Vannbevegelsen.no

Folkebevegelsen for bevaring av vann som felleseie

Nyeste innlegg

: « 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 »
41
Vannposten / Vannposten nr. 154 Høyre om uten angrefrist
« Nyeste innlegg av Trude Onsdag 22. April 2015, kl. 17:13 »
HØYRE OM UTEN ANGREFRIST

Av Dag Seierstad

TISA-avtalen kan aldri bli vedtatt hvis vi får en åpen demokratisk debatt om avtalen.

Den norske regjeringen har lenge forhandla med EU og 22 andre rike land om hvordan høyrepolitikk skal låses fast i en internasjonal avtale som ingen venstreregjering etterpå kan gjøre noe med.

Denne TISA-avtalen (Trade in Services Agreement) skal slippe løs internasjonal konkurranse i handelen med tjenester, først mellom 51 OECD-land, men etter hvert også med alle u-land som kan knegås til å slutte seg til avtalen

Den politiske kjernen i TISA-opplegget er at en regjering som åpner et tjenesteområde for internasjonal konkurranse, skal kunne føle seg trygg på at en annen regjering ikke kan omgjøre dette vedtaket etter neste valg. Det er meningen med TISA at demokratiet skal avsluttes for godt når det gjelder hvordan tjenester skal selges på tvers av grenser

For femten år sia var dette nettopp meningen med den såkalte GATS-avtalen, en avtale innen Verdens handelsorganisasjon (WTO). Men i WTO ble dette stoppa av en samla blokk av u-land.

Det er den «stillstanden» store tjenestekonsern i USA og EU nå vil bryte ut av – og har fått Norge med på. Det skal opplagt ikke stoppe med en avtale mellom 51 OECD-land. Opplegget er at når TISA-avtalen foreligger, skal u-land bearbeides - ett for ett - for å få dem inn i avtalen, ved å tilby dem noen fordeler på andre områder.

Forhandlingene foregår i ytterste hemmelighet – men lekkasjer tyder på at TISA bygges over samme lest som GATS-forhandlingene la opp til for femten år sia.

I GATS var hovedregelen den at land som forplikta seg til å åpne et tjenesteområde for utenlandsk konkurranse, aldri kunne omgjøre den beslutningen. Det samme gjaldt når landet forplikta seg til å likebehandle utenlandske og innenlandske selskap på et tjenesteområde. Alle slike forpliktelser ble del av landets ”bindingsliste”.

Ved opprettelsen av GATS (og WTO) i 1994 la Brundtland-regjeringen inn slike forpliktelser for de fleste former for privat tjenesteyting. Det ga oss den gang bortimot verdensrekord av ei bindingsliste.

Det var på den tida EU-debatten var på det høyeste i Norge. Sjølve vedtaket om å gå inn i WTO (og dermed også GATS) ble tatt av Stortinget 1. desember 1994, bare tre dager etter den opprivende folkeavstemningen om EU-medlemskap. Det var ingen reell debatt, verken om WTO eller GATS, den høsten.

I 2003 tok Bondevik-regjeringen – fortsatt i stor hemmelighet - et langt skritt videre ved å forplikte Norge i de GATS-forhandlingene som da foregikk. Etter press fra SV og Senterpartiet la regjeringen til slutt fram en oversikt over hva Norge tilbød andre land i forhandlingene om handel med tjenester. Det som prega tilbudet, var at ferske lovendringer i markedsliberal retning ble lagt ut som uopprettelige forpliktelser fra norsk side.

Men det er en enorm forskjell på å endre norsk lov i markedsliberal retning og å legge inn en generell forpliktelse til markedsadgang og nasjonal behandling for utenlandske selskap for all framtid. En norsk lov kan når som helst endres av et Storting som ønsker å endre den. En TISA-forpliktelse binder alle framtidige Storting, uansett hva norske velgere måtte tenke og ønske

Når det kommer til stykket dreier TISA-forhandlingene seg om å ta vekk den handlefriheten offentlige myndigheter har hatt til å la praktiske vurderinger avgjøre om bestemte offentlige tjenester bør konkurranseutsettes og eventuelt privatiseres. Det dreier seg i tillegg om å ta vekk den handlefriheten som ligger i at en kan omgjøre vedtak om konkurranseutsetting og privatisering hvis erfaringene tilsier det.

Poenget med TISA er å låse samtlige regjeringer til et prinsipp om at offentlige tjenester gradvis SKAL åpnes for internasjonal konkurranse. For all framtid!

De som skrudde sammen GATS-reglene for 15 år sia, hadde en fasit for hvordan verden burde bli. De må ha vært overbevist om at de ikke kunne ta feil når de ville ha en verden som aldri kunne få utvikle seg i annen retning.

Det er tydeligvis den fasiten som nå er lagt til grunn også for TISA-forhandlingene. Er forhandlerne og regjeringene også denne gang helt sikre på at stadig mer konkurranse er veien fram til et bedre arbeidsliv og en bedre verden?

Eller er det nettopp det de ikke er sikre på? Slik at de må sikre seg - for all framtid - at sånn må verden bli!


Argumentene for en friest mulig handel av tjenester er at økt handel øker konkurransen som så senker prisene, bedrer kvaliteten og øker den samlede velferden for alle land som deltar i frihandelen. Mange ledd i denne argumentkjeden er tvilsomme.

Det tyngste argumentet mot en friest mulig handel med tjenester er at den – kombinert med all konkurranse som fins på varemarkedene – i lengden ikke er sosialt bærekraftig.

