Vannbevegelsen.no

Folkebevegelsen for bevaring av vann som felleseie

Nyeste innlegg

: « 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 »
51
Andre nyheter av interesse / Valgforbund mot EØS-avtalen 2017
« Nyeste innlegg av Trude Torsdag 23. Oktober 2014, kl. 14:19 »
Artikkelen er et bearbeidet utdrag fra en tale på Østfold Nei til EUs feiring av tyveårsjubileet for folkeavstemningen i -94 på Fredriksten, Halden, 18.oktober.

Det tredje slaget:
VALGFORBUNDET
mot EØS og målstyringsvanviddet.
Av Johan Nygaard

Å danne et valgforbund mot EØS – og for en kunnskapsbasert, økologisk ansvarlig og sosialt rettferdig  politikk – strider mot tilvente strategiske forestillinger.  Men en realistisk vurdering av den politiske situasjonen forteller oss at et slikt valgforbund ikke er til å komme forbi hvis vi mener alvor i kampen mot EØS og målstyringsvanviddet.

Folkets seier over de økonomiske, byråkratiske og politiske elitene i 1972 og -94 vil bli stående i historien som to euforiske øyeblikk fylt av håp som styrker oss i  troen på folk og den sunne folkelige fornuften. Dette håpet og denne troen lever fremdeles blant oss og får næring fra disse historiske øyeblikkene. Det er troen på folk og den sunne fornuften  – og håpet om en global, økologisk ansvarlig og sosialt rettferdig opplysningskultur – som skal feires ved tyveårsjubileet 28.november 2014.

Kampen mot  EU og EØS bygger på solide kunnskaper,  redelig og etterrettelig argumentasjon, og tilsvarende respekt for våre motstandere – selv om respekten ikke alltid blir gjengjeldt. Og med denne kunnskapen og slike sunne holdninger gir vi næring til samtalene mellom folk. For det er når folk snakker sammen  ansikt til ansikt at forandringen skjer. Dette er vår arena.  Dette var nøkkelen til folkets seier over de økonomiske, byråkratiske og politiske elitene i 1994.

Folkebevegelsen i 1972 var det selvfølgelige forbildet for Nei til EU. Men situasjonen var likevel annerledes i -94. Alliansene måtte bygges mer robuste, arbeidet med kunnskapsutvikling måtte være mer omfattende, grundig og systematisk. Arbeidet på grasrota måtte organiseres bedre, og kommunikasjonen, både internt i organisasjonen og ut til folk, måtte bli mer effektiv.

Men vel så viktig for samholdet var det at vi definerte de bærebjelkene i det norske samfunnet  som vi står sammen om, og som vi forsvarte i kampen mot EU-medlemskap. I dag ser vi hvordan EØS-prosessen og målstyringsvanviddet  systematisk undergraver nettopp de bærebjelkene i det norske samfunnet som vi forsvarte i -94. Når vi i dag skal forsvare folket og folkestyrets seire i de to folkeavstemningene om EU-medlemskap,  innebærer det at vi må mobilisere en tilsvarende bred, folkelig, tverrfaglig og tverrpolitisk allianse til kamp mot  EØS og målstyringsvanviddet.  Nå må vi ruste oss til dette tredje slaget.

Men kampen for å befri oss fra den krenkende og nedverdigende EØS-avtalens autonome forbannelser blir nødvendigvis et helt annerledes politisk spill enn kampanjene mot medlemskap i EU i 1972 og -94. Kampanjene mot EU-medlemskap var  såkalte engangsspill.  I dag er EØS-avtalen den grunnleggende betingelsen for den daglige politikkutformingen i Norge, og har således blitt rammeverket for de normale, gjentatte og stabile politiske spillene med et relativt sett lavere konkfliktnivå enn engangsspillene i 1972 og -94. Kampen mot EØS og målstyringsvanviddet  må vinnes i de normale, gjentatte og relativt stabile politiske spillene.

EØS-avtalen og den suksessive suverenitetsavståelsen i EØS-prosessen er ikke korrekt hjemlet i Grunnloven. Slik EØS-avtalen feilaktig er hjemlet i Grunnloven, ble den vedtatt med to tvilende stemmers tilstrekkelig overvekt i Stortinget. Disse to fortvilte stemmene gråt i stortingsrestauranten fordi Kjell Magne Bondevik hadde brukt ukristelige metoder for å tvinge dem til å stemme mot sin egen intuisjon og sunne fornuft. Stortingen vedtok EØS-avtalen på falske forutsetninger, uten at at de grunnlovsendringer som avtalen i virkeligheten innebærer ble lagt fram for folket forut for et stortingsvalg – og i en situasjon hvor det i følge meningsmålingene var et klart flertall i folket mot avtalen. I det påfølgende stortingsvalget ble da også mandatfordelingen slik at det ikke ville ha blitt tilstrekkelig flertall for EØS-avtalen.

Historien har bekreftet hvordan EØS-tilhengerne førte folket, fagbevegelsen og nasjonalforsamlingen bak lyset, slik EØS-motstanderne hele veien har hevdet. I dag innebærer kampen mot EØS nødvendigvis å  konfrontere de EØS-tilhengerne som var alliansepartnere i kampen mot fullt EU-medlemskap. Dette strider mot tilvente strategiske forestillinger, men er ikke til å komme forbi. Betingelsene for alliansebygging er altså dramatisk endret siden 1994.

 Det er også Stortinget som må si opp EØS-avtalen. Det kan Stortinget gjøre med simpelt flertall. Vi kan trygt regne med at mer opplysning og mer debatt vil gi et flertall mot EØS i folket.  Når vi med stor ydmykhet kan forutse dette, er det blant annet fordi arbeidslivspolitikken, og samtlige av de store  strukturreformene som tilpasser Norge til EUs indre marked, har mislykkes  på sine egne premisser, og blir stadig mer upopulære blant folket, fagfolkene og i fagbevegelsen. Dette kan bare bli verre. Over hele linjen vokser  fagfolkenes og fagbevegelsens motstand mot virkningene av EØS-prosessen.

Lærerstreiken ved tariffoppgjøret, og det  faglig og etisk begrunnede opprøret mot målstyringen og markedsorienteringen av helsesektoren og velferdsstaten, representerer en vekkelsesbølge som bare kan vokse i styrke og omfang. Denne vekkelsen drives ikke frem av karismatiske ledere, men av tusenvis av samvittighetsfulle fagfolks oppriktige vitnesbyrd. Den mål- og resultatstyrte  tilpasningen til EUs indre marked oppleves som en mangel på respekt for arbeidets verdi, som krenker medarbeidernes faglige integritet, og som underminerer de humanistiske, demokratiske og faglige idealene som motiverer medarbeiderne i skolen og i velferdsstaten. Den som en gang har stått frem mot dette uvesenet vil aldri bøye av – for det er umistelige humanistiske, demokratiske og faglige verdier som står på spill. Dette er verdier vi har et sterkt personlig forhold til. Derfor blir det å stille opp i kampen mot EØS personlig nødvendig for oss.

Det rødgrønne samarbeidet forutsatte at EØS-motstanderne i Senterpartiet og SV forpliktet seg til å regjere på grunnlag av EØS-avtalen. Som administratorer av EØS-prosessen bidro Senterpartiet og SV til å tilsløre EU-tilpasningen for folket. Dette har kostet Senterpartiet og SV troverdigheten. Uten et troverdig oppgjør med sin egen  medvirkning til den målstyrte EØS-tilpasningen i det rødgrønne samarbeidet, kan disse demoraliserte småpartiene ikke gjøre seg håp om å mobilisere sitt tradisjonelle velgerpotensial. På meningsmålingene ligger EU-motstanden stabilt mellom 70 og 80 prosent, og motstanden mot EØS altså mellom 35 og 50 prosent. På Stortinget har derimot EU-tilhengerne et overveldende flertall. Senterpartiet og SV, med  tilsammen 14 mandater, har forspilt sin troverdighet som representanter for den store EØS-motstanden i folket. Dette misforholdet mellom holdningene i folket og representasjonen i nasjonalforsamlingen er helt unormalt.

