Vannbevegelsen.no

Folkebevegelsen for bevaring av vann som felleseie

Nyeste innlegg

: « 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 »
61
Vannposten / Vannposten nr. 146 USA's vannkriger i Midt-Østen
« Nyeste innlegg av Trude Onsdag 18. Juni 2014, kl. 11:00 »
USA’s vannkriger i Midtøsten

Vestlige interesser i Syria og intervensjonene i Irak og Libya handler ikke bare om olje, men om noe enda mer dyrebart; nemlig vann.

 
Hydro-imperialismen er over oss
Den siste bølgen av imperialistiske kriger blir nå utkjempet om naturens mest verdifulle ressurs - vann.

Før invasjonen i Irak i 2003, rapporterte CIA-analytikere at kontroll over elver, innsjøer og grunnvann vil bli mål for nye kriger. Spådommene ble realisert i rask rekkefølge i Irak, Libya og Syria.
 
Ifølge Center for Public Integrity, tjener vestlige selskaper milliarder på privatiseringer, rensing og distribusjon av vann i en region der vann ofte selges for langt mer enn olje.

   
Irak 2003
Det US-amerikanske selskapet Bechtel ble tildelt en gjenoppbyggingskontrakt for vannforsyningen i Irak til en verdi av 100 milliarder dollar. Dette er den største gjenoppbyggingskontrakten i Irak overhodet. Det var USAID som valgte Bechtel – uten anbudskonkurranse.
Bechtel er beryktet for kostnadsoverskridelser og korrupsjon. Selskapet kan ogsÃ¥ klandres for Ã¥ ha dødsfall pÃ¥ samvittigheten. Bechtel var blant annet involvert i privatiseringen av vannforsyningen i Bolivia. Og da selskapet ble kastet ut av landet, saksøkte det regjeringen for kanselleringen av kontrakten. 
 

Libya
Libya har en grunnvannsressurs man antar er verdens største. Gaddafi hadde investert 25 milliarder dollar i vannforsyningen, for blant annet å kunne dyrke opp ørkenlandskapet. I dag er det de franske selskapene Suez, Ondeo og Saur som er involvert i Libyas vannforsyning. Disse selskapene kontrollerer nesten halvparten av verdens vannmarkeder til en verdi av 400 milliarder dollar.

 
Syria
Det siste tilfelle av hydro-imperialisme er krigen i Syria. Israel har ledet en vestlig kampanje for å støtte syriske opprørere; dels fordi israelske ledere hevder at den syriske presidenten Bashar Al-Assad, utgjør en eksistensiell trussel mot Israel når det gjelder vannforsyningen. President Assad har nemlig lovet å ta tilbake Golanhøydene - en landstripe Israel okkuperte fra Syria i seksdagerskrigen i 1967. Vann fra Golanhøydene utgjør 40 prosent av Israels ferskvannsforbruk.
 
"Syrisk kontroll over halvparten av vårt vannbehov utgjør en større trussel enn Iran med en bombe", har tidligere etterretningssjef Meir Dagan bemerket.
 
Men president Assad, som har vært tilbakeholden med å kommersialisere vannforsyningen, hindrer også transnasjonale selskaper i å oppnå milliarder av dollar i fortjeneste.

Kontroll over naturens mest verdifulle ressurs utgjør forskjellen mellom overlevelse og fall. Saddam Hussein, Muhammar Gaddafi og Bashir Al-Assad visste og vet dette alt for godt.

 
Kilde: Garikai Chengu, Harvard University.


62
Nyheter om den internasjonale vannsaken / Coca-Cola Plant Shut Down in India
« Nyeste innlegg av Trude Onsdag 18. Juni 2014, kl. 10:56 »
Coca-Cola Plant Shut Down in India, Authorities Cancel License
June 18, 2014
 
Varanasi, India: Coca-Cola’s bottling plant has been shut down by state government authorities in Mehdiganj in the state of Uttar Pradesh in India.
 
The Uttar Pradesh Pollution Control Board (UPPCB) ordered the plant to shut down because it found the company to be violating a number of conditions of its license, or “No Objection Certificate” (NOC).
 
The Pollution Control Board, in its order dated June 6, 2014 (which we obtained yesterday), noted that Coca-Cola had failed to obtain clearance to extract groundwater from the Central Ground Water Authority (CGWA), a government agency that monitors and regulates ground water use in water-stressed areas. 
 
The groundwater in Mehdiganj has gone from “safe” category in 1999 when Coca-Cola started operations to “critical” in 2009, according to the CGWA.  As a result, more ground water use restrictions are in place, including on ground water use by farmers and the community for drinking water.
 
The closure is a major victory for the community in Mehdiganj which has actively engaged the UPPCB, CGWA and other government agencies to shut down Coca-Cola’s plant.  The campaign had also alerted the government to Coca-Cola’s failure to meet a key condition of a temporary license given to it – obtaining the clearance from the CGWA. The campaign, which enjoys widespread local support, had also sent letters from 15 village councils (panchayat) in April 2013 seeking closure of Coca-Cola’s plant.
 