Mange mennesker er - i det minste i deler av livet – tjent med at deler av arbeidslivet er skjerma mot altfor hard konkurranse. Gjennom EØS, WTO og TISA er vi for lengst i en situasjon der slik skjerming nesten bare kan skje i offentlig sektor. 

Problemet er at det dreier seg om en offentlig sektor som i de fleste land er under hardt press. Krav om konkurranseutsetting og privatisering stiller også sosialdemokratiske partier seg bak. Ytelseskrav presses oppover fordi partier vinner valg på at de skal «ha mer igjen for pengene».

Kostnadene ved denne situasjonen må dels tas av den enkelte (ved svekka livskvalitet i og utafor jobben og ved utstøting fra arbeidslivet) - og dels av samfunnet gjennom økt press på sosiale ytelser. Det blir f.eks. flere skader på fysisk og psykisk helse, økt press på familie og andre nære personlige relasjoner og økt behov for rehabilitering og trygd.

Denne gjennomgripende konkurransen tøyer samfunnets sosiale bærekraft mye lengre enn før. Debatten om TISA må derfor bli del av en grunnleggende debatt om vi virkelig er tjent med dette konkurransesamfunnet. Er vi ikke det, må TISA avvises.


Artikkelen sto på trykk i Klassekampen 18. april 
42
Vannposten / Vannposten nr. 153 Sanners skjulte agenda?
« Nyeste innlegg av Trude Onsdag 22. April 2015, kl. 17:12 »
SANNERS SKJULTE AGENDA?




Av Fanny Voldnes
Leder av Samfunnsøkonomisk enhet i Fagforbundet


Kommunereformen er ikke det den blir markedsført som
Solberg-regjeringen har satt seg som mål å omstille Norge gjennom ulike reformer. En av de viktigste er kommunereformen, som ble vedtatt sist sommer. Ute i kommunene har det siden pågått aktiviteter som bereder grunnen for kommunesammenslåinger, til tross for at innholdet i reformen har vært høyst uklart.

Sist fredag (20.03.15) presenterte Regjeringen hva slags oppgaver som skal være kommunens ansvar framover. Argumentasjonen er den samme; reformen skal gjøre landets kommuner robuste nok til å møte framtidens utfordringer. Reformen markedsføres med at den skal gi ”bedre tjenester til innbyggerne, sterkere fagmiljøer og styrket lokaldemokrati.” Regjeringens nedsatte ekspertutvalg, Vabo-utvalget, har i to rapporter i mars og desember 2014, gitt ett overordnet svar på hvordan dette kan oppnås; kommunene må bli større og færre.

Det påfallende er at de faglige begrunnelsene fra Vabo-utvalget er tilbakevist én etter én, og av flere fagmiljøer. Flere Difi-undersøkelser har slått fast at de innbyggerne som er mest fornøyd med de kommunale tjenestene, er de som bor i små kommuner. Fafo har vist at problemet med å skaffe kompetanse i små kommuner ikke har med kommunestørrelsen å gjøre, men er en generell mangel på fagpersonell som også rammer de store kommunene. Professor Audun Offerdal ved Universitetet i Bergen har vist hvordan lokaldemokratiet svekkes med større kommuner. Høgskolen i Hedmark har utgitt en rapport som bekrefter alle disse motforestillingene i en undersøkelse av sju kommuner i Hedmark. Professor Nils Aarsether ved Universitetet i Tromsø har påpekt at lokale forhold må være avgjørende når store endringer som sammenslåing av kommuner skal vurderes, fordi utfordringene er så forskjellige i ulike deler av landet.

Det har vist seg at de faglige innvendingene mot Vabo-utvalget ikke blir tatt på alvor. Derfor er det grunn til å spørre om hensikten med reformen er en annen enn det den er markedsført som.

Høyres gode samarbeidspartner NHO har vært klar på at de mener at 100 kommuner er nok i Norge. ”NHO velsigner det regjeringsoppnevnte utvalget”, sa Kristin Skogen Lund da Vabo-utvalget la fram sin første rapport. Til Klassekampen sa Petter Furulund i NHO Service i april 2014 at ”Små kommuner gjør det vanskelig å tjene penger på å drive velferdstjenester. Større kommuner gir bedre muligheter for private velferdsbedrifter.” Allerede 7.10.2011 uttalte Rune Foshaug og Inge Jan Henjesand i NHOs Abelia til DN at ”Innovasjon og næringsutvikling fordrer avregulering og økt konkurranse, slik bransjene finans, luftfart og kraft er blitt avregulert”, og at ”Nå er det helse- og omsorgssektoren som står for tur.” Er dette kjernen i den omstillingen som regjeringen har proklamert? Det bør de tenke gjennom som uforvarende kan komme til å bidra til å kommersialisere velferdsoppgavene. Det er nemlig godt dokumentert hva som er resultatet når offentlige velferdsoppgaver blir gjort til varer i et marked. Mange avisoppslag har vist hvordan private aktører de siste årene har beriket seg på offentlige penger, som da DN 1.11.2014 viste at de fire Norlandia-eierne har blitt milliardærer på drift av barnehager, sykehotell og sykehjem.

Mye tyder på at kommunereformen er markedsført som noe annet enn den er og at hensikten er å skape store nok kommuner til at velferdsoppgavene utgjør nye markeder for private velferdsaktører. Sanner bør tone flagg, sånn at innbyggerne, samvittighetsfulle byråkrater og ansatte som nå jobber for å finne fornuftige løsninger på utfordringene for framtidas velferdsoppgaver, ikke føres bak lyset.