Dette er kritisk for folkestyret. Når krisen i EU etterhvert slår inn i Norge for alvor, vil EØS-tilhengerne – akkurat som elitene i EU – være forpliktet til å svare med mer av den rettsliggjorte politikken som er årsak til krisen. Dette er det eneste medløperne i den stadig mer isolerte politikerboblen har pugget og kan noe om. De er rett og slett ikke i stand til å realitetsorientere seg og avsverge sine mislykkede ideologiske forestillinger. Det er selvfølgelig grotesk – de  destruktive økonomiske og sosiale virkningene, og de enorme menneskelige lidelsene dette forårsaker, tatt i betraktning – men representerer ikke noe nytt i historien. Derfor trenger vi nå et nytt valgforbund som plattform for å fremføre en intelligent, erfaringsbasert og kunnskapsbasert kritikk, og en tilsvarende fornuftig og troverdig alternativ politikk.

Det har vært tilnærmet umulig for Nei til EU å gå offensivt ut med en kritikk av det rødgrønne prosjektet som de viktigste alliansepartnere i kampen mot EU-medlemskap gikk inn for. Dette har skapt interne spenninger i organisasjonen. Etter valgnederlaget forholder dette seg annerledes. I dagens situasjon er det på sin plass at Nei til EU går offensivt ut mot alliansepartnernes  virkelighetsfjerne tolkninger av  valgnederlaget. Historien har nå demonstrert hvorfor et rødgrønt regjeringssamarbeid må bannlyses. Så lenge EØS-avtalen består, kan EØS-motstanderne bare bevare sin integritet og påvirkningskraft ved å støtte en mindretallsregjering utgått fra Arbeiderpartiet.

Det sier seg selv at det er uredelig og fullstendig urealistisk å diskutere norsk politikk uten å diskutere den EØS-prosessen og det målstyringsvanviddet som utgjør de grunnleggende betingelsene for politikkutformingen i Norge. Likevel saboterer EØS-tilhengerne et hvert tilløp til å forklare problemene i den norske politiske virkeligheten med henvisning til EØS-prosessen og målstyringsvanviddet. Et Senterparti og SV i indre oppløsning har hverken kraft, kunnskaper eller kapasitet – og knapt nok vilje – til å endre dette forholdet. Det blir krevende å etablere et valgforbund mot EØS og målstyringsvanviddet  før kommunevalget neste år. Men det er en demokratisk plikt å informere velgerne om sammenhengene mellom lokalpolitiske forhold, EØS-prosessen og målstyringsvanviddet.

Å arbeide for at LO-kongressen forut for stortingsvalget i 2017 avsverger EØS og målstyringsvanviddet blir det neste store strategiske målet. I denne situasjonen er det neppe strategisk klokt av NtEU å velge en ny leder med bakgrunn fra Senterpartiet og Bondekvinnelaget, slik en enstemmig valgkomite har gått inn for, selv om hun helt sikkert har andre gode egenskaper. En ny leder i NtEU bør i dagens situasjon aller helst være partiuavhengig, og i alle fall ha god kjennskap til fagbevegelsen. Det er foruroligende at valgkomiteen har lagt andre vurderinger til grunn. Hvis kandidaten fra Senterpartiet og Bondekvinnelaget likevel blir valgt, blir det desto mer nødvendig at landsmøtet velger styre og råd som lojalt kan kompensere for hennes begrensninger.

Så følger Stortingsvalget i 2017. NtEU kan i seg selv ikke omdannes til et parlamentarisk parti, men bør nå likevel åpenlyst og aktivt støtte ideen om et valgforbund mot EØS og målstyringsvanviddet. Miljøpartiet De Grønnes  lille forvirrede spire, og de siste utlevde restene av det gamle Senterpartiet og SV som i dag ikke lenger har evnen til å fornye seg på egenhånd, må inviteres inn i et slikt mye bredere og mer omfattende valgforbund. For et valgforbundet mot EØS og målstyringsvanviddet må først og fremst søke impulser og tilslutning fra frittstående partiløse, fagorganiserte, fagfolk og forskere, og fra de globalt opplyste og kunnskapsrike NGO-nettverkene. Det er her den sunne og bærekraftige politiske tenkningen har slått rot og utvikler seg.

De forvitrede partidemokratiene på den tradisjonelle politiske aksen har i dag mindre en 200.000 medlemmer til sammen. De som naturlig hører hjemme i et valgforbund mot EØS og målstyringsvanviddet er mange flere enn det er medlemmer i de politiske partiene. Historien har demonstrert hvordan det var feil å omdanne SV fra valgforbund til et politisk parti. Erik Solheims doktrine om at «personer betyr alt i politikken», og den medfølgende satsingen på karismatiske ledere, har resultert i at partiet har avskåret seg fra de forskjellige kunnskapsmiljøene som kunne ha bidratt til en vital politisk bevegelse.

Et  valgforbund mot EØS og målstyringsvanviddet må absolutt ikke ha som mål å bli et tradisjonelt politisk parti, og må absolutt ikke defineres som et høyre- eller venstreprosjekt på den tradisjonelle politiske aksen. De som på forskjellig vis inngår i, eller støtter opp om, dette valgforbundet må bevare sin integritet og fortsette arbeidet for sine kjernesaker i sine respektive organisasjoner, miljøer og nettverk. Bare da kan et slikt valgforbund bli en vital politisk bevegelse. Det vi har felles er altså at ingen av oss kan gjøre seg håp om å realisere våre mål og visjoner for Norge innenfor rammen av EØS og målstyringsvanviddet. Og det er ingen gode grunner til at vi ikke skal bli enige om hovedlinjene i den politikken vi blir fri til å føre, frigjort fra den krenkende og nedverdigende EØS-avtalens  forbannelser.

Forsvaret av bærebjelkene i det norske samfunnet ligger fast, men kritikken av  EØS og målstyringsvanviddet må hele tiden oppdateres og fornyes for å være på høyde med erfaringen og den politiske virkeligheten. I dag er de økonomiske teoriene, den finanskapitalistiske logikken og den næringsliberalistiske frihandelsideologien som ligger til grunn for EU og EØS-prosessen blitt mye tydeligere identifisert og definert i fellesbevisstheten. Det teoretiske grunnlaget for den  politikken som rettsliggjøres i EU og EØS-prosessen, er de såkalte ny-klassiske økonomiske teorienes kapitalismeforståelse – som  ikke skjelner mellom finankapitalismen og realøkonomien, eller mellom forskjellige typer produksjon – og hvor finanskriser teoretisk sett ikke kan forekomme. Finanskrisen, eurokrisen og gjeldskrisen – og den økonomiske, sosiale og demokratiske tragedien vi er vitne til i EU i dag – demonstrerer for all verden hvordan disse teoriene og ideologiene er mislykket og ikke samsvarer med hvordan de økonomiske og sosiale samspillene fungerer i virkeligheten. Og løsningen ligger som kjent alltid i forståelsen og beskrivelsen av problemet. Den stadig bedre formulerte internasjonale kritikken av det teoretiske og ideologiske grunnlaget for EU og EØS-prosessen bidrar nødvendigvis også til å avklare hvilken alternative politikk som er fornuftig og troverdig å føre. Det ligger i kortene.

Og i samsvar med oppdatert  økonomifaglig og samfunnsvitenskapelig virkelighetsforståelse, fremstår Norges situasjon tydeligere som et ideelt rammeverk for økonomisk og sosial utvikling.  Det ideale rammeverket for økonomisk og sosial utvikling er nettopp en gjennomsiktig demokratisk rettsstat  med en egen valuta, og med frihet til selv å velge situasjonsbestemte grader av hensiktsmessig  importvern på utvalgte vitale områder, og full frihandel på andre områder hvor det vurderes som mest hensiktsmessig – og med anledning til selv å bestemme hva som til enhver tid er fornuftige begrensninger på flyten av kapital og arbeidskraft over egne landegrenser. Det som er viktig for Norge å ta vare på er således riktig for alle andre land å strebe etter.

