Vannbevegelsen.no

Folkebevegelsen for bevaring av vann som felleseie

Nyeste innlegg

: « 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 »
71
Vannposten / Vannposten nr. 144 Eksport av vann fra Norge?
« Nyeste innlegg av Trude Onsdag 30. April 2014, kl. 11:55 »
Næringsinteresser i vann
Norsk Vann, Svensk Vatten og Danva er interesse-organisasjoner for vannverk i henholdsvis Norge, Sverige og Danmark. Under en konferanse arrangert av Skandinavisk forening for gravefri teknologi (SSTT), bestående av bedrifter med interesse i rør-legging, ble Norsk Vann, Svensk Vatten og Danva enige om et felles nordisk prosjekt for å få ned lekkasjer på ledningsnettet. Samarbeidet skal også fremme bruken av den forholdsvis nye gravefrie teknologien.

I Danmark er det minimalt med lekkasjer. Der må kommunene betale en avgift til staten, hvis vanntapet er høyere enn 10%. Norge og Sverige, som har et mer utfordrende landskap og klima har gjennomsnittlig henholdsvis 32% og 20% - påstås det.  Tallene er omtrentlige og Norsk Vann har startet et prosjekt for å frembringe mer sikre opplysninger, både om vannforbruk og tap.

Rent vann ikke en selvfølge
Svensk Vatten har utarbeidet et informasjonshefte, der kommunene oppfordres til å informere barn og unge om at rent vann ikke er en selvfølge. Nei, det vil ikke være en selvfølge, om Danva o. a. får det som de vil: at vann skal bli en ny «bærekraftig» industri. Vi minnes hva dansken Jesper Bo Jensen uttalte på en innovasjonskonferanse for vannsektoren en måned tidligere: at Norge kan leve av å eksportere vann, når oljen tar slutt. Dette har ikke norske bedrifter oppdaget sammenlignet med eksempelvis Italia og Danmark, ifølge Jensen.
 
Det foretas massive investeringer innen vannforsyning. Her har norske bedrifter mulighet for å selge kompetanse på samme måte som danske Danfoss og Grundfos.
Vannbransjen i Norge må stå for produktutvikling og innovasjon. Forskningens oppgave er å levere resultater.
Samspillet mellom bransjens kunnskaper og forskningen er viktig, understreket Jensen i sitt foredrag.

Vannmangel
I mange land er vannmangel en utfordring. Men det er fremdeles tid til å gjøre noe med problemet. Statoil kan f.eks. trekke seg ut av oljesand- og skifergass-prosjekter. Oljefondet kan trekke ut investeringer i gullgruver i Latin-Amerika. Coca Cola og annen industri kan også droppe misbruket og forurensingen av vann. Jordbruket kan legge om til økologisk drift. Det krever mindre vannforbruk og forurenser ikke vannressursene.

Vann som vare og mangelvare
Dessverre er kreftene som ønsker at vann skal bli en vare - og en mangelvare - sterke. Situasjonen kan minne om de interesser i, og den energi som legges ned i tiltak for å redusere klimaendringene: På den ene side oppmuntrer flyplasseiere og Avinor til økt flytrafikk og myndighetene til fortsatt oljeutvinning, mens reduksjoner i utslipp skal skje ved «månelandinger» og elektrifisering av oljeplattformene. Gassen må vi for all del ikke benytte oss av selv. Den skal eksporteres. Er det slik det skal gå med vannet også?

Lar vi oss lure?
For noen år tilbake var det tale om eksport av vann med tankskip fra Sandefjord. Et Kodalfirma skulle levere vann til «tørkerammede områder», som en ømhjertet SV-politiker uttrykte seg i den smule debatt som var om saken. Vannet skulle til Saudi-Arabia, tappes på flaske og selges til bedrestilte. Saudi Arabia selv produserer imidlertid vann som kan dekke behovet til 500 millioner mennesker, ifølge Jesper Bo Jensen.
72
Nyheter om den internasjonale vannsaken / Citizen Prize for the film WATER MAKES MONEY
« Nyeste innlegg av Trude Onsdag 23. April 2014, kl. 11:15 »
Our documentary filming receives a great honor

The film previous to our present project, the film „Water Makes Money“ is to receive the Kant-World Citizen Prize 2014! During a festive ceremony on Europe-Day, the 9th of May 2014 in the auditorium of the Albert-Ludwigs-University in Freiburg, tribute will be paid to  „Water Makes Money“ as an „ excellent example of strategically and structurally important critical education, benefiting a self-determined Europe”, as “... a remarkable success of Democracy in Europe”

Legal action against „Water Makes Money“ is finally terminated
On the 28th of March 2013 the legal action of the Veolia group of companies against „Water Makes Money“ was rejected by the criminal court of justice in Paris. Now Veolia has finally waived its right to an appeal hearing. The film can therefore continue to  lable “corruption”  as corruption in all the world. Only in France will it be required to delete the statement of Jean-Luc Touly that he had been offered one Million Euro. We have thus escaped the sword of Damocles of an endless series of appeal hearings against a Billionaire group of companies, hanging over our heads!

