Vannbevegelsen.no

Folkebevegelsen for bevaring av vann som felleseie

Nyeste innlegg

: « 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 »
11
Vannposten / Vannposten nr. 163 Oppdiktet uenighet
« Nyeste innlegg av Trude Mandag 7. November 2016, kl. 13:22 »
Oppdiktet uenighet

Av
Odd Handegård


I forkant av debatten i Stortinget den 18. oktober om endringer i energiloven (tilrettelegging for flere eksportkabler til EU), forsøkte Arbeiderpartiet å dikte opp en slags uenighet mellom Ap og Høyre/Frp, selv om det i realiteten er nesten full enighet mellom de tre partiene i dette spørsmålet.




Uenigheten dreide seg ifølge Ap om hvorvidt den siste av de planlagte eksportkablene til EU skal ”privatiseres” eller ikke, dvs. om kabelen skal kunne legges av de regionale (i hovedsak offentlige) kraftselskapene, i stedet for av Statnett, altså om en bagatell.

Men de viktigste spørsmålene om norsk vannkraft handler selvfølgelig om noe helt annet: Norge tar som kjent sikte på å bygge 3-4 nye kabler for eksport av vannkraft som vi egentlig trenger selv. Ap fikk i siste stortingsperiode (med SV og alle andre partier på slep), vedtatt de to første kablene som nå er under bygging. Og Ap har ikke vedtatt å droppe den videre bygging av kabler til EU.

Det er pinlig at Ap suverent overser viktige fakta i energipolitikken: Norge har enkelte år hatt opptil 20 TWh i årlig kraftoverskudd. Vi har i dag en kapasitet på kablene som allerede kan eksportere det dobbelte av overskuddet i et toppår. I neste omgang skal eksporten firedobles – det samme skal importen av fossil energi, kjernekraft og ustabil sol- og vindkraft for å få regnestykket til å gå opp. Bruken av fossil energi i Fastlands-Norge er som kjent på vel 70 TWh årlig. Hvordan i all verden skal det meste av denne fossile energien kunne fjernes, hvis Norge ikke bare skal eksportere det lille fornybare overskuddet vi har, men faktisk mye, mye mer?


Myndighetenes voldsomme kjør for å få eksportert mest mulig av vår stabile og trygge vannkraft, må ses i sammenheng med et annet energipolitisk tiltak – innføringen av såkalte ”smarte” strømmålere i alle hus og hytter i Norge, til en ullen pris som foreløpig varierer fra 8 til 18 milliarder kroner (som forbrukerne skal betale). Angivelig skal de nye målerne gjøre tilværelsen enklere for norske forbrukere, men i realiteten skal de bidra til å hjelpe kraftbransjen med å administrere et energisystem som skal bli mer og mer kaotisk som følge av den fossile energien vi skal importere, og av all den ustabile vindkrafta fra EU, fra Nordsjøen og fra norske fjell- og kystkommuner som bransjen drømmer om å forurense Norge med.

Når norske forbrukere skal tvinges til å bli mer avhengige av ustabil og varierende EU-kraft og norsk vindkraft, trenger myndighetene et virkemiddel som kan regulere norske strømkunders forbruk. Ved hjelp av nye strømmålere håper man å ha funnet en løsning som i minste detalj skal regulere forbruket, enten via periodevise utkoplinger av energien enkelte steder lokalt, eller avstengning av bestemte forbruksområder det ikke er så farlig med (panelovner, varmtvannsberedere, komfyrer, kjøleskap m.m.). Det er dette bransjen kaller for digitalisering.

12
Vannposten / Vannposten nr. 162 Når skal Folkehelseinstituttet undersøke helsemessige konsekv
« Nyeste innlegg av Trude Fredag 22. April 2016, kl. 17:01 »
NÅR SKAL FOLKEHELSEINSTITUTTET UNDERSØKE HELSEMESSIGE KONSEKVENSER AV UV-BESTRÅLT DRIKKEVANN?


Vi er av den oppfatning at rent vann er et betimelig krav. Men like viktig er forståelsen av hva som er sunt vann.

Folkehelseinstituttet foretrekker UV-bestråling som desinfisering. Men undersøker instituttet konsekvensene for folkehelsen? Ikke det vi kjenner til.

Siden de fleste av oss drikker UV-bestrålt vann, er vi med på et gedigent eksperiment?
 

Folkehelseinstituttet på krigsstien igjen
Med artikkelen Vannbårne utbrudd i Norge i perioden 2003-12 er Folkehelseinstituttet igjen på krigsstien for «rent» vann.[1]

I artikkelen får vi blant annet vite at det pågår en revisjon av drikkevannsforskriften. De sju artikkelforfatterne mener det er aktuelt med krav om desinfeksjon også av vann fra grunnvannskilde. Artikkelen omtaler blant annet danske forhold, der drikkevannet hovedsakelig er grunnvann, og hvor man har det laveste antall sykdomstilfeller i Norden forbundet med drikkevann. Det som ikke sies er at dette vannet ikke desinfiseres.

Artikkelen «beskriver status for vannbårne utbrudd». Legg merke til ordene ‘beskrive’ og ‘vannbårne’. For i neste setning får vi vite at drikkevannet ble oppgitt som mistenkt årsak. Deretter er det tale om «28 vannbårne utbrudd, med totalt 8 060 rapportert syke». Av disse er imidlertid 6 000 antatt syke. I neste avsnitt er ordet ‘antatt’ igjen fjernet. Langsomt formes forestillingen om at 6000 mennesker ble syke av giardia i Bergen 2004, og at årsaken var forurensing av drikkevannskilden og mangelfull rensing av drikkevannet før det ble sendt ut på nettet.

Men kilden til giardiaen ble aldri funnet.


En søkt konklusjon for å fremme
UV-bestråling av drikkevannet
For første gang i norsk historie ble en rekke mennesker syke av giardia høsten 2004. Stedet var Bergen. Så mange mennesker ble plaget av en illsint magesjau at man mente de måtte være smittet gjennom byens vannforsyning.
Vanligvis blir det registrert ca. 400 giardia-syke hvert år på landsbasis. Disse har gjerne fått smitten i utlandet. Denne gangen dreide det seg om 905 tilfeller konsentrert til Bergen.
Altså en mangedobling av det normale innenfor samme tidsrom og sted. De fleste tilfellene soknet til Svartediket vannverk.
To mulige smitteveier
Det var to mulige veier smitten kunne ha kommet inn i drikkevannsforsyningen. Den ene var ved forurensing av vannkilden. Den andre var direkte inn i ledningsnettet.
Giardia er så mangt. Den aktuelle sykdomsfremkallende varianten forekommer i menneskelig avføring, og måtte på et eller annet vis stamme fra et menneske. Det var derfor naturlig å undersøke avrenning fra kloakk til drikkevannskilden eller direkte tilføring til ledningsnettet.