Målstyringen av offentlige virksomheter erstatter forvaltningsideologi og forvaltningsregnskap med forretningsregnskap og forretningsideologi. Dette fungerer som klargjøring for konkurranseutsetting, anbud og privatisering av fellesskapets sosiale ansvar og historisk opparbeidede verdier. Målstyringsvanviddet er således  blitt Norges måte å tilpasse statens eiendommer, infrastrukturene og velferdsstaten til EUs indre marked. Den internasjonale økonomifaglige og samfunnsvitenskapelige kritikken av målstyringen og markedsorienteringen av offentlige virksomheter vokser også i tyngde og gjennomslagskraft. Alle forsøk på å målstyre og markedsorientere naturlige og sosiale prosesser har vist seg å være mislykkede.

Tung internasjonal forskning viser hvordan det konkurranseorienterte målstyringsvanviddet og anbudshysteriet som følger med EØS-prosessen overalt resulterer i en handlingslammende reguleringsstat og et fryktinngydende revisorsamfunn med en eksponentiell vekst i byråkratiske kontroll- og transaksjonskostnader. Dette suger kraft og ressurser fra de sosiale og faglige produksjonsprosessene, og hemmer kunnskapsutviklingen og evnen til innovasjon. I neste omgang blir resultatet dårligere arbeidsvilkår og pensjonsordninger, demotiverte og fremmedgjorte medarbeidere, lavere produktivitet og større helsekostnader. Målstyrte systemer tærer således på de faglige, sosiale og kulturelle forutsetningene for sin egen fornyelse og bærekraft. Alle kan i dag se hvordan dette faller på sin egen urimelighet.

Den stedsuavhengige finanskapitalismen jubler selvsagt over EØS-tilhengernes markedsorientering av velferdsstaten. I stedet for kunnskapskrevende og risikofylte investeringer i privateid produksjon som også vil gi skatteinntekter som kan bidra til å finansiere velferdsstaten, legger EØS-tilhengerne tilrette for at private penger flyttes til velferdsoppgaver som gir tilgang til offentlige tilskudd – hvor risikoen blir lav, og  avkastningen på investert kapital blir høy. Vi ser  allerede hvordan  private leverandører av offentlige tjenester eies av internasjonal finanskapital – «med sugerør i statskassen og konto i skatteparadis». Denne politikken er hverken sosialt eller  nasjonaløkonomisk bærekraftig.

For å selge inn denne mislykkede politikken til velgerne, omdefinerer EØS-tilhengerne velferdsstatens fellesgoder til individuelle forbrukerrettigheter som oppfylles best ved at forbrukeren får større frihet til å velge mellom private tilbydere av velferdstjenester i et grenseløst, konkurranseorientert marked. I følge de blindt troende EØS-tilhengerne, gir denne ideologien bedre kvalitet og lavere pris på fellesgodene. Forskning på erfaringen viser imidlertid  at en slik politikk overalt virker både fordyrende og kvalitetsforringende. Det er meningsløst at Norge, med vår solide finansielle integritet, ukritisk hermer den mislykkede politikken som de  finanskapitalistiske parasittene dikterer et EU  uten finansiell integritet.

 Kampen mot EØS og  målstyringsvanviddet kan altså hente kraft og inspirasjon fra den internasjonale forskningen på erfaringen som bekrefter gyldigheten av de bærebjelkene i det norske samfunnet som Nei til EU slår ring om. SV og Senterpartiet har demonstrert hvordan de ikke er i stand til å omdanne denne oppdaterte kunnskapen til offensiv politisk tenkning. Kampen mot EØS og målsstyringsvanviddet må hele tiden oppdatere sine kunnskaper, sin kritikk og sine argumenter for å være på høyde med erfaringen og situasjonen. Senterpartiet og SV har falt av lasset i så måte. Det er ikke der i gården det skjer noe nytt og løfterikt under topplokket for tiden. Men i NGO-nettverkene, og i fagbevegelsen og forskermiljøene, gjør de oppdaterte kunnskapene jeg henviser til seg stadig mer gjeldende. Det er NGO-nettverkene, fagbevegelsen, fagfolkene og forskerne, som må være de viktige drivkreftene og alliansepartnerne i kampen mot EØS og målstyringsvanviddet, og som må produsere den felles forståelsen som skal legges til grunn for et valgforbund mot EØS – og for en fornuftig og troverdig alternativ politikk. 

For det er ikke tilstrekkelig å bare kreve en annen avtale med EU. Et valgforbund mot EØS og målstyringsvanviddet må også  formulere den alternative strategiske næringspolitikken og forvaltningspolitikken som vil gi oss det klimarobuste kvalitetssamfunnet som vår priviligerte situasjon forplikter oss til å overlevere til våre etterkommere. Vi trenger et nytt valgforbund som plattform og arena for å  avklare hva denne forpliktelsen konkret innebærer. For den stedsuavhengige finanskapitalismens logikk, og den næringsliberalistiske frihandelsideologien som ligger til grunn for EU og EØS-prosessen, kjenner ikke noe økologisk og sosialt ansvar. Økologiske, sosiale og kulturelle hensyn er i utgangspunktet irrasjonelle for de mislykkede ny-klassiske økonomiske teoriene til EØS-tilhengerne. Hva EØS-tilhengerne ellers finner det opportunt å påstå at de mener i så måte blir da ikke troverdig.

EØS-prosessen innebærer suverenitetsavståelse i et langt større omfang enn det EØS-tilhengerne, med sin tvers igjennom falske propaganda, lurte flertallet i Stortinget og fagbevegelsen til å tro. Historien har bekreftet at EØS-motstanderne hele veien har hatt rett i sin vurdering av hva den dynamiske EØS-avtalen i realiteten innebærer. Dette er blitt et nasjonalt traume som har demoralisert nasjonalforsamlingen og norsk politikk. Betingelsene for alliansebygging – og arbeidet med kunnskapsutvikling og oppdatering av argumentasjonen mot EØS og målstyringsvanviddet – er i dag altså forskjellig fra kampen mot EU-medlemskap -94. Og det politiske spillet blir altså annerledes.

Folkeavstemningene i 1972 og -94 var ekstraordinære engangsspill som vi vant. Kampen mot EØS må integreres i de normale, gjentatte og relativt stabile politiske spillene. Det er det normale folkestyret som må etablere et flertall på Stortinget for å si opp den krenkende og nedverdigende EØS-avtalen, og gjenopprette Stortingets integritet og verdighet. Nei til EU har et vedtak om å kreve en folkeavstemning om EØS. Det kan kanskje bli nødvendig, men fokus i kampen mot den autonome EØS-prosessen må nødvendigvis først og fremst være rettet mot de normale demokratiske prosessene. Og da kommer vi ikke utenom å danne et valgforbund mot EØS og målstyringsvanviddet.

Kampen mot EØS og for folkestyret må fortsatt bygge på troen på folk og den sunne folkelige fornuften. Kampen mot EØS er fremdeles et uttrykk for håpet her i verden. Og det er et realistisk håp. For når vi ikke forblindes av fortidens utlevde ideologier, og ikke lar oss skremme og forvirre av den primitive maktorienterte logikken til de finansielle og politiske elitene, da blir det åpenbart for alle at vi allerede har tilgjengelig den økologiske forstanden, den sosiale intelligensen, den vitenskapelige kunnskapen og den nye teknologien som vil danne grunnlaget for fremtidens globale, økologisk ansvarlige og sosialt rettferdige opplysningskultur.
52
Nyheter om den internasjonale vannsaken / Gazas vann nesten bombet vekk
« Nyeste innlegg av Trude Tirsdag 21. Oktober 2014, kl. 13:31 »
Gazas vann nesten bombet vekk

Av Guro Gjørven og Kristin Lauvstad Tufte, styremedlemmer i Foreningen for internasjonale vannstudier (FIVAS)
Anna Lund Bjørnsen, leder i Fellesutvalget for Palestina
 
Under den seneste krigsoffensiven i sommer ble Gazas vanninfrastruktur, ifølge Oxfam-delegasjoner på bakken, totalt ødelagt. Flere brønner som enkeltvis forsyner over 20 000 palestinere ble truffet, skriver vi i Bistandsaktuelt.
 