UPPCB’s closure order also noted that Coca-Cola had increased its production capacity from 20,000 cases per day to 36,000 without the Board’s permission, and suggested that the company may have misled the Board about the actual amount of industrial waste discharge (which has remained constant, according to Coca-Cola, in spite of increasing production by 80%).   The Board also cast doubt on Coca-Cola’s waste treatment plant, noting that the “Treatment System/Plant” was not operating “smoothly/properly”.
 
Coca-Cola had been seeking to expand the capacity of its existing plant in Mehdiganj five-fold, part of its aggressive growth strategy of India which in 2012 announced an additional $5 billion investment by 2020 as sales in industrialized countries decline or stagnate due to health concerns. 
 
Coca-Cola has approached the National Green Tribunal (NGT), an environmental court in India, appealing against the decision of the UPPCB and has asked to be allowed to re-open its shut down facility.  The NGT has not yet allowed the plant to reopen in the three hearings so far. 
 
The closure of Coca-Cola’s bottling plant comes at the peak of Coca-Cola’s sales season in India, and the company has cited financial losses to the NGT as a reason for reopening the plant quickly.
 
Welcoming the closure of Coca-Cola’s plant, Nandlal Master of Lok Samiti who has spearheaded the local campaign said, “We knew it was a matter of time before the government acknowledged the demands of the community.  This is a great victory and a welcome confirmation that local communities can successfully take on big, powerful business.”
 
Coca-Cola’s expanded facility in Mehdiganj has already been built but has not been able to begin commercial operations.  The company also faces a major obstacle in its operations because some of the land acquired by Coca-Cola for its plant is community owned land and cannot be used for private purposes.  In December 2013, local authorities passed an order to evict Coca-Cola from the illegally occupied land but Coca-Cola approached the courts and obtained a stay order.
 
Coca-Cola has also been forced to shut down another bottling plant in India in 2004 – in Plachimada in the state of Kerala, and faces legislation holding it liable for $47 million in damages as a result of its operations.  The company is also the target of a major community campaign in Kala Dera in Rajasthan where the community is seeking closure of the bottling plant due to rapidly depleting ground water.  Most recently, Coca-Cola’s plants to build a new factory in Charba in Uttarakhand were defeated almost as soon as the proposal was made public in 2013, testament to how quickly and efficiently communities can organize and network in India against problematic companies such as Coca-Cola.
 
“Coca-Cola’s thirst for profits in India have placed its business interests over the well-being of communities and the environment and this is not acceptable as the community of Mehdiganj has shown.  We will ensure that Coca-Cola will face heightened scrutiny anywhere it plans to operate in India because the track record of the company is dismal”, said Amit Srivastava of the international campaigning group, India Resource Center.
 
For background on Mehdiganj and for more information visit www.IndiaResource.org
 
Contacts:
Nandlal Master, Lok Samiti (Hindi) +91 94153 00520
Amit Srivastava, India Resource Center +91 98103 46161
63
Vannposten / Vannposten nr. 145 Ordbok 2014 - Kommer vi noensinne ut av det?
« Nyeste innlegg av Trude Mandag 2. Juni 2014, kl. 18:21 »

EU, EØS, OECD, FN, WTO, GATS, TISA, TTIP

Da Pinochet ga fra seg makten i Chile, gjorde han det vel vitende om at lovverket var omarbeidet i en grad som gjorde det tilnærmet umulig for senere regjeringer Ã¥ endre den økonomiske politikken.  Dermed ble sosialdemokraten Michelle Bachellet i forrige presidentperiode tvunget til Ã¥ overlate vannverket i Santiago til et spansk foretak. 

Norge er spunnet inn i et nettverk av organisasjoner og avtaler som alle går ut på å liberalisere den økonomiske politikken. Det foregår forhandlinger om tjenestesektoren mellom EU, USA, Norge og en rekke land kloden rundt. Da spiller det liten rolle om EU-kommisjonen har unntatt vannforsyningen (i tre år) fra Konsesjonsdirektivet.


EU
EU’s grunnpilarer er fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. Fri flyt av tjenester vil si at et hvilket som helst selskap skal kunne tilby sine tjenester i et hvilket som helst EU/EØS-land. Det dreier seg ikke bare om rett til, men krav om anbudskonkurranse. Fri flyt av kapital innebærer blant annet retten til oppkjøp av bedrifter. Fri flyt av arbeidskraft betyr ikke frihet for mennesker til å bosette seg der de vil, slik man kanskje kunne tro, men rett til import av stadig billigere arbeidskraft, ettersom arbeidsløsheten vokser over hele Europa.


EØS
Norge er knyttet til EU’s politikk gjennom EØS-avtalen sammen med Island og Lichtenstein.


OECD
Alle land som mottok den såkalte Marshall-hjelpen etter 2. verdenskrig måtte være med i OEEC, som siden ble omdannet til organisasjonen OECD. OECD’s målsetting er en liberal økonomisk politikk.