Det skal svært mye til før kloakk tilført en drikkevannskilde som Svartediktet, som har et volum på 7,6 millioner m3 og en årlig tilrenning på 21,9 millioner m3 vann, skal nå vanninntaket. Dette gjelder selvsagt i enda større grad for en så sjelden parasitt som den humant patogene[2] giardia lamblia. Etter at man hadde funnet en giardia-cyste i en prøve fra renset vann, ble det slått alarm. Men det ble aldri påstått at denne var av den humant patogene typen.

Prøver fra alle landets større vannforsyninger viser jevnlig giardia-cyster uten at disse har ført til, eller vil kunne føre til, epidemier. De er helst naturlig forekommende parasitter fra dyrs avføring og angriper ikke mennesker.

Er det usannsynlige skjedd?
En teoretisk betraktning ville konkludert med at det er nær usannsynlig at en humant patogen giardia lamblia-parasitt ville kunne nå vanninntaket til Svartediket vannverk. Er det usannsynlige allikevel skjedd?

Beregninger viser at det mÃ¥ ha vært minst, og sannsynlig-vis mer enn, 10 cyster pr. 10 liter vann og en konsentrert tilførsel i nærheten av vanninntaket kombinert med store nedbørsmengder. 
Det ble målt en tiendedel av det nødvendige antall cyster, og lignende funn ble gjort på samme tid i andre vannverk i Bergen.
Det var ikke mulig å bevise at noen av cystene var av den humant patogene typen.
Det var altsÃ¥ svært liten forskjell pÃ¥ kvaliteten pÃ¥ vannet i de forskjellige vannverkene i Bergen. Det var derimot et faktum at de syke hovedsakelig tilhørte Svartediket vannverk. 

Det går to hovedvannledninger fra Svartediket. Begge områdene var omtrent likt berørt av sykdomstilfeller. ”Man” konkluderte med at Svartediktet måtte være kilden til forurensningen.

I Svartediket vannverk var det planlagt et UV-anlegg som skulle ferdigstilles i 2007. Med giardia-utbruddet fikk UV-forkjemperne et argument for ultrafiolett bestråling av, ikke bare vann fra Svartediket, men alt drikkevann i Norge.

Drikkevannsforskriften krever to barrierer[3]. Den ene kan være drikkevannskilden selv, såfremt den er beskyttet mot forurensende tilsig og ellers kan regnes som ren. Folkehelseinstituttet er imidlertid av den oppfatning at alt vann bør bestråles – for sikkerhets skyld. Giardia-utbruddet i Bergen 2004 var tilsynelatende et bevis for det.

Fire rapporter
Det ble skrevet fire rapporter etter sykdomsutbruddet. En ble skrevet av Folkehelseinstituttet og en annen av det svenske Livsmedelsverkets VAKA-grupp[4], mens Rådgivende Biologer AS skrev sin rapport på oppdrag fra Bergen Vann KF. Det er denne som er den offisielle.[5]

Bare én av rapportene nevner en hendelse som ikke ville hatt betydning for bruk av UV.


Den offisielle rapporten
Rådgivende Biologer AS skriver at vannledningen ut fra Svartediket ikke deler seg umiddelbart til de to forsyningsområdene sentrum og syd. Første del av nettet består av én ledning. I rapporten kan vi også lese at det i det berørte tidsrommet foregikk reparasjoner på denne strekningen. « (…) men undersøkelser foretatt av VA-etaten i Bergen kommune kunne ikke finne at det var skjedd noe i forbindelse med disse arbeidene som skulle ha forurenset vannet.»

Teoretisk er det to mulige årsaker til forgiftningen av drikkevannet. Den ene er forurensing av Svartediket, den andre er tilførsel direkte til ledningsnettet. Den første er praktisk talt umulig. Den andre langt mer realistiske teorien, velger ingen å gå inn på.

Tre rapporter nevner helt enkelt ikke muligheten for det mest realistiske alternativet. Den fjerde[6]  er tilfreds med Ã¥ referere til VA-etaten i Bergen, uten Ã¥ gÃ¥ inn pÃ¥ hvilke arbeider som ble utført eller hvilke undersøkelser som ble gjort i ettertid. Teorien om Svartediket er hypotetisk, og den eneste realistiske muligheten for forurensing er ikke analysert. Smittekilden er aldri funnet. Nødvendigheten av UV-bestrÃ¥ling i norsk vannforsyning er dÃ¥rlig fundert.



UV-bestråling
Solen avgir tre typer UV-lys[7], kalt A, B og C. UV B og C er kreftfremkallende. UV C er et spekter av sollyset som ikke trenger gjennom atmosfæren. Uten atmosfæren ville UV C-strålene hindret alt liv på jorden.

Norge er fremst i verden på bruk av UV innen vannforsyning. Det er UV C-lys som brukes. UV-lampene gir fra seg et begrenset, optimalt spekter som tar liv av bakterier og cyster.

Vann som inneholder humus er uklart. Det kan virke skittent, men er ufarlig. Når vannet skal UV-bestråles må det være krystallklart for at lyset skal kunne gjennomstråle vannet og treffe det det skal drepe. Derfor må vannet filtreres før bestråling. Etter filtreringen sirkulere vannet rundt UV-lyset. Deretter sendes det ut på nettet.[8]

Forskere har registrert at UV-bestrålt vann virker inn på bakterier som befinner seg i vannrørene. De muterer og formerer seg. Nå muterer bakterier stadig, mutasjon er i og for seg en naturlig prosess. Men usikkerhet forbundet med den kunstig frembrakte mutasjonen gjør at ledningsnettet må spyles med jevne mellomrom for å rense vannrørene for bakteriebelegg og sopp.[9]

Det er lite som tilsier at vannet blir mer naturlig igjen innen det når springen på kjøkkenet. Den kvalitetsendringen vannet har gjennomgått eksisterer fremdeles når vannet drikkes. Vårt tarmsystem inneholder en rekke bakterier, liksom vannrørene. Forskjellen er at våre tarmbakterier er livsviktige. Hva skjer med disse bakteriene når de utsettes for UV-bestrålt vann?

UV-bestråling kan sammenlignes med antibiotika
Antibiotika dreper bakterier. Men hyppig bruk har vist seg å føre til resistens. Bakterier som er blitt antibiotikaresistente er muterte bakterier. De er blitt mer hardføre og motstår antibiotikaens angrep.