En familie sitter i ruinene av sitt utbomba hjem nord på Gaza 7. august 2014, foto: Shareef Sarhan, UN Photos

Innlegg på trykk i Bistandsaktuelt oktober 2014 fra Fivas og Fellesutvalget for Palestina.
Gaza-befolkningen var allerede før krigen blant de med minst tilgang til rent vann i verden, og nå er 1,2 millioner  av de 1,9 millioner mennesker som bor der uten rent vann.

Vann er anerkjent som en grunnleggende menneskerettighet, men blir ofte brukt som et middel for å få makt. Ved  å begrense tilgangen til vann, kontroller man sivilsamfunnets livsgrunnlag. Dette synes spesielt i konflikten i Israel og Palestina. Vannressursene i Palestina har blitt utarmet i lengre tid, og situasjonen er blitt dramatisk forverret på grunn av krigen i Gaza.

Det største renseanlegget for sanitær i Gaza er ødelagt etter israelsk bombeangrep, noe som fører til at kloakk renner ut i gatene. Et besynderlig paradoks er at på grunn av vannmangelen får ikke den palestinske befolkningen i seg nok næring, noe som fører til at kloakkavfallet ikke er like mye som vanlig. Det betyr ikke at den prekære vannsituasjonen ikke utgjør en helsekrise. Helsepersonell frykter massiv spredning av vannbårne sykdommer, og sykehusene har ikke nok strøm eller rent vann til å behandle skadede.

For å forstå Palestinas vannkrise må man forstå maktforskjeller og den politiske situasjonen i Midtøsten. Mange av problemene kan spores tilbake til Oslo-avtalen fra 1993 de Israel fikk kontroll over vannressursene og hvor planen var at palestinerne på sikt skulle få kontroll over dem. Siden fredsprosessen strandet etter dette forble vannressursene på israelske hender. Det israelske vannselskapet Mekorot eier alle vannpumpene. Selv om vannet skal forvaltes i fellesskap med palestinske myndigheter, stenger Mekorot av forsyninger til palestinsk befolkning på Vestbredden i de sektorene der Israel, etter Oslo-avtalen, har størst kontroll.

Palestinas vannmangel av donorer så vel som israelske og palestinske vannmyndigheter. På grunn av den politiske situasjonen er denne løsningen svært omdiskutert. I fremtiden kan en slik løsning være effektiv for å skaffe palestinerne mer vann. Men flere vann- og menneskerettighetsorganisasjoner i Palestina har protestert mot denne løsningen ovenfor hoveddonor UNICEF, israelske myndigheter og palestinske vannmyndigheter. De protesterende har påpekt at vann må være utenfor kontrollen av en mektig part, og gratis, fordi de fleste palestinere i dag betaler i dyre dommer for avsaltet grunnvann som ikke engang kan brukes til drikkevann. Det er også mange flere desaliniseringsanlegg i Israel enn det er i Palestina. God vannforvaltning er essensielt for at det ikke skal bli en enda større humanitær krise. Men palestinske og israelske myndigheter får ikke de beste skussmålene når det gjelder samarbeidsvilje og forvaltning.

I dag er 90 prosent av Gazas vannressurser erklært for farlig for menneskelig forbruk. Om situasjonen forblir uforandret, vil dette vannet være helt ubrukelig av forurensning innen 2016. Under krigsperioder blir denne vannsituasjonen, og palestineres hverdag, totalt uholdbar. Det må komme i stand en rettferdig vannfordeling mellom Israel og Palestina for å unngå en humanitær krise og for å få til en fredsavtale.

53
Vannposten / Vannposten nr. 149 Fra GATS til TISA
« Nyeste innlegg av Trude Tirsdag 7. Oktober 2014, kl. 11:23 »

Fra GATS til TISA

Med Norge som spydspiss – men i hvilken retning?

Av Dag Seierstad

Et femtitalls land forhandler bak lukkede dører om handelen med tjenester på tvers av grenser. Komisk nok kaller de seg «The Really Good Friends of Services» – «De virkelig gode vennene av tjenesteyting». Men det de virkelig er venner av, er at tjenester skal flyte fritt uansett hvilke samfunnshensyn de skyver til side.

Målet er en avtale, «The Trade in Services Agreement» (TISA), som skal liberalisere handelen med tjenester på tvers av grenser – i første omgang mellom de statene som nå forhandler. Til sammen står disse statene for rundt 70 prosent av den internasjonale handelen med tjenester.

Det var meningen at den såkalte GATS-avtalen, en avtale innen Verdens handelsorganisasjon (WTO), skulle drive fram denne liberaliseringen av tjenestenæringene. Men ved WTO-toppmøtene i 2001 og 2003 satte en samla blokk av u-land foten ned mot videre liberalisering av tjenestehandelen.

Det er den «stillstanden» store tjenestekonsern i USA og EU og andre OECD-land nå vil bryte ut av – og har fått Norge med på. Hensikten med TISA er å undergrave den alliansen av u-land som stoppa liberaliseringen av tjenestehandelen innen rammen av GATS.

Det internasjonale fagforbundet for offentlig ansatte, PSI; har gitt ut ei krass analyse av hva TISA vil innebære hvis forhandlingene fører fram («The Really good friends of transnational corporations agreement»). Konklusjonene er:

•   TISA betyr at lover og ordninger vedtatt av folkevalgte parlament for å sikre viktige offentlige hensyn, må vekk hvis de hindrer handel på tvers av grenser. Men lover og ordninger som verner arbeidstakere, forbrukere, folkehelsa og miljøet er vedtatt nettopp fordi konkurransen på markedene ikke sørga for tilfredsstillende vern.
•   TISA forhandles fram i full hemmelighet – som alle slike handel- og investeringsavtaler – fordi avtalen aldri kunne bli vedtatt hvis det var en åpen demokratisk debatt om innholdet.
•   Sluttresultatet for et slikt TISA vil bli et globalt oligarki som dikterer hvordan offentlige tjenester må utformes for at de skal fremme tjenestekonserns behov for fri flyt av tjenester.

Alt vi har fått vite om TISA - gjennom lekkasjer – tyder på at avtalen skal bli en blåkopi av GATS-opplegget. Hovedregelen skal være at land som forplikter seg til å åpne et tjenesteområde for utenlandsk konkurranse, aldri kan omgjøre den beslutningen.

I GATS-forhandlingene stilte EU og USA og andre OECD-land samme hovedkrav til alle u-land.  Alle tjenestemarkeder – utenom helse og skole - måtte åpnes for full utenlandsk konkurranse. USA ville i tillegg inn på markedene for utdanning. Det ville også Norge – lenge.
Norge var og er et lite land, men overfor de fleste u-land var Norge sterk nok. Dette overtaket ble under GATS- forhandlingene kraftig forsterka fordi de norske krava falt inn i det kravmønstret som EU og USA hadde lagt til grunn.

Norge ba f.eks. Kenya om å åpne forsikringstjenester og miljøtjenester som vannforsyning, kloakkrensing og avfallstjenester for utenlandsk konkurranse. Det var naturligvis fordi det fantes norske selskap som kunne vinne markedsandeler i Kenya. Men hva skulle Kenya kreve til gjengjeld som kunne gi kenyanske selskap tilsvarende fordeler i Norge?

Slike avgjørelser kunne det være vanskelig nok å ta sjøl om det bare dreide seg om forholdet mellom Kenya og Norge. Men WTO-reglene er slik at hvis Kenya åpna vannforsyningen for konkurranse fra norske selskap, så skulle selskap fra alle andre WTO-land ha nøyaktig samme rettigheter. Da var det ikke rart om regjeringen i Kenya hadde bruk for å tenke seg om – både lenge og grundig.

Det var en viktig grunn til at u-land i 2001 og 2003 sto sammen om å blokkere forhandlingene om friere flyt av tjenester.

Likevel var mange fattige land i en tvangssituasjon. EU og USA hadde sagt klart ifra: Hvis vi skal slippe inn mer landbruksvarer og tekstiler fra dere, må dere åpne markedene for tjenester. På kort sikt kunne det framstå som langt viktigere å selge litt mer mat og mer tekstiler til Europa og Nord-Amerika enn å skjerme en tjenesteytende næring eller en offentlig sektor som nesten ikke hadde kommet i gang.