FN
FN har også frihandel på programmet. Verdensbanken og IMF, som er særorganisasjoner i FN, arbeider aktivt for markedsliberalisering. Undergrupper som vi har omtalt tidligere, arbeider for eksempel for liberalisering av vannforsyningen.
WTO
Verdens handelsorganisasjon (WTO) startet som en frihandelsavtale, men ble siden gjort om til en organisasjon.


GATS
Generalavtalen om handel med tjenester (GATS) er en tjenesteavtale innenfor WTO.


TISA
Trade in Service Agreement (TISA) handler om liberalisering av alle tjenestesektorer, inkludert vannforsyningen. Den bygger pÃ¥ GATS-avtalen, som har møtt sterk motbør i mange WTO-land. WTOs ministermøte i 2011, som umulig kan ha omfattet alle ministrene, fant derfor ut at det var nødvendig Ã¥ finne alternative mÃ¥ter Ã¥ fremme liberaliseringen pÃ¥. En rekke land, inkludert Norge (under den rød-grønne regjeringen!), EU og USA tok initiativ til en egen avtale. Men mÃ¥lsettingen er Ã¥ integrere den i WTO. Formelle forhandlinger startet i juni 2013 med 50 WTO-medlemmer. 
Forhandlingene har vært forsøkt hemmeligholdt, ikke bare posisjonene, slik det er vanlig, men at forhandlingene i det hele tatt finner sted. TISA skal sørge for at nasjonal politikk ikke kan skape hindre for en liberalisert økonomi innen tjenestesektoren.


TTIP
Transatlantic Trade and Investment Partnership (TTIP) er en frihandelsavtale under forhandlinger mellom EU og USA. Liksom OECD og WTO startet som frihandelsavtalene OEEC og GATT, for å resultere i organisasjoner det er langt vanskeligere å komme seg ut av, kan TTIP ende som transatlantisk union.

Kommer vi noensinne ut av det?
64
Nyheter om den internasjonale vannsaken / 18 May, Thessaloniki's water referendum
« Nyeste innlegg av Trude Søndag 11. Mai 2014, kl. 18:22 »
Dear friends,

as you might know, next Sunday there is a city-wide referendum organised in Thessaloniki by the movements against water privatisation. It is a significant battle in the ongoing struggle against neoliberal plunder and the degradation of our lives.

Find in the following link a text detailing the context and the state of the struggle.

http://www.autonomias.net/2014/05/18-may-thessalonikis-water-referendum.html

Forward, republish, spread the word!

in solidarity,
Teo

Financial contribution to help pay for advertisement in the local media

The European Federation of Public Service Unions has set up a bank account for this purpose:

IBAN BE62 4376 2009 4261 – BIC: KREDBEBB, please use the reference Thessaloniki.

 
65
Vannposten / Vannposten nr. 144 Eksport av vann fra Norge?
« Nyeste innlegg av Trude Onsdag 30. April 2014, kl. 11:55 »
Næringsinteresser i vann
Norsk Vann, Svensk Vatten og Danva er interesse-organisasjoner for vannverk i henholdsvis Norge, Sverige og Danmark. Under en konferanse arrangert av Skandinavisk forening for gravefri teknologi (SSTT), bestående av bedrifter med interesse i rør-legging, ble Norsk Vann, Svensk Vatten og Danva enige om et felles nordisk prosjekt for å få ned lekkasjer på ledningsnettet. Samarbeidet skal også fremme bruken av den forholdsvis nye gravefrie teknologien.

I Danmark er det minimalt med lekkasjer. Der mÃ¥ kommunene betale en avgift til staten, hvis vanntapet er høyere enn 10%. Norge og Sverige, som har et mer utfordrende landskap og klima har gjennomsnittlig henholdsvis 32% og 20% - pÃ¥stÃ¥s det.  Tallene er omtrentlige og Norsk Vann har startet et prosjekt for Ã¥ frembringe mer sikre opplysninger, bÃ¥de om vannforbruk og tap.

Rent vann ikke en selvfølge
Svensk Vatten har utarbeidet et informasjonshefte, der kommunene oppfordres til å informere barn og unge om at rent vann ikke er en selvfølge. Nei, det vil ikke være en selvfølge, om Danva o. a. får det som de vil: at vann skal bli en ny «bærekraftig» industri. Vi minnes hva dansken Jesper Bo Jensen uttalte på en innovasjonskonferanse for vannsektoren en måned tidligere: at Norge kan leve av å eksportere vann, når oljen tar slutt. Dette har ikke norske bedrifter oppdaget sammenlignet med eksempelvis Italia og Danmark, ifølge Jensen.
 
Det foretas massive investeringer innen vannforsyning. Her har norske bedrifter mulighet for å selge kompetanse på samme måte som danske Danfoss og Grundfos.
Vannbransjen i Norge må stå for produktutvikling og innovasjon. Forskningens oppgave er å levere resultater.
Samspillet mellom bransjens kunnskaper og forskningen er viktig, understreket Jensen i sitt foredrag.