Det er nærliggende å trekke den slutning at UV-bestråling er en parallell til antibiotika, med virkning på bakterier i drikkevannet, vannrørene og tarmene våre, en parallell som også bekreftes som sannsynlig av forskere ved våre universiteter.[10]
Internasjonal forskning (www.iuva.org) er åpen for at UV C-bestråling av vann kan ha konsekvenser ut over renseeffekten. Forskere er enige om at UV-forskningen fremdeles befinner seg på forsøksstadiet.

På en UV-konferanse i Karlsruhe, som Vannbevegelsen tok del i, var bare to av ca. nitti forskere ikke betalt av industrien. Vi fikk blant annet høre om forsøk med UV-bestråling av grunnvann for å fjerne skadelige virkninger av tungmetaller.

Men de to som ikke var betalt av industrien, hadde en mindre teknologioptimistisk innfallsvinkel enn de øvrige. En av dem hadde gjort forsøk med mus. Utsatt for UV C-stråler utviklet musene raskt hudkreft.

Kreft innebærer at det oppstår en celledeling med uhemmet vekst. De funksjoner som ellers begrenser og former celleveksten til forutbestemte oppgaver, f.eks. organer, opphører. UV C-strålingen er dels dødelig, dels endrer den cellefunksjonen (celledeling/kreft).

Hvorfor UV? Er drikkevannet blitt dårligere?
En årsak til at vi stadig oftere får høre om forurensninger i drikkevannet, skyldes ikke at vannet er blitt dårligere. Det er analysemetodene som er blitt bedre. Bakterier som tidligere ikke ble oppdaget, men som heller ikke førte til sykdommer, registreres nå stadig oftere med den konsekvens at vi tror at drikkevannskildene våre er dårlige. Det er de stort sett ikke.
Norge, som har de reneste ferskvannskilder i verden (altså råvann før eventuell rensing), er, som nevnt, i verdensklasse når det gjelder bruk av UV!
Er vi forsøksdyr?
Internasjonalt er forskere enig om at betydningen og konsekvensene av UV-bestrålingen fremdeles befinner seg på forsøksstadiet. Er befolkningen i Norge ufrivillig å regne som forsøksdyr?

Oppdragsforskning
Det er stor økonomisk interesse for verdens vannforsyning. Norske forhold er ikke mindre interessante, fordi vi har sÃ¥ rike vannressurser. Koblingen mellom forskning og politiske interesser, eller forskning og markedsinteresser, utgjør derfor en fare for den objektive formidlingen av forskningsresultatene.  Slik er det ogsÃ¥ innen UV-forsk-ningen, der store selskaper er involvert.
Satsingen på ”ren” og ”sikker” vannforsyning som vi er vitne til i Norge i dag, vil kunne ha som konsekvens at vi ikke ”bare” mister kontrollen over vannforsyningen, men også over vår egen helse.

1.Tidsskrift for den norske legeforening nr. 7 19. april 2016
2.Skadelig for mennesker
3.Sikkerhet mot forurensing
4.Begge på eget initiativ. Ingen av dem regnes som offisielle.
5.Byrådet ba senere om en rapport som også skulle vurdere
   hvordan myndighetene tok utfordringene. Den var ferdig i 2006.
6.RÃ¥dgivende biologer AS
7.Lysets ultrafiolette spekter
8.Det er ingen filtrering etter UV-bestrålingen, slik at alle døde bakterier og
   cyster fremdeles befinner seg i vannet. Skulle disse vært filtrert bort, noe
   som er fullt mulig, kunne man like gjerne droppet UV-bestrÃ¥lingen, og
   bare benyttet filtrering.
9.Hvis vannet ikke bestråles, er disse soppene og bakteriene
   ufarlige.
10.De nevnes ikke her ved navn, da temaet er tabubelagt, og enkelte har
     vært utsatt for ubehageligheter.



13
Vannposten / Vannposten nr. 161 Flere eksportkabler til EU?
« Nyeste innlegg av Trude Torsdag 17. Desember 2015, kl. 17:50 »
FLERE EKSPORTKABLER TIL EU?

Av Odd Handegård


Utenlandske eiere
Olje- og energidepartementet har nylig lagt fram et høringsnotat om endringer i energiloven (høringsfrist 4. januar) der det foreslås at andre selskaper enn Statnett skal kunne bygge og eie mellomlandskabler for kraft. Det er en klar forutsetning i høringsnotatet at endringene i energiloven skal bidra til å ”drive frem flere prosjekter” – det åpnes for nye kabler til EU uten at bestemte land er nevnt i notatet.


Lite gjennomtenkt
Forslaget virker så lite gjennomtenkt at en kommentar er påkrevd:
De mellomlandskablene Norge har hatt de siste årene, har i praksis hatt en teoretisk kapasitet til å frakte mer enn 30 TWh strøm (eksport + import). For et knapt år siden ble det åpnet en ny kabel til Danmark, og planleggingen av nye kabler til Tyskland og England er kommet langt. Når de åpnes om noen år vil Norge ha en eksportkapasitet på ca. 60 TWh, altså nesten halvparten av vår årlige produksjon av vannkraft (ca. 140 TWh).

Dersom Tord Lien får det som han vil med de foreslåtte endringene, kan eksportkapasiteten raskt komme opp i 80-90 TWh ettersom hver av de (ytterligere tre?) nye kablene trolig vil få en kapasitet på mellom 12 og 15 TWh.


Flere typer konsekvenser
Dette kan få flere typer konsekvenser:
For det første vil Norge fÃ¥ en sÃ¥ stor eksportkapasitet at det kan bli sÃ¥ lite fornybar strøm til norske forbrukere og til norsk industri at vi fÃ¥r europeiske strømpriser i Norge. Det gamle kravet til kraftselskapene om primært Ã¥ dekke det lokale kraftbehovet i Norge, ble avviklet allerede pÃ¥ 1990-tallet.  NÃ¥r kablene er pÃ¥ plass kan strømmen gÃ¥ dit prisen er høyest – uten tanke pÃ¥ norsk forsyningssikkerhet.

Blir det for lite fornybar kraft i Norge, kan to ”løsninger” bli aktuelle, i kombinasjon: Dels kan man importere strøm konvertert fra kull og olje fra EU (eller fra norske gasskraftverk), og dels kan bransjen realisere de 100 vindparkene som foreløpig har fått konsesjon, og som vil trenge like stor plass (i urørt natur) som Vestfold fylke - og flere kan komme etter.

