var derfor Ã¥ kartlegge hvilke kriterier de skulle gÃ¥ etter for Ã¥ bedømme vannkvaliteten. Det gjorde de ved Ã¥ reise rundt til utvalgte vannverk og spørre hvordan de renset vannet. De var Ã¥pne for Ã¥ lære av vannverkene, som selvfølgelig innehar en kompetanse. Teknologiutviklingen innen vannrensing stÃ¥r imidlertid ikke stille. Det gjør heller ikke analysemetodene. Derfor oppdager man stadig flere bakterier og sopper, uten at vannet har dÃ¥rligere kvalitet av den grunn. Resultatene brukes imidlertid til Ã¥ stille krav om bedre rensing. Men det er ikke kvaliteten pÃ¥ vannet som er blitt dÃ¥rligere, det er analysemetodene som er blitt bedre. Man oppdager nÃ¥ sopper og bakterier som ikke har noen negativ betydning for helsen. Allikevel skal de renses bort. SpørsmÃ¥let man bør stille er hvor dødt vannet skal være før det regnes som rent. Menneskekroppen er avhengig av en bakterieflora, sÃ¥ bakterier er ikke i og for seg skadelige. Men Mattilsynet synes ikke Ã¥ være i besittelse av en slik elementær kunnskap. 

Natur og Miljø
Natur og Miljø presenterer en liste over vannverk med mest registrert bakterieinnhold i levert drikkevann. Ved sin uthenging av små vannforsyningsanlegg støtter tidsskriftet en politikk som blant annet går ut på å kommersialisere norsk vannforsyning. En annen av målsettingene for Folkehelsa er innføring av UV-bestråling av drikkevannet. Vi ønsker ikke å tro at det er en oppgave for Naturvernforbundet å legge et grunnlag for noen av disse målsettingene. Artikkelen nevner blant annet at Hvitsten Vannverk hadde e.colibakterier i drikkevannet. Journalisten (eller Folkehelsa) underslår imidlertid å fortelle om bakgrunnen. Hvitsten Vannverk var tidligere et abonnentsamvirke direkte styrt av de tilknyttede husholdningene. Vannverket var godkjent. Men Vestby kommune forlangte at abonnentene skulle kobles til kommunal vannforsyning, med den subtile begrunnelse at kommunen skulle legge om kloakkledningene sine. Det var i forbindelse med omleggingen av kloakkledningene at vannverket fikk e.colibakterier i drikkevannet. Det hadde lite med vannverket å gjøre, men desto mer med den offentlige politikken for sammenkobling av vannverk, offentlig overtakelse og kommersialisering av drikkevannet i offentlig regi. Eksproprieringen av Hvitsten Vannverk er et hårreisende eksempel og svært betegnende for den politikken som en rekke offentlige og private instanser fremmer.

Nasjonalt folkehelseinstitutt
Rockefeller Foundation tok initiativ til og fullfinansierte opprettelsen av Statens institutt for folkehelse i 1930. Tilsvarende institusjoner ble opprettet i Sverige, Danmark, Nederland m.fl. MÃ¥lsettingen var sterilisering av sigøynere, tatere og andre individer det var uønsket at reproduserte seg. I tillegg ønsket man Ã¥ utbre vaksinasjonsprogrammer. I 2002 skjedde det en større omorganisering av virksomheten i Norge under navnet Nasjonalt Folkehelseinstitutt. Instituttet fÃ¥r store tilskudd over statsbudsjettet, men ogsÃ¥ millionbidrag fra USA. Instituttet kaller seg statlig og er registrert som organisasjonsledd. Det er (pÃ¥ en uklar mÃ¥te) underordnet Helse- og omsorgsdepartementet, ifølge instituttet selv. Organiseringen vekker spørsmÃ¥l om hva som er kriteriene for Ã¥ kalle seg statlig, Folkehelsa har  ingen myndighet. Derimot er Folkehelsa nevnt i Smittevernloven. Folkehelsas mandat er Ã¥ registrere smittsomme sykdommer og ha en vaksinasjonsberedskap. Sammenblandingen av statlig finansiering, private samarbeidsprosjekter og oppdragsforskning gjør at regnskapene, inkludert utenlandske finansieringskilder, ikke er offentlig tilgjengelige. Begrunnelsen er konkurransehensyn i vaksinemarkedet.