Vannmangel
I mange land er vannmangel en utfordring. Men det er fremdeles tid til å gjøre noe med problemet. Statoil kan f.eks. trekke seg ut av oljesand- og skifergass-prosjekter. Oljefondet kan trekke ut investeringer i gullgruver i Latin-Amerika. Coca Cola og annen industri kan også droppe misbruket og forurensingen av vann. Jordbruket kan legge om til økologisk drift. Det krever mindre vannforbruk og forurenser ikke vannressursene.

Vann som vare og mangelvare
Dessverre er kreftene som ønsker at vann skal bli en vare - og en mangelvare - sterke. Situasjonen kan minne om de interesser i, og den energi som legges ned i tiltak for å redusere klimaendringene: På den ene side oppmuntrer flyplasseiere og Avinor til økt flytrafikk og myndighetene til fortsatt oljeutvinning, mens reduksjoner i utslipp skal skje ved «månelandinger» og elektrifisering av oljeplattformene. Gassen må vi for all del ikke benytte oss av selv. Den skal eksporteres. Er det slik det skal gå med vannet også?

Lar vi oss lure?
For noen år tilbake var det tale om eksport av vann med tankskip fra Sandefjord. Et Kodalfirma skulle levere vann til «tørkerammede områder», som en ømhjertet SV-politiker uttrykte seg i den smule debatt som var om saken. Vannet skulle til Saudi-Arabia, tappes på flaske og selges til bedrestilte. Saudi Arabia selv produserer imidlertid vann som kan dekke behovet til 500 millioner mennesker, ifølge Jesper Bo Jensen.
66
Nyheter om den internasjonale vannsaken / Citizen Prize for the film WATER MAKES MONEY
« Nyeste innlegg av Trude Onsdag 23. April 2014, kl. 11:15 »
Our documentary filming receives a great honor

The film previous to our present project, the film „Water Makes Money“ is to receive the Kant-World Citizen Prize 2014! During a festive ceremony on Europe-Day, the 9th of May 2014 in the auditorium of the Albert-Ludwigs-University in Freiburg, tribute will be paid to  „Water Makes Money“ as an „ excellent example of strategically and structurally important critical education, benefiting a self-determined Europe”, as “... a remarkable success of Democracy in Europe”

Legal action against „Water Makes Money“ is finally terminated
On the 28th of March 2013 the legal action of the Veolia group of companies against „Water Makes Money“ was rejected by the criminal court of justice in Paris. Now Veolia has finally waived its right to an appeal hearing. The film can therefore continue to  lable “corruption”  as corruption in all the world. Only in France will it be required to delete the statement of Jean-Luc Touly that he had been offered one Million Euro. We have thus escaped the sword of Damocles of an endless series of appeal hearings against a Billionaire group of companies, hanging over our heads!

Strengthened and with our head held up high we dedicate ourselves thus to the present  public information film “Who's saving whom? The crisis as a business model”! Some pertinent figures: The five largest US-Banks have combined total assets of about 6.3 Billion Euro, which is 1.9 Billion more than in mid 2007. Another main trigger for the financial crisis, the market for derivatives – i.e.  for bets, has grown from 586 Billion Dollars to almost 633 Billion Dollars. In 2007 about 97% of the trading in the Euro consisted of derivatives. Today it is 98% - just 2% remains for the real trading in the currency!

A big step forward
In the financing of the film since our last newsletter, we have achieved much –But It is crucial that the 130,000€ „contributions from the bottom up“ and the 30,000€ from the organizations (that means in total 160,000€) be achieved. Only then will the official film funding help us fully as national co-financing.
?   Spread the call „who's saving whom?“
?   If you have contacts to the media initiate a report on the project.
We don't need so much more. The “contributions from the bottom up” can be achieved!

Greetings from the Who's saving Whom film team Leslie Franke und Herdolor Lorenz.
film@whos-saving-whom.org | www.whos-saving-whom.org |

In the last newsletter the IBAN-number mentioned was not complete.  Here is the correct number:
Recipient: Wer Rettet Wen?  Account-No.: 2020346200  GLS Bank, Bank Code number: 43060967 IBAN: DE49430609672020346200   BIC: GENODEM1GLS