Artikkelen sto på trykk i Klassekampen 25. mars


Du støtter arbeidet vårt ved å melde deg inn i Vannbevegelsen.
Medlemskontingenten betales til konto 1254.05.18244.

kr.    250 for vanlig medlemskap, gratis for familiemedlemmer
kr.    100 for studenter og andre med dårlig råd
kr. 1.500 for organisasjoner og bedrifter

Husk å oppgi e-postadresse! Vi har ikke økonomi til å sende informasjon i posten.
43
Nyheter om den internasjonale vannsaken / Nestlé’s Illegal Water Extraction
« Nyeste innlegg av Trude Onsdag 22. April 2015, kl. 16:05 »
This is unbelievable. An investigation by the Desert Sun newspaper has revealed that the Nestlé corporation has been illegally pumping water out of a Southern California national forest for its bottled water with a permit that expired 27 years ago.1
That means for 27 years, Nestlé -- the largest bottled water producer in the world -- has been profiting by illegally extracting water in one of the most drought-stricken areas in the country, while the U.S. Forest Service -- who issues and oversees these permits -- has been totally asleep at the switch.
The Forest Service must immediately halt Nestlé’s water withdrawals and stop allowing corporate profiteering in the middle of California’s drought.
As the world’s leading bottled water producer, and owner of the Perrier and San Pellegrino brands, Nestlé already has a dismal track record on water conservation and human rights. In 2013, Nestlé was forced to back down after fighting a decision in Ontario, Canada, that would limit its water taking in times of severe drought. That same year, Nestlé’s CEO famously challenged the human right to water.2
No wonder Nestlé has continued to transport water out of the San Bernardino National Forest despite the fact that its permit expired in 1988.
We don’t know how much water Nestlé has been extracting for private profit because in 2009 the company stopped submitting annual reports to local water districts about the groundwater it extracted for its bottled water.3 And furthermore, no agency currently monitors the amount of water Nestlé has been illegally extracting from the San Bernardino National Forest, or its environmental impact.
What we do know is that Nestlé is profiting handsomely by extracting water from public lands. In Sacramento, for example, Nestlé pays the same rates for water as average residential users, and then turns around and sells this water for literally thousands of times more than it pays.4
During a time of increasing drought, this lack of oversight and blatant profiteering at the expense of the public interest is simply inexcusable. Tell the U.S. Forest Service it must immediately stop giving Nestlé a free pass to take our water.
 
44
Vannposten / Vannposten nr. 152 Misforstått klimaarbeid - Den grønne underverdenen
« Nyeste innlegg av Trude Onsdag 18. Februar 2015, kl. 13:17 »
MISFORSTÅTT KLIMAARBEID
Den grønne underverdenen

Av Odd Handegård

En grønn underverden

I en kronikk i Klassekampen den 13. februar, gjør ei gruppe forfattere, bl.a. fra LO og fra miljøbevegelsen, mye for (ufrivillig) å kompromittere det som finnes av fornuftig klimaarbeid i Norge. Den underliggende problemstillingen for gruppa er at Norge må skape 100.000 nye arbeidsplasser som erstatning for de arbeidsplassene som etter hvert går tapt i oljesektoren. Gruppas idé er at mange av arbeidsplassene bør bygges i tilknytning til ”fornybar energi”, fortrinnsvis innen vindkraft, og spesielt innen havvind.
   
Begrunnelsen for forslaget består av minst to misforståelser: Den første er at Norge angivelig skal mangle fornybar kraft, men det stemmer ikke: Vi har de siste 15 årene hatt et voksende overskudd av fornybar kraft (0-20 TWh årlig – trolig snart 30 TWh). Energien blir i stor grad eksportert, men burde heller brukes til industri- og klimaformål i Norge. I tillegg sløser Norge bort mange TWh med energi på elektrifisering av oljeplattformene i Nordsjøen/Norskehavet, og snart også i Barentshavet når den planlagte kraftlinja fra Narvik til Hammerfest eventuelt blir ferdig. Dersom politikerne ønsker det, har altså Norge nok fornybar energi til å fjerne mye av klimagassutslippene i transportsektoren og delvis i industrien - det er politikernes vilje det står på, ikke mengden av norsk, fornybar energi. Problemet er at energioverskuddet vårt brukes galt.
   
Den andre misforståelsen gjelder økonomi. De arbeidsplassene som etter hvert vil gå tapt i oljenæringen, har gitt Norge store inntekter og et digert pensjonsfond. De arbeidsplassene gruppa foreslår (vindkraft), er tapsprosjekter som skal finansieres av statlige subsidier, skattelettelser og fordobling av strømprisen til folk flest. Det skal investeres milliarder på prosjekter som det ikke vil være mulig å tjene ei ærlig krone på.

Det er nesten ikke til å tro: Solberg-regjeringen startet som kjent sist høst prosessen med utsalg av en rekke lønnsomme, norske bedrifter i offentlig eie, innen oppdrett, infrastruktur, teknologi etc., delvis til utenlandske interesser. Sentralbanksjefen har annonsert betydelige kutt i bruken av oljepenger, pga synkende oljepris og fordi de lønnsomme arbeidsplassene på sokkelen gradvis vil bli trappet ned. Når en ny rødgrønn regjering Jonas Gahr Støre (med SV og Sp på slep), etter hvert skal overta boet etter Erna Solberg og Siv Jensen, får han altså et råd fra venstrefløyen (?) i LO og fra miljøbevegelsen om at den framtidige norske velferdsstaten bør få mange av sine nye ”inntekter” fra bedrifter som er konkurs allerede på tegnebrettet. Bortfallet av en del av bærebjelkene i norsk økonomi skal erstattes med negative inntekter fra et enormt, subsidiert rustbelte langs kysten og på norske fiskebanker.