”Det som er godt for Telenor og Statoil, er godt for verden – og i hvert fall for Norge.” Det var Norges hovedlinje i GATS-forhandlingene.

Stoltenberg I-regjeringen pekte i mars 2001 ut seks områder der Norge hadde såkalte ”offensive interesser”, og der den ville ha adgang til markedene i andre land. De seks områdene var skipsfart, energitjenester, telekommunikasjon, såkalte yrkesmessige tjenester (særlig arkitekt-, ingeniør- og datatjenester), finanstjenester (særlig forsikring) og lufttransport. Sommeren 2002 utvida Bondevik-regjeringen lista med to nye områder, miljøtjenester*) og utdanningstjenester.

Bondevik-regjeringen ble etter hvert pressa til å fortelle hvilke land Norge hadde stilt krav til. Det viste seg at Norge hadde stilt krav til 38 u-land om at de måtte åpne grensene for konkurranse fra norske tjenesteselskap. Det var naturligvis land der vi hadde særlig fristende «offensive interesser».

Akkurat så «offensiv» var Norge i GATS-sammenheng helt fram til WTO-toppmøtet i Hong Kong høsten 2005. Da fastslo daværende utenriksminister Gahr Støre på vegne av den rødgrønne regjeringen at Norge trakk alle krav om fri markedsadgang for tjenester i MUL-land, verdens femti fattigste land. I tillegg trakk Norge alle krav som var blitt stilt fra norsk side om fri markedsadgang til å drive med vannforsyning, strømforsyning og høyere utdanning i alle u-land.

Det vakte oppsikt. Det var første gang en regjering fra et OECD-land trakk tilbake slike GATS-krav. Siden TISA-forhandlingene holdes hemmelig, kan det tenkes at andre land kan ha fulgt etter. Men sannsynlig er det ikke. Da er det mer sannsynlig at dagens regjering innfører våre gamle krav på nytt. Men sier den i så fall noe om det – før TISA-avtalen er et fait accompli?

Artikkelen har tidligere vært trykket i Klassekampen 27. september 2014

*) Miljøtjenester omfatter vann, avløp og renovasjon
54
Nyheter om den internasjonale vannsaken / Detroit residents have no “fundamental right” to water
« Nyeste innlegg av Trude Torsdag 2. Oktober 2014, kl. 10:59 »

“…If the capitalist system cannot provide such essentials of life as water, shelter and food—and it cannot—this is only an argument for the working class to reorganize economic and political life on the basis of securing the social needs of the vast majority of the people, not the private profit of a few….”


Federal judge rules Detroit residents have no “fundamental right” to water
 By Jerry White
 30 September 2014

In a ruling Monday, US bankruptcy judge Steven Rhodes threw out a motion to stop mass water shutoffs in Detroit, declaring that city residents had no “fundamental right” to water service. The ruling sanctioned the city’s brutal policy, which has terminated service to nearly 50,000 low-income households since January 2013 and continues at the pace of 400 households a day.

Rhodes dismissed a lawsuit filed by victims of the water shutoffs, which argued that the city’s policy was doing irreparable harm to residents and threatened to create a public health disaster. The residents argued that the city’s policy violated the 14th Amendment’s prohibition against a state “depriving any person of life, liberty, or property without due process of law” and the principle of “equal protection” under the law, since service to major corporations, which failed to pay, had not been discontinued.

On this basis, the plaintiffs sought a six-month moratorium on shutoffs and the restoration of service to households without water. This time was needed, the coalition of liberal and Democratic Party-affiliated groups behind the lawsuit argued, to craft a plan with the city to reduce rates for low-income families.

In throwing out the due process claim, the judge said the plaintiffs could not “plausibly allege that they have a liberty or property interest in receiving water service, let alone water service based on ability to pay.” Nothing in city or state law, he said, “establishes property or liberty interests,” he declared, specifically leaving out any mention of the right to “life” contained in the US Constitution.

Similarly Rhodes tossed out the plaintiff’s claim over equal protection, citing a 1996 US Supreme Court ruling that said the constitution’s promise of this protection had to “coexist with the practical necessity” that most legislation results in “disadvantage to groups or persons.” Large enterprises had far more “complex connections” to the water and sewerage system and “more complex disconnections” would have to take place, Rhodes declared in an alibi for corporations like General Motors, which have refused to pay millions in water and sewerage bills.

Rhodes acknowledged the shutoffs had caused irreparable harm, noting that the lack of water produced serious life-threatening medical problems for seniors and disrupted children’s education and employment for adults. “It cannot be doubted that water is a necessary ingredient for sustaining life,” he declared.

Nevertheless, the judge declared, “It is necessary to emphasize these findings of irreparable harm do not suggest that there is a fundamental enforceable right to free or affordable water. There is no such right in law. Just as there is no such affordable right to other necessities of life such as shelter, food and medical care.”

In this the judge summed up the priority given to the profit interests of the corporate and financial elite over the social rights of the working class, which the capitalist courts uphold and enforce.

While insisting that citizens in Detroit and by implication throughout the United States have no right to the necessities of life, the judge declared that the banks and big bondholders who control the Detroit Water and Sewerage Department had every right to make billions in profits.

Nearly 50 cents out of every dollar in revenue generated by the DWSD is used for debt servicing. The mass water shutoffs were demanded by the big bondholders and credit rating agencies and have been used as a means of increasing the flow of money to the super-rich investors who essentially control publicly-owned utilities like the DWSD.

In response to an “unreasonable amount of delinquencies,” the judge said, the city had “quite properly and justifiably embarked on its program to terminate service in order to motivate payment by those who could afford to pay.”

Rhodes praised the economic terror used to squeeze payments out of low-income households, saying there had been a high “correlation between shutoffs and collections.” A six-month moratorium, he said, would cause “substantial damage” to the city because it would “increase its customer default rate and seriously threaten its revenues.”

He continued, “Detroit cannot afford any revenue slippage, and its obligations to its creditors require it to take all reasonable and business-like measures to collect the debt that is owed to it as it prepares to show the court that its plan is feasible… The last thing that it needs is the hit to its revenues that would inevitably result from this injunction…”

Any delay in collections, Rhodes said, would also endanger plans to establish regional control over the city’s water system through the setting up of the Great Lakes Water Authority. Rhodes hailed this plan, which is a prelude to outright privatization of the water system.

In justifying his reactionary ruling, the judge made the specious claim that the federal bankruptcy court could not “interfere with the choices a municipality makes about what service it will provide,” under Section 904 of the federal bankruptcy code. This section upholds the separation of powers between cities and municipalities on the one hand and the federal government on the other.

The court, Rhodes said, “does not have authority to require the DWSD to stop mass water shutoffs, refrain from implementing a program of mass water shutoffs or require the DWSD implement procedures involving rate setting or water affordability.”

In making this argument, Rhodes was turning upside down the original intent of the municipal bankruptcy laws, which was to hold creditors and bondholders at bay in order allow cities to continue to provide essential services while they got back on their feet. Therefore it was up to the cities—not the federal courts or the big bondholders—to determine what essential services would have to be maintained.

Instead of holding the creditors at bay at the behest of the population, the entire bankruptcy process has held the interests of the people of Detroit hostage to the looting operation of the big banks and bondholders. All of the legal players in the case—including the corporate lawyers appointed by Emergency Manager Kevyn Orr to “represent” the city and Judge Rhodes himself—speak for the powerful financial interests behind the bankruptcy conspiracy.

The judge’s supposed concern for the sanctity of state and city laws has been demonstrated with his rubber-stamping of city worker pension cuts—which are in direct violation of Michigan’s state constitution—and the selloff and privatization of public assets and services in violation of city ordinances requiring a public vote.