Strengthened and with our head held up high we dedicate ourselves thus to the present  public information film “Who's saving whom? The crisis as a business model”! Some pertinent figures: The five largest US-Banks have combined total assets of about 6.3 Billion Euro, which is 1.9 Billion more than in mid 2007. Another main trigger for the financial crisis, the market for derivatives – i.e.  for bets, has grown from 586 Billion Dollars to almost 633 Billion Dollars. In 2007 about 97% of the trading in the Euro consisted of derivatives. Today it is 98% - just 2% remains for the real trading in the currency!

A big step forward
In the financing of the film since our last newsletter, we have achieved much –But It is crucial that the 130,000€ „contributions from the bottom up“ and the 30,000€ from the organizations (that means in total 160,000€) be achieved. Only then will the official film funding help us fully as national co-financing.
?   Spread the call „who's saving whom?“
?   If you have contacts to the media initiate a report on the project.
We don't need so much more. The “contributions from the bottom up” can be achieved!

Greetings from the Who's saving Whom film team Leslie Franke und Herdolor Lorenz.
film@whos-saving-whom.org | www.whos-saving-whom.org |

In the last newsletter the IBAN-number mentioned was not complete.  Here is the correct number:
Recipient: Wer Rettet Wen?  Account-No.: 2020346200  GLS Bank, Bank Code number: 43060967 IBAN: DE49430609672020346200   BIC: GENODEM1GLS

73
Nyheter om den internasjonale vannsaken / Danske vannverk kan ende på private hender
« Nyeste innlegg av Trude Torsdag 10. April 2014, kl. 13:04 »
Danske vannverk kan ende på private hender
På bakgrunn av en rapport skrevet av Deloitte, skal Miljøutvalget i Folketinget i dag (10.04.14) diskutere privatisering av danske vannverk. DANVA som organiserer de danske vannverkene er bekymret for at det blir for mye(sic!) fokus på å tjene penger på vannet. Carl-Emil Larsen sier blant annet at privatisering av vannselskaper i andre land ikke har ført til lavere priser, tvert imot er det flere eksempler på at vannet blir dyrere. I Berlin ble det forsøkt et samarbeid mellom et privat energiselskap og byens vannverk. Da prisen på vannet steg, og etter sterkt engasjement fra borgerne, ble vannverket kjøpt tilbake.
Blir vannverkene i Danmark privatisert, kan de raskt havne på utenlandske hender, slik det er gått med energiselskapet DONG og nettselskapet Nets, fordi det ganske enkelt ikke finnes danske selskaper som har kapital til å kjøpe dem.
74
Vannposten / Vannposten nr. 143 Går drikkevannet samme vei som strømmen?
« Nyeste innlegg av Trude Torsdag 10. April 2014, kl. 12:19 »
Hva skjer med vannforsyningen i Norge? Går det med den, som med strømmen? Vil vi få ett selskap for renseanlegget og et annet for levering av vann? Og vil offentlige eller private aktører kunne håve inn fortjeneste på drikkevannet, slik de gjør på kraftverkene og strømnettet?

Erna Solberg rakk å gjøre svært mange forberedelser til en kommersialisering av drikkevannsforsyningen, mens hun var kommunalminister under Bondevik. For å ta det siste hun gjorde først:

Hun ba SINTEF utrede en organisering av vannforsyningen, som tilsvarer den vi har for strømmen. Det vil si at vannverket blir delt i to: Renseanlegget skal være ett selskap, mens et annet skal stå for levering av vannet.

Mandatet som ble gitt SINTEF var å vise at prisen på vann ble lavere med dette systemet. Nå vet vi jo hvordan det er gått med strømprisene. Ingen med vettet i behold vil påstå at strømmen er blitt lavere. Ofte er nettleien høyere enn prisen på strøm. I tillegg har vi fått en forbruksavgift. Det er også moms på avgiften. SINTEF var naturlig nok ikke i stand til å vise at prisen på vann ville bli lavere, slik mandatet etterspurte.

Hva gjør en forskningsinstitusjon, som ønsker oppdrag fra staten en annen gang? Da holder det ikke å komme med et annet svar, enn det man er bedt om. Løsningen ble å anbefale myndighetene å fokusere på dårlig drikkevann, slik at befolkningen ville forstå hvorfor vannet ble dyrere.