67
Nyheter om den internasjonale vannsaken / Danske vannverk kan ende på private hender
« Nyeste innlegg av Trude Torsdag 10. April 2014, kl. 13:04 »
Danske vannverk kan ende på private hender
På bakgrunn av en rapport skrevet av Deloitte, skal Miljøutvalget i Folketinget i dag (10.04.14) diskutere privatisering av danske vannverk. DANVA som organiserer de danske vannverkene er bekymret for at det blir for mye(sic!) fokus på å tjene penger på vannet. Carl-Emil Larsen sier blant annet at privatisering av vannselskaper i andre land ikke har ført til lavere priser, tvert imot er det flere eksempler på at vannet blir dyrere. I Berlin ble det forsøkt et samarbeid mellom et privat energiselskap og byens vannverk. Da prisen på vannet steg, og etter sterkt engasjement fra borgerne, ble vannverket kjøpt tilbake.
Blir vannverkene i Danmark privatisert, kan de raskt havne på utenlandske hender, slik det er gått med energiselskapet DONG og nettselskapet Nets, fordi det ganske enkelt ikke finnes danske selskaper som har kapital til å kjøpe dem.
68
Vannposten / Vannposten nr. 143 Går drikkevannet samme vei som strømmen?
« Nyeste innlegg av Trude Torsdag 10. April 2014, kl. 12:19 »
Hva skjer med vannforsyningen i Norge? Går det med den, som med strømmen? Vil vi få ett selskap for renseanlegget og et annet for levering av vann? Og vil offentlige eller private aktører kunne håve inn fortjeneste på drikkevannet, slik de gjør på kraftverkene og strømnettet?

Erna Solberg rakk å gjøre svært mange forberedelser til en kommersialisering av drikkevannsforsyningen, mens hun var kommunalminister under Bondevik. For å ta det siste hun gjorde først:

Hun ba SINTEF utrede en organisering av vannforsyningen, som tilsvarer den vi har for strømmen. Det vil si at vannverket blir delt i to: Renseanlegget skal være ett selskap, mens et annet skal stå for levering av vannet.

Mandatet som ble gitt SINTEF var å vise at prisen på vann ble lavere med dette systemet. Nå vet vi jo hvordan det er gått med strømprisene. Ingen med vettet i behold vil påstå at strømmen er blitt lavere. Ofte er nettleien høyere enn prisen på strøm. I tillegg har vi fått en forbruksavgift. Det er også moms på avgiften. SINTEF var naturlig nok ikke i stand til å vise at prisen på vann ville bli lavere, slik mandatet etterspurte.

Hva gjør en forskningsinstitusjon, som ønsker oppdrag fra staten en annen gang? Da holder det ikke å komme med et annet svar, enn det man er bedt om. Løsningen ble å anbefale myndighetene å fokusere på dårlig drikkevann, slik at befolkningen ville forstå hvorfor vannet ble dyrere.

Det gikk ikke mer enn to dager etter at rapporten ble offentliggjort, før Aftenposten på første side, og med krigstyper, fortalte oss at mange vannverk leverer dårlig drikkevann. Det var Folkehelseinstituttet som sto bak opplysningene. De var basert på en undersøkelse over 15 år, og viste tilsynelatende at det først og fremst var de små vannverkene, som hadde så forskrekkelig dårlig vann.
 
Enhver med minimal innsikt i logikk eller vitenskapelig metode, kunne umiddelbart fastslå at Folkehelseinstituttet bedrev tautologiske slutninger, ikke forskning. Det var ingen nødvendig sammenheng mellom premisser og konklusjon. Etter en påpekning av dette i en artikkel i Tidsskrift for den norske lægeforening, ble det aldri mer henvist til rapporten som bevismateriale for dårlig drikkevann.

Men så kom giardia-epidemien i Bergen og noen år senere funn av en giardia-cyste i Oslos drikkevann. Jon Røstum i SINTEF bemerket i ettertid at «betalingsvilligheten hadde økt».

Det som foreløpig er gjennomført av planene for omorganisering av vannforsyningen er en liksom-konkurranse mellom vannverkene, det som på ny-norsk kalles benchmarking. Det vil si at resultatene fra en bred innsamling av data fra vannverkene skal danne grunnlaget for rammefinansieringen av ledningsnettet.

Rammefinansiering betyr at ledningseieren får tillatelse til å ta en nærmere bestemt fortjeneste, som gjennomsnittlig skal være av en viss størrelse over et visst antall år. Beregningen av fortjenesten på strømnettet er esoterisk for en uinnvidd. Men grovt sagt innebærer det at nettleverandøren kan beregne seg en gjennomsnittlig fortjeneste på 20 % over en periode på 5 år.
Et slikt regime blir forberedt for drikkevannsforsyningen gjennom benchmarking-systemet.

Ã…pne vedlegget og les resten!
69
Vannposten / Vannposten nr. 142 Er kommersialisering det egentlige innholdet i "robuste" komm
« Nyeste innlegg av Trude Torsdag 3. April 2014, kl. 13:49 »
Er
KOMMERSIALISERING
det egentlige innholdet i «robuste» kommuner?