14
Opprop og underskriftskampanjer / Sv: Gjør drikkevann til en menneskerett!
« Nyeste innlegg av Tsiv Torsdag 26. November 2015, kl. 23:14 »
Torstein Siverts
15
Opprop og underskriftskampanjer / Sv: Gjør drikkevann til en menneskerett!
« Nyeste innlegg av Tsiv Torsdag 26. November 2015, kl. 23:10 »
http://www.watertreaty.org/

Denne underskriftskampanjen drives av Grønne Kors, og målet er å få FN til å innlemmet retten til rent drikkevann inn i menneskerettighetene.
16
Vannposten / Vannposten nr. 160 Hellas - bit for bit
« Nyeste innlegg av Trude Fredag 9. Oktober 2015, kl. 11:17 »
HELLAS - BIT FOR BIT?


Planlagt krise?
Da Hellas skulle gå over til euro, ble de offentlige finansene pyntet på, for å tilfredsstille kravene fra EU. Økonomien var langt verre enn de offisielle tallene tydet på.

Det økonomiske uføret Hellas var havnet i og som regjeringen, ved hjelp av Goldman Sachs, ønsket å skjule for å bringe landet inn i eurounionen, skyldtes blant annet innkjøp av militært utstyr fra Tyskland og Frankrike.

Da krisen var et faktum, kom krav om innstramminger i offentlig virksomhet. Masseoppsigelsene og den sosiale nøden som fulgte, førte til et ras av nedleggelser i privat sektor.  Nøden eksploderte.

Tyske, franske og greske banker skulle reddes
EU-kommisjonen, Den europeiske sentralbank (ESB) og Det internasjonale pengefondet (IMF) var raskt på pletten for å redde tyske, franske og greske banker fra kollaps.

Motytelsen, som skulle betales av den greske befolkningen, var foruten innstramminger i pensjon, sosialhjelp og helsevesen, salg av offentlige virksomheter. Salget skulle omfatte havner, flyplasser, energiselskaper og vannverk.


Folkeopprør og svik
Et folkelig opprør førte til nyvalg og en regjering som ønsket å stoppe privatiseringene. Men ettersom repet til EU-kommisjonen, ESB og IMF (kalt troikaen) ble strammet til, viste det seg at et flertall i regjeringen, nær sagt for enhver pris, ønsket å beholde euroen. Det gjør det imidlertid umulig å drive en motkonjunktur-politikk. Finansministeren, som var en hard negl i forhandlingene med troikaen, innså dette. I stedet for å ofre euroen, skiftet regjeringen ham ut. Det håpet Hellas hadde gitt, blant annet til Podemos i Spania, ble brått en blek skygge, da Syriza-regjeringen godtok kravene til «hjelpepakken» fra IMF og ESB.

Et nytt folkeopprør fulgte og det ble holdt folkeavstemming om neste «hjelpepakke» inkludert kravene til privatisering. Folkeavstemmingen viste et klart NEI. Med noen få justeringer godtok allikevel regjeringen vilkårene for nye lån.


Bak kulissene
Før de to siste Syriza-regjeringene kom til makten var det allerede opprettet et organ for salg av offentlig virksomhet (HRADF-TAYPED). I januar 2012 overførte regjeringen en eierandel på 27,3 prosent av vann- og avløpsverket i Athen til HRADF-TAYPED. Og i mai ble enda 34,03 prosent overført. Hensikten var at disse aksjene, som gir en Salget kontrollerende eierandel, skulle selges til private investorer.

Salget grunnlovsstridig
Sommeren 2014 avgjorde imidlertid Høyesterett at salget ville være grunnlovsstridig.

Avgjørelsen satte nytt mot i motstanderne av privatiseringen av vannverket i Thessaloniki (EYATH). Her var salget nært forestÃ¥ende.  HRADF-TAYPED) ønsker Ã¥ selge en kontrollerende andel til en av to investorer som ble godkjent allerede i mai 2013; enten konsortiet Suez/Ellaktor eller Merokot/G. Apostolopoulos/Miya/Terna Energy.


Hovedmålsetting - varige strukturelle endringer
Initiativ 136, som er et abonnentinitiativ for å overta vannverket i Thessaloniki, ble ikke godkjent som anbydere! Det skyldes mest sannsynlig at EU-kommisjonen, ESB og IMF ikke «bare» ønsker privatisering, men like mye varige strukturelle endringer.

Det var liknende strukturendringer som gjorde at Pinoché kunne tillate valg i Chile: Samfunnsmessig grunnleggende endringer lot seg vanskelig gjøre om og ville binde senere regjeringer.

Jugoslavia fikk også smake denne medisinen: Milosovic fikk valget mellom bomber og salg av offentlig eiendom. Han valgte det første og fikk begge deler. Rambouille-«avtalen» foreskrev salg av offentlig virksomhet i et internasjonalt marked.

Syriza-regjeringens bestrebelser på å senke offentlige utgifter, omfattet et forslag til reduksjon i militær-budsjettene. Dette ble ikke godtatt av troikaen. Forslaget ville blant annet svekket tysk og franske økonomi. Men det ville også hindret grunnleggende strukturelle endringer.

Har så EU-kommisjonen, ESB og IMF tatt hensyn til Høyesteretts kjennelse om at salg av vannverket i Athen er grunnlovsstridig?
Vann- og avløpsverkene i Athen og Thessaloniki står fortsatt på listen over offentlige virksomheter som skal selges. Men andelen er redusert til henholdsvis 23 og 11 prosent.


Hvor mange ganger skal vi la oss lure til privatiseringer og grunnleggende strukturelle endringer? Mange av dem er for lengst omtalt i Naomi Kleins bok «Sjokkdoktrinen».
Den er forhåpentligvis fortsatt i salg. Kjøp den! Les den! Snakk om den!



Vern drikkevannet i Grunnloven!
GÃ¥ til:

http://www.opprop.net/vern_drikkevannet_i_grunnloven


Du støtter arbeidet vårt ved å melde deg inn i Vannbevegelsen.
Medlemskontingenten betales til konto 1254.05.18244.

kr.    250 for vanlig medlemskap, gratis for familiemedlemmer
kr.    100 for studenter og andre med dÃ¥rlig rÃ¥d
kr. 1.500 for organisasjoner og bedrifter

Husk å oppgi e-postadresse! Vi har ikke økonomi til å sende informasjon i posten.