Det gikk ikke mer enn to dager etter at rapporten ble offentliggjort, før Aftenposten på første side, og med krigstyper, fortalte oss at mange vannverk leverer dårlig drikkevann. Det var Folkehelseinstituttet som sto bak opplysningene. De var basert på en undersøkelse over 15 år, og viste tilsynelatende at det først og fremst var de små vannverkene, som hadde så forskrekkelig dårlig vann.
 
Enhver med minimal innsikt i logikk eller vitenskapelig metode, kunne umiddelbart fastslå at Folkehelseinstituttet bedrev tautologiske slutninger, ikke forskning. Det var ingen nødvendig sammenheng mellom premisser og konklusjon. Etter en påpekning av dette i en artikkel i Tidsskrift for den norske lægeforening, ble det aldri mer henvist til rapporten som bevismateriale for dårlig drikkevann.

Men så kom giardia-epidemien i Bergen og noen år senere funn av en giardia-cyste i Oslos drikkevann. Jon Røstum i SINTEF bemerket i ettertid at «betalingsvilligheten hadde økt».

Det som foreløpig er gjennomført av planene for omorganisering av vannforsyningen er en liksom-konkurranse mellom vannverkene, det som på ny-norsk kalles benchmarking. Det vil si at resultatene fra en bred innsamling av data fra vannverkene skal danne grunnlaget for rammefinansieringen av ledningsnettet.

Rammefinansiering betyr at ledningseieren får tillatelse til å ta en nærmere bestemt fortjeneste, som gjennomsnittlig skal være av en viss størrelse over et visst antall år. Beregningen av fortjenesten på strømnettet er esoterisk for en uinnvidd. Men grovt sagt innebærer det at nettleverandøren kan beregne seg en gjennomsnittlig fortjeneste på 20 % over en periode på 5 år.
Et slikt regime blir forberedt for drikkevannsforsyningen gjennom benchmarking-systemet.

Åpne vedlegget og les resten!
75
Vannposten / Vannposten nr. 142 Er kommersialisering det egentlige innholdet i "robuste" komm
« Nyeste innlegg av Trude Torsdag 3. April 2014, kl. 13:49 »
Er
KOMMERSIALISERING
det egentlige innholdet i «robuste» kommuner?


Av Fanny Voldnes
Registrert revisor, Cand.philol
Leder Samfunnsøkonomisk enhet
Fagforbundet


31. mars tok kommunalminister Jan Tore Sanner imot ekspertutvalgets første delrapport om hvordan kommunene skal gjøres «robuste». Det er varslet store endringer for norske kommuner framover. Ny kommunelov utredes, det lages nye kvalitets¬indikatorer og det snakkes om kommunesammenslåinger. Dette høres tilforlatelig ut, men begrunnelsene er uklare, skiftende og til dels uforståelige. Hva ligger egentlig bak Regjeringens snakk om «robuste kommuner»?
Det har skjedd store endringer i offentlig sektor de siste 30 årene. Hvem hadde trodd den gangen at det skulle bli lov og mulig å tjene private penger på barnevern og helse, eller arbeidsformidling, for den del? Reformer er gjennomført under påskudd av at vi må vite hva den enkelte tjeneste koster, selv om det er dokumentert at regnestykkene er feil.
Det har på alle vis vært vanskelig å få til en reell diskusjon om hva reformene egentlig innebærer, selv om noe begynner å bli synlig. Mange tidligere offentlige tjenester utføres nå av private aktører. Lønns- og arbeidsvilkår for ansatte og kvaliteten på flere tjenester er svekket, kontrollen med offentlige midler er dårligere, og ansvaret for at dette skjer, er pulverisert. Tendensen er at politikerne ikke lenger på samme måte er ansvarlige for tjenestene overfor oss som har valgt dem.

Mye tyder på at kommunene er i ferd med å endres til forretningslignende virksomheter. De kommersialiseres. Selv om de fleste oppgaver fortsatt løses på tradisjonelt vis og av kommunene selv, ser vi klare endringer. I tillegg til at private utfører flere og nye oppgaver, har kommuner flyttet flere av sine oppgaver ut i egne selskaper. Hvor mange vet for eksempel at Oslos kollektivtrafikk drives som et forretningskonsern med 20 datterselskaper? Slik følger de oppskriften i «Verdensbankens beslutningstre for aksjeselskapsreform», som viser hvordan kommersialisering av offentlig sektor kan gjennomføres, og hvor formålet er å åpne offentlig sektor for private aktører.
Det er dette som er bakgrunnen for at kommunale oppgaver deles i en bestiller- og en utførerfunksjon – det er nødvendig for å få til konkurranse med private om å utføre oppgaven. Videre må det selvsagt beregnes en pris på den kommunale tjenesten. Mange kommuner er allerede godt i gang med slik kommersiell tilpasning. Det som gjenstår, er styringsformen. 