Av Fanny Voldnes
Registrert revisor, Cand.philol
Leder Samfunnsøkonomisk enhet
Fagforbundet


31. mars tok kommunalminister Jan Tore Sanner imot ekspertutvalgets første delrapport om hvordan kommunene skal gjøres «robuste». Det er varslet store endringer for norske kommuner framover. Ny kommunelov utredes, det lages nye kvalitets¬indikatorer og det snakkes om kommunesammenslåinger. Dette høres tilforlatelig ut, men begrunnelsene er uklare, skiftende og til dels uforståelige. Hva ligger egentlig bak Regjeringens snakk om «robuste kommuner»?
Det har skjedd store endringer i offentlig sektor de siste 30 årene. Hvem hadde trodd den gangen at det skulle bli lov og mulig å tjene private penger på barnevern og helse, eller arbeidsformidling, for den del? Reformer er gjennomført under påskudd av at vi må vite hva den enkelte tjeneste koster, selv om det er dokumentert at regnestykkene er feil.
Det har på alle vis vært vanskelig å få til en reell diskusjon om hva reformene egentlig innebærer, selv om noe begynner å bli synlig. Mange tidligere offentlige tjenester utføres nå av private aktører. Lønns- og arbeidsvilkår for ansatte og kvaliteten på flere tjenester er svekket, kontrollen med offentlige midler er dårligere, og ansvaret for at dette skjer, er pulverisert. Tendensen er at politikerne ikke lenger på samme måte er ansvarlige for tjenestene overfor oss som har valgt dem.

Mye tyder på at kommunene er i ferd med å endres til forretningslignende virksomheter. De kommersialiseres. Selv om de fleste oppgaver fortsatt løses på tradisjonelt vis og av kommunene selv, ser vi klare endringer. I tillegg til at private utfører flere og nye oppgaver, har kommuner flyttet flere av sine oppgaver ut i egne selskaper. Hvor mange vet for eksempel at Oslos kollektivtrafikk drives som et forretningskonsern med 20 datterselskaper? Slik følger de oppskriften i «Verdensbankens beslutningstre for aksjeselskapsreform», som viser hvordan kommersialisering av offentlig sektor kan gjennomføres, og hvor formålet er å åpne offentlig sektor for private aktører.
Det er dette som er bakgrunnen for at kommunale oppgaver deles i en bestiller- og en utførerfunksjon – det er nødvendig for Ã¥ fÃ¥ til konkurranse med private om Ã¥ utføre oppgaven. Videre mÃ¥ det selvsagt beregnes en pris pÃ¥ den kommunale tjenesten. Mange kommuner er allerede godt i gang med slik kommersiell tilpasning. Det som gjenstÃ¥r, er styringsformen. 

En kommersiell virksomhet krever andre styringsformer enn den kommunene styres etter. I kommersiell virksomhet trengs nemlig ikke politikere, bare flinke økonomer som kan sikre bunnlinja for «sin» virksomhet. Folkevalgte derimot, skal ivareta alle oppgavene i kommunen. Det krever helhetlige løsninger, og står i motsetning til å oppnå maks profitt for den enkelte oppgave – det har vi aksjeselskapsformen til. Med den følger også forretningshemmeligheter og manglende innsyn for offentligheten, delvis også for folkevalgte.
I fortsettelsen av en slik modell vil politikere stenges ute eller holdes unna. De kan gjerne være folkevalgte – på avstand – bare de overlater styringen av tjenester og oppgaver til ansatte økonomer eller innleide konsulenter. Slikt er erfaringsmessig lettere å få til i større og mer uoversiktlige kommuner enn i mindre og mer gjennomsiktige.
Er vi som innbyggere tjent med denne utviklingen? Mange har nok allerede fått erfare at det skjer noe fundamentalt med samfunnet når oppgaver omgjøres fra å være utført av det offentlige og finansierte over skatteseddelen, til å bli tjenester i et marked.

For hva er en kommune? Ut fra gjeldende lover er den et folkevalgt organ som i vid forstand er til for dem som bor i den. Vi velger, eller velger vekk, de som vi vil skal representere oss, for at de skal ivareta våre interesser. Til grunn ligger viktige demokratiske prinsipper om innbyggernes medvirkning og deltakelse.
Hvis kommunene fortsatt skal være slik vi kjenner dem, må de styres ut fra prinsipper og systemer som sikrer kort vei fra innbyggerne, slik at politikerne står til ansvar. Det er det som gjør lokaldemokratiet verdt å kjempe for.
Økt press for kommunesammenslÃ¥ing og diffuse argumenter om Ã¥ gjøre kommunene bedre rustet for framtiden tyder pÃ¥ at kommersialisering er det egentlige innholdet i «robuste kommuner». I sÃ¥ fall handler den varslede kommunereformen om viktige demokratiske valg. Startskuddet for slaget gikk i gÃ¥r, med lanseringen av ekspertutvalgets rapport. 

(Artikkelen var Kronikk i Klassekampen 1. april 2014)
70
Nyheter om den internasjonale vannsaken / A Crime Against Humanity - Water Apartheid in Palestine
« Nyeste innlegg av Trude Onsdag 26. Mars 2014, kl. 21:33 »
A Crime Against Humanity
Water Apartheid in Palestine
by AYMAN RABI
 
This week UN celebrated World Water Day - a day to remember the billion people who are unable to meet their needs for safe, clean water due to drought, poverty and official neglect.
 
But it’s also a day to remember, and fight for, 2.1 million Palestinians who suffer something different – an artificial water scarcity deliberately created and sustained by Israel’s military occupation, and the private Israeli water company Mekorot.
 