VANNBEVEGELSEN
Buerstranda 6
3234 Sandefjord

17
Vannposten / Vannposten nr. 159 Vannbevegelsen i et nøtteskall
« Nyeste innlegg av Trude Fredag 9. Oktober 2015, kl. 10:26 »


Misforståelse 1: Vannbevegelsen arbeider for offentlig
                             vannforsyning
Misforståelse 2: Vannbevegelsen arbeider for rent vann


VANNBEVEGELSEN I ET NØTTESKALL

Det er Vannbevegelsens hovedoppgave å arbeide for at tilgangen til drikkevann og annet forbruksvann skal være et fellesgode.
Offentlig vannforsyning og rent vann benyttes imidlertid som strategiske trekk i kommersialiseringsøyemed.

Vannbevegelsens oppgave er å arbeide for at drikkevann og annet forbruksvann skal være et fellesgode. For at det skal være mulig må ethvert tiltak som fører til kommersialisering, det vil si at vann betraktes som en vare, motarbeides.

Vi har gjennom de tolv år Vannbevegelsen har eksistert, gjort vårt ytterste for å belyse de mange tilsynelatende positive eller ubetydelige tiltak som, sett i en større kontekst, langsomt, men sikkert fører til at vann og offentlig vannforsyning er, og i stadig større grad, vil bli betraktet som vare.

Flere av de siste numrene av Vannposten har hatt internasjonale frihandelsavtaler, som TTIP og TISA som tema, uten at vannforsyningen har vært nevnt eksplisitt. Det forholder seg imidlertid slik at TTIP og TISA, liksom EU/EØS-avtalen har betydelig innvirkning på offentlige tjenester. Vannforsyningen i Norge er hovedsakelig en offentlig tjeneste.

Såkalt frihandel (egentlig de store selskapenes dominans), som er essensen i disse avtalene, berører først og fremst offentlig virksomhet. Man kan jo bare reflektere over at konkurranseutsetting kun gjelder offentlig virksomhet. Private næringsdrivende har ingen krav til anbudskonkurranse når de skal velge tjenesteytere. De kan velge på bakgrunn av hvilke kriterier de vil. Mens offentlig virksomhet alltid skal gå etter laveste pris.

Offentlig virksomhet, og spesielt offentlige tjenester, har i motsetning til privat virksomhet, tidligere vært beskyttet mot konkurranse, ganske enkelt fordi virksomhetene har sosial karakter. De er (eller har vært) fellesskapets løsninger på fellesskapets behov. Det er dette fellesskapet som nå står i fare for å få det endelige dødsstøtet gjennom TTIP og TISA.

EØS-avtalen, TISA og TTIP er skjebnesvangre angrep på offentlig sektor. Det innebærer angrep på samfunnet som sosialt fellesskap, på individet og menneskeverdet.

Mange lider under den vrangforestilling at Vannbevegelsen arbeider for offentlig vannforsyning. Det ville vi selvsagt gjort om det ikke nettopp var for alle de angrep som rettes mot offentlig sektor. Vannbevegelsen har derfor sett seg nødt til å kjempe for en annen løsning; nemlig selvforvaltning. Det vil si at vannforsyningen må organiseres slik at den ikke blir gjenstand for krav til konkurranseutsetting eller privatisering i liberaløkonomisk forstand. Den må fortsette å være fellesskapets eiendom, samtidig som det er nødvendig at den ikke kan kalles offentlig. Løsningen er å organisere vannforsyningen som samvirker eiet av abonnentene.

Den offentlige forvaltningen er dessverre ensbetydende med kommersialisering.

Vi har vanskelig for å stole på at den ellers positive rekommunaliseringen vi har vært vitne til i Europa de siste årene, vil vare evig. Hellas er et eksempel på at offentlig vannforsyning alltid vil være truet. Derfor må vi skape nye fellesskap.



Du støtter arbeidet vårt ved å melde deg inn i Vannbevegelsen.
Medlemskontingenten betales til konto 1254.05.18244.

kr.    250 for vanlig medlemskap, gratis for familiemedlemmer
kr.    100 for studenter og andre med dÃ¥rlig rÃ¥d
kr. 1.500 for organisasjoner og bedrifter

Husk å oppgi e-postadresse! Vi har ikke økonomi til å sende informasjon i posten.


VANNBEVEGELSEN
Buerstranda 6
3234 Sandefjord





18
Nyheter om den internasjonale vannsaken / Next month, TTIP negotiators are meeting in Miami
« Nyeste innlegg av Trude Tirsdag 8. September 2015, kl. 13:12 »
Next month, TTIP negotiators are meeting in Miami, hell bent on pushing forward with this dangerous trade deal.
We don’t know much about the deal -- it’s literally being kept under lock and key. But from the small details that have been leaked, it’s looking like the biggest corporate power grab of our generation.
But citizens are joining together in Berlin for a massive protest -- and we want to make it so big that negotiators can’t ignore us.
Can you chip in €1 to stop TTIP?  https://action.sumofus.org/a/ttip-berlin-donate/2/2/?akid=13331.4819652.b-Me9D&amp=&ask=1&rd=1&sub=fwd&t=2
TTIP was meant to be a shoe-in. But a growing movement, of which SumOfUs is a big part, has thrown the negotiations way off track.
We’ve teamed up with partner organisations to form a EU-wide self-organised Citizens’ Initiative against TTIP, and a whopping 2.6 million of us have signed on. We’ve placed ads in Brussels newspapers to make sure that EU politicians and negotiators hear our message. And everywhere the negotiations go, we follow.
But in just a few months, there’s a huge chance TTIP negotiators could sign away our rights to protect the environment, receive affordable medication, and defend ourselves from exploitation.
If enough of us chip in, we’ll able to help the organisers of the protest by:
•   Paying for ads to spread the word widely about the protest
•   Help pay for buses to bring in some of our most vulnerable to Berlin to make sure their voices are heard
•   Make banners that will look incredible in photos and video of the event in the media
•   Set up the stage and other key logistics to make sure the protest is safe but effective
It’s a powerful reminder to negotiators that we don’t want this dangerous trade deal -- and if they support it, it’ll be the last time they’ll see our votes.
Up against hundreds of corporate lobbyists, this people-powered movement against TTIP would never have come this far if it regular people didn’t stand together.
We know that mass opposition works. SumOfUs members funded massive protests in July in Hawaii against the Trans-Pacific Partnership (TPP), in what were supposed to be the final talks before a deal was signed. Negotiators walked away from those TPP talks without a deal.
We need to make sure we don’t miss this opportunity to build momentum against TTIP in the lead up to the October talks.
Can you chip in €1 to stop TTIP?  https://action.sumofus.org/a/ttip-berlin-donate/2/2/?akid=13331.4819652.b-Me9D&amp=&ask=1&rd=1&sub=fwd&t=2
Thanks for all that you do,
Wiebke, Jon, Kat and the team at SumOfUs
 
________________________________________
More information:
Mass protest against TTIP and CETA to take place in Berlin.
http://www.euractiv.com/sections/trade-society/mass-protest-against-ttip-and-ceta-take-place-berlin-317066   Euractiv. August 26, 2015.