Men det finnes bedre alternativer for ny, grønn industriproduksjon i Norge enn prosjekter som vil være dømt til evig pine i fiaskobedriftenes underverden.


Artikkelen sto på trykk i Klassekampen 17. februar






Du støtter arbeidet vårt ved å melde deg inn i Vannbevegelsen.
Medlemskontingenten betales til konto 1254.05.18244.

kr.    250 for vanlig medlemskap, gratis for familiemedlemmer
kr.    100 for studenter og andre med dårlig råd
kr. 1.500 for organisasjoner og bedrifter

Husk å oppgi e-postadresse! Vi har ikke økonomi til å sende informasjon i posten.



45
Nyheter om den internasjonale vannsaken / Citizens Mobilize Against Corporate Water Grabs
« Nyeste innlegg av Trude Mandag 16. Februar 2015, kl. 17:00 »
Citizens Mobilize Against Corporate Water Grabs
by VICTORIA COLLIER
On Feb. 5, New Jersey became the latest state to subvert democracy by authorizing the fast-track sale or lease of water utilities without public notice, comment, or approval. The controversial decision highlights the intensifying struggle over who owns, controls, and profits from the most precious – and threatened – resource on Earth.
We tend to associate corrupt water privatization schemes with the developing world, where according to the World Health Organization, nearly 2.6 billion people still lack a latrine and 1.1 billion people have no access to any type of improved drinking source of water. In this crisis environment, the World Bank and IMF have spent decades imposing water privatization as a condition of their exploitative loans, profiting a handful of transnational water corporations.
According to renowned food and water rights advocate Maude Barlow, “The performance of these companies in Europe and the developing world has been well documented: huge profits, higher prices for water, cut-offs to customers who cannot pay, little transparency in their dealings, reduced water quality, bribery, and corruption.”
Water privatization has also followed on the heels of war and natural disaster in devastated regions where massive reconstruction projects are needed. These are the largely unregulated profit-centers of what journalist Naomi Klein coined the “disaster capitalism complex.”
But now, disaster capitalism has come home to the United States. Private corporations are taking advantage of lucrative opportunities created by the intentionally crippled tax base of American states. Decades of neo-liberal policies have bled the public sector to the point of collapse: deregulation, outsourcing, tax cuts for the one percent, and trillions lost annually to war spending, corporate welfare and off-shore tax-havens.
Cash-strapped governments can finally no longer repair crumbling infrastructure or meet future development needs. Offering to “fill the budget gap,” the private sector is grabbing public assets and resources, particularly water, blinding public officials to the consequences of long-term contracts with substantial up-front payments.
The fast-growing “public-private-partnership” or PPP model is a friendly marketing euphemism for privatization. PPPs facilitate the transfer of public utilities, like water, to profit-driven private corporations. This is proving a slippery slope as laws are constantly changing, always further acceding to corporate demands.
In June 2014, water investment advisors Bluefield Research praised the “revised regulatory landscape” and cheered a “major step forward for the market” when President Obama signed the Water Resources Reform and Development Act (WRRDA) into federal law, which among many other provisions seeks to expand private financing for water projects.
Private sector groups like the American Water Works Company (AWWC), Water Environment Federation (WEF), and the Association of Metropolitan Water Agencies (AMWA) began lobbying to further weaken WRRDA’s public protections and to force tax-free Private Activity Bonds (PABs) so private investors can pocket more money at the expense of public coffers.
Meanwhile, investment banks including JP Morgan Chase, Goldman Sachs, Citigroup, the Carlyle Group, Allianz and many others are aggressively buying up the world’s declining fresh water supply and infrastructure in what is being called a “liquid gold rush.”
But water is not a commodity; it is a human right. As climate change, population growth, industry use and pollution threatens the world’s dwindling fresh water supplies, the onslaught of privatization is being countered by a powerful backlash to reclaim that precious resource for the public sphere.
The last 15 years have seen at least 180 cases of water “remunicipalization” in 35 countries, according to the Transnational Institute., and the trend is growing. In France, which had the longest history of water privatization, numerous cities have recently reclaimed their water, including Paris in 2010. From Spain to Buenos Aires, Cochabamba to Kazakhstan, Berlin to Malaysia, water privatization is being aggressively rejected.
Yet, because water privatization is notoriously at odds with democracy, citizens often find they must take to the streets in nonviolent marches and civil disobedience in order to defend their rights and reclaim control of this vital resource.
In Bolivia, a historic public uprising literally drove Bechtel from Cochabamba in 2000. In Ireland, nearly 100,000 people took to the streets in December 2014, to protest the right-wing government’s plans to privatize water services. India and Nigeria are also launching campaigns against dangerous and undemocratic privatization schemes.
In the Unites States, residents of Detroit, Michigan spent the summer of 2014 fighting mass water shut-offs to tens of thousands of low-income, mostly African American residents. More than 3,000 protesters marched and citizens – including the elderly and disabled – engaged in direct action to block the trucks sent to disconnect water without notice. Detroiters will now have to mobilize against the water privatization expected through their new regional authority.
In Portland, Oregon, residents are mobilizing now to oppose the costly and unnecessary water system to be built by CH2M Hill, the notoriously corrupt mega-developer and privatization pioneer.  CH2M Hill has also planned a mass-privatization scheme for California, Oregon, Washington, and British Columbia, called the West Coast Infrastructure Exchange.
Public-Public Partnerships (PUPs) are emerging frameworks for preventing corporate takeovers of natural resources and developing non-profit, public-driven solutions for water infrastructure needs. PUPs are partnerships between “two or more public authorities or organizations based on solidarity, to improve the capacity and effectiveness of one partner in providing public water or sanitation services,” according to the Public Services International Research Unit. Such solidarity partnerships are underway in Japan, the Netherlands, India, Costa Rica, Brazil, and many other countries.
We must continue to organize in the United States around similar, pro-active democratic solutions, to prepare for a future increasingly defined by resource scarcity, and fundamentally threatened by the corporate imperative of profits over people and democracy.