Monday’s ruling once again underscores the incompatibility of the social rights of the working class with the domination of society by a financial elite whose singled-minded drive for enrichment is imperiling the life and safety of hundreds of millions. If the capitalist system cannot provide such essentials of life as water, shelter and food—and it cannot—this is only an argument for the working class to reorganize economic and political life on the basis of securing the social needs of the vast majority of the people, not the private profit of a few.
55
Hjelp / Here is Practical Explanation about Next Life, Purpose of Human Life -
« Nyeste innlegg av eec0 Tirsdag 30. September 2014, kl. 11:39 »
Practical Explanation ( For Example ) :- `1st of all can you tell me every single seconds detail from that time when you born ?? ( i need every seconds detail ?? that what- what you have thought and done on every single second )

can you tell me every single detail of your `1 cheapest Minute Or your whole hour, day, week, month, year or your whole life ??

if you are not able to tell me about this life then what proof do you have that you didn't forget your past ? and that you will not forget this present life in the future ?

that is Fact that Supreme Lord Krishna exists but we posses no such intelligence to understand him.
there is also next life. and i already proved you that no scientist, no politician, no so-called intelligent man in this world is able to understand this Truth. cuz they are imagining. and you cannot imagine what is god, who is god, what is after life etc.
_______
for example :Your father existed before your birth. you cannot say that before your birth your father don,t exists.

So you have to ask from mother, "Who is my father?" And if she says, "This gentleman is your father," then it is all right. It is easy.
Otherwise, if you makes research, "Who is my father?" go on searching for life; you'll never find your father.

( now maybe...maybe you will say that i will search my father from D.N.A, or i will prove it by photo's, or many other thing's which i will get from my mother and prove it that who is my Real father.{ So you have to believe the authority. who is that authority ? she is your mother. you cannot claim of any photo's, D.N.A or many other things without authority ( or ur mother ).

if you will show D.N.A, photo's, and many other proofs from other women then your mother. then what is use of those proofs ??} )

same you have to follow real authority. "Whatever You have spoken, I accept it," Then there is no difficulty. And You are accepted by Devala, Narada, Vyasa, and You are speaking Yourself, and later on, all the acaryas have accepted. Then I'll follow.
I'll have to follow great personalities. The same reason mother says, this gentleman is my father. That's all. Finish business. Where is the necessity of making research? All authorities accept Krsna, the Supreme Personality of Godhead. You accept it; then your searching after God is finished.

Why should you waste your time?
_______
all that is you need is to hear from authority ( same like mother ). and i heard this truth from authority " Srila Prabhupada " he is my spiritual master.
im not talking these all things from my own.
___________

in this world no `1 can be Peace full. this is all along Fact.

cuz we all are suffering in this world 4 Problems which are Disease, Old age, Death, and Birth after Birth.

tell me are you really happy ?? you can,t be happy if you will ignore these 4 main problem. then still you will be Forced by Nature.
___________________

if you really want to be happy then follow these 6 Things which are No illicit sex, No gambling, No drugs ( No tea & coffee ), No meat-eating ( No onion & garlic's )

5th thing is whatever you eat `1st offer it to Supreme Lord Krishna. ( if you know it what is Guru parama-para then offer them food not direct Supreme Lord Krishna )

and 6th " Main Thing " is you have to Chant " hare krishna hare krishna krishna krishna hare hare hare rama hare rama rama rama hare hare ".
_______________________________
If your not able to follow these 4 things no illicit sex, no gambling, no drugs, no meat-eating then don,t worry but chanting of this holy name ( Hare Krishna Maha-Mantra ) is very-very and very important.

Chant " hare krishna hare krishna krishna krishna hare hare hare rama hare rama rama rama hare hare " and be happy.

if you still don,t believe on me then chant any other name for 5 Min's and chant this holy name for 5 Min's and you will see effect. i promise you it works And chanting at least 16 rounds ( each round of 108 beads ) of the Hare Krishna maha-mantra daily.
____________
Here is no Question of Holy Books quotes, Personal Experiences, Faith or Belief. i accept that Sometimes Faith is also Blind. Here is already Practical explanation which already proved that every`1 else in this world is nothing more then Busy Foolish and totally idiot.
_________________________
Source(s):
every `1 is already Blind in this world and if you will follow another Blind then you both will fall in hole. so try to follow that person who have Spiritual Eyes who can Guide you on Actual Right Path. ( my Authority & Guide is my Spiritual Master " Srila Prabhupada " )
_____________
if you want to see Actual Purpose of human life then see this link : ( www.asitis.com {Bookmark it })
read it complete. ( i promise only readers of this book that they { he/she } will get every single answer which they want to know about why im in this material world, who im, what will happen after this life, what is best thing which will make Human Life Perfect, and what is perfection of Human Life. ) purpose of human life is not to live like animal cuz every`1 at present time doing 4 thing which are sleeping, eating, sex & fear. purpose of human life is to become freed from Birth after birth, Old Age, Disease, and Death.
56
Nyheter om den internasjonale vannsaken / Benchmarking of water services
« Nyeste innlegg av Trude Onsdag 24. September 2014, kl. 13:46 »
http://www.epsu.org/a/10738

Benchmarking of water services
 
(17 September 2014) In its response to our European Citizens’ Initiative, the European Commission stated that it would explore the possibility of promoting the benchmarking of water services (on quality and performance) as a way to increase transparency and information for final users.
On 9 September the Commission organized a stakeholder meeting in which we as ECI organizers have been invited to explain our ideas and demands. We criticized the Commission’s response to our ECI as unsatisfactory and expressed our hope for a different approach to water; as a human right and public good, and away from the ‘market logics’ that do not apply to a ‘natural monopoly’. Our position is that Benchmarking should be promoted especially as an instrument whereby stronger operators help weaker ones to achieve better performances. It is a means for cooperation and not for competition. It should remain a voluntary approach and, above all, it must be understood as an alternative approach to competition to enhance water operators performances. In our view Benchmarking is a means to learn from colleagues and best practices. In the light of our ECI the issues to be addressed are accessibility, affordability, quality and availability, all as part of the human right to water and sanitation. Another important aspect that can be addressed by benchmarking is sustainability. Benchmarking is definitely NOT the same as price comparisons or cost-efficiency comparisons. All Water utilities are different and operate under different circumstances; they cannot be compared like apples and pears. In cases where they operate under similar circumstances (e.g. legislation, geographically, or culturally) a benchmarking exercise could help by providing a platform for mutual learning and cooperation to improve overall performance.
EUREAU (the European umbrella organization of national water federations) expressed quite a critical position about the possibility that a Europe-wide benchmarking mechanism can be established and warned about the fact that some indicators (especially regarding water price) could easily lead to distortive interpretations and misunderstandings. EUREAU also asked if the Commission intends to make financial resources available to support benchmarking. Also the European Confederation of Employers in the Public Sector (CEEP) insisted that benchmarking must remain a voluntary approach and plead for financial support mechanisms. The World Health Organization (WHO) expressed the view that, in the light of the ECI requests, transparency and accountability issues should also be underlined. This stimulated a long discussion on the difference between benchmarking and transparency and on the need to keep the two things distinguished in order to give citizens useful information. We also made it clear that Benchmarking is something else than Transparency and that it cannot be seen as a means to increase transparency. Aqua Publica Europea (the association of public water operators) stressed the idea that, if ever a European benchmarking system is established, the choice of the indicators should be made in a very careful way and include indicators on investments rates for renewal and leakages detection, on reinvestment of profit, and said that the Commission should support the not-for profit partnerships between operators aimed at improving performances of especially smaller operators. There is not a one size fits-all solution.
To clarify our thoughts behind Benchmarking we made a number of suggestions for topics that can be part of a Benchmarking exercise, like:
•   existence of social tariff structures or social support mechanisms (affordability)
•   number of household / population connected to the grid (accessibility)
•   physical leakages (availability)
•   quality of water (with regards to public health) (safe and clean)
•   sustainability of services (environmental, social, financial)
•   support for international (not-for-profit) cooperation (solidarity cooperation for universal/global access for all)
•   involvement of citizens in water governance (participation)
The Commission acknowledged that there are divergences among stakeholders about the possibility of establishing a European benchmarking mechanism, especially for economic-related indicators. It said it will wait to know in detail stakeholders’ positions before proceeding with this initiative. The Commission expects written contributions by stakeholders by mid-October. We will also submit a written explanation of our ECI wishes related to benchmarking.
 