En kommersiell virksomhet krever andre styringsformer enn den kommunene styres etter. I kommersiell virksomhet trengs nemlig ikke politikere, bare flinke økonomer som kan sikre bunnlinja for «sin» virksomhet. Folkevalgte derimot, skal ivareta alle oppgavene i kommunen. Det krever helhetlige løsninger, og står i motsetning til å oppnå maks profitt for den enkelte oppgave – det har vi aksjeselskapsformen til. Med den følger også forretningshemmeligheter og manglende innsyn for offentligheten, delvis også for folkevalgte.
I fortsettelsen av en slik modell vil politikere stenges ute eller holdes unna. De kan gjerne være folkevalgte – på avstand – bare de overlater styringen av tjenester og oppgaver til ansatte økonomer eller innleide konsulenter. Slikt er erfaringsmessig lettere å få til i større og mer uoversiktlige kommuner enn i mindre og mer gjennomsiktige.
Er vi som innbyggere tjent med denne utviklingen? Mange har nok allerede fått erfare at det skjer noe fundamentalt med samfunnet når oppgaver omgjøres fra å være utført av det offentlige og finansierte over skatteseddelen, til å bli tjenester i et marked.

For hva er en kommune? Ut fra gjeldende lover er den et folkevalgt organ som i vid forstand er til for dem som bor i den. Vi velger, eller velger vekk, de som vi vil skal representere oss, for at de skal ivareta våre interesser. Til grunn ligger viktige demokratiske prinsipper om innbyggernes medvirkning og deltakelse.
Hvis kommunene fortsatt skal være slik vi kjenner dem, må de styres ut fra prinsipper og systemer som sikrer kort vei fra innbyggerne, slik at politikerne står til ansvar. Det er det som gjør lokaldemokratiet verdt å kjempe for.
Økt press for kommunesammenslåing og diffuse argumenter om å gjøre kommunene bedre rustet for framtiden tyder på at kommersialisering er det egentlige innholdet i «robuste kommuner». I så fall handler den varslede kommunereformen om viktige demokratiske valg. Startskuddet for slaget gikk i går, med lanseringen av ekspertutvalgets rapport. 

(Artikkelen var Kronikk i Klassekampen 1. april 2014)
76
Nyheter om den internasjonale vannsaken / A Crime Against Humanity - Water Apartheid in Palestine
« Nyeste innlegg av Trude Onsdag 26. Mars 2014, kl. 21:33 »
A Crime Against Humanity
Water Apartheid in Palestine
by AYMAN RABI
 
This week UN celebrated World Water Day - a day to remember the billion people who are unable to meet their needs for safe, clean water due to drought, poverty and official neglect.
 
But it’s also a day to remember, and fight for, 2.1 million Palestinians who suffer something different – an artificial water scarcity deliberately created and sustained by Israel’s military occupation, and the private Israeli water company Mekorot.
 
Increased international pressure brings hope that the tide may be finally turning for Palestinians striving for water justice in the West Bank and Gaza – in particular, recent investment and partnership decisons against Mekarot, which runs Israel’s discriminatory water policy in the West Bank.
 
Waterless in Gaza and East Jerusalem
 
The situation in Gaza is especially dire. The tiny, densely populated territory relies entirely on its depleted, saltwater-contaminated and sewage-polluted aquifer, and the water it produces is unfit for consumption. Water has to be bought, expensively, in bottles or from mobile tanks.
 
Moreover restrictions on fuel imports mean that Gaza’s single power station spends most of its time idle – and so long as it’s not running water and sewage cannot be pumped. So the taps are dry, toilets are blocked, and sewage pollution gets worse.
 
Not that Palestinian residents of East Jerusalem have it a lot better. As reported on 17th March, the city suffered a long water cut beginning on 4th March leaving Ras Shehada, Ras Khamis, Dahyat A’salam and the Shuafat refugee camp – cut off from the rest of the city by the separation wall – with no running water.
 
The reason is simple – old and inadequate water infrastructure, which there are no plans to improve or renew.
 
Oslo II Accords – the Palestinians were shafted
 
For West Bank as a whole the facts speak for themselves. The Oslo II Accords dealt Palestinians a singularly poor hand - limiting the volume of water it could produce, as well as imposing severe restrictions on the development and maintenance of Palestinian water infrastructure.
 
