Vannbevegelsen.no

Folkebevegelsen for bevaring av vann som felleseie

Nyeste innlegg

: « 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 »
41
Nyheter om den internasjonale vannsaken / Protests mount against water charges in Ireland
« Nyeste innlegg av Trude Tirsdag 16. Desember 2014, kl. 14:48 »
Protests mount against water charges in Ireland
By Jordan Shilton
11 December 2014
Tens of thousands marched in Dublin Wednesday, against the plans of the Fine Gael-Labour Party coalition to introduce water charges.
Missiles were thrown at police on Kildare Street, the site of one of many barriers in the city centre manned by riot police designed to contain a protest involving up to 100,000 people.
The government unveiled plans in early October to introduce user fees for the use of water across the country. It was a measure agreed by Dublin as part of the bailout programme concluded with the troika of the International Monetary Fund (IMF), European Union (EU) and European Central Bank (ECB) in 2010. Although the bailout programme formally came to an end last year, troika representatives still visit Dublin twice annually for oversight missions.
The initial plans proposed to charge families up to €600 annually. The announcement met with broad public hostility. On October 11 and again on November 1, tens of thousands took to the streets in Dublin and other cities to protest. Two weeks later, on November 15, Tanaiste (deputy Prime Minister) Joan Burton was detained for more than two hours by an angry crowd of around 800 as she attended an event in a Dublin suburb.
The political elite responded furiously to the protests, denouncing them as violent and threatening. One backbench Fine Gael MP compared protesters to supporters of the extremist Islamist group Islamic State, before retracting the remark in the face of widespread outrage.
In a bid to placate public hostility, environment minister Alan Kelly presented a new charging plan in mid-November with reduced fees. However, the plan will still see a family paying €260 annually and a single person €160, and these prices will only stay fixed for four years. This plan could ultimately turn out to be unviable if the EU’s statistics agency Eurostat deems that it will not raise enough money to finance Irish Water. As a utility, Irish Water must raise at least 40 percent of its revenue from non-government sources.
Protesters fear the proposal is part of a drive to entirely privatise water provision, which is supplied in Ireland by its 32 local authorities. More fundamentally, the protests have been provoked by the sustained drive to make working people pay for the economic crisis, which began with the virtual collapse of Ireland’s banking system in 2008. 
Since the previous Fianna Fail-led government organised a multi-billion bailout of the country’s bankrupt financial institutions, every major party has backed devastating austerity measures resulting in thousands of job losses in both the public and private sectors, wage drops of 20 percent and more, billions in budget cuts for essential services, and tax increases. While politicians now talk of recovery, the latest figures show that over the past three months alone, average annual earnings are down by €700. 
The discrediting of all of the major political parties is fuelling concerns within the ruling elite over the protests. Fine Gael, Fianna Fail and Labour, the three dominant parties, now command less than 50 percent of public support. The greatest drop is for the current government. Having received 36 percent of the vote in 2011, Fine Gael now enjoys backing from just 22 percent of the electorate, while Labour has tumbled from 19 percent to 8 percent. 
Sinn Fein now obtains around 20 percent of the vote, meaning that around 30 percent give their backing to “independents”—smaller parties or local politicians who usually were former members of the major parties.
The official leadership of the protest movement is doing all it can to divert the opposition back into official channels. Right2Water, a campaign group with branches in almost every part of the country, is led by five trade unions: Unite, the Commercial and Public Services Union, Communications Workers Union, the Plasterers Union of Ireland and Mandate. In a statement on November 22, SIPTU (Services, Industrial, Professional and Technical Union), Ireland’s largest trade union, declared it would join protests but is not formally affiliated to the group.
These are the same trade unions that worked hand-in-glove with successive governments to impose devastating cuts to wages and public services. Two public-sector pay agreements, Croke Park and Haddington Road, have seen the elimination of billions in pay for public-sector workers and the maintenance of a strike ban since 2010. The unions never lifted a finger to organise any genuine opposition to these brutal attacks.
The unions know that mass opposition could quickly escalate beyond their control if it is not confined to applying pressure to Fine Gael and Labour. As a petition circulating by Right2Water states, “We are calling on the Irish government to abolish water charges and respect our human right to water.”
A revealing example of the protest leadership’s orientation was its invitation to a delegation from the Detroit Water Brigade (DWB) to attend a “national people’s assembly” outside parliament following the demonstration yesterday. The DWB worked closely with the Democratic Party and boosted illusions in the ability of the Obama administration to put a stop to the thousands of water shutoffs being implemented in Detroit.
A crucial role in the campaign is being played by the pseudo-left Socialist Party and Socialist Workers Party. Both have made no criticism of the official protest leadership and make vague appeals to “people power.” The perspective of pressurising the government to change course represents a regurgitation of the politics advanced by the same pseudo-left forces in previous popular protests, such as the demonstrations against the household charge and the property tax. The lack of any political perspective to guide the mass public opposition resulted in the government being able to enforce both deeply unpopular measures.
Workers must break from the trade unions and pseudo-left groups and take up a political struggle against the entire ruling establishment. The struggle for a workers government committed to a socialist programme is the only way free access to water and all other essentials for a decent standard of living can be secured.
42
Nyheter om den internasjonale vannsaken / Over 100.000 i Irland demonstrerte for retten til vann
« Nyeste innlegg av Trude Mandag 3. November 2014, kl. 15:58 »
http://steigan.no/2014/11/02/over-100-000-i-irland-demonstrerte-for-retten-til-vann/
Over 100.000 i Irland demonstrerte for retten til vann
av PÃ¥l Steigan • 2. november 2014    

Irske skattebetalere har fått betale dyrt for å redde bankene, som på sin side bidro vesentlig til at landet ble så hardt rammet av finanskrisa. Nå krever Troikaen (EU, IMF og Den europeiske sentralbanken) at irene skal betale en ny vannskatt for å drive inn penger. Den har fått irene til å bli rasende. Lørdag 1. november demonstrerte kanskje så mange som 120.000 over hele landet mot vannskatten.

Zehntausende Iren haben am Samstag gegen die Sparpolitik ihrer Regierung protestiert. Auslöser der Demonstrationen, die im ganzen Land stattfanden, war die geplante Einführung von Wassergebühren. Allein im Zentrum der Hauptstadt Dublin versammelten sich 20.000 Menschen. Bisher wurde die Wasserversorgung durch Steuern finanziert. Mit den neuen Gebühren wird ein Durchschnittshaushalt wahrscheinlich zwischen 200 und 400 Euro im Jahr bezahlen müssen.

Irland rutschte im Jahr 2010 in eine tiefe Krise, weil die Regierung marode Banken rettete. Der Inselstaat wurde schließlich selbst von den Euro-Partnern und dem Internationalen Währungsfonds vor der Pleite gerettet. Im vergangenen Jahr konnte die Regierung das Troika-Programm beenden.

Das Programm hat vor allem den Banken genutzt: Diese wurden in Irland mit Milliarden vollständig gerettet. Die Bürger haben nichts von den sogenannten “Hilfsgeldern” gesehen.

Daher entlädt sich nun die Wut der Iren. “Es geht nicht nur um Wasser. Es geht um die vergangenen fünf Jahre”, sagte ein 55-jähriger Schildermaler. Er habe sein Auto abschaffen und seine Lebens- und Krankenversicherung kündigen müssen. In diesem Jahr habe er nachdenken müssen, ob er sich neue Schuhe kaufen könne. “Soweit sind wir gekommen. Das Maß ist voll.” Nun kündigen tausende Iren an, nicht zahlen zu wollen, berichtet die Irish Times.

Irland hatte sich im Rahmen des internationalen Kredit-Programms nämlich verpflichtet, die Wassergebühren einzuführen. Ausnahmen soll es zwar geben. Es gibt aber keine Anzeichen, dass der Plan insgesamt fallengelassen wird. Die Iren hatten härtere Einschnitte jahrelang vergleichsweise gelassen hingenommen. Experten zufolge entlädt sich mit den Protesten gegen die Wassergebühren nun ihre Verärgerung.

43
Vannposten / Vannposten nr. 151 Nye overføringskabler til EU
« Nyeste innlegg av Trude Mandag 3. November 2014, kl. 15:53 »
Europakommisjonen la i oktober frem en melding om det indre energimarkedet: En oppfølging av Tredje energipakke og Energieffektiviseringsdirektivet. Her finner vi markedsliberalistiske honnørord som markedsintegrasjon og kryssing av grenser, konkurranse og velfungerende markeder, kostnadseffektivisering og smartmetere, stabilitet og sikkerhet.

Olje- og energidepartementet har sendt meldingen fra Europakommisjonen på høring med en måneds høringsfrist. Dokumentet er på engelsk og innbyr ikke til folkelig engasjement. Men saken er vel allerede avgjort. Overføringskablene til England og Tyskland, som omtales nedenfor, er nettopp et ledd i EUs politikk for også å knytte Skottland, England og Irland til elektrisitetsnettet i Europa.
 
Nye kraftkabler til EU?