Victoria Collier is the Education Director of the National Election Integrity Coalition, the co-founder of Girasol, a center for sustainable ecology and economy in San Miguel de Allende, Mexico.
46
Bjørn Sandnes
47
Nyheter om den internasjonale vannsaken / Protests mount against water charges in Ireland
« Nyeste innlegg av Trude Tirsdag 16. Desember 2014, kl. 14:48 »
Protests mount against water charges in Ireland
By Jordan Shilton
11 December 2014
Tens of thousands marched in Dublin Wednesday, against the plans of the Fine Gael-Labour Party coalition to introduce water charges.
Missiles were thrown at police on Kildare Street, the site of one of many barriers in the city centre manned by riot police designed to contain a protest involving up to 100,000 people.
The government unveiled plans in early October to introduce user fees for the use of water across the country. It was a measure agreed by Dublin as part of the bailout programme concluded with the troika of the International Monetary Fund (IMF), European Union (EU) and European Central Bank (ECB) in 2010. Although the bailout programme formally came to an end last year, troika representatives still visit Dublin twice annually for oversight missions.
The initial plans proposed to charge families up to €600 annually. The announcement met with broad public hostility. On October 11 and again on November 1, tens of thousands took to the streets in Dublin and other cities to protest. Two weeks later, on November 15, Tanaiste (deputy Prime Minister) Joan Burton was detained for more than two hours by an angry crowd of around 800 as she attended an event in a Dublin suburb.
The political elite responded furiously to the protests, denouncing them as violent and threatening. One backbench Fine Gael MP compared protesters to supporters of the extremist Islamist group Islamic State, before retracting the remark in the face of widespread outrage.
In a bid to placate public hostility, environment minister Alan Kelly presented a new charging plan in mid-November with reduced fees. However, the plan will still see a family paying €260 annually and a single person €160, and these prices will only stay fixed for four years. This plan could ultimately turn out to be unviable if the EU’s statistics agency Eurostat deems that it will not raise enough money to finance Irish Water. As a utility, Irish Water must raise at least 40 percent of its revenue from non-government sources.
Protesters fear the proposal is part of a drive to entirely privatise water provision, which is supplied in Ireland by its 32 local authorities. More fundamentally, the protests have been provoked by the sustained drive to make working people pay for the economic crisis, which began with the virtual collapse of Ireland’s banking system in 2008. 
Since the previous Fianna Fail-led government organised a multi-billion bailout of the country’s bankrupt financial institutions, every major party has backed devastating austerity measures resulting in thousands of job losses in both the public and private sectors, wage drops of 20 percent and more, billions in budget cuts for essential services, and tax increases. While politicians now talk of recovery, the latest figures show that over the past three months alone, average annual earnings are down by €700. 
The discrediting of all of the major political parties is fuelling concerns within the ruling elite over the protests. Fine Gael, Fianna Fail and Labour, the three dominant parties, now command less than 50 percent of public support. The greatest drop is for the current government. Having received 36 percent of the vote in 2011, Fine Gael now enjoys backing from just 22 percent of the electorate, while Labour has tumbled from 19 percent to 8 percent. 
Sinn Fein now obtains around 20 percent of the vote, meaning that around 30 percent give their backing to “independents”—smaller parties or local politicians who usually were former members of the major parties.
The official leadership of the protest movement is doing all it can to divert the opposition back into official channels. Right2Water, a campaign group with branches in almost every part of the country, is led by five trade unions: Unite, the Commercial and Public Services Union, Communications Workers Union, the Plasterers Union of Ireland and Mandate. In a statement on November 22, SIPTU (Services, Industrial, Professional and Technical Union), Ireland’s largest trade union, declared it would join protests but is not formally affiliated to the group.
These are the same trade unions that worked hand-in-glove with successive governments to impose devastating cuts to wages and public services. Two public-sector pay agreements, Croke Park and Haddington Road, have seen the elimination of billions in pay for public-sector workers and the maintenance of a strike ban since 2010. The unions never lifted a finger to organise any genuine opposition to these brutal attacks.
The unions know that mass opposition could quickly escalate beyond their control if it is not confined to applying pressure to Fine Gael and Labour. As a petition circulating by Right2Water states, “We are calling on the Irish government to abolish water charges and respect our human right to water.”
A revealing example of the protest leadership’s orientation was its invitation to a delegation from the Detroit Water Brigade (DWB) to attend a “national people’s assembly” outside parliament following the demonstration yesterday. The DWB worked closely with the Democratic Party and boosted illusions in the ability of the Obama administration to put a stop to the thousands of water shutoffs being implemented in Detroit.
A crucial role in the campaign is being played by the pseudo-left Socialist Party and Socialist Workers Party. Both have made no criticism of the official protest leadership and make vague appeals to “people power.” The perspective of pressurising the government to change course represents a regurgitation of the politics advanced by the same pseudo-left forces in previous popular protests, such as the demonstrations against the household charge and the property tax. The lack of any political perspective to guide the mass public opposition resulted in the government being able to enforce both deeply unpopular measures.
Workers must break from the trade unions and pseudo-left groups and take up a political struggle against the entire ruling establishment. The struggle for a workers government committed to a socialist programme is the only way free access to water and all other essentials for a decent standard of living can be secured.
48
Nyheter om den internasjonale vannsaken / Over 100.000 i Irland demonstrerte for retten til vann
« Nyeste innlegg av Trude Mandag 3. November 2014, kl. 15:58 »
http://steigan.no/2014/11/02/over-100-000-i-irland-demonstrerte-for-retten-til-vann/
Over 100.000 i Irland demonstrerte for retten til vann
av Pål Steigan • 2. november 2014    