57
Nyheter om den internasjonale vannsaken / Please sign! OceanaGold versus El Salvador
« Nyeste innlegg av Trude Tirsdag 9. September 2014, kl. 13:01 »
Opprop mot at OceanaGold skal gå til nytt søksmål mot El Salvador:

http://action.sumofus.org/a/el-salvador-mining-lawsuit/4/2/?akid=6994.3375047.UzPPzv&rd=1&sub=fwd&t=3


SumOfUs is global movement of people who are concerned about the increasing power of corporations and want to do something to stop it.
 
We don't accept any money from governments or corporations -- we're entirely funded by our members, everyday people like you.
 
58
Vannposten / Vannposten nr. 148 Frihandelsavtaler og overnasjonale domstoler
« Nyeste innlegg av Trude Tirsdag 9. September 2014, kl. 12:52 »
ISCID er domstolen som kan dømme regjeringer men ikke utenlandske investorer

Av Dag Seierstad

Gull mot miljøvern
I 2008 nekta regjeringen i El Salvador det kanadiske gruveselskapet Pacific Rim å sette i gang med et storstilt opplegg for å utvinne gull. Pacific Rim påsto at forbudet ville føre til store tap for selskapet og reiste et erstatningskrav på 77 millioner dollar.
   Etter 2008 har alle regjeringer i El Salvador stått fast på forbudet mot gullutvinning. Årsaken er enkel. For å skille gullet fra malmen og grusen vil det bli brukt cyanid i så store mengder at det vil forgifte både grunnvann og elver.
   Daværende erkebiskop Saenz La Calle sa det slik: «Det er ikke riktig å risikere helsa til befolkningen når noen få som ikke bor her, kan ta 97 prosent av fortjenesten mot at vi får 100 prosent av cyaniden.»
   El Salvador er et lite og tett befolka land. Befolkningen på sju millioner bor tettere enn i noe annet land i Latin-Amerika. Det betyr blant annet at det er ekstrem knapphet på vann.

Gruveområdet ligger slik til at avrenningen skjer til den største elva i landet. Allerede nå er 90 prosent av overflatevannet i El Salvador sterkt forurensa, og femteparten av befolkningen mangler trygt drikkevann – ifølge Verdensbanken.
   En utredning fra miljøverndepartementet i El Salvador fastslo at i en av de største elvene er cyanid-konsentrasjonen alt nå ni ganger så stor som grenseverdien for forsvarlig drikkevann. Store konsentrasjoner av arsenikk er også påvist i elveleier. Gullutvinningen vil øke knappheten på vann samtidig som vannet blir mer helsefarlig.

Rettsregler på kollisjonskurs
To slags rettsregler er på kollisjonskurs. Regjeringene har vist til miljøvernregler, Pacific Rim til regler om vern av investeringer.
   Pacific Rim ble i november 2013 kjøpt opp av det store australske gruvekonsernet OceanaGold. Det er derfor OceanaGold som nå har tatt over erstatningskravet mot El Salvador.
   Saka føres ikke for noen innenlandsk domstol. Da ville kravet ganske sikkert blitt avvist. Erstatningskravet mot El Salvador skal avgjøres innen rammen av ISCID, en tvisteløsningsordning knytta til Verdensbanken. Hvorfor?

Den historia er lang. Her er kortversjonen:

El Salvador har sammen med en del andre land i Sør- og Mellom-Amerika inngått en frihandelsavtale med USA (CAFTA). Den avtalen omfatter også en avtale om vern av utenlandske investeringer.
   Slike tosidige investeringsavtaler fins det hundrevis av rundt om i verden, de fleste mellom et rikt og et fattig land. Rike land står sterkt i forhandlingene om slike avtaler, fordi fattige land gjerne vil ha investeringer og teknologi tilført fra utlandet. De som rår over kapitalen og teknologien, krever garantier før de vil investere.

Garantiene går på ofte tvers av den handlefriheten fattige land trenger for å bygge opp næringer de sjøl har kontroll over. Problemet for dem er at de investeringsavtalene som inngås, systematisk gir rettigheter til konsern som vil investere i andre land og aldri noen rettigheter til de statene der investeringene skjer.
   Selskapene kan reise krav om erstatning, dersom det landet de investerer i vedtar lover eller fatter vedtak som rammer det som investeringsavtalen kaller ”framtidig fortjeneste”.
   Avtalene gir ingen mulighet for stater til å reise krav mot investorene. Det konsern kan vinne er derfor makt til å sette til side demokratisk vedtatt vern om folkehelse, miljø og sosiale rettigheter, både i arbeidslivet og i samfunnslivet for øvrig.
   Erfaringene viser at i tredjeparten av tvistesakene har regjeringer blitt pålagt å betale til dels store erstatninger til utenlandske storkonsern. I like mange saker er det inngått forlik der regjeringer har gått med på å betale seg ut av tvisteløsningen. Da er det alltid hemmelig hvor mye de har betalt.
   I den siste tredjedelen av sakene har regjeringene sluppet å betale erstatning. Men det betyr ikke at de har vunnet, for det er ikke mulig for stater i en tosidig investeringsavtale.

Hovedkontor i et CAFTA-land
Pacific Rim sørga for å flytte hovedkontoret fra skatteparadiset Cayman Islands til Nevada i USA for å kunne vise til USAs CAFTA-avtale med El Salvador.
   Det var derfor med henvisning til CAFTA at Pacific Rim i 2008 stilte erstatningskravet på 77 millioner dollar – og for at de i 2012 økte det ganske kraftig. Da presenterte Pacific Rim et regnestykke som konkluderte med at den «framtidige fortjenesten» selskapet gikk glipp av, var på 301 millioner dollar. Det svarer til halvparten av skolebudsjettet i El Salvador.

Nasjonal lovgivning settes til side
Slike erstatningskrav behandles av internasjonale tvisteløsningsorgan. ISCID er ett av de mest brukte, som bare forholder seg til regelverket i investeringsavtalen og ikke til lovgivningen i det landet som erstatningskravet rettes mot. Avgjørelsen tas av et panel på tre forretningsadvokater som har spesialisert seg på regelverket i investeringsavtalene, og som tar seg tilsvarende godt betalt.
   Disse tre opptrer som en utenomrettslig domstol som kan dømme skattebetalerne i et land til å betale erstatning til selskap som undergraver vern om viktige livsvilkår. Hvert år er det mange eksempler på at demokratisk vedtatt vern om folkehelse, miljø og sosiale rettigheter i arbeids- og samfunnsliv må vike for hensynet til selskapers «framtidige fortjeneste».
   Nasjonal lovgivning gir normalt ikke erstatning for en så vid tolkning av «tap av framtidig fortjeneste» som den som legges til grunn i de tosidige investeringsavtalene som omkranser hele verden i dag.
   Nå gikk det ikke bedre for Pacific Rim enn at dommerpanelet i 2012 - av ukjente grunner - avviste klagen. Grunnene er ikke kjent siden disse panelene ikke begrunner avgjørelsene sine. De bare avgjør.
   Derimot fant panelet ut at forbudet mot gullutvinning var i strid med den nasjonale lovgivningen til El Salvador. Men ble erstatningskravet da overlatt en nasjonal domstol?

Nei. For det viste seg at El Salvador 2005 hadde godtatt at tvister om investeringsvernet i El Salvadors egen lovgivning skal avgjøres av ISCID! Om et års tid kjenner vi utfallet.

Artikkelen har tidligere vært trykket i Klassekampen 6. september 2014


 
59
Nyheter om den internasjonale vannsaken / Detroit - When Water is a Commodity Instead of a Human Right
« Nyeste innlegg av Trude Tirsdag 19. August 2014, kl. 13:03 »
When Water is a Commodity Instead of a Human Right
by PETE DOLACK
 
The shutoff of water to thousands of Detroit residents, the proposed privatization of the water system and the diversion of the system’s revenue to banks are possible because the most basic human requirement, water, is becoming nothing more than a commodity.
 
The potential sale of the Detroit Water and Sewerage Department is one more development of the idea that water, as with any commodity, exists to produce private profit rather than to be a public necessity. And if corporate plunder is to be the guiding principal, then those seen as most easy to push around will be expected to shoulder the burden.
 