Av Odd Handegård


Statnett fikk for noen uker siden konsesjon til to nye eksportkabler for kraft til EU. Statsråd Lien tror kablene vil gi Norge store inntekter, mens statsråd Sundtoft tror norsk fornybar energi vil erstatte fossil energi i Europa. Men hvordan er realitetene?

Den norske kraftproduksjonen er årlig på ca. 140 TWh, mens vårt kraftoverskudd stort sett har ligget på fra 0 til 20 TWh de siste årene. Alle er naturligvis interessert i at Norge skal kunne selge den krafta vi ikke bruker selv, og forholdene ligger faktisk godt til rette for det: I rekordåret 2012 ble Statnett bokført med en krafteksport på 18 TWh. Bak dette tallet skjuler det seg en bruttoeksport på 22 TWh og en import fra EU på 4 TWh.

Eksisterende kabler har egentlig en enda større kapasitet, og med den nye kabelen til Danmark som kommer i drift i høst, vil den teoretiske eksport- og importkapasiteten bli på ca. 40 TWh. Altså betydelig mer enn ethvert tenkelig framtidig norsk kraftoverskudd, også om de grønne sertifikatene skulle gi 13 nye TWh.

Hva i all verden er da hensikten med ytterligere to nye kabler til Tyskland og England på mer enn 12 TWh hver – slik at overføringskapasiteten blir på minst 65 TWh, altså halvparten av vår kraftproduksjon?

Hensikten er naturligvis at Statnett ønsker å tjene penger på eksporten (”importere rimelig strøm i perioder med store overskudd av kraft fra tyske sol- og vindkraftverk” (Tord Lien)), og underforstått at vi i andre perioder skal selge dyr norsk kraft til EU, altså en variant av diktningen om ”Norge som batteri for Europa”. Men slike økonomiske spekulasjoner er dømt til fiasko:

Norge har egentlig bare et bitte lite kraftoverskudd, og Tyskland er naturligvis interessert i å bruke det meste av sin sol- og vindkraft sjøl (vel 80 TWh i 2013) – bare noen få TWh med slik kraft vil i korte perioder være disponibel for eksport til Norge.

Økt nettavgift og økte strømpriser
Når Statnett likevel tror selskapet vil unngå et dundrende underskudd på kablene, har det sammenheng med at Statnett ikke skal betale anleggsbidrag for kablene, og at selskapet skal finansiere sin andel av investeringene ved å øke nettavgiftene til norske forbrukere. I tillegg tar man som gitt at også strømprisen skal stige (eller ”utjevnes”, som det heter).

Klimaforliket en parodi
Dersom de nye kablene blir strukket (og flere er på tegnebrettet!), vil det norske klimaforliket bli en tilnærmet parodi. Med en eksport/import på minst 65 TWh, må vi importere nesten like mye (mest fossil) energi som vi vil eksportere av rein energi. El-miksen til norske forbrukere vil derfor etter hvert bli tilnærmet den ”europeiske” miksen, og vil bl.a. gjøre norske el-biler nesten like ”brune” som bensinbilene. Det er derfor lite logikk i uttalelsen fra Tine Sundtoft når hun sier at ”norsk fornybar energi kan erstatte fossil energi i Europa”. Uttalelsen betyr dessverre bare at en bitte liten del av EUs fossile energi på omlag 20.000 TWh skal ”erstattes” - ved at 30-35 TWh av denne energien vil bli sendt til Norge.

Men det egentlige problemet i Norge i årene framover vil, etter hvert som arbeidsplassene i oljenæringen innskrenkes, vil være at vi vil trenge vårt kraftoverskudd selv til nye arbeidsplasser, og til produksjon og eksport av nye el-baserte produkter.
44
Vannposten / Vannposten nr. 150 Hva kan vi gjøre for å unngå kommersialisering av drikkev
« Nyeste innlegg av Trude Torsdag 23. Oktober 2014, kl. 14:37 »
HVA KAN VI GJØRE for å unngå kommersialisering av DRIKKEVANNET?


Det spiller liten eller ingen rolle hvilket lovverk vi har, når internasjonale avtaler overkjører nasjonalt lovverk. Så hva kan vi gjøre?



Internasjonale avtaler mot nasjonalt lovverk
Planen fremover var å komme med forslag til endring av lover og forskrifter som legger forholdene til rette for en kommersialisering av drikkevannet i Norge. De siste Vannpostene viser imidlertid i klartekst at det spiller liten eller ingen rolle hvilket lovverk vi har, når internasjonale avtaler overkjører nasjonalt lovverk.

Det som dermed gjenstår av muligheter er å stoppe de internasjonale avtalene og/eller sørge for en organisering av vannverkene som gjør at de kan unnslippe internasjonalt angrep.



Om å endre internasjonale avtaler
Det første, å stoppe eller endre internasjonale avtaler, er vanskelig, men lyktes med MAI-avtalen i 1999 og WTO-forhandlingene i 2003. Nei til EU vil nå forhåpentligvis engasjere grasrota for å få sagt opp EØS-avtalen. Det vil ha en positiv betydning for Norge, som ikke uten videre blir innlemmet i frihandelsavtalen TTIP, som EU forhandler om med USA.
Kanskje kan vi også forhindre at Trade in Services Agreement (TISA) blir stoppet, siden allmennheten i det minste er informert om at forhandlinger foregår…
Erfaringer viser imidlertid at nye avtaler forhandles så snart andre er stoppet, slik TISA har overtatt for GATS innen WTO.

Det siste, å organisere vannverkene slik at de unnslipper kommersialisering, er heller ikke enkelt, men verdt et forsøk.



De ytre utfordringene
Som vi har sett av flere Vannposter, utgjør frihandelsavtalene den største utfordringen for eierskapet og kontrollen med vannforsyningen. Bort imot alle de internasjonale avtaler og organisasjoner Norge er med i, har frihandel på sin agenda. (FN er intet unntak. Heller ikke NATO.) Forhandlingene om en frihandelsavtale (TTIP) mellom EU og USA og tjenesteavtalen (TISA), som har overtatt for GATS-avtalen innen WTO, holdes i tillegg hemmelige. Hadde det ikke vært for WikiLeaks ville vi ikke en gang visst at de foregikk! USA forlanger også at resultatet skal være hemmelig i fem år etter at avtalene er inngått!


Frihandelsavtalene gjør det lettere for transnasjonale selskaper å overta kontrollen over jord, mat og vann.



Kommunereformen
Det bør heller ikke underslås at kommunereformen, som vil føre til færre og større kommuner, vil gjøre det mer interessant for de transnasjonale selskapene å overta vannforsyningen.
«Jeg tror dette egentlig handler om å skape større og mer interessante markeder for private selskaper som kan overta driften av de kommunale tjenestene», uttaler Hugo Bjørnstad (Ap) i Vågan kommunestyre til Klassekampen. Ap, SV, Sp og Rødt har sørget for flertall mot utredning av kommunesammenslåing. Vågan er nabokommunen til Vestvågøy.

I Vestvågøy har de laget en hovedplan for vannforsyningen som går ut på å overta 15 «private» vannverk, for siden å konkurranseutsette dem.

Aremark kommune fattet i sommer et vedtak om helst å fortsette som egen kommune.

Fylkesmennene, som er regjeringens forlengede arm, har fått i oppdrag å sørge for at alle kommuner gjennomfører lokale prosesser knyttet til reformen. Men det er uenighet om dette innebærer et krav til utredning. En avstemning i kommunestyret bør vel anses som en «lokal prosess», ellers blir det lite igjen av frivillighet og lokalt selvstyre…



Indre utfordringer
De indre utfordringene vi må overvinne er apati og frustrasjon – eller troen på at så ille er det ikke. Optimistene er dem som tror at noe skjer, fordi det finnes organisasjoner som Vannbevegelsen.



Vannbevegelsens virksomhet er ikke nok
Vannbevegelsen har gjennom 11 år informert om nasjonale og internasjonale tiltak som vil gjøre vannforsyningen til en inntektskilde for private selskaper og/eller kommuner og eventuelt for staten, slik det er tilfellet med strømforsyningen.


Vi har også oppfordret til aktivitet.

•   Vi har oppfordret folk til Ã¥ registrere samvirker og arbeide lokalt for Ã¥ fÃ¥ sÃ¥kalt kommunal vannforsyning omorganisert til samvirker eiet av abonnentene. Det har vært et par spredte forsøk. Og dett var dett, som Marve Fleksnes ville uttrykt det.
•   Grunnlovsforslaget vÃ¥rt har samlet to tusen to hundre underskrifter. Det er latterlig lite.
•   Ikke en eneste politiker tar tak i utfordringene. Snarere er det motsatt.
•   Journalister som tar for seg problemstillingene mister jobben, andre blir stoppet av redaktøren.
•   De mest positive resultater vi kan tilskrive Vannbevegelsens virksomhet er den oppmerksomhet de eksisterende samvirkene har gitt egne vannverk, og arbeidet som er nedlagt for Ã¥ bevare dem som samvirker.