Folkehelsas vannverksregister
I noen Ã¥r har drikkevannsforsyningen vært et av instituttets interesseomrÃ¥der. Folkehelsa har blant annet opprettet et eget register over norske vannverk. Det omfatter ca.1/3 av de rundt 5.000 vannforsyningene som finnes i Norge. Instituttet registrerer opplysninger om antall abonnenter, eierforhold, sikkerhetsbarrierer, rÃ¥vannskvalitet og type rensing (filtrering, klor, andre kjemikalier, UV- bestrÃ¥ling). Instituttet gir inntrykk av at vannverkene er forpliktet til Ã¥ registrere seg i Folkehelsas register. Men det er ikke tilfellet. Folkehelsa er gÃ¥tt ut med opplysninger om at 200-400 vannverk ikke tilfredsstiller instituttets kvalitetskrav. Hvilke vannverk det dreier seg om, vil man ikke gi Vannbevegelsen innsyn i. ”Det er en tillitssak mellom vannverkene og Folkehelseinstituttet”, pÃ¥stÃ¥s det. Natur og Miljø fikk imidlertid innblikk i registreringene, sannsynligvis fordi vinklingen pÃ¥ bladets artikkel tjente Folkehelsas interesser. Folkehelsa søkte Ã¥ fÃ¥ ansvaret for implementeringen av EUs Vannrammedirektiv. Det ble det ingenting av. I stedet har Statens forurensingstilsyn (SFT) fÃ¥tt et begrenset ansvar. Det er vedtatt at drikkevannsdirektøren skal være fra  Miljøverndepartementet og at Mattilsynet skal ha ansvaret for kontrollen av vannkvaliteten. Nasjonalt Folkehelseinstitutt har ingen myndighet pÃ¥ dette omrÃ¥det. Folkehelsa har imidlertid ikke gitt opp Ã¥ blande seg inn i norsk vannforsyningspolitikk. Det gjøres gjennom ”forsknings”-rapporter, rÃ¥d og pressemeldinger. En pressemelding av 9. juni 2005 om farene ved trykkløst ledningsnett baserte seg pÃ¥ en rapport utgitt av NORVAR, men med ”forsknings”-bistand fra Folkehelsa. Da ingen hadde reagerte pÃ¥ pressemeldingen etter fire mÃ¥neder fikk Folkehelsa TV2 til Ã¥ nevne saken i en nyhetssending. I mellomtiden hadde Vannbevegelsen kommentert de sÃ¥kalte ”farene” ved trykkløst ledningsnett, og avdelingsdirektør Truls Krogh ga derfor uttrykk for ”bekymring for at man skulle trekke for vidtrekkende konklusjoner ut fra rapporten”. Avdelingsdirektøren kjører for øvrig et korstog mot logiske slutninger og sunn fornuft. I en lengre artikkel (Kvinners frivillige beredskap 1/2005) pÃ¥stÃ¥r han at kvaliteten pÃ¥ norske ferskvannskilder er god og i verdensklasse. Samtidig hevder han at det er nødvendig Ã¥ se bort fra dette faktum og i stedet konsentrere seg om rensesystemene. Vann som i utgangspunktet er rent bør allikevel ”renses”. Det er mange grunner til Ã¥ stille spørsmÃ¥l ved et slikt synspunkt. Kommersialisering av drikkevannet under dekke av miljøkravKrav fra EU, implementert i Drikkevannsforskriften, og politikken bÃ¥de den nÃ¥værende og den forrige regjeringen legger opp til for fremtidig vannforsyning, gÃ¥r under navn av miljøhensyn og sikkerhet. Kravene til beskyttelse av drikkevannskilder og renseanlegg for vannforsyningen, legger imidlertid et press pÃ¥ smÃ¥ vannforsyningsanlegg, som bÃ¥de gir en forholdsmessig stor økonomisk belastning i forhold til antall abonnenter, men ogsÃ¥ i forhold til faren for forurensning. SmÃ¥ vannverk er i mange tilfeller knyttet til grunnvannskilder, som er minst utsatt for forurensning. Den største trusselen for forurensning av grunnvann, er avrenning fra jordbruket, ikke husdyrhold, men kunstgjødsel og sprøytemidler. NÃ¥r vann er forurenset, vil det være mest naturlig Ã¥ søke Ã¥rsakene her og for eksempel stimulere til omlegging av jordbruket i økologisk retning. 

Drikkevann - et fellesgode
Drikkevann har i Norge tradisjonelt vært et fellesgode, ikke bare gjennom offentlig forsyning eller private andelslag eid av abonnentene, men også som ressurs. Ingen har kunnet eie vannressursene. Grunneiere eier grunnen under vannet, men ikke selve vannet. Det har tilhørt fellesskapet. I dag er dette imidlertid i ferd med å endre seg. Drikkevannet er blitt objekt for en global vannindustri. Vannrammedirektivet som er under implementering - uten lovendringer av noe slag – har allerede sørget for at rettighetene til drikkevannsuttak er blitt offer for kjøp og salg.EUs kvalitetskrav til drikkevannsforsyningen, og Folkehelsas påpasselighet, skyldes ikke omsorg for befolkningen. Omsorgen har et helt annet objekt. Natur og Miljø må passe seg for å bli løpegutter for den transnasjonale kapitalen.

Loggført