19
Nyheter om den internasjonale vannsaken / El Salvador’s Mining Ban
« Nyeste innlegg av Trude Mandag 7. September 2015, kl. 13:38 »
For the Love of Water: El Salvador’s Mining Ban
by Lynn Holland
For some time now, U.S. and Canadian mining companies have been seeking out new mining sites in Latin America and elsewhere in the developing world. This is partly because high-grade ores that are easily accessible in the U.S. and Canada are in the process of being used up. It is also due to expensive litigation and mitigation costs that mining companies must undertake in developed countries. Not long ago, Salvadorans welcomed foreign owned mining companies into their country. Yet for the last several years, metal mining has been banned in El Salvador by presidential decree and citizen groups are now working to enact a permanent nationwide ban on such undertaking.
With six million people, El Salvador is the smallest and most densely populated country in Central America, as well as the most water-scarce. It also is one of the most environmentally degraded countries in Latin America. A period of rapid urbanization and industrialization in the 1990s deprived the country of about 20 percent of its subsurface water. Today, over 90 percent of its surface water is contaminated with industrial chemicals, making it unsuitable to drink even if the water is boiled, chlorinated or filtered beforehand.
In order to extract tiny particles of gold, mining companies have to apply a leaching process that involves the use of cyanide and enormous amounts of water. As NACLA reported in 2011, “the average metallic mine uses 24,000 gallons of water per hour, or about what a typical Salvadoran family consumes in 20 years.” In less developed countries where regulatory agencies are weak and water scarce, then metal mining can have serious public health and environmental consequences.
Back in 1992, after a lengthy and devastating civil war, reformed-minded Salvadorans were eager to rebuild their conflicted ravaged country. In the years that followed, the rate of economic growth was well above the average for Latin American countries. Investment levels rose from $30 million USD in 1992 to $5.9 billion USD in 2008, much of it in mining. The expectation was that the sector would create jobs, stimulate growth, promote development and increase government revenue. In fact, these goals were specified in the preamble of the Mining Law of 1996.
The preamble also expressed the intention that the mining process be “convenient for investors in the mining sector.” Consistent with this, a 2001 amendment to the Mining Law increased the amount of territory that could be granted to mining companies while decreasing government royalty from 3 percent to 1 percent. In addition, the Investment Law of 1999 allowed foreign companies to sue the Salvadoran government through, the International Centre of Settlement Investment Disputes (ICSID), and tribunal housed by the World Bank. Clearly, the government was competing hard to attract mining investments.
Seduced and abandoned
According to Canadian-owned Pacific Rim Corporation, the government threw out the welcome mat when it showed up in hopes of exploring for gold. Long engaging conversations between the government and company officials took place and there was careful adaptation of the country’s laws to accommodate the company. In fact, as a member of Pacific Rim’s Board of Directors later explained, El Salvador had “very friendly mining laws… which we, as a matter of fact, had a hand in helping the government draft so that El Salvador would be open and receptive to mining investment and allow deposits to be developed in a timely way.”
At the same time, the Mining Law required extractive companies to submit an environmental impact assessment (EIA) of the proposed project and to shoulder enormous costs not only in constructing the mine, but also “to prevent, control, minimize and compensate the negative effects that might be caused to local residents or the environment….” This meant assuring that all waters returned to the waterways were “free of contamination, so that they do not affect human health or the development of animal or plant life.”
In 2002, while relations were still cordial, the Salvadoran government encouraged Pacific Rim to apply for a permit for exploration, as a preliminary step to receiving permission for extraction. Once the permit was in hand, the company invested tens of millions of dollars in exploration and soon was able to discover a rich deposit of gold along the headwaters of the Lempa River in the department of Cabañas. The Lempa, El Salvador’s longest and only navigable river, supplies over half the country with water and allows many to make a basic living through agriculture and fishing.
Soon after, however, the romance between Pacific Rim Corporation and the Salvadoran government began to grow cold. In late 2004, the Pacific Rim Corporation applied for the extraction permit, but the permit was denied “presumptively.” Government officials say that the company had not fulfilled three requirements: government approval of its environmental impact study, a feasibility study and development plan, and possession of the necessary titles to the land at the proposed mining site. At the time, Pacific Rim held less than 13 percent of the area designated for the mine.
According to Robin Broad of American University, company officials were confident that they could work around this last requirement. As she puts it, “Pac Rim was working with President (Antonio) Saca’s vice-president and others to eliminate the requirement that it hold all relevant land titles,” by amending or replacing the applicable mining law in the legislature. That the company intended to participate in making the needed amendments should be no surprise given that it had worked closely with officials in writing the original Mining Law in the first place.
Salvadoran politics were entering a new phase, however. By 2007, the government had revoked an exploratory permit held by the Commerce Group after a study showed high levels of cyanide and sulfur leaching into the San Sebastian River from one of its mines. The mine site had been closed ten years before. The following year, President Saca, member of the right-wing ARENA party and one-time supporter of mining interests, announced a moratorium on new mining permits. The two subsequent presidents, both members of the left-wing FMLN party, have since continued the ban by means of a presidential decree.
Outraged by Saca’s rebuff, Pacific Rim proceeded to sue the Salvadoran government in the ICSID, citing the rules of the Central American Free Trade Agreement (CAFTA). Because Pacific Rim was a Canadian company at the time, it was not covered by CAFTA and so it proceeded to reincorporate its Cayman Islands subsidiary (which owned the Salvadoran operations) in Nevada. With a subsidiary then relocated in the U.S., Pacific Rim was able to claim that the government’s failure to grant the extraction permit was a CAFTA violation and thereby lodge a demand for $77 million USD in compensation. This amount was later increased to $301 million USD. In 2012, ICSID dismissed the claims related to CAFTA, but accepted jurisdiction over claims based on investment law applicable in El Salvador. The following year the financially struggling company was taken over by Australian-owned OceanaGold.
In filing the case, Pacific Rim argued that the company had been led on. It was, after all, “precisely the kind of investor El Salvador was looking for: a foreign investor with the funding, mining industry know-how, and mineral exploration expertise necessary” to bring the Cabañas mine into production. Furthermore, the company had worked hard to “integrate itself into the communities” near the project, hosting many informational gatherings and tours of the facilities, building roads, drilling for water, sponsoring educational programs, health clinics and sporting events, and planting over 40,000 trees. So after years of close relations during which Pacific Rim “understood that it was dealing with a ‘top down’ political structure,” the presidential rebuff came as unforeseen and disruptive blow.