The Accords allow Palestinans to abstract only 118 million cubic meters (mcm) per year from boreholes, wells, springs and precipitation in the West Bank. But Israel is allowed to take four times as much – 483 mcm per year – from the same Palestinian resources.
 
So not only does Israel now occupy 80% of the area of historic Palestine, but it – via the water company Mekarot – also takes 80% of the water resources from the 20% of the land that is left to the Palestinians.
 
Sold down the river
 
But it gets worse. Oslo II’s draconian restrictions on water development imposed by Israel mean that Palestinians can only actually abstract 87 mcm in the West Bank, of the 118 mcm they are allowed.
 
The acute water deficit is made up by the supply of piped water from Israel. Mekarot currently sells the Palestinian Water Authority some 60 mcm per year – at full price.
 
As reported by Amira Hass in Ha’aretz, “in that agreement Israel imposed a scandalously uneven, humiliating and infuriating division of the water resources”.
 
While Palestinian water is piped into Israel at no cost, a fraction of it is then piped back again, and paid for. In this way Israel is extracting from Palestinians both their water, and their money.
 
In some cases Palestinians are forced to pay ten times more for their water than the price in Tel Aviv – as in the village of Sussia on South Mount Hebron, where they have to drive to the nearby town to buy over-priced water (see photo), even though a water main passes directly through the village on its way to an Israeli settlement.
 
Water plenty, and water famine
 
According to the UN Human Rights Council, this all translates into a wide disparity between water use by Palestinians and by settlers in the West Bank. Settlers enjoy 400 litres per capita per day (l/c/d) while some Palestinians surive on a little as 10 l/c/d.
 
All Palestinian populations receive water volumes far below the level recommended by the World Health Organization of 100 – 250 l/c/d. According to the UNHRC:
 
“Settlements benefit from enough water to run farms and orchards, and for swimming pools and spas, while Palestinians often struggle to access the minimum water requirements.
 
“Some settlements consume around 400 l/c/d, whereas Palestinian consumption is 73 l/c/d, and as little as 10-20 l/c/d for Bedouin communities which depend on expensive and low quality tanker water.”
 
These very low levels of water provision fail to meet the water needs of many Palestinian communities – leaving them with often contaminated water, and not enough of it.
 
While Palestinian water use may just exceed 70 l/c/d in the relatively well served urban centers of the West Bank, it drops much lower in rural areas that have no access to piped water and depend on wells and rainwater collection.
 
An estimated 113,000 Palestinians in the West Bank have no piped water supply, while hundreds of thousands more have only intermittent supply, especially in the summer.
 
Additional restrictions
 
The restrictions and limitations imposed on Palestinians to access their own resources and develop them have exacerbated the already severe water shortages among Palestinian communities.
 
Among the restrictions are limits on the size of supply pipe, intended to limit flows as a form of rationing. Typically 30% of the water leaks from Palestinian supply pipes – because Israel refuses to allow their renewal
 
In ‘Area C’, which covers 60% of the area of the West Bank, Palestinian farmers and communities are not allowed to connect to the water network that serves the growing settlements – and are forbidden even to dig out cisterns.
 
The international community considers the establishment of Israeli settlements in the Israeli-occupied territories illegal under international law, as set out in the report of the fact finding mission of the United Nations Office of the High Commissioner for Human Rights.
 
Yet the construction of new illegal Israeli settlements and ‘outposts’, and the expansion of existing ones, is proceeding apace – and further reducing the quantity of water allocated to Palestinians.
 
Your water or your life
 
As reported by the UN in March 2012, another threat arises from settlers seizing springs by force: “Palestinians have increasingly lost access to water sources in the West Bank as a result of the takeover of springs by Israeli settlers, who have used threats, intimidation and fences to ensure control of water points close to the settlements.”
 
The UN Office for the Coordination of Humanitarian Affairs (OCHA) examined 60 springs on Palestinian land close to Israeli settlements. They found that:
 
“In 22 of the water sources, Palestinians have been deterred from accessing the springs by acts of intimidation, threats and violence perpetrated by Israeli settlers, while in the eight springs under full settler control, Palestinian access has been prevented by physical obstacles, including the fencing of the spring area, and its ‘de facto annexation’ to the settlement.”
 
Violence and destruction may also come directly from the occupation authorities. “Destruction of water infrastructure, including rainwater cisterns, by Israeli authorities has increased since the beginning of 2010; double in 2012 compared to 2011.
 
“The denial of water is used to trigger displacement, particularly in areas slated for settlement expansion, especially since these communities are mostly farmers and herders who depend on water for their livelihoods.
 
“A number of testimonies highlighted that the cutting off from water resources often precedes dispossession of lands for new settlement projects.”
 