Irske skattebetalere har fått betale dyrt for å redde bankene, som på sin side bidro vesentlig til at landet ble så hardt rammet av finanskrisa. Nå krever Troikaen (EU, IMF og Den europeiske sentralbanken) at irene skal betale en ny vannskatt for å drive inn penger. Den har fått irene til å bli rasende. Lørdag 1. november demonstrerte kanskje så mange som 120.000 over hele landet mot vannskatten.

Zehntausende Iren haben am Samstag gegen die Sparpolitik ihrer Regierung protestiert. Auslöser der Demonstrationen, die im ganzen Land stattfanden, war die geplante Einführung von Wassergebühren. Allein im Zentrum der Hauptstadt Dublin versammelten sich 20.000 Menschen. Bisher wurde die Wasserversorgung durch Steuern finanziert. Mit den neuen Gebühren wird ein Durchschnittshaushalt wahrscheinlich zwischen 200 und 400 Euro im Jahr bezahlen müssen.

Irland rutschte im Jahr 2010 in eine tiefe Krise, weil die Regierung marode Banken rettete. Der Inselstaat wurde schließlich selbst von den Euro-Partnern und dem Internationalen Währungsfonds vor der Pleite gerettet. Im vergangenen Jahr konnte die Regierung das Troika-Programm beenden.

Das Programm hat vor allem den Banken genutzt: Diese wurden in Irland mit Milliarden vollständig gerettet. Die Bürger haben nichts von den sogenannten “Hilfsgeldern” gesehen.

Daher entlädt sich nun die Wut der Iren. “Es geht nicht nur um Wasser. Es geht um die vergangenen fünf Jahre”, sagte ein 55-jähriger Schildermaler. Er habe sein Auto abschaffen und seine Lebens- und Krankenversicherung kündigen müssen. In diesem Jahr habe er nachdenken müssen, ob er sich neue Schuhe kaufen könne. “Soweit sind wir gekommen. Das Maß ist voll.” Nun kündigen tausende Iren an, nicht zahlen zu wollen, berichtet die Irish Times.

Irland hatte sich im Rahmen des internationalen Kredit-Programms nämlich verpflichtet, die Wassergebühren einzuführen. Ausnahmen soll es zwar geben. Es gibt aber keine Anzeichen, dass der Plan insgesamt fallengelassen wird. Die Iren hatten härtere Einschnitte jahrelang vergleichsweise gelassen hingenommen. Experten zufolge entlädt sich mit den Protesten gegen die Wassergebühren nun ihre Verärgerung.

49
Vannposten / Vannposten nr. 151 Nye overføringskabler til EU
« Nyeste innlegg av Trude Mandag 3. November 2014, kl. 15:53 »
Europakommisjonen la i oktober frem en melding om det indre energimarkedet: En oppfølging av Tredje energipakke og Energieffektiviseringsdirektivet. Her finner vi markedsliberalistiske honnørord som markedsintegrasjon og kryssing av grenser, konkurranse og velfungerende markeder, kostnadseffektivisering og smartmetere, stabilitet og sikkerhet.

Olje- og energidepartementet har sendt meldingen fra Europakommisjonen på høring med en måneds høringsfrist. Dokumentet er på engelsk og innbyr ikke til folkelig engasjement. Men saken er vel allerede avgjort. Overføringskablene til England og Tyskland, som omtales nedenfor, er nettopp et ledd i EUs politikk for også å knytte Skottland, England og Irland til elektrisitetsnettet i Europa.
 
Nye kraftkabler til EU?

Av Odd Handegård


Statnett fikk for noen uker siden konsesjon til to nye eksportkabler for kraft til EU. Statsråd Lien tror kablene vil gi Norge store inntekter, mens statsråd Sundtoft tror norsk fornybar energi vil erstatte fossil energi i Europa. Men hvordan er realitetene?

Den norske kraftproduksjonen er årlig på ca. 140 TWh, mens vårt kraftoverskudd stort sett har ligget på fra 0 til 20 TWh de siste årene. Alle er naturligvis interessert i at Norge skal kunne selge den krafta vi ikke bruker selv, og forholdene ligger faktisk godt til rette for det: I rekordåret 2012 ble Statnett bokført med en krafteksport på 18 TWh. Bak dette tallet skjuler det seg en bruttoeksport på 22 TWh og en import fra EU på 4 TWh.