Increased international pressure brings hope that the tide may be finally turning for Palestinians striving for water justice in the West Bank and Gaza – in particular, recent investment and partnership decisons against Mekarot, which runs Israel’s discriminatory water policy in the West Bank.
 
Waterless in Gaza and East Jerusalem
 
The situation in Gaza is especially dire. The tiny, densely populated territory relies entirely on its depleted, saltwater-contaminated and sewage-polluted aquifer, and the water it produces is unfit for consumption. Water has to be bought, expensively, in bottles or from mobile tanks.
 
Moreover restrictions on fuel imports mean that Gaza’s single power station spends most of its time idle – and so long as it’s not running water and sewage cannot be pumped. So the taps are dry, toilets are blocked, and sewage pollution gets worse.
 
Not that Palestinian residents of East Jerusalem have it a lot better. As reported on 17th March, the city suffered a long water cut beginning on 4th March leaving Ras Shehada, Ras Khamis, Dahyat A’salam and the Shuafat refugee camp – cut off from the rest of the city by the separation wall – with no running water.
 
The reason is simple – old and inadequate water infrastructure, which there are no plans to improve or renew.
 
Oslo II Accords – the Palestinians were shafted
 
For West Bank as a whole the facts speak for themselves. The Oslo II Accords dealt Palestinians a singularly poor hand - limiting the volume of water it could produce, as well as imposing severe restrictions on the development and maintenance of Palestinian water infrastructure.
 
The Accords allow Palestinans to abstract only 118 million cubic meters (mcm) per year from boreholes, wells, springs and precipitation in the West Bank. But Israel is allowed to take four times as much – 483 mcm per year – from the same Palestinian resources.
 
So not only does Israel now occupy 80% of the area of historic Palestine, but it – via the water company Mekarot – also takes 80% of the water resources from the 20% of the land that is left to the Palestinians.
 
Sold down the river
 
But it gets worse. Oslo II’s draconian restrictions on water development imposed by Israel mean that Palestinians can only actually abstract 87 mcm in the West Bank, of the 118 mcm they are allowed.
 
The acute water deficit is made up by the supply of piped water from Israel. Mekarot currently sells the Palestinian Water Authority some 60 mcm per year – at full price.
 
As reported by Amira Hass in Ha’aretz, “in that agreement Israel imposed a scandalously uneven, humiliating and infuriating division of the water resources”.
 
While Palestinian water is piped into Israel at no cost, a fraction of it is then piped back again, and paid for. In this way Israel is extracting from Palestinians both their water, and their money.
 
In some cases Palestinians are forced to pay ten times more for their water than the price in Tel Aviv – as in the village of Sussia on South Mount Hebron, where they have to drive to the nearby town to buy over-priced water (see photo), even though a water main passes directly through the village on its way to an Israeli settlement.
 
Water plenty, and water famine
 
According to the UN Human Rights Council, this all translates into a wide disparity between water use by Palestinians and by settlers in the West Bank. Settlers enjoy 400 litres per capita per day (l/c/d) while some Palestinians surive on a little as 10 l/c/d.
 
All Palestinian populations receive water volumes far below the level recommended by the World Health Organization of 100 – 250 l/c/d. According to the UNHRC:
 
“Settlements benefit from enough water to run farms and orchards, and for swimming pools and spas, while Palestinians often struggle to access the minimum water requirements.
 
“Some settlements consume around 400 l/c/d, whereas Palestinian consumption is 73 l/c/d, and as little as 10-20 l/c/d for Bedouin communities which depend on expensive and low quality tanker water.”
 
These very low levels of water provision fail to meet the water needs of many Palestinian communities – leaving them with often contaminated water, and not enough of it.
 
While Palestinian water use may just exceed 70 l/c/d in the relatively well served urban centers of the West Bank, it drops much lower in rural areas that have no access to piped water and depend on wells and rainwater collection.
 
An estimated 113,000 Palestinians in the West Bank have no piped water supply, while hundreds of thousands more have only intermittent supply, especially in the summer.
 
Additional restrictions
 
The restrictions and limitations imposed on Palestinians to access their own resources and develop them have exacerbated the already severe water shortages among Palestinian communities.
 
Among the restrictions are limits on the size of supply pipe, intended to limit flows as a form of rationing. Typically 30% of the water leaks from Palestinian supply pipes – because Israel refuses to allow their renewal
 
In ‘Area C’, which covers 60% of the area of the West Bank, Palestinian farmers and communities are not allowed to connect to the water network that serves the growing settlements – and are forbidden even to dig out cisterns.
 
The international community considers the establishment of Israeli settlements in the Israeli-occupied territories illegal under international law, as set out in the report of the fact finding mission of the United Nations Office of the High Commissioner for Human Rights.
 
Yet the construction of new illegal Israeli settlements and ‘outposts’, and the expansion of existing ones, is proceeding apace – and further reducing the quantity of water allocated to Palestinians.
 