Vannbevegelsen kan fortsette å informere i 11 nye år om stadige forverringer av lovverk m.m. Flere vil kanskje bli bevisst hva som skjer. Men det blir ikke automatisk bedre og mer vann av det.


Registrer samvirker!

Vi oppfordrer deg til å

•   Registrere et samvirke i Brønnøysundregisteret som omfatter det omrÃ¥det ditt lokale vannverk dekker.
•   Det mÃ¥ ha et styre og vedtekter. (Forslag til vedtekter fÃ¥s fra Vannbevegelsen.)
•   Begynn med Ã¥ vekke interesse blant venner og bekjente.
•   Skriv leserinnlegg i lokalavisen. (Stoff og fakta finner du pÃ¥ Vannbevegelsens hjemmeside)
•   Forsøk Ã¥ fÃ¥ kontakt med lokalpolitikere.
•   Saml underskrifter til et borgerinitiativ for Ã¥ fÃ¥ kommunestyret til Ã¥ behandle spørsmÃ¥let om omorganisering
        av vannverket til samvirke.
•   Stem et annet parti – f.eks. et du har dannet selv. La det f.eks. være en liste for omorganisering av
        vannverket.



Hensikten  
Hensikten med å registrere et samvirke er i beste fall å få omorganisert det lokale vannverket til et samvirke eiet av de som til enhver tid er abonnenter.


Det lyktes i Frp-kommunen Austevoll, der både kraftverket og vannverket er omorganisert til samvirke.



Alternativet
Lykkes ikke denne prosessen, er alternativet at samvirket blir med i anbudsrunden når vannforsyningen skal konkurranseutsettes.



Man går frem på denne måten:

Alle samvirkeforetak skal registreres i Foretaksregisteret. Registreringsgebyret er på 5 666 kroner, hvis du melder selskapet inn elektronisk via www.altinn.no. Hvis du melder selskapet på papirskjemaet er gebyret på
6 797 kroner.

Samvirkeforetak har betinget revisorplikt. Revisjonsplikten forutsetter at det foreligger regnskapsplikt. Samvirkeforetak er regnskapspliktige når de har mer enn to millioner i salgsinntekter i året, jf. regnskapsloven § 1-2. Foretaket trenger ikke å ha registrert en regnskapsfører.

Det beste er om man greier å samle så pass mange mennesker rundt samvirket at registreringen ikke blir en økonomisk byrde.
Så lenge samvirket ikke har noen virksomhet, trenger man hverken regnskapsfører eller revisor.



VANNBEVEGELSEN vil vurdere å gi økonomisk støtte til samvirkeregistreringer.





Du støtter arbeidet vårt ved å melde deg inn i Vannbevegelsen.
Medlemskontingenten betales til konto 1254.05.18244.

kr.    250 for vanlig medlemskap, gratis for familiemedlemmer
kr.    100 for studenter og andre med dÃ¥rlig rÃ¥d
kr. 1.500 for organisasjoner og bedrifter

Husk å oppgi e-postadresse! Vi har ikke økonomi til å sende informasjon i posten.





45
Andre nyheter av interesse / Valgforbund mot EØS-avtalen 2017
« Nyeste innlegg av Trude Torsdag 23. Oktober 2014, kl. 14:19 »
Artikkelen er et bearbeidet utdrag fra en tale på Østfold Nei til EUs feiring av tyveårsjubileet for folkeavstemningen i -94 på Fredriksten, Halden, 18.oktober.

Det tredje slaget:
VALGFORBUNDET
mot EØS og målstyringsvanviddet.
Av Johan Nygaard

Ã… danne et valgforbund mot EØS – og for en kunnskapsbasert, økologisk ansvarlig og sosialt rettferdig  politikk – strider mot tilvente strategiske forestillinger.  Men en realistisk vurdering av den politiske situasjonen forteller oss at et slikt valgforbund ikke er til Ã¥ komme forbi hvis vi mener alvor i kampen mot EØS og mÃ¥lstyringsvanviddet.

Folkets seier over de økonomiske, byrÃ¥kratiske og politiske elitene i 1972 og -94 vil bli stÃ¥ende i historien som to euforiske øyeblikk fylt av hÃ¥p som styrker oss i  troen pÃ¥ folk og den sunne folkelige fornuften. Dette hÃ¥pet og denne troen lever fremdeles blant oss og fÃ¥r næring fra disse historiske øyeblikkene. Det er troen pÃ¥ folk og den sunne fornuften  – og hÃ¥pet om en global, økologisk ansvarlig og sosialt rettferdig opplysningskultur – som skal feires ved tyveÃ¥rsjubileet 28.november 2014.

Kampen mot  EU og EØS bygger pÃ¥ solide kunnskaper,  redelig og etterrettelig argumentasjon, og tilsvarende respekt for vÃ¥re motstandere – selv om respekten ikke alltid blir gjengjeldt. Og med denne kunnskapen og slike sunne holdninger gir vi næring til samtalene mellom folk. For det er nÃ¥r folk snakker sammen  ansikt til ansikt at forandringen skjer. Dette er vÃ¥r arena.  Dette var nøkkelen til folkets seier over de økonomiske, byrÃ¥kratiske og politiske elitene i 1994.

Folkebevegelsen i 1972 var det selvfølgelige forbildet for Nei til EU. Men situasjonen var likevel annerledes i -94. Alliansene måtte bygges mer robuste, arbeidet med kunnskapsutvikling måtte være mer omfattende, grundig og systematisk. Arbeidet på grasrota måtte organiseres bedre, og kommunikasjonen, både internt i organisasjonen og ut til folk, måtte bli mer effektiv.

Men vel sÃ¥ viktig for samholdet var det at vi definerte de bærebjelkene i det norske samfunnet  som vi stÃ¥r sammen om, og som vi forsvarte i kampen mot EU-medlemskap. I dag ser vi hvordan EØS-prosessen og mÃ¥lstyringsvanviddet  systematisk undergraver nettopp de bærebjelkene i det norske samfunnet som vi forsvarte i -94. NÃ¥r vi i dag skal forsvare folket og folkestyrets seire i de to folkeavstemningene om EU-medlemskap,  innebærer det at vi mÃ¥ mobilisere en tilsvarende bred, folkelig, tverrfaglig og tverrpolitisk allianse til kamp mot  EØS og mÃ¥lstyringsvanviddet.  NÃ¥ mÃ¥ vi ruste oss til dette tredje slaget.

Men kampen for Ã¥ befri oss fra den krenkende og nedverdigende EØS-avtalens autonome forbannelser blir nødvendigvis et helt annerledes politisk spill enn kampanjene mot medlemskap i EU i 1972 og -94. Kampanjene mot EU-medlemskap var  sÃ¥kalte engangsspill.  I dag er EØS-avtalen den grunnleggende betingelsen for den daglige politikkutformingen i Norge, og har sÃ¥ledes blitt rammeverket for de normale, gjentatte og stabile politiske spillene med et relativt sett lavere konkfliktnivÃ¥ enn engangsspillene i 1972 og -94. Kampen mot EØS og mÃ¥lstyringsvanviddet  mÃ¥ vinnes i de normale, gjentatte og relativt stabile politiske spillene.

EØS-avtalen og den suksessive suverenitetsavståelsen i EØS-prosessen er ikke korrekt hjemlet i Grunnloven. Slik EØS-avtalen feilaktig er hjemlet i Grunnloven, ble den vedtatt med to tvilende stemmers tilstrekkelig overvekt i Stortinget. Disse to fortvilte stemmene gråt i stortingsrestauranten fordi Kjell Magne Bondevik hadde brukt ukristelige metoder for å tvinge dem til å stemme mot sin egen intuisjon og sunne fornuft. Stortingen vedtok EØS-avtalen på falske forutsetninger, uten at at de grunnlovsendringer som avtalen i virkeligheten innebærer ble lagt fram for folket forut for et stortingsvalg – og i en situasjon hvor det i følge meningsmålingene var et klart flertall i folket mot avtalen. I det påfølgende stortingsvalget ble da også mandatfordelingen slik at det ikke ville ha blitt tilstrekkelig flertall for EØS-avtalen.

Historien har bekreftet hvordan EØS-tilhengerne førte folket, fagbevegelsen og nasjonalforsamlingen bak lyset, slik EØS-motstanderne hele veien har hevdet. I dag innebærer kampen mot EØS nødvendigvis Ã¥  konfrontere de EØS-tilhengerne som var alliansepartnere i kampen mot fullt EU-medlemskap. Dette strider mot tilvente strategiske forestillinger, men er ikke til Ã¥ komme forbi. Betingelsene for alliansebygging er altsÃ¥ dramatisk endret siden 1994.