Mekorot – at the heart of Israel’s water apartheid
 
All Israeli settlements in the West Bank are connected to piped water supplied by Israeli water company Mekorot, which took over responsibility for the water resources of the West Bank from the occupying forces in 1982.
 
Thus it Mekarot which is both the on-the-ground enforcer, and the economic beneficiary, of the West Bank’s ‘water apartheid’.
 
As the UN Human Rights Council reports: “In the Jordan Valley, deep water drillings by the Israeli national water company Mekorot and the agro-industrial company Mehadrin have caused Palestinian wells and springs to dry up. Eighty per cent of the total water resources drilled in the area is consumed by Israel and the settlements.”
 
“The lack of availability of Palestinian water resources has led to chronic shortages among Palestinian communities in Area C and a dependence on Mekorot … Mekorot supplies almost half the water consumed by Palestinian communities.
 
Restricted access
 
The UNHRC also reported that Palestinians do not have access to the cheaper ‘recycled water’ available to Israeli settlements, and have to buy more expensive drinking water even for irrigation purposes.
 
This injustice and inequity of access to water supply has always been a source of tension, especially when Palestinian villagers see water pipes leading to Israeli colonies passing through their land without supplying their village with water – as reported above at Sussia.
 
“The Mission heard of situations where villagers must travel several kilometres to get water when closer water resources serve neighbouring settlements”, reported UNHRC.
 
And even when they do get water, they receive second class treatment. “In the event of a water shortage, valves supplying Palestinian communities are turned off; this does not happen for settlements.
 
‘Week of Action Against Mekorot’
 
Mekorot violates international law and colludes in resource grabbing -including pillaging water resources in Palestine. It supplies this pillaged water to illegal Israeli settlements, and engages in systematic discrimination and denial of water to the Palestinian population.
 
For this reason Palestinian organizations including PENGON / Friends of the Earth Palestine have co-organised a ‘Stop Mekorot‘ week of action starting today, on World Water Day.
 
The campaign aims to intensify pressure on governments and companies to boycott Mekorot and hold the company accountable for its discriminatory water policies and practices in Palestine.
 
On March 20, the environmental federation Friends of the Earth International announced its support for the campaign against the discriminatory practices of Mekorot – joining the global call on governments, public and private utility companies and investors worldwide to avoid or terminate all contracts and cooperation agreements with Mekorot.
 
Campaign successes
 
In December 2013 the largest drinking water supplier in the Netherlands, Vitens, set a precedent when it decided that its commitment to international law meant it had to withdraw from a cooperation agreement with Mekorot. According to the company:
 
“Vitens attaches great importance to integrity and adhering to international laws and regulations. Following consultation with stakeholders, the company came to the realization that it is extremely difficult to continue joint work on projects, as they cannot be separated from the political environment.”
 
Mekorot suffered another blow this week when authorities in Buenos Aires, Argentina, suspended a proposed $170m water treatment plant deal.
 
The decision followed a campaign by local trade unions and human rights groups which highlighted Mekorot’s role in Israel’s theft of Palestinian water resources – and raised the prospect that Mekorot might export its discriminatory water policies to Argentina.
 
Palestinians must have their rightful share of available resources and be granted full authority to manage them properly. Equitable and wise use of available resources among all people is the only basis for lasting peace in the region.
 
And until then the deliberate, systematic, purposeful water discrimination and resource theft carried out in Occupied Palestine by the Occupation and Mekorot must be recognised for what they are – crimes against humanity. The perpetrators must be punished accordingly.
 
Ayman Rabi represents Friends of the Earth Palestine / PENGON, the Palestinian Environmental NGOs Network – established in 1996 to serve the Palestinian environment by coordinating the scattered efforts of the different Palestinian NGOs working in the field of environment.
 
This article originally appeared in The Ecologist.
77
Federación Sindical Europea de Servicios Públicos (FSESP)
 Dirección de correo electrónico: epsu@epsu.org *
Página web: http://www.epsu.org

Comunicado de prensa Falta de ambición de la Comisión en su respuesta a la primera Iniciativa
Ciudadana Europea