Eksisterende kabler har egentlig en enda større kapasitet, og med den nye kabelen til Danmark som kommer i drift i høst, vil den teoretiske eksport- og importkapasiteten bli på ca. 40 TWh. Altså betydelig mer enn ethvert tenkelig framtidig norsk kraftoverskudd, også om de grønne sertifikatene skulle gi 13 nye TWh.

Hva i all verden er da hensikten med ytterligere to nye kabler til Tyskland og England på mer enn 12 TWh hver – slik at overføringskapasiteten blir på minst 65 TWh, altså halvparten av vår kraftproduksjon?

Hensikten er naturligvis at Statnett ønsker å tjene penger på eksporten (”importere rimelig strøm i perioder med store overskudd av kraft fra tyske sol- og vindkraftverk” (Tord Lien)), og underforstått at vi i andre perioder skal selge dyr norsk kraft til EU, altså en variant av diktningen om ”Norge som batteri for Europa”. Men slike økonomiske spekulasjoner er dømt til fiasko:

Norge har egentlig bare et bitte lite kraftoverskudd, og Tyskland er naturligvis interessert i å bruke det meste av sin sol- og vindkraft sjøl (vel 80 TWh i 2013) – bare noen få TWh med slik kraft vil i korte perioder være disponibel for eksport til Norge.

Økt nettavgift og økte strømpriser
Når Statnett likevel tror selskapet vil unngå et dundrende underskudd på kablene, har det sammenheng med at Statnett ikke skal betale anleggsbidrag for kablene, og at selskapet skal finansiere sin andel av investeringene ved å øke nettavgiftene til norske forbrukere. I tillegg tar man som gitt at også strømprisen skal stige (eller ”utjevnes”, som det heter).

Klimaforliket en parodi
Dersom de nye kablene blir strukket (og flere er på tegnebrettet!), vil det norske klimaforliket bli en tilnærmet parodi. Med en eksport/import på minst 65 TWh, må vi importere nesten like mye (mest fossil) energi som vi vil eksportere av rein energi. El-miksen til norske forbrukere vil derfor etter hvert bli tilnærmet den ”europeiske” miksen, og vil bl.a. gjøre norske el-biler nesten like ”brune” som bensinbilene. Det er derfor lite logikk i uttalelsen fra Tine Sundtoft når hun sier at ”norsk fornybar energi kan erstatte fossil energi i Europa”. Uttalelsen betyr dessverre bare at en bitte liten del av EUs fossile energi på omlag 20.000 TWh skal ”erstattes” - ved at 30-35 TWh av denne energien vil bli sendt til Norge.

Men det egentlige problemet i Norge i årene framover vil, etter hvert som arbeidsplassene i oljenæringen innskrenkes, vil være at vi vil trenge vårt kraftoverskudd selv til nye arbeidsplasser, og til produksjon og eksport av nye el-baserte produkter.
50
Vannposten / Vannposten nr. 150 Hva kan vi gjøre for å unngå kommersialisering av drikkev
« Nyeste innlegg av Trude Torsdag 23. Oktober 2014, kl. 14:37 »
HVA KAN VI GJØRE for å unngå kommersialisering av DRIKKEVANNET?


Det spiller liten eller ingen rolle hvilket lovverk vi har, når internasjonale avtaler overkjører nasjonalt lovverk. Så hva kan vi gjøre?



Internasjonale avtaler mot nasjonalt lovverk
Planen fremover var å komme med forslag til endring av lover og forskrifter som legger forholdene til rette for en kommersialisering av drikkevannet i Norge. De siste Vannpostene viser imidlertid i klartekst at det spiller liten eller ingen rolle hvilket lovverk vi har, når internasjonale avtaler overkjører nasjonalt lovverk.

Det som dermed gjenstår av muligheter er å stoppe de internasjonale avtalene og/eller sørge for en organisering av vannverkene som gjør at de kan unnslippe internasjonalt angrep.



Om å endre internasjonale avtaler
Det første, å stoppe eller endre internasjonale avtaler, er vanskelig, men lyktes med MAI-avtalen i 1999 og WTO-forhandlingene i 2003. Nei til EU vil nå forhåpentligvis engasjere grasrota for å få sagt opp EØS-avtalen. Det vil ha en positiv betydning for Norge, som ikke uten videre blir innlemmet i frihandelsavtalen TTIP, som EU forhandler om med USA.
Kanskje kan vi også forhindre at Trade in Services Agreement (TISA) blir stoppet, siden allmennheten i det minste er informert om at forhandlinger foregår…
Erfaringer viser imidlertid at nye avtaler forhandles så snart andre er stoppet, slik TISA har overtatt for GATS innen WTO.

Det siste, å organisere vannverkene slik at de unnslipper kommersialisering, er heller ikke enkelt, men verdt et forsøk.



De ytre utfordringene
Som vi har sett av flere Vannposter, utgjør frihandelsavtalene den største utfordringen for eierskapet og kontrollen med vannforsyningen. Bort imot alle de internasjonale avtaler og organisasjoner Norge er med i, har frihandel på sin agenda. (FN er intet unntak. Heller ikke NATO.) Forhandlingene om en frihandelsavtale (TTIP) mellom EU og USA og tjenesteavtalen (TISA), som har overtatt for GATS-avtalen innen WTO, holdes i tillegg hemmelige. Hadde det ikke vært for WikiLeaks ville vi ikke en gang visst at de foregikk! USA forlanger også at resultatet skal være hemmelig i fem år etter at avtalene er inngått!


Frihandelsavtalene gjør det lettere for transnasjonale selskaper å overta kontrollen over jord, mat og vann.