 Det er ogsÃ¥ Stortinget som mÃ¥ si opp EØS-avtalen. Det kan Stortinget gjøre med simpelt flertall. Vi kan trygt regne med at mer opplysning og mer debatt vil gi et flertall mot EØS i folket.  NÃ¥r vi med stor ydmykhet kan forutse dette, er det blant annet fordi arbeidslivspolitikken, og samtlige av de store  strukturreformene som tilpasser Norge til EUs indre marked, har mislykkes  pÃ¥ sine egne premisser, og blir stadig mer upopulære blant folket, fagfolkene og i fagbevegelsen. Dette kan bare bli verre. Over hele linjen vokser  fagfolkenes og fagbevegelsens motstand mot virkningene av EØS-prosessen.

Lærerstreiken ved tariffoppgjøret, og det  faglig og etisk begrunnede opprøret mot mÃ¥lstyringen og markedsorienteringen av helsesektoren og velferdsstaten, representerer en vekkelsesbølge som bare kan vokse i styrke og omfang. Denne vekkelsen drives ikke frem av karismatiske ledere, men av tusenvis av samvittighetsfulle fagfolks oppriktige vitnesbyrd. Den mÃ¥l- og resultatstyrte  tilpasningen til EUs indre marked oppleves som en mangel pÃ¥ respekt for arbeidets verdi, som krenker medarbeidernes faglige integritet, og som underminerer de humanistiske, demokratiske og faglige idealene som motiverer medarbeiderne i skolen og i velferdsstaten. Den som en gang har stÃ¥tt frem mot dette uvesenet vil aldri bøye av – for det er umistelige humanistiske, demokratiske og faglige verdier som stÃ¥r pÃ¥ spill. Dette er verdier vi har et sterkt personlig forhold til. Derfor blir det Ã¥ stille opp i kampen mot EØS personlig nødvendig for oss.

Det rødgrønne samarbeidet forutsatte at EØS-motstanderne i Senterpartiet og SV forpliktet seg til Ã¥ regjere pÃ¥ grunnlag av EØS-avtalen. Som administratorer av EØS-prosessen bidro Senterpartiet og SV til Ã¥ tilsløre EU-tilpasningen for folket. Dette har kostet Senterpartiet og SV troverdigheten. Uten et troverdig oppgjør med sin egen  medvirkning til den mÃ¥lstyrte EØS-tilpasningen i det rødgrønne samarbeidet, kan disse demoraliserte smÃ¥partiene ikke gjøre seg hÃ¥p om Ã¥ mobilisere sitt tradisjonelle velgerpotensial. PÃ¥ meningsmÃ¥lingene ligger EU-motstanden stabilt mellom 70 og 80 prosent, og motstanden mot EØS altsÃ¥ mellom 35 og 50 prosent. PÃ¥ Stortinget har derimot EU-tilhengerne et overveldende flertall. Senterpartiet og SV, med  tilsammen 14 mandater, har forspilt sin troverdighet som representanter for den store EØS-motstanden i folket. Dette misforholdet mellom holdningene i folket og representasjonen i nasjonalforsamlingen er helt unormalt.

Dette er kritisk for folkestyret. NÃ¥r krisen i EU etterhvert slÃ¥r inn i Norge for alvor, vil EØS-tilhengerne – akkurat som elitene i EU – være forpliktet til Ã¥ svare med mer av den rettsliggjorte politikken som er Ã¥rsak til krisen. Dette er det eneste medløperne i den stadig mer isolerte politikerboblen har pugget og kan noe om. De er rett og slett ikke i stand til Ã¥ realitetsorientere seg og avsverge sine mislykkede ideologiske forestillinger. Det er selvfølgelig grotesk – de  destruktive økonomiske og sosiale virkningene, og de enorme menneskelige lidelsene dette forÃ¥rsaker, tatt i betraktning – men representerer ikke noe nytt i historien. Derfor trenger vi nÃ¥ et nytt valgforbund som plattform for Ã¥ fremføre en intelligent, erfaringsbasert og kunnskapsbasert kritikk, og en tilsvarende fornuftig og troverdig alternativ politikk.

Det har vært tilnærmet umulig for Nei til EU Ã¥ gÃ¥ offensivt ut med en kritikk av det rødgrønne prosjektet som de viktigste alliansepartnere i kampen mot EU-medlemskap gikk inn for. Dette har skapt interne spenninger i organisasjonen. Etter valgnederlaget forholder dette seg annerledes. I dagens situasjon er det pÃ¥ sin plass at Nei til EU gÃ¥r offensivt ut mot alliansepartnernes  virkelighetsfjerne tolkninger av  valgnederlaget. Historien har nÃ¥ demonstrert hvorfor et rødgrønt regjeringssamarbeid mÃ¥ bannlyses. SÃ¥ lenge EØS-avtalen bestÃ¥r, kan EØS-motstanderne bare bevare sin integritet og pÃ¥virkningskraft ved Ã¥ støtte en mindretallsregjering utgÃ¥tt fra Arbeiderpartiet.

Det sier seg selv at det er uredelig og fullstendig urealistisk Ã¥ diskutere norsk politikk uten Ã¥ diskutere den EØS-prosessen og det mÃ¥lstyringsvanviddet som utgjør de grunnleggende betingelsene for politikkutformingen i Norge. Likevel saboterer EØS-tilhengerne et hvert tilløp til Ã¥ forklare problemene i den norske politiske virkeligheten med henvisning til EØS-prosessen og mÃ¥lstyringsvanviddet. Et Senterparti og SV i indre oppløsning har hverken kraft, kunnskaper eller kapasitet – og knapt nok vilje – til Ã¥ endre dette forholdet. Det blir krevende Ã¥ etablere et valgforbund mot EØS og mÃ¥lstyringsvanviddet  før kommunevalget neste Ã¥r. Men det er en demokratisk plikt Ã¥ informere velgerne om sammenhengene mellom lokalpolitiske forhold, EØS-prosessen og mÃ¥lstyringsvanviddet.

Å arbeide for at LO-kongressen forut for stortingsvalget i 2017 avsverger EØS og målstyringsvanviddet blir det neste store strategiske målet. I denne situasjonen er det neppe strategisk klokt av NtEU å velge en ny leder med bakgrunn fra Senterpartiet og Bondekvinnelaget, slik en enstemmig valgkomite har gått inn for, selv om hun helt sikkert har andre gode egenskaper. En ny leder i NtEU bør i dagens situasjon aller helst være partiuavhengig, og i alle fall ha god kjennskap til fagbevegelsen. Det er foruroligende at valgkomiteen har lagt andre vurderinger til grunn. Hvis kandidaten fra Senterpartiet og Bondekvinnelaget likevel blir valgt, blir det desto mer nødvendig at landsmøtet velger styre og råd som lojalt kan kompensere for hennes begrensninger.

SÃ¥ følger Stortingsvalget i 2017. NtEU kan i seg selv ikke omdannes til et parlamentarisk parti, men bør nÃ¥ likevel Ã¥penlyst og aktivt støtte ideen om et valgforbund mot EØS og mÃ¥lstyringsvanviddet. Miljøpartiet De Grønnes  lille forvirrede spire, og de siste utlevde restene av det gamle Senterpartiet og SV som i dag ikke lenger har evnen til Ã¥ fornye seg pÃ¥ egenhÃ¥nd, mÃ¥ inviteres inn i et slikt mye bredere og mer omfattende valgforbund. For et valgforbundet mot EØS og mÃ¥lstyringsvanviddet mÃ¥ først og fremst søke impulser og tilslutning fra frittstÃ¥ende partiløse, fagorganiserte, fagfolk og forskere, og fra de globalt opplyste og kunnskapsrike NGO-nettverkene. Det er her den sunne og bærekraftige politiske tenkningen har slÃ¥tt rot og utvikler seg.

De forvitrede partidemokratiene på den tradisjonelle politiske aksen har i dag mindre en 200.000 medlemmer til sammen. De som naturlig hører hjemme i et valgforbund mot EØS og målstyringsvanviddet er mange flere enn det er medlemmer i de politiske partiene. Historien har demonstrert hvordan det var feil å omdanne SV fra valgforbund til et politisk parti. Erik Solheims doktrine om at «personer betyr alt i politikken», og den medfølgende satsingen på karismatiske ledere, har resultert i at partiet har avskåret seg fra de forskjellige kunnskapsmiljøene som kunne ha bidratt til en vital politisk bevegelse.

Et  valgforbund mot EØS og mÃ¥lstyringsvanviddet mÃ¥ absolutt ikke ha som mÃ¥l Ã¥ bli et tradisjonelt politisk parti, og mÃ¥ absolutt ikke defineres som et høyre- eller venstreprosjekt pÃ¥ den tradisjonelle politiske aksen. De som pÃ¥ forskjellig vis inngÃ¥r i, eller støtter opp om, dette valgforbundet mÃ¥ bevare sin integritet og fortsette arbeidet for sine kjernesaker i sine respektive organisasjoner, miljøer og nettverk. Bare da kan et slikt valgforbund bli en vital politisk bevegelse. Det vi har felles er altsÃ¥ at ingen av oss kan gjøre seg hÃ¥p om Ã¥ realisere vÃ¥re mÃ¥l og visjoner for Norge innenfor rammen av EØS og mÃ¥lstyringsvanviddet. Og det er ingen gode grunner til at vi ikke skal bli enige om hovedlinjene i den politikken vi blir fri til Ã¥ føre, frigjort fra den krenkende og nedverdigende EØS-avtalens  forbannelser.