The environmental movement
From its grassroots beginnings, the environmental movement in El Salvador has gained considerable influence over the years. In Cabañas, Antonio Pacheco, director of the Association for Economic and Social Development (ADES), a local civic organization, initially thought that a mine would bring new jobs and thereby reduce poverty. Soon, however, ADES was addressing complaints about water quality and diseased livestock that were being ignored by government agencies. He and his organization began to work with other environmental groups and in 2004 organized a mining forum to discuss the long-term impacts of mining in El Salvador.
In 2005, ADES invited U.S. hydro geologist Robert Moran to conduct an independent review of Pacific Rim’s explorations. In his review, Moran found that the official company study had failed to include baseline information regarding water quality and quantity. “The cost for water was zero,” he said in a recent interview. As such, the company had failed to assess the costs to the community in utilizing large quantities of the local water supply. Moran also concluded that the Pacific Rim EIA had ignored many environmental impacts evident at existing gold mines and would be unacceptable to regulatory agencies in most developed countries. Moran made note that the EIA review process lacked openness and transparency, that only one printed copy of the 1400 page document had been made available to the public (much of it only in English), and that a period of only ten working days had been set aside for public review.
Over the next two years, environmental activists from Cabañas and other areas traveled to Honduras and Guatemala to visit mining sites in those countries. These included an abandoned gold mine in Valle de Siria in Honduras, which revealed “widespread deforestation, catastrophic loss of surface water resources, polluted waters, and respiratory and skin ailments of people living nearby.” My own tour of Valle de Siria in 2013 confirmed these findings and included the shocking sight of herds of emaciated cattle struggling to survive in parched fields.
Around the same time, ADES, with the help of Oxfam International and other NGOs, founded the National Roundtable Against Metal Mining (also called The “Roundtable”). The first major coalition of its kind in El Salvador, The Roundtable vigorously publicized the conditions at Valle de Siria and elsewhere through public education, speaking events and marches. In time, the organization opted to make the passage of a national ban on metal mining its chief goal.
By 2006, the tide was beginning to turn against the mining interests. A group of researchers from the University of El Salvador conducted a study of waterways in and around the abandoned mine owned by the Commerce Group. They reported cadmium levels that were 72 times those recommended by the U.S. Environmental Protection Agency (EPA) and mercury that was 36 times the EPA recommended level. The Roundtable subsequently led the way in filing a lawsuit against the company.
Around the same time, an “unusual and farsighted alliance grew” between the Ministries of Economy and Environment around the need to do a strategic environmental review of metal mining. As the environmental minister told the legislature, “We will only permit mining exploitation if the companies mitigate 100 percent of the harm, which would be impossible, since that would require greater investment than the total gold and silver reserves.” With this, an informal ban on metal mining was underway.
The Catholic Church in El Salvador followed suit in 2007 when seven bishops and an archbishop came out with a formal proclamation in favor of a national ban. Later that year, university polls showed that 62.4 percent of Salvadorans were opposed to mining in El Salvador.
Environmental activists paid a price for these advances, however. Richard Steiner, a conservationist at the University of Alaska, documented increasing violence directed at local environmental activists from 2004 when “community opposition to the mine commenced in Cabañas.” This included threats, assault, kidnapping, and the murder of three activists in 2009. A pro-mining businessman was also murdered at that time under complicated circumstances. The staff of a community-run radio station opposed to gold mining told how they had been harassed and threatened. Steiner also described, “serious shortcomings with judicial follow-through with regard to crimes committed against mine opponents.”
At the same time, Roundtable activists’ tactics have also been criticized. The words “Death to Canadian Miners” have appeared on circulated fliers and there have been reports of harassment of Pacific Rim employees. For their part, Roundtable leaders have denounced any use of violence as part of their campaign.
The case against ICSID
To date, each side has spent millions of dollars presenting its case before the ICSID court. If the Salvadoran government loses, it could be required either to allow the Cabañas mining project to proceed or to pay $301 million USD to Pacific Rim. This might amount to about 5 percent of the GDP in El Salvador, one of the poorest countries in the Western Hemisphere. Government leaders have said that they will pay up if necessary just to keep the mining industry out of their country. But they fear that a loss in ICSID could result in a rash of new lawsuits and loss of control over the development process.
In my interview with him, Bob Moran criticized the remote and legalistic nature of ICSID. “We’ve allowed a system to evolve where all the assessments are done within
forums that international business interests have produced,” he said. “They’ve also had a lot of influence in the wording of the international trade agreements” that the court relies on. “Forget the legal stuff,” he continued. “The EIA is technically unacceptable – it is a corrupt document that would have been unacceptable anywhere.” And while business is making profits, he went on, we’re socializing the costs. “The average life of a gold mine is less than fifteen years.” After that, “you’re left with fixing whatever happened” whether it’s poisoned streams, deforested hillsides, or a sickened population.
While Salvadorans await the outcome of the case, a new action plan for passing a nationwide ban has begun to unfold. In just the last year, several rural communities have passed their own prohibitions against metal mining. San Jose Las Flores, San Isidro Labrador and Nueva Trinidad, have all held popular consultations, which resulted in overwhelming approval for a ban in each case. As San Jose Las Flores mayor Felipe Tobar explained, “I want to encourage other municipal governments to ban mining in their territories and also encourage members of the legislative assembly to approve legislation to ban mining to ensure the long term sustainability of our environment.” Ten other municipalities have been targeted for future consultations.
* * *
In neighboring Honduras, the growth of the environmental movement has paralleled that of El Salvador’s in many ways. Community level concerns have come together with those of domestic and international NGOs. New restrictions were proposed and plans to establish a country-wide ban drew the support of the president just as it has been the case in El Salvador. Unfortunately, these plans already have come to abrupt halt when that president was unceremoniously ousted from office in 2009.
Lynn Holland is a Senior Research Fellow at the Council On Hemispheric
20
Vannposten / Vannposten nr. 158 KS og Euro-KS sier nei
« Nyeste innlegg av Trude Onsdag 2. September 2015, kl. 14:09 »
Det er lokale og regionale myndigheter som tar opp kampen mot TTIP og TISA