Kommunereformen
Det bør heller ikke underslås at kommunereformen, som vil føre til færre og større kommuner, vil gjøre det mer interessant for de transnasjonale selskapene å overta vannforsyningen.
«Jeg tror dette egentlig handler om å skape større og mer interessante markeder for private selskaper som kan overta driften av de kommunale tjenestene», uttaler Hugo Bjørnstad (Ap) i Vågan kommunestyre til Klassekampen. Ap, SV, Sp og Rødt har sørget for flertall mot utredning av kommunesammenslåing. Vågan er nabokommunen til Vestvågøy.

I Vestvågøy har de laget en hovedplan for vannforsyningen som går ut på å overta 15 «private» vannverk, for siden å konkurranseutsette dem.

Aremark kommune fattet i sommer et vedtak om helst å fortsette som egen kommune.

Fylkesmennene, som er regjeringens forlengede arm, har fått i oppdrag å sørge for at alle kommuner gjennomfører lokale prosesser knyttet til reformen. Men det er uenighet om dette innebærer et krav til utredning. En avstemning i kommunestyret bør vel anses som en «lokal prosess», ellers blir det lite igjen av frivillighet og lokalt selvstyre…



Indre utfordringer
De indre utfordringene vi må overvinne er apati og frustrasjon – eller troen på at så ille er det ikke. Optimistene er dem som tror at noe skjer, fordi det finnes organisasjoner som Vannbevegelsen.



Vannbevegelsens virksomhet er ikke nok
Vannbevegelsen har gjennom 11 år informert om nasjonale og internasjonale tiltak som vil gjøre vannforsyningen til en inntektskilde for private selskaper og/eller kommuner og eventuelt for staten, slik det er tilfellet med strømforsyningen.


Vi har også oppfordret til aktivitet.

•   Vi har oppfordret folk til å registrere samvirker og arbeide lokalt for å få såkalt kommunal vannforsyning omorganisert til samvirker eiet av abonnentene. Det har vært et par spredte forsøk. Og dett var dett, som Marve Fleksnes ville uttrykt det.
•   Grunnlovsforslaget vårt har samlet to tusen to hundre underskrifter. Det er latterlig lite.
•   Ikke en eneste politiker tar tak i utfordringene. Snarere er det motsatt.
•   Journalister som tar for seg problemstillingene mister jobben, andre blir stoppet av redaktøren.
•   De mest positive resultater vi kan tilskrive Vannbevegelsens virksomhet er den oppmerksomhet de eksisterende samvirkene har gitt egne vannverk, og arbeidet som er nedlagt for å bevare dem som samvirker.


Vannbevegelsen kan fortsette å informere i 11 nye år om stadige forverringer av lovverk m.m. Flere vil kanskje bli bevisst hva som skjer. Men det blir ikke automatisk bedre og mer vann av det.


Registrer samvirker!

Vi oppfordrer deg til å

•   Registrere et samvirke i Brønnøysundregisteret som omfatter det området ditt lokale vannverk dekker.
•   Det må ha et styre og vedtekter. (Forslag til vedtekter fås fra Vannbevegelsen.)
•   Begynn med å vekke interesse blant venner og bekjente.
•   Skriv leserinnlegg i lokalavisen. (Stoff og fakta finner du på Vannbevegelsens hjemmeside)
•   Forsøk å få kontakt med lokalpolitikere.
•   Saml underskrifter til et borgerinitiativ for å få kommunestyret til å behandle spørsmålet om omorganisering
        av vannverket til samvirke.
•   Stem et annet parti – f.eks. et du har dannet selv. La det f.eks. være en liste for omorganisering av
        vannverket.



Hensikten  
Hensikten med å registrere et samvirke er i beste fall å få omorganisert det lokale vannverket til et samvirke eiet av de som til enhver tid er abonnenter.


Det lyktes i Frp-kommunen Austevoll, der både kraftverket og vannverket er omorganisert til samvirke.



Alternativet
Lykkes ikke denne prosessen, er alternativet at samvirket blir med i anbudsrunden når vannforsyningen skal konkurranseutsettes.



Man går frem på denne måten:

Alle samvirkeforetak skal registreres i Foretaksregisteret. Registreringsgebyret er på 5 666 kroner, hvis du melder selskapet inn elektronisk via www.altinn.no. Hvis du melder selskapet på papirskjemaet er gebyret på
6 797 kroner.

Samvirkeforetak har betinget revisorplikt. Revisjonsplikten forutsetter at det foreligger regnskapsplikt. Samvirkeforetak er regnskapspliktige når de har mer enn to millioner i salgsinntekter i året, jf. regnskapsloven § 1-2. Foretaket trenger ikke å ha registrert en regnskapsfører.

Det beste er om man greier å samle så pass mange mennesker rundt samvirket at registreringen ikke blir en økonomisk byrde.
Så lenge samvirket ikke har noen virksomhet, trenger man hverken regnskapsfører eller revisor.



VANNBEVEGELSEN vil vurdere å gi økonomisk støtte til samvirkeregistreringer.





Du støtter arbeidet vårt ved å melde deg inn i Vannbevegelsen.
Medlemskontingenten betales til konto 1254.05.18244.

kr.    250 for vanlig medlemskap, gratis for familiemedlemmer
kr.    100 for studenter og andre med dårlig råd
kr. 1.500 for organisasjoner og bedrifter

Husk å oppgi e-postadresse! Vi har ikke økonomi til å sende informasjon i posten.





: « 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 »