Forsvaret av bærebjelkene i det norske samfunnet ligger fast, men kritikken av  EØS og mÃ¥lstyringsvanviddet mÃ¥ hele tiden oppdateres og fornyes for Ã¥ være pÃ¥ høyde med erfaringen og den politiske virkeligheten. I dag er de økonomiske teoriene, den finanskapitalistiske logikken og den næringsliberalistiske frihandelsideologien som ligger til grunn for EU og EØS-prosessen blitt mye tydeligere identifisert og definert i fellesbevisstheten. Det teoretiske grunnlaget for den  politikken som rettsliggjøres i EU og EØS-prosessen, er de sÃ¥kalte ny-klassiske økonomiske teorienes kapitalismeforstÃ¥else – som  ikke skjelner mellom finankapitalismen og realøkonomien, eller mellom forskjellige typer produksjon – og hvor finanskriser teoretisk sett ikke kan forekomme. Finanskrisen, eurokrisen og gjeldskrisen – og den økonomiske, sosiale og demokratiske tragedien vi er vitne til i EU i dag – demonstrerer for all verden hvordan disse teoriene og ideologiene er mislykket og ikke samsvarer med hvordan de økonomiske og sosiale samspillene fungerer i virkeligheten. Og løsningen ligger som kjent alltid i forstÃ¥elsen og beskrivelsen av problemet. Den stadig bedre formulerte internasjonale kritikken av det teoretiske og ideologiske grunnlaget for EU og EØS-prosessen bidrar nødvendigvis ogsÃ¥ til Ã¥ avklare hvilken alternative politikk som er fornuftig og troverdig Ã¥ føre. Det ligger i kortene.

Og i samsvar med oppdatert  økonomifaglig og samfunnsvitenskapelig virkelighetsforstÃ¥else, fremstÃ¥r Norges situasjon tydeligere som et ideelt rammeverk for økonomisk og sosial utvikling.  Det ideale rammeverket for økonomisk og sosial utvikling er nettopp en gjennomsiktig demokratisk rettsstat  med en egen valuta, og med frihet til selv Ã¥ velge situasjonsbestemte grader av hensiktsmessig  importvern pÃ¥ utvalgte vitale omrÃ¥der, og full frihandel pÃ¥ andre omrÃ¥der hvor det vurderes som mest hensiktsmessig – og med anledning til selv Ã¥ bestemme hva som til enhver tid er fornuftige begrensninger pÃ¥ flyten av kapital og arbeidskraft over egne landegrenser. Det som er viktig for Norge Ã¥ ta vare pÃ¥ er sÃ¥ledes riktig for alle andre land Ã¥ strebe etter.

MÃ¥lstyringen av offentlige virksomheter erstatter forvaltningsideologi og forvaltningsregnskap med forretningsregnskap og forretningsideologi. Dette fungerer som klargjøring for konkurranseutsetting, anbud og privatisering av fellesskapets sosiale ansvar og historisk opparbeidede verdier. MÃ¥lstyringsvanviddet er sÃ¥ledes  blitt Norges mÃ¥te Ã¥ tilpasse statens eiendommer, infrastrukturene og velferdsstaten til EUs indre marked. Den internasjonale økonomifaglige og samfunnsvitenskapelige kritikken av mÃ¥lstyringen og markedsorienteringen av offentlige virksomheter vokser ogsÃ¥ i tyngde og gjennomslagskraft. Alle forsøk pÃ¥ Ã¥ mÃ¥lstyre og markedsorientere naturlige og sosiale prosesser har vist seg Ã¥ være mislykkede.

Tung internasjonal forskning viser hvordan det konkurranseorienterte målstyringsvanviddet og anbudshysteriet som følger med EØS-prosessen overalt resulterer i en handlingslammende reguleringsstat og et fryktinngydende revisorsamfunn med en eksponentiell vekst i byråkratiske kontroll- og transaksjonskostnader. Dette suger kraft og ressurser fra de sosiale og faglige produksjonsprosessene, og hemmer kunnskapsutviklingen og evnen til innovasjon. I neste omgang blir resultatet dårligere arbeidsvilkår og pensjonsordninger, demotiverte og fremmedgjorte medarbeidere, lavere produktivitet og større helsekostnader. Målstyrte systemer tærer således på de faglige, sosiale og kulturelle forutsetningene for sin egen fornyelse og bærekraft. Alle kan i dag se hvordan dette faller på sin egen urimelighet.

Den stedsuavhengige finanskapitalismen jubler selvsagt over EØS-tilhengernes markedsorientering av velferdsstaten. I stedet for kunnskapskrevende og risikofylte investeringer i privateid produksjon som ogsÃ¥ vil gi skatteinntekter som kan bidra til Ã¥ finansiere velferdsstaten, legger EØS-tilhengerne tilrette for at private penger flyttes til velferdsoppgaver som gir tilgang til offentlige tilskudd – hvor risikoen blir lav, og  avkastningen pÃ¥ investert kapital blir høy. Vi ser  allerede hvordan  private leverandører av offentlige tjenester eies av internasjonal finanskapital – «med sugerør i statskassen og konto i skatteparadis». Denne politikken er hverken sosialt eller  nasjonaløkonomisk bærekraftig.

For Ã¥ selge inn denne mislykkede politikken til velgerne, omdefinerer EØS-tilhengerne velferdsstatens fellesgoder til individuelle forbrukerrettigheter som oppfylles best ved at forbrukeren fÃ¥r større frihet til Ã¥ velge mellom private tilbydere av velferdstjenester i et grenseløst, konkurranseorientert marked. I følge de blindt troende EØS-tilhengerne, gir denne ideologien bedre kvalitet og lavere pris pÃ¥ fellesgodene. Forskning pÃ¥ erfaringen viser imidlertid  at en slik politikk overalt virker bÃ¥de fordyrende og kvalitetsforringende. Det er meningsløst at Norge, med vÃ¥r solide finansielle integritet, ukritisk hermer den mislykkede politikken som de  finanskapitalistiske parasittene dikterer et EU  uten finansiell integritet.

 Kampen mot EØS og  mÃ¥lstyringsvanviddet kan altsÃ¥ hente kraft og inspirasjon fra den internasjonale forskningen pÃ¥ erfaringen som bekrefter gyldigheten av de bærebjelkene i det norske samfunnet som Nei til EU slÃ¥r ring om. SV og Senterpartiet har demonstrert hvordan de ikke er i stand til Ã¥ omdanne denne oppdaterte kunnskapen til offensiv politisk tenkning. Kampen mot EØS og mÃ¥lsstyringsvanviddet mÃ¥ hele tiden oppdatere sine kunnskaper, sin kritikk og sine argumenter for Ã¥ være pÃ¥ høyde med erfaringen og situasjonen. Senterpartiet og SV har falt av lasset i sÃ¥ mÃ¥te. Det er ikke der i gÃ¥rden det skjer noe nytt og løfterikt under topplokket for tiden. Men i NGO-nettverkene, og i fagbevegelsen og forskermiljøene, gjør de oppdaterte kunnskapene jeg henviser til seg stadig mer gjeldende. Det er NGO-nettverkene, fagbevegelsen, fagfolkene og forskerne, som mÃ¥ være de viktige drivkreftene og alliansepartnerne i kampen mot EØS og mÃ¥lstyringsvanviddet, og som mÃ¥ produsere den felles forstÃ¥elsen som skal legges til grunn for et valgforbund mot EØS – og for en fornuftig og troverdig alternativ politikk. 

For det er ikke tilstrekkelig Ã¥ bare kreve en annen avtale med EU. Et valgforbund mot EØS og mÃ¥lstyringsvanviddet mÃ¥ ogsÃ¥  formulere den alternative strategiske næringspolitikken og forvaltningspolitikken som vil gi oss det klimarobuste kvalitetssamfunnet som vÃ¥r priviligerte situasjon forplikter oss til Ã¥ overlevere til vÃ¥re etterkommere. Vi trenger et nytt valgforbund som plattform og arena for Ã¥  avklare hva denne forpliktelsen konkret innebærer. For den stedsuavhengige finanskapitalismens logikk, og den næringsliberalistiske frihandelsideologien som ligger til grunn for EU og EØS-prosessen, kjenner ikke noe økologisk og sosialt ansvar. Økologiske, sosiale og kulturelle hensyn er i utgangspunktet irrasjonelle for de mislykkede ny-klassiske økonomiske teoriene til EØS-tilhengerne. Hva EØS-tilhengerne ellers finner det opportunt Ã¥ pÃ¥stÃ¥ at de mener i sÃ¥ mÃ¥te blir da ikke troverdig.