KS og Euro-KS sier nei

Av Dag Seierstad

Bak strengt lukkede dører forhandles det for tida om to internasjonale avtaler som kan endre grunnleggende maktforhold bÃ¥de mellom stater og innen stater.  

EU og USA forhandler om en mest mulig altomfattende handels- og investeringsavtale, den såkalte TTIP-avtalen (Trans-Atlantic Trade and Investment Partnership). I de forhandlingene er ingen andre land med.

Derimot forhandler noe over 50 land om en avtale som skal sette fart pÃ¥ handelen med tjenester, den sÃ¥kalte TISA-avtalen (Trade in Services Agreement.)  I disse forhandlingene deltar Norge sammen med EU og 23 andre land fra OECD-omrÃ¥det.

De utÃ¥lmodige pÃ¥driverne bÃ¥de for TTIP og TISA er konsern som vil ha vekk det som stenger dem ute fra markedene i andre land.  
USA har pÃ¥ mange omrÃ¥der et svakere regelverk enn EU.  Det gjelder blant annet miljø, helse, arbeidsliv og mattrygghet. Matkonsern i USA presser pÃ¥ for friere salg av GMO-mat og mer bruk av antibiotika og hormoner. Derimot synes EU at USA de siste Ã¥ra har innført for strenge regler mot finansspekulasjon.

Resultatet kan bli at EU må svekke sine regler for trygg mat, og USA sitt regelverk mot framtidige finanskriser. De reglene som EU svekker, blir automatisk regler også for EØS-landet Norge.

Det mest dramatiske ved TTIP-forhandlingene er likevel hvorvidt de tvinger fram den tvisteløsningsordningen som er den vanlige ved slike investeringsavtaler.  Det er regler som gir selskap adgang til Ã¥ kreve erstatning fra regjeringer som vedtar lover eller fatter beslutninger som pÃ¥fører selskapet «tap av framtidig fortjeneste». Hvert Ã¥r er det stadig flere eksempler pÃ¥ at selskap reiser erstatningskrav nÃ¥r vern om folkehelse, miljø og sosiale rettigheter forbedres.

Slike tvistesaker avgjøres ikke av vanlige domstoler, men bak lukkede dører av tre godt betalte handelsjurister som ofte ville vært vurdert som inhabile ved vanlige domstoler. Avgjørelsene kan ikke ankes.

TTIP kan derfor bli en avtale som åpner døra på vidt gap for å påtvinge alle EU-land genmodifisering og skifergass, som truer rettighetene til arbeidstakere og gir konsern rett – og makt – til å utfordre lovregler som de ikke liker.

TISA-avtalen forutsetter at hvert land setter opp ei liste av tjenester der full konkurranse ikke skal gjelde. Men når avtalen er inngått, kan ikke den lista utvides. Ingen regjering kan etterpå «komme på» at det var et par tjenester som burde ha vært med på denne lista – og velgerne kan ikke få flere tjenester unntatt konkurranse uansett hvordan de stemmer ved neste valg.
To særlige klausuler gjør TISA-avtalen til et varig overgrep mot det politiske demokratiet vårt, en «frys»-klausul og en såkalt «skralle»-klausul (rachet) skal sikre at vi aldri kan gjøre om vedtak om å konkurranseutsette eller privatisere bestemte offentlige tjenester.

Slik skal enhver liberalisering gjøres uopprettelig. En høyre-regjering som åpner et tjenesteområde for internasjonal konkurranse, skal føle seg trygg på at en venstre-regjering

Dagens norske regjering har klokkertro både på konkurranseutsetting og privatisering og vil mer enn gjerne sette varige spor etter seg. Da kan TISA bli til god hjelp.

Forhandlingene om TISA og TTIP føres i total hemmelighet. Det vi får vite skyldes lekkasjer som de aktuelle regjeringene skynder seg å dementere.

Her i Norge forsikrer regjeringen at vi skal ta både TTIP og TISA med stor ro. Derfor er det både oppsiktsvekkende og oppmuntrende at KS, organisasjonen for kommunene og fylkeskommunene våre, har sendt ut et klart varsko.
Hovedstyret i KS vedtok 22. juni å be regjeringen om å gå inn for å «sikre den lokale og regionale handlefriheten i forhandlingene om TTIP og TISA».
Et enstemmig hovedstyre la særlig vekt på at lokale folkevalgte organer har rett til å avgjøre hvordan tjenester som vann- og energiforsyning, renovasjon og avløp, redningstjeneste, de offentlige helse- og sosialtjenester, offentlig transport, boligbygging og tiltak innen byplanlegging, byutvikling og utdanning skulle organiseres.

Dette er uvanlig klar tale fra KS. Det er særlig grunn til å sette kryss i taket for at styremedlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre var med på slike enstemmige krav.
Hva har skjedd i KS?
Svaret er enkelt. Det som har skjedd i KS, har skjedd over hele Europa. Det er på lokalt og regionalt nivå at folkevalgte har gått til kamp mot å bli skjøvet til side av internasjonale avtaler som lar markedskonkurranse feie til side vedtak i demokratisk valgte organ.

Denne kampen er reist på brei skala av CEMR som er organisasjonen for 150 000 europeiske kommuner og regioner, altså det vi kunne kalle et Euro-KS der vårt eget KS også er med.

I mai gikk CEMR ut med et «posisjonsdokument» i forbindelse med TTIP-forhandlingene.  Der er hovedkravet at den lokale og regionale autonomien ikke mÃ¥ svekkes som følge av en framtidig TTIP-avtale.

CEMR krever at TTIP-avtalen må gi et generelt unntak for alle offentlige tjenester. Avtalen må respektere rettighetene og interessene til offentlige myndigheter, «og særlig prinsippet om lokalt sjølstyre og friheten til å regjere, regulere og oppfylle sine offentlige tjenesteoppgaver slik de er fastlagt i EU-traktaten».

I tillegg må EU sine standarder for helse, sikkerhet og miljø ligge fast - og lokale og regionale myndigheter må fortsatt ha fullt herredømme over alt som hører inn under deres myndighetsområde. CEMR avviser derfor investor-stat-tvisteløsningene.

CEMR retter også skarp kritikk mot opplegget av forhandlingene. Fra EUs side er det EU-kommisjonen som forhandler. Posisjonsnotatet kritiserer at verken EU-parlamentet, EUs 28 nasjonale parlamenter eller lokale og regionale myndigheter er involvert i forhandlingene. Parlamentene kan bare si ja eller nei til det endelige forhandlingsresultatet og har ingen mulighet til å endre det.
 
Artikkelen sto på trykk i Klassekampen 29. august
: « 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 »