Thus, 17,000 Detroit residents have had their water shut off — regardless of ability to pay — while large corporate users have faced no such turnoff. The Detroit Water and Sewerage Department began its shutoff policy in March with a goal of shutting off the water to 3,000 accounts per week. Residents can be shut off for owing as little as $150. That is only two months of an average bill.
 
Detroit water rates have more than doubled during the past decade, according to Left Labor Reporter, and in June another 8.7 percent raise was implemented. Yet only in July, months after residential water shutoffs began, did the water department announce it would send warning notices to delinquent businesses. There is no report, however, that any business has had its water turned off.
 
About half of the city’s overdue water payments are owed by commercial and industrial customers. Forty offenders, according to the department, have past-due accounts ranging from around $35,000 to more than $430,000. One golf course operator is said to owe hundreds of thousands of dollars.
 
The same week that the residential water shutoffs began, Detroit Emergency Manager Kevyn Orr put the water department up for sale. The department takes in about $1 billion in revenue per year, The Wall Street Journal reports, and collects more revenue than it spends. The system would potentially be a valuable asset for one of the multi-national corporations that have taken over privatized water systems around the world, mostly to the regret of the local governments and ratepayers.
 
Reversing the privatization of water
 
If Emergency Manager Orr succeeds in selling off Detroit’s water system, he will be bucking a trend. Dozens of cities in France and Germany have reversed earlier privatizations and are taking back their water systems after finding that higher prices and reduced services had been the norm post-privatization. French private water prices are on average 31 percent higher than in public water services. Five Pennsylvania towns that privatized their water saw their rates more than triple on average.
 
That rate differential shouldn’t come as a surprise — a government doesn’t need to generate a profit like a corporation. A water company, like any other capitalist enterprise, is expected to generate large profits for its investors and giant payouts to its executives, and thus must extract more money out of its property.
 
If the water system is privatized, Detroit’s city budget will receive a one-time boost, but forgo future revenues and lose control of a public good built with public money. Nor is there any guarantee that it would be sold at market value. A utility undervalued would produce quicker profits for any water company that got its hands on it, and every incentive is for it to be bought at as low a price as possible.
 
Banks, however, have already extracted huge profits from Detroit’s infrastructure. The water department is believed to have paid banks penalties of $537 million to escape its disastrous interest-rate default swaps. Instead of simply selling plain-vanilla bonds — paying bond holders a set amount on a set schedule — Detroit (like many municipal governments) became entangled in various complicated financial derivatives layered on top of its bonds.
 
Investment banks sold local governments interest-rate swaps as a form of insurance as a hedge against rising interest rates. But if interest rates went down — which they did — then the governments would be on the hook for large sums of money. (That rates would fall was predictable; central banks cut interest rates as a matter of routine during recessions.) Thanks to financial engineering falsely sold as “insurance,” the Financial Times reports it will cost Detroit $2.7 billion to pay back $1.4 billion in borrowing — this total includes $502 million in interest payments and $770 million as the cost of the derivatives.
 
The $537 million the Detroit water department handed to banks to escape continued extra payments to cover the swaps is more than four times the entire past-due water bill, residential and commercial, at the start of the water shutoffs in March.
 
Not so quick to challenge the banks
 
Yet there appears to be no effort to recoup any of that penalty money or to investigate if there was any illegality in the deals. Curt Guyette, writing for a Detroit alternative publication, Metro Times, said:
 
“Given the fact that former Mayor Kwame Kilpatrick, who is now is serving a decades-long sentence in federal prison for running the city as if it were a criminal enterprise when these deals went down, it doesn’t seem unreasonable to at least suspect that something shady might have been going on.
 
Nonetheless, Orr and the legal team from [corporate law firm] Jones Day — where Orr was a former partner, and which has as clients both Bank of America and a division of UBS — have, as the complaint [filed in federal court by community activists] points out, ‘failed to investigate the misconduct or take measures to recoup any portion of the $537 million in suspect termination fees paid to the banks.’ ”
 
Both Bank of America and UBS profited enormously from the interest-rate swaps. Emergency Manager Orr does not seem terribly bothered by democratic processes, however. He is going ahead with a separate plan to privatize Detroit’s parking department despite the fact that the City Council voted, 6-2, against it. The Detroit Free Pressreports that the parking system generates $23 million in revenue with only $11 million in expenses. This would be another revenue stream leaving public hands, and the same needs of a private owner to generate profits would be expected to lead to the same results that privatizations of water systems and other public services have led.
 
The people of Detroit are fighting back, through demonstrations, lawsuits, appeals to the United Nations and in physically blocking crews assigned to turn off the water. Water is also being turned back on without asking for permission from authorities. Activists demand the immediate resumption of water service for everyone and to make water affordable. Detroit Debt Moratorium, for example, is calling for water bills to be capped at two percent of household income.
 
These efforts have borne some fruit as Emergency Manager Orr issued an order handing Mayor Mike Duggan managerial control over the water department in late July. The department subsequently declared a moratorium on water shutoffs until August 25.
 
A commodity is privately owned for the purpose of profit, regardless of human need; that the commodity is something as necessary as water does not alter that a commodity goes to those who can pay the most. The market determines who gets what, or if you get it at all — and the market is simply the aggregate interests of the most powerful industrialists and financiers. The agony of Detroit is the logical conclusion of allowing ever more social and economic decisions to be decided by market forces. Detroit just happens to the be the locality that got there first.
 
Pete Dolack writes the Systemic Disorder blog. He has been an activist with several groups.
60
Nyheter om den internasjonale vannsaken / Fracking in Germany - ExxonMobil
« Nyeste innlegg av Trude Mandag 11. August 2014, kl. 15:25 »
ExxonMobil wants to start fracking in Germany. Really badly. So while public opposition to the risky technology mounts and the German government seriously considers banning it, Exxon is lobbying for loopholes that will allow it to frack anyway.
There is now a mountain of evidence of the multiple dangers of fracking for oil and gas. The process contaminates groundwater with toxic chemicals, emits greenhouse gases, and even causes earthquakes. It is already banned in France and Bulgaria, and Germany has a moratorium in place while it decides whether to permanently ban the technology.
But behind the scenes, Exxon has been vigorously lobbying German politicians for exemptions for 'research and development' drilling -- and it looks like it's winning. Current proposals on the table to be discussed by Germany's cabinet next month contain this exemption. Which would mean Exxon would still be able to start exploratory fracking, with all the same risks.
And if fracking starts in Germany, it is bad news for other European countries that haven’t spoken out against fracking.
Tell Exxon to stop trying to frack in Germany, and to stop lobbying against a comprehensive ban.
The debate over fracking in Germany has reached fever pitch in recent days, as the Environment Agency (UBA) has proposed a comprehensive ban. UBA President Maria Krautzberger said: "As long as crucial risks related to this technology cannot be predicted and likewise cannot be controlled, fracking should not be used in Germany to extract shale and coalbed gas... Fracking is and remains a risky technology. For this reason it requires tight safeguards to protect the environment and health."
And there is an alternative. Germany is already leading the world in renewable energy, from which it generates nearly 30% of its electricity. More investment in renewables, combined with energy efficiency in buildings to reduce gas consumption, would remove the need for fracked gas.
Banning fracking outright would send a message to Exxon that Europeans won’t stand for this destructive form of extraction when alternatives are available.
Exxon clearly does not care about the wishes of the German people, nor what's best for the environment. It is meddling in the democratic process in order to get what it wants -- the right to frack in Germany. But if we publicly expose the energy giant's actions, it will be much easier for politicians to stand up to this profit-driven industry lobbying, and agree a permanent ban.
Sign the petition telling Exxon to back off and allow Germany to ban fracking for good.
Thanks for all you do,
Anne and the rest of the team at SumOfUs
 
**********
More information
Fracking: Umweltbundesamt will Verbot und Probebohrungen, Energie Zukunft, July 31 2014
Fracking in Deutschland - Brüchiges Tabu, Wirtshafts Woche, July 3 2014
Germany moves closer to fracking ban, EurActive, July 31 2014
Campact's campaign against fracking in Germany
: « 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 »