EØS-prosessen innebærer suverenitetsavståelse i et langt større omfang enn det EØS-tilhengerne, med sin tvers igjennom falske propaganda, lurte flertallet i Stortinget og fagbevegelsen til å tro. Historien har bekreftet at EØS-motstanderne hele veien har hatt rett i sin vurdering av hva den dynamiske EØS-avtalen i realiteten innebærer. Dette er blitt et nasjonalt traume som har demoralisert nasjonalforsamlingen og norsk politikk. Betingelsene for alliansebygging – og arbeidet med kunnskapsutvikling og oppdatering av argumentasjonen mot EØS og målstyringsvanviddet – er i dag altså forskjellig fra kampen mot EU-medlemskap -94. Og det politiske spillet blir altså annerledes.

Folkeavstemningene i 1972 og -94 var ekstraordinære engangsspill som vi vant. Kampen mot EØS må integreres i de normale, gjentatte og relativt stabile politiske spillene. Det er det normale folkestyret som må etablere et flertall på Stortinget for å si opp den krenkende og nedverdigende EØS-avtalen, og gjenopprette Stortingets integritet og verdighet. Nei til EU har et vedtak om å kreve en folkeavstemning om EØS. Det kan kanskje bli nødvendig, men fokus i kampen mot den autonome EØS-prosessen må nødvendigvis først og fremst være rettet mot de normale demokratiske prosessene. Og da kommer vi ikke utenom å danne et valgforbund mot EØS og målstyringsvanviddet.

Kampen mot EØS og for folkestyret må fortsatt bygge på troen på folk og den sunne folkelige fornuften. Kampen mot EØS er fremdeles et uttrykk for håpet her i verden. Og det er et realistisk håp. For når vi ikke forblindes av fortidens utlevde ideologier, og ikke lar oss skremme og forvirre av den primitive maktorienterte logikken til de finansielle og politiske elitene, da blir det åpenbart for alle at vi allerede har tilgjengelig den økologiske forstanden, den sosiale intelligensen, den vitenskapelige kunnskapen og den nye teknologien som vil danne grunnlaget for fremtidens globale, økologisk ansvarlige og sosialt rettferdige opplysningskultur.
46
Nyheter om den internasjonale vannsaken / Gazas vann nesten bombet vekk
« Nyeste innlegg av Trude Tirsdag 21. Oktober 2014, kl. 13:31 »
Gazas vann nesten bombet vekk

Av Guro Gjørven og Kristin Lauvstad Tufte, styremedlemmer i Foreningen for internasjonale vannstudier (FIVAS)
Anna Lund Bjørnsen, leder i Fellesutvalget for Palestina
 
Under den seneste krigsoffensiven i sommer ble Gazas vanninfrastruktur, ifølge Oxfam-delegasjoner på bakken, totalt ødelagt. Flere brønner som enkeltvis forsyner over 20 000 palestinere ble truffet, skriver vi i Bistandsaktuelt.
 
En familie sitter i ruinene av sitt utbomba hjem nord på Gaza 7. august 2014, foto: Shareef Sarhan, UN Photos

Innlegg på trykk i Bistandsaktuelt oktober 2014 fra Fivas og Fellesutvalget for Palestina.
Gaza-befolkningen var allerede før krigen blant de med minst tilgang til rent vann i verden, og nÃ¥ er 1,2 millioner  av de 1,9 millioner mennesker som bor der uten rent vann.

Vann er anerkjent som en grunnleggende menneskerettighet, men blir ofte brukt som et middel for Ã¥ fÃ¥ makt. Ved  Ã¥ begrense tilgangen til vann, kontroller man sivilsamfunnets livsgrunnlag. Dette synes spesielt i konflikten i Israel og Palestina. Vannressursene i Palestina har blitt utarmet i lengre tid, og situasjonen er blitt dramatisk forverret pÃ¥ grunn av krigen i Gaza.

Det største renseanlegget for sanitær i Gaza er ødelagt etter israelsk bombeangrep, noe som fører til at kloakk renner ut i gatene. Et besynderlig paradoks er at på grunn av vannmangelen får ikke den palestinske befolkningen i seg nok næring, noe som fører til at kloakkavfallet ikke er like mye som vanlig. Det betyr ikke at den prekære vannsituasjonen ikke utgjør en helsekrise. Helsepersonell frykter massiv spredning av vannbårne sykdommer, og sykehusene har ikke nok strøm eller rent vann til å behandle skadede.

For å forstå Palestinas vannkrise må man forstå maktforskjeller og den politiske situasjonen i Midtøsten. Mange av problemene kan spores tilbake til Oslo-avtalen fra 1993 de Israel fikk kontroll over vannressursene og hvor planen var at palestinerne på sikt skulle få kontroll over dem. Siden fredsprosessen strandet etter dette forble vannressursene på israelske hender. Det israelske vannselskapet Mekorot eier alle vannpumpene. Selv om vannet skal forvaltes i fellesskap med palestinske myndigheter, stenger Mekorot av forsyninger til palestinsk befolkning på Vestbredden i de sektorene der Israel, etter Oslo-avtalen, har størst kontroll.

Palestinas vannmangel av donorer så vel som israelske og palestinske vannmyndigheter. På grunn av den politiske situasjonen er denne løsningen svært omdiskutert. I fremtiden kan en slik løsning være effektiv for å skaffe palestinerne mer vann. Men flere vann- og menneskerettighetsorganisasjoner i Palestina har protestert mot denne løsningen ovenfor hoveddonor UNICEF, israelske myndigheter og palestinske vannmyndigheter. De protesterende har påpekt at vann må være utenfor kontrollen av en mektig part, og gratis, fordi de fleste palestinere i dag betaler i dyre dommer for avsaltet grunnvann som ikke engang kan brukes til drikkevann. Det er også mange flere desaliniseringsanlegg i Israel enn det er i Palestina. God vannforvaltning er essensielt for at det ikke skal bli en enda større humanitær krise. Men palestinske og israelske myndigheter får ikke de beste skussmålene når det gjelder samarbeidsvilje og forvaltning.

I dag er 90 prosent av Gazas vannressurser erklært for farlig for menneskelig forbruk. Om situasjonen forblir uforandret, vil dette vannet være helt ubrukelig av forurensning innen 2016. Under krigsperioder blir denne vannsituasjonen, og palestineres hverdag, totalt uholdbar. Det må komme i stand en rettferdig vannfordeling mellom Israel og Palestina for å unngå en humanitær krise og for å få til en fredsavtale.

47
Vannposten / Vannposten nr. 149 Fra GATS til TISA
« Nyeste innlegg av Trude Tirsdag 7. Oktober 2014, kl. 11:23 »

Fra GATS til TISA

Med Norge som spydspiss – men i hvilken retning?

Av Dag Seierstad

Et femtitalls land forhandler bak lukkede dører om handelen med tjenester på tvers av grenser. Komisk nok kaller de seg «The Really Good Friends of Services» – «De virkelig gode vennene av tjenesteyting». Men det de virkelig er venner av, er at tjenester skal flyte fritt uansett hvilke samfunnshensyn de skyver til side.

Målet er en avtale, «The Trade in Services Agreement» (TISA), som skal liberalisere handelen med tjenester på tvers av grenser – i første omgang mellom de statene som nå forhandler. Til sammen står disse statene for rundt 70 prosent av den internasjonale handelen med tjenester.

Det var meningen at den såkalte GATS-avtalen, en avtale innen Verdens handelsorganisasjon (WTO), skulle drive fram denne liberaliseringen av tjenestenæringene. Men ved WTO-toppmøtene i 2001 og 2003 satte en samla blokk av u-land foten ned mot videre liberalisering av tjenestehandelen.

Det er den «stillstanden» store tjenestekonsern i USA og EU og andre OECD-land nå vil bryte ut av – og har fått Norge med på. Hensikten med TISA er å undergrave den alliansen av u-land som stoppa liberaliseringen av tjenestehandelen innen rammen av GATS.

Det internasjonale fagforbundet for offentlig ansatte, PSI; har gitt ut ei krass analyse av hva TISA vil innebære hvis forhandlingene fører fram («The Really good friends of transnational corporations agreement»). Konklusjonene er:

•   TISA betyr at lover og ordninger vedtatt av folkevalgte parlament for Ã¥ sikre viktige offentlige hensyn, mÃ¥ vekk hvis de hindrer handel pÃ¥ tvers av grenser. Men lover og ordninger som verner arbeidstakere, forbrukere, folkehelsa og miljøet er vedtatt nettopp fordi konkurransen pÃ¥ markedene ikke sørga for tilfredsstillende vern.
•   TISA forhandles fram i full hemmelighet – som alle slike handel- og investeringsavtaler – fordi avtalen aldri kunne bli vedtatt hvis det var en Ã¥pen demokratisk debatt om innholdet.
•   Sluttresultatet for et slikt TISA vil bli et globalt oligarki som dikterer hvordan offentlige tjenester mÃ¥ utformes for at de skal fremme tjenestekonserns behov for fri flyt av tjenester.

Alt vi har fått vite om TISA - gjennom lekkasjer – tyder på at avtalen skal bli en blåkopi av GATS-opplegget. Hovedregelen skal være at land som forplikter seg til å åpne et tjenesteområde for utenlandsk konkurranse, aldri kan omgjøre den beslutningen.