(Bruselas 19 de marzo) La Comisión Europea (CE) ha publicado hoy una comunicación
exponiendo su respuesta oficial a la primera Iniciativa Ciudadana Europea (ICE) exitosa que
pide “incluir en la ley europea del derecho humano al agua al saneamiento”. La Comisión
Europea reafirma la importancia del derecho humano al agua y al saneamiento y explicita su
importancia como un bien público y un valor fundamental. También reafirma que “el agua no
es una mercancía”. Sin embargo, se queda ahí.
“A la Comisión Europea le falta una verdadera ambición en su reacción que refleje
adecuadamente las expectativas de los 1,9 millones de personas que han firmado,” declara
Jan Willem Goudriaan, vicepresidente de la ICE Right2Water (Derecho al agua, en
castellano). “Lamento que no haya ninguna propuesta para legislación que reconozca el
derecho humano al agua”.
La ICE también pidió un compromiso legal de que no haya Iniciativas de la UE que busquen
liberalizar servicios de agua y saneamiento. Pero el comunicado no dice nada al respecto.
Sin duda, nos alegramos de que el apoyo de ciudadanos por la ICE haya llevado a la
exclusión de servicios de agua y sanitación de la Directiva de concesiones. Sin embargo, en
el comunicado de hoy, la Comisión no se ha comprometido a excluir explícitamente estos
servicios de las negociaciones comerciales, como las del Acuerdo de Libre Comercio
Transatlántico (TTIP).

No obstante, consideramos como positivos algunos aspectos de la respuesta de la
Comisión: por ejemplo el reconocimiento de que la provisión de servicios de agua es
generalmente la responsabilidad de autoridades locales que son más cercanas a la
ciudadanía. Esto subraya la tendencia hacia la remunicipalización a lo ancho de Europa, lo
cual es, según el comunicado, la garantía más segura de la exclusión de agua del
reglamento del mercado interno, una demanda clave de la ICE.

Nos alegamos también de que la Comisión se haya comprometido a promover el acceso
universal al agua al saneamiento en sus políticas de desarrollo y en las iniciativas varias con
este fin, incluyendo la promoción de partenariados público-público (PuPs).

Federación Sindical Europea de Servicios Públicos (FSESP)
Rue Joseph II, 40, Box 5 - 1000 Bruselas – Bélgica
Tel.: +32 2 250 10 80 * Fax: +32 2 250 10 99 * Dirección de correo electrónico: epsu@epsu.org *
Página web: http://www.epsu.org
Esperamos que el rexamen de la Directiva marco del agua y la Directiva del agua potable
sean una oportunidad de realizar el derecho humano al agua a la sanitación en la UE. El
Comité de Ciudadanos espera que nos tomen en cuenta como la principal parte interesada.
Pediremos a los partidos políticos, y a sus candidatos a la Presidencia de la CE, que se
comprometen a proponer legislación con el fin de implementar el derecho humano al agua y
a la sanitación, y de prevenir la liberalización de servicios de agua y de sanitación, en la UE
y más allá. Esto será un tema clave para las elecciones europeas en mayo 2014.
Más información: Pablo Sánchez, psanchez@epsu.org 0032474626633

La FSESP es la Federación Sindical Europea de Servicios Públicos. Es la mayor federación de cuantas
componen la CES. Está formada por ocho millones de trabajadores del sector público, organizados en más
de 265 sindicatos en los sectores de la energía, agua, residuos, servicios sociales y sanitarios, gobiernos
locales y administraciones nacionales, en toda Europa, incluidos los países vecinos al Este de la Unión
Europea. La FSESP es la organización regional reconocida de la Internacional de Servicios Públicos (ISP).
78
Communiqué de presse – 19 mars 2014

La Commission manque d’ambition dans sa réponse à la première Initiative
Européenne

La Commission européenne (CE) a publié aujourd'hui dans une Communication sa réponse officielle à la première Initiative Citoyenne européenne (ICE) réussie, initiative qui l'invitait à « mettre en œuvre le droit humain à l'eau et à l'assainissement dans la législation européenne ». Dans sa Communication, la Commission européenne rappelle l'importance du droit humain à l'eau et à l'assainissement, affirme l'importance de l'eau comme un bien public et comme une valeur fondamentale et répète que « l'eau n'est pas une marchandise ».

Cependant, cela s’arrête là.
« La réaction de la Commission européenne manque d’une réelle ambition à répondre de
manière appropriée aux attentes de 1,9 million de personnes », explique Jan Willem
Goudriaan, vice-président de l’ICE Right2Water. « Je regrette qu'il n'y ait pas de proposition
de loi reconnaissant le droit humain à l'eau ».

L'ICE a également demandé un engagement juridique à ce qu’il n’y ait pas d’initiatives de
l'UE visant à libéraliser les services d'eau et d'assainissement . Mais il n'y a rien dans la
Communication à ce sujet. Nous nous réjouissons bien sûr du fait que le soutien de la
population pour notre ICE ait conduit à l'exclusion des services d'eau et d'assainissement de
la directive sur les concessions. Toutefois , la Communication de la Commission ne s'engage
pas à exclure explicitement ces services des négociations commerciales telles que le
Partenariat Transatlantique de Commerce et d’Investissement (TTIP) .