Your water or your life
 
As reported by the UN in March 2012, another threat arises from settlers seizing springs by force: “Palestinians have increasingly lost access to water sources in the West Bank as a result of the takeover of springs by Israeli settlers, who have used threats, intimidation and fences to ensure control of water points close to the settlements.”
 
The UN Office for the Coordination of Humanitarian Affairs (OCHA) examined 60 springs on Palestinian land close to Israeli settlements. They found that:
 
“In 22 of the water sources, Palestinians have been deterred from accessing the springs by acts of intimidation, threats and violence perpetrated by Israeli settlers, while in the eight springs under full settler control, Palestinian access has been prevented by physical obstacles, including the fencing of the spring area, and its ‘de facto annexation’ to the settlement.”
 
Violence and destruction may also come directly from the occupation authorities. “Destruction of water infrastructure, including rainwater cisterns, by Israeli authorities has increased since the beginning of 2010; double in 2012 compared to 2011.
 
“The denial of water is used to trigger displacement, particularly in areas slated for settlement expansion, especially since these communities are mostly farmers and herders who depend on water for their livelihoods.
 
“A number of testimonies highlighted that the cutting off from water resources often precedes dispossession of lands for new settlement projects.”
 
Mekorot – at the heart of Israel’s water apartheid
 
All Israeli settlements in the West Bank are connected to piped water supplied by Israeli water company Mekorot, which took over responsibility for the water resources of the West Bank from the occupying forces in 1982.
 
Thus it Mekarot which is both the on-the-ground enforcer, and the economic beneficiary, of the West Bank’s ‘water apartheid’.
 
As the UN Human Rights Council reports: “In the Jordan Valley, deep water drillings by the Israeli national water company Mekorot and the agro-industrial company Mehadrin have caused Palestinian wells and springs to dry up. Eighty per cent of the total water resources drilled in the area is consumed by Israel and the settlements.”
 
“The lack of availability of Palestinian water resources has led to chronic shortages among Palestinian communities in Area C and a dependence on Mekorot … Mekorot supplies almost half the water consumed by Palestinian communities.
 
Restricted access
 
The UNHRC also reported that Palestinians do not have access to the cheaper ‘recycled water’ available to Israeli settlements, and have to buy more expensive drinking water even for irrigation purposes.
 
This injustice and inequity of access to water supply has always been a source of tension, especially when Palestinian villagers see water pipes leading to Israeli colonies passing through their land without supplying their village with water – as reported above at Sussia.
 
“The Mission heard of situations where villagers must travel several kilometres to get water when closer water resources serve neighbouring settlements”, reported UNHRC.
 
And even when they do get water, they receive second class treatment. “In the event of a water shortage, valves supplying Palestinian communities are turned off; this does not happen for settlements.
 
‘Week of Action Against Mekorot’
 
Mekorot violates international law and colludes in resource grabbing -including pillaging water resources in Palestine. It supplies this pillaged water to illegal Israeli settlements, and engages in systematic discrimination and denial of water to the Palestinian population.
 
For this reason Palestinian organizations including PENGON / Friends of the Earth Palestine have co-organised a ‘Stop Mekorot‘ week of action starting today, on World Water Day.
 
The campaign aims to intensify pressure on governments and companies to boycott Mekorot and hold the company accountable for its discriminatory water policies and practices in Palestine.
 
On March 20, the environmental federation Friends of the Earth International announced its support for the campaign against the discriminatory practices of Mekorot – joining the global call on governments, public and private utility companies and investors worldwide to avoid or terminate all contracts and cooperation agreements with Mekorot.
 
Campaign successes
 
In December 2013 the largest drinking water supplier in the Netherlands, Vitens, set a precedent when it decided that its commitment to international law meant it had to withdraw from a cooperation agreement with Mekorot. According to the company:
 
“Vitens attaches great importance to integrity and adhering to international laws and regulations. Following consultation with stakeholders, the company came to the realization that it is extremely difficult to continue joint work on projects, as they cannot be separated from the political environment.”
 
Mekorot suffered another blow this week when authorities in Buenos Aires, Argentina, suspended a proposed $170m water treatment plant deal.
 
The decision followed a campaign by local trade unions and human rights groups which highlighted Mekorot’s role in Israel’s theft of Palestinian water resources – and raised the prospect that Mekorot might export its discriminatory water policies to Argentina.
 
Palestinians must have their rightful share of available resources and be granted full authority to manage them properly. Equitable and wise use of available resources among all people is the only basis for lasting peace in the region.
 
And until then the deliberate, systematic, purposeful water discrimination and resource theft carried out in Occupied Palestine by the Occupation and Mekorot must be recognised for what they are – crimes against humanity. The perpetrators must be punished accordingly.
 
Ayman Rabi represents Friends of the Earth Palestine / PENGON, the Palestinian Environmental NGOs Network – established in 1996 to serve the Palestinian environment by coordinating the scattered efforts of the different Palestinian NGOs working in the field of environment.
 
This article originally appeared in The Ecologist.
: « 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 »