I GATS-forhandlingene stilte EU og USA og andre OECD-land samme hovedkrav til alle u-land.  Alle tjenestemarkeder – utenom helse og skole - mÃ¥tte Ã¥pnes for full utenlandsk konkurranse. USA ville i tillegg inn pÃ¥ markedene for utdanning. Det ville ogsÃ¥ Norge – lenge.
Norge var og er et lite land, men overfor de fleste u-land var Norge sterk nok. Dette overtaket ble under GATS- forhandlingene kraftig forsterka fordi de norske krava falt inn i det kravmønstret som EU og USA hadde lagt til grunn.

Norge ba f.eks. Kenya om å åpne forsikringstjenester og miljøtjenester som vannforsyning, kloakkrensing og avfallstjenester for utenlandsk konkurranse. Det var naturligvis fordi det fantes norske selskap som kunne vinne markedsandeler i Kenya. Men hva skulle Kenya kreve til gjengjeld som kunne gi kenyanske selskap tilsvarende fordeler i Norge?

Slike avgjørelser kunne det være vanskelig nok å ta sjøl om det bare dreide seg om forholdet mellom Kenya og Norge. Men WTO-reglene er slik at hvis Kenya åpna vannforsyningen for konkurranse fra norske selskap, så skulle selskap fra alle andre WTO-land ha nøyaktig samme rettigheter. Da var det ikke rart om regjeringen i Kenya hadde bruk for å tenke seg om – både lenge og grundig.

Det var en viktig grunn til at u-land i 2001 og 2003 sto sammen om å blokkere forhandlingene om friere flyt av tjenester.

Likevel var mange fattige land i en tvangssituasjon. EU og USA hadde sagt klart ifra: Hvis vi skal slippe inn mer landbruksvarer og tekstiler fra dere, må dere åpne markedene for tjenester. På kort sikt kunne det framstå som langt viktigere å selge litt mer mat og mer tekstiler til Europa og Nord-Amerika enn å skjerme en tjenesteytende næring eller en offentlig sektor som nesten ikke hadde kommet i gang.

”Det som er godt for Telenor og Statoil, er godt for verden – og i hvert fall for Norge.” Det var Norges hovedlinje i GATS-forhandlingene.

Stoltenberg I-regjeringen pekte i mars 2001 ut seks områder der Norge hadde såkalte ”offensive interesser”, og der den ville ha adgang til markedene i andre land. De seks områdene var skipsfart, energitjenester, telekommunikasjon, såkalte yrkesmessige tjenester (særlig arkitekt-, ingeniør- og datatjenester), finanstjenester (særlig forsikring) og lufttransport. Sommeren 2002 utvida Bondevik-regjeringen lista med to nye områder, miljøtjenester*) og utdanningstjenester.

Bondevik-regjeringen ble etter hvert pressa til å fortelle hvilke land Norge hadde stilt krav til. Det viste seg at Norge hadde stilt krav til 38 u-land om at de måtte åpne grensene for konkurranse fra norske tjenesteselskap. Det var naturligvis land der vi hadde særlig fristende «offensive interesser».

Akkurat så «offensiv» var Norge i GATS-sammenheng helt fram til WTO-toppmøtet i Hong Kong høsten 2005. Da fastslo daværende utenriksminister Gahr Støre på vegne av den rødgrønne regjeringen at Norge trakk alle krav om fri markedsadgang for tjenester i MUL-land, verdens femti fattigste land. I tillegg trakk Norge alle krav som var blitt stilt fra norsk side om fri markedsadgang til å drive med vannforsyning, strømforsyning og høyere utdanning i alle u-land.

Det vakte oppsikt. Det var første gang en regjering fra et OECD-land trakk tilbake slike GATS-krav. Siden TISA-forhandlingene holdes hemmelig, kan det tenkes at andre land kan ha fulgt etter. Men sannsynlig er det ikke. Da er det mer sannsynlig at dagens regjering innfører våre gamle krav på nytt. Men sier den i så fall noe om det – før TISA-avtalen er et fait accompli?

Artikkelen har tidligere vært trykket i Klassekampen 27. september 2014

*) Miljøtjenester omfatter vann, avløp og renovasjon
48

“…If the capitalist system cannot provide such essentials of life as water, shelter and food—and it cannot—this is only an argument for the working class to reorganize economic and political life on the basis of securing the social needs of the vast majority of the people, not the private profit of a few….”


Federal judge rules Detroit residents have no “fundamental right” to water
 By Jerry White
 30 September 2014

In a ruling Monday, US bankruptcy judge Steven Rhodes threw out a motion to stop mass water shutoffs in Detroit, declaring that city residents had no “fundamental right” to water service. The ruling sanctioned the city’s brutal policy, which has terminated service to nearly 50,000 low-income households since January 2013 and continues at the pace of 400 households a day.

Rhodes dismissed a lawsuit filed by victims of the water shutoffs, which argued that the city’s policy was doing irreparable harm to residents and threatened to create a public health disaster. The residents argued that the city’s policy violated the 14th Amendment’s prohibition against a state “depriving any person of life, liberty, or property without due process of law” and the principle of “equal protection” under the law, since service to major corporations, which failed to pay, had not been discontinued.

On this basis, the plaintiffs sought a six-month moratorium on shutoffs and the restoration of service to households without water. This time was needed, the coalition of liberal and Democratic Party-affiliated groups behind the lawsuit argued, to craft a plan with the city to reduce rates for low-income families.

In throwing out the due process claim, the judge said the plaintiffs could not “plausibly allege that they have a liberty or property interest in receiving water service, let alone water service based on ability to pay.” Nothing in city or state law, he said, “establishes property or liberty interests,” he declared, specifically leaving out any mention of the right to “life” contained in the US Constitution.

Similarly Rhodes tossed out the plaintiff’s claim over equal protection, citing a 1996 US Supreme Court ruling that said the constitution’s promise of this protection had to “coexist with the practical necessity” that most legislation results in “disadvantage to groups or persons.” Large enterprises had far more “complex connections” to the water and sewerage system and “more complex disconnections” would have to take place, Rhodes declared in an alibi for corporations like General Motors, which have refused to pay millions in water and sewerage bills.

Rhodes acknowledged the shutoffs had caused irreparable harm, noting that the lack of water produced serious life-threatening medical problems for seniors and disrupted children’s education and employment for adults. “It cannot be doubted that water is a necessary ingredient for sustaining life,” he declared.

Nevertheless, the judge declared, “It is necessary to emphasize these findings of irreparable harm do not suggest that there is a fundamental enforceable right to free or affordable water. There is no such right in law. Just as there is no such affordable right to other necessities of life such as shelter, food and medical care.”

In this the judge summed up the priority given to the profit interests of the corporate and financial elite over the social rights of the working class, which the capitalist courts uphold and enforce.

While insisting that citizens in Detroit and by implication throughout the United States have no right to the necessities of life, the judge declared that the banks and big bondholders who control the Detroit Water and Sewerage Department had every right to make billions in profits.

Nearly 50 cents out of every dollar in revenue generated by the DWSD is used for debt servicing. The mass water shutoffs were demanded by the big bondholders and credit rating agencies and have been used as a means of increasing the flow of money to the super-rich investors who essentially control publicly-owned utilities like the DWSD.

In response to an “unreasonable amount of delinquencies,” the judge said, the city had “quite properly and justifiably embarked on its program to terminate service in order to motivate payment by those who could afford to pay.”

Rhodes praised the economic terror used to squeeze payments out of low-income households, saying there had been a high “correlation between shutoffs and collections.” A six-month moratorium, he said, would cause “substantial damage” to the city because it would “increase its customer default rate and seriously threaten its revenues.”

He continued, “Detroit cannot afford any revenue slippage, and its obligations to its creditors require it to take all reasonable and business-like measures to collect the debt that is owed to it as it prepares to show the court that its plan is feasible… The last thing that it needs is the hit to its revenues that would inevitably result from this injunction…”

Any delay in collections, Rhodes said, would also endanger plans to establish regional control over the city’s water system through the setting up of the Great Lakes Water Authority. Rhodes hailed this plan, which is a prelude to outright privatization of the water system.

In justifying his reactionary ruling, the judge made the specious claim that the federal bankruptcy court could not “interfere with the choices a municipality makes about what service it will provide,” under Section 904 of the federal bankruptcy code. This section upholds the separation of powers between cities and municipalities on the one hand and the federal government on the other.

The court, Rhodes said, “does not have authority to require the DWSD to stop mass water shutoffs, refrain from implementing a program of mass water shutoffs or require the DWSD implement procedures involving rate setting or water affordability.”

In making this argument, Rhodes was turning upside down the original intent of the municipal bankruptcy laws, which was to hold creditors and bondholders at bay in order allow cities to continue to provide essential services while they got back on their feet. Therefore it was up to the cities—not the federal courts or the big bondholders—to determine what essential services would have to be maintained.