Néanmoins, il y a certains aspects de la réponse de la Commission Européenne que nous
considérons comme positifs. Par exemple, la reconnaissance du fait que la fourniture des
services d’eau soit généralement la responsabilité des autorités locales qui sont les plus
proches des citoyens . Cela confirme la tendance à la remunicipalisation à travers l'Europe
ce qui, selon la communication, est le moyen le plus sûr pour que l'eau soit gardée hors des
règles du marché intérieur, ce qui est l'une des principales exigences de l'ICE.

Nous saluons également l'engagement de la Commission à promouvoir l'accès universel à
l'eau et à l'assainissement dans ses politiques de développement et à promouvoir les
partenariats public-public.
Nous nous attendons à ce que la révision de la directive cadre sur l'eau (DCE) et la Directive
sur l'eau potable soit l'occasion de réaliser le droit humain à l'eau et à l'assainissement au
sein de l’'UE . Le Comité des citoyens entend être considéré comme un acteur majeur.


Fédération syndicale européenne des Services publics (FSESP)
40, rue Joseph II, boîte 5 – 1000 BRUXELLES – BELGIQUE
Tél. : 32 2 250 10 80 * Fax : 32 2 250 10 99 * Courriel : epsu@epsu.org *
Website: http://www.epsu.org
Nous demanderons aux partis politiques et à leurs candidats à la présidence de la CE de
s'engager à proposer une législation pour mettre en œuvre le droit humain à l'eau et à
l'assainissement et à ne pas libéraliser les services d'eau et d'assainissement dans l'UE et
au-delà. Ce sera important pour les élections européennes de mai 2014.
Plus d’infos : Pablo Sanchez, psanchez@epsu.org 00 32 (0) 474 62 66 33

79
European Federation of Public Service Unions (EPSU)
EPSU Press communication – 19 March 2014

Commission lacks ambition in replying to first European Citizens’ Initiative

The European Commission (EC) published a Communication today that gives its official response to the first successful European Citizens’ Initiative (ECI) which called on the EC “to implement the human right to water and sanitation in European law.” In the Communication, the European Commission does recall the importance of the human right to water and sanitation and states the importance of water as a public good and fundamental value and that “water is not a Commercial product”. However, that’s as far as it goes.
“The reaction of the European Commission lacks any real ambition to respond appropriately
to the expectations of 1.9 million people” says Jan Willem Goudriaan, vice-president of the ECI
Right2Water. “I regret that there is no proposal for legislation recognising the human right to water.”
The ECI also asked for a legal commitment that there would be no EU initiatives to liberalise water and sanitation services. But there is nothing in the Communication on this. We certainly welcome the fact that the support of people for our ECI led to the exclusion of water and sanitation services from the concessions directive. However, the Commission’s Communication makes no commitment to explicitly exclude these services from trade negotiations such as the Transatlantic Trade and Investment Partnership (TTIP).
Nevertheless, there are aspects of the European Commission response that we do consider to be positive. For example, the recognition that the provision of water services is generally the
responsibility of local authorities which are closest to citizens. This confirms the trend towards
remunicipalisation across Europe which according to the communication is the safest way
for water to be kept out of the internal market rules, one of the main demands of the ECI.
We also welcome the commitment of the Commission to promote universal access to water and
sanitation in its development policies and to promote public-public partnerships.
We expect that the review of the Water Framework Directive (WFD) and the Drinking Water
Directive will be an opportunity to realise the human right to water and sanitation in the EU.

The Citizens’ Committee expects to be considered as a major stakeholder.
We will be asking the political parties and their candidates for President of the EC to commit to
proposing legislation to implement the human right to water and sanitation and not to liberalise
water and sanitation services in the EU and beyond. This will be important for the European
elections in May 2014.

More info: Pablo Sanchez psanchez@epsu.org 0032474626633
80
Nyheter om den internasjonale vannsaken / TTIP Transatlantic Trade & Investment Partnership
« Nyeste innlegg av Trude Torsdag 13. Mars 2014, kl. 15:40 »

Europe and the USA are in the midst of negotiating a huge trade deal -- the Transatlantic Trade & Investment Partnership or TTIP. The TTIP isn’t just a simple trade treaty, it’s actually a huge corporate power grab affecting literally millions of European and American citizens.
The EU is about to launch a big consultation across Europe asking organisations and everyday people for their views. There’s a real danger that the loudest voices could be coming from the very corporations that stand to benefit from such a system.
The consultation starts really soon, so we don’t have long to prove that it’s people power that counts, not corporate power.
Can you tell European leaders to reject secret courts in the TTIP?

http://action.sumofus.org/a/stop-ttip/?sub=taf
: « 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 »