Instead of holding the creditors at bay at the behest of the population, the entire bankruptcy process has held the interests of the people of Detroit hostage to the looting operation of the big banks and bondholders. All of the legal players in the case—including the corporate lawyers appointed by Emergency Manager Kevyn Orr to “represent” the city and Judge Rhodes himself—speak for the powerful financial interests behind the bankruptcy conspiracy.

The judge’s supposed concern for the sanctity of state and city laws has been demonstrated with his rubber-stamping of city worker pension cuts—which are in direct violation of Michigan’s state constitution—and the selloff and privatization of public assets and services in violation of city ordinances requiring a public vote.

Monday’s ruling once again underscores the incompatibility of the social rights of the working class with the domination of society by a financial elite whose singled-minded drive for enrichment is imperiling the life and safety of hundreds of millions. If the capitalist system cannot provide such essentials of life as water, shelter and food—and it cannot—this is only an argument for the working class to reorganize economic and political life on the basis of securing the social needs of the vast majority of the people, not the private profit of a few.
49
Hjelp / Here is Practical Explanation about Next Life, Purpose of Human Life -
« Nyeste innlegg av eec0 Tirsdag 30. September 2014, kl. 11:39 »
Practical Explanation ( For Example ) :- `1st of all can you tell me every single seconds detail from that time when you born ?? ( i need every seconds detail ?? that what- what you have thought and done on every single second )

can you tell me every single detail of your `1 cheapest Minute Or your whole hour, day, week, month, year or your whole life ??

if you are not able to tell me about this life then what proof do you have that you didn't forget your past ? and that you will not forget this present life in the future ?

that is Fact that Supreme Lord Krishna exists but we posses no such intelligence to understand him.
there is also next life. and i already proved you that no scientist, no politician, no so-called intelligent man in this world is able to understand this Truth. cuz they are imagining. and you cannot imagine what is god, who is god, what is after life etc.
_______
for example :Your father existed before your birth. you cannot say that before your birth your father don,t exists.

So you have to ask from mother, "Who is my father?" And if she says, "This gentleman is your father," then it is all right. It is easy.
Otherwise, if you makes research, "Who is my father?" go on searching for life; you'll never find your father.

( now maybe...maybe you will say that i will search my father from D.N.A, or i will prove it by photo's, or many other thing's which i will get from my mother and prove it that who is my Real father.{ So you have to believe the authority. who is that authority ? she is your mother. you cannot claim of any photo's, D.N.A or many other things without authority ( or ur mother ).

if you will show D.N.A, photo's, and many other proofs from other women then your mother. then what is use of those proofs ??} )

same you have to follow real authority. "Whatever You have spoken, I accept it," Then there is no difficulty. And You are accepted by Devala, Narada, Vyasa, and You are speaking Yourself, and later on, all the acaryas have accepted. Then I'll follow.
I'll have to follow great personalities. The same reason mother says, this gentleman is my father. That's all. Finish business. Where is the necessity of making research? All authorities accept Krsna, the Supreme Personality of Godhead. You accept it; then your searching after God is finished.

Why should you waste your time?
_______
all that is you need is to hear from authority ( same like mother ). and i heard this truth from authority " Srila Prabhupada " he is my spiritual master.
im not talking these all things from my own.
___________

in this world no `1 can be Peace full. this is all along Fact.

cuz we all are suffering in this world 4 Problems which are Disease, Old age, Death, and Birth after Birth.

tell me are you really happy ?? you can,t be happy if you will ignore these 4 main problem. then still you will be Forced by Nature.
___________________

if you really want to be happy then follow these 6 Things which are No illicit sex, No gambling, No drugs ( No tea & coffee ), No meat-eating ( No onion & garlic's )

5th thing is whatever you eat `1st offer it to Supreme Lord Krishna. ( if you know it what is Guru parama-para then offer them food not direct Supreme Lord Krishna )

and 6th " Main Thing " is you have to Chant " hare krishna hare krishna krishna krishna hare hare hare rama hare rama rama rama hare hare ".
_______________________________
If your not able to follow these 4 things no illicit sex, no gambling, no drugs, no meat-eating then don,t worry but chanting of this holy name ( Hare Krishna Maha-Mantra ) is very-very and very important.

Chant " hare krishna hare krishna krishna krishna hare hare hare rama hare rama rama rama hare hare " and be happy.

if you still don,t believe on me then chant any other name for 5 Min's and chant this holy name for 5 Min's and you will see effect. i promise you it works And chanting at least 16 rounds ( each round of 108 beads ) of the Hare Krishna maha-mantra daily.
____________
Here is no Question of Holy Books quotes, Personal Experiences, Faith or Belief. i accept that Sometimes Faith is also Blind. Here is already Practical explanation which already proved that every`1 else in this world is nothing more then Busy Foolish and totally idiot.
_________________________
Source(s):
every `1 is already Blind in this world and if you will follow another Blind then you both will fall in hole. so try to follow that person who have Spiritual Eyes who can Guide you on Actual Right Path. ( my Authority & Guide is my Spiritual Master " Srila Prabhupada " )
_____________
if you want to see Actual Purpose of human life then see this link : ( www.asitis.com {Bookmark it })
read it complete. ( i promise only readers of this book that they { he/she } will get every single answer which they want to know about why im in this material world, who im, what will happen after this life, what is best thing which will make Human Life Perfect, and what is perfection of Human Life. ) purpose of human life is not to live like animal cuz every`1 at present time doing 4 thing which are sleeping, eating, sex & fear. purpose of human life is to become freed from Birth after birth, Old Age, Disease, and Death.
50
Nyheter om den internasjonale vannsaken / Benchmarking of water services
« Nyeste innlegg av Trude Onsdag 24. September 2014, kl. 13:46 »
http://www.epsu.org/a/10738

Benchmarking of water services
 
(17 September 2014) In its response to our European Citizens’ Initiative, the European Commission stated that it would explore the possibility of promoting the benchmarking of water services (on quality and performance) as a way to increase transparency and information for final users.
On 9 September the Commission organized a stakeholder meeting in which we as ECI organizers have been invited to explain our ideas and demands. We criticized the Commission’s response to our ECI as unsatisfactory and expressed our hope for a different approach to water; as a human right and public good, and away from the ‘market logics’ that do not apply to a ‘natural monopoly’. Our position is that Benchmarking should be promoted especially as an instrument whereby stronger operators help weaker ones to achieve better performances. It is a means for cooperation and not for competition. It should remain a voluntary approach and, above all, it must be understood as an alternative approach to competition to enhance water operators performances. In our view Benchmarking is a means to learn from colleagues and best practices. In the light of our ECI the issues to be addressed are accessibility, affordability, quality and availability, all as part of the human right to water and sanitation. Another important aspect that can be addressed by benchmarking is sustainability. Benchmarking is definitely NOT the same as price comparisons or cost-efficiency comparisons. All Water utilities are different and operate under different circumstances; they cannot be compared like apples and pears. In cases where they operate under similar circumstances (e.g. legislation, geographically, or culturally) a benchmarking exercise could help by providing a platform for mutual learning and cooperation to improve overall performance.
EUREAU (the European umbrella organization of national water federations) expressed quite a critical position about the possibility that a Europe-wide benchmarking mechanism can be established and warned about the fact that some indicators (especially regarding water price) could easily lead to distortive interpretations and misunderstandings. EUREAU also asked if the Commission intends to make financial resources available to support benchmarking. Also the European Confederation of Employers in the Public Sector (CEEP) insisted that benchmarking must remain a voluntary approach and plead for financial support mechanisms. The World Health Organization (WHO) expressed the view that, in the light of the ECI requests, transparency and accountability issues should also be underlined. This stimulated a long discussion on the difference between benchmarking and transparency and on the need to keep the two things distinguished in order to give citizens useful information. We also made it clear that Benchmarking is something else than Transparency and that it cannot be seen as a means to increase transparency. Aqua Publica Europea (the association of public water operators) stressed the idea that, if ever a European benchmarking system is established, the choice of the indicators should be made in a very careful way and include indicators on investments rates for renewal and leakages detection, on reinvestment of profit, and said that the Commission should support the not-for profit partnerships between operators aimed at improving performances of especially smaller operators. There is not a one size fits-all solution.
To clarify our thoughts behind Benchmarking we made a number of suggestions for topics that can be part of a Benchmarking exercise, like:
•   existence of social tariff structures or social support mechanisms (affordability)
•   number of household / population connected to the grid (accessibility)
•   physical leakages (availability)
•   quality of water (with regards to public health) (safe and clean)
•   sustainability of services (environmental, social, financial)
•   support for international (not-for-profit) cooperation (solidarity cooperation for universal/global access for all)
•   involvement of citizens in water governance (participation)
The Commission acknowledged that there are divergences among stakeholders about the possibility of establishing a European benchmarking mechanism, especially for economic-related indicators. It said it will wait to know in detail stakeholders’ positions before proceeding with this initiative. The Commission expects written contributions by stakeholders by mid-October. We will also submit a written explanation of our ECI wishes related to benchmarking.
 
: « 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 »