Høyspentmastene i Hardanger
Høyspentmastene i Hardanger har vekket et folkelig opprør. Debatten går mellom kabel eller master, om naturopplevelsen skal telle mindre enn økonomien og om sikkerheten i strømforsyningen til Bergen vil bli tilstrekkelig med sjøkabel. Det er, om ikke strømkrise, så  tilsynelatende sikkerhetskrise i Bergensregionen, fordi Bergen ”bare” har to tilførsler – og disse skal oppgraderes til 420 kV.
”Master er naturvern”
Mange naturvernere er motstandere av høyspentmastene. Men det er også dem som hevder at jordens fremtid er avhengig av master: for med sjøkabel kan ikke småkraft-produsenter koble seg til nettet. Det er mye uutnyttet vannkraft vi bør bygge ut, mener Einar Håndlykken i Zero. Senterpartiet støtter argumentet, selv om det er nærings-interessene til vassdragseierne som der er avgjørende.

Mer grunnleggende dreier saken dreier seg om EU-direktiver og forordninger.

EU-krav: 420 kV høyspentledninger
Høyspentnettet skal oppgraderes til 420 kV, slik det er bestemt av EU. Under oppgradering av de eksisterende linjene til Bergen, vil Bergensregionen ”kun” ha én tilførsel mens den andre linjen oppgraderes. Det mener Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) er risikabelt.

Stortinget har imidlertid bestemt at kabler under jord og vann skal ha lavere spenning, fordi man kan legge 600 slike kabler for prisen av to og en halv 420 kV kabel. Hvordan lar dette seg forene med bygging av master, mens man samtidig vurderer sjøkabler, slik regjeringen har vedtatt?

EU-kommisjonen bøtelegger mangelfullt nett
Statnett er pålagt å sørge for maksimal overføring av strøm og maksimal sikkerhet med trussel om bøter for mangelfull overføringskapasitet eller strømstans. Fordi det strider mot Grunnloven at EU-kommisjonen bøtelegger norske selskaper, er det NVE som i navnet gir bøtene.

EUs Fornybardirektiv
Olje- og energidepartementet forhandler i øyeblikket med EU om hvor mye Norge skal øke produksjonen av fornybar energi. Hvor mange fosser skal legges i rør, vindmølleparker og høyspenttraséer kvele fugleliv og reindrift, før Norge oppfyller kravet fra EU?

EUs mål: 20% fornybarandel
EU har som målsetting at 20% av lys og oppvarming skal stamme fra fornybar energi. Kravet til Norge er imidlertid 75,4%.  I dag regnes fornybarandelen å være i overkant av 60%. Årsaken til at vi ikke har 100% dekning skyldes at mye  oppvarming skjer ved oljebrenning. All strøm derimot kommer fra fornybar kraft.

Energiloven og EUs Energidirektiv I og II
Hvis Energiloven, som senere er forankret i flere EU-direktiver, ikke hadde gjort strøm til en frittflytende vare, kunne Fornybardirektivets krav vært oppfylt umiddelbart.

Hvor mange skal tære på vår natur?
I 2007 kunne Norge forsyne tre ganger norske husholdningers behov for strøm. Bygger vi i tillegg ut de 4.600(!) elvene NVE mener har potensial for småkraftverk, vil vi kunne dekke behovet en gang til. Da er ingen planlagte vindmølleparker regnet med. Flagger kraft-krevende industri ut, slik det både gjøres og trues med, får vi et kolossalt overskudd på ren fornybar energi.

Elektrifisering av sokkelen eller vindmølleparker?
Selv om høyspentmastene i Hardanger vil sikre strømforsyningen til Bergensområdet, skal strømmen gå til oljefeltene. Men vi har i mange år fått høre at oljeproduk-sjonen er på vei ned. Da virker det ganske vanvittig å elektrifisere sokkelen. Den langsiktige strategien går imidlertid ut på å bygge mindmølleparker til havs. Da er det kjekt å ha lagt kabler, som kan føre strømmen tilbake til fastlandet eller videre til Storbritannia. Norge er allerede fremst i verden på legging av sjøkabel.

Vannkraft og vindmølleparker på vent
Flere søknader om vannkraftutbygginger og vindmølle-parker står på vent hos NVE, fordi det er mangel på overføringskapasitet. Statnett må først få bygge ni planlagte høyspenttraseer.  Næringspolitisk talsperson i SV, Alf Egil Holmelid, synes å være alene om å stille spørsmål ved hva all kraften skal brukes til: Skal den brukes til elektrifisering av biler, sokkelen eller til eksport?

Fremtidig ”behov”
I oppgangstidene på 1970 og 1980-tallet ble det foretatt omfattende investeringer i ny vannkraft. Striden rundt Alta-utbyggingen er en av de sakene mange vil huske. Utbyggingen av Altavassdraget ble begrunnet med fremtidig behov. Men ifølge Einar Hope, professor emeritus ved Norges Handelshøyskole, hadde det i oppgangstidene bygget seg opp en betydelig overkapasitet. Vi kunne produsere mye mer strøm enn vi hadde behov for. Dette ble så brukt som argument for markedsliberalisering.

Maksimal avkastning fremfor leveringsplikt ble lovfestet i Energiloven. Umiddelbart etter lovens ikrafttredelse  sank strømprisene. Men ettersom overføringskapasiteten til utlandet ble ”bedret” og eksporten steg, steg også prisene. År med kraftig eksport ga siden behov for import av kull- og atomkraft. Men for Norges vedkommende har det, grovt sagt, ikke vært behov for å foreta investeringer av noe omfang i kraftproduksjon og nettvirksomhet fra markeds-reformen i 1990 til nå, skrev Einar Hope i Energi og Ledelse nr. 2/2007.

Det er på tide å innse at vi ikke kan spise penger, mens vi ødelegger naturen. Det er nødvendig å si opp EØS-avtalen, gjøre om Energiloven og senke strømprisene til produksjonskostnad.  Da vil vi få 100% dekning av ren fornybar energi i Norge. Overskuddet vi allerede har på ren strøm, kan vi eksportere.

Renovasjon
Vi har tidligere vist til strømforsyningen, for å advare om hva som kan skje med vannet, om vi ikke er påpasselige. Saken nedenfor dreier seg om renovasjon. Men den er også en parallell til vannforsyningen.

Konkurranseutsetting
Da Bystyret i Sandefjord etter konkurranseutsetting vedtok å overlate renovasjonen til Ragn Sells var begrunnelsen at kommunen ville spare 2 millioner kroner pr. år. Underforstått ville kommunen få 2 mill. til andre oppgaver. Men det er ikke tilfellet.

Renovasjon, liksom vann og avløp, belastes i sin helhet abonnentene. Kommuneøkonomien blir hverken verre eller bedre av lave eller høye VAR-avgifter. Abonnentene sparte 2 milioner i året. Det høres mye ut, men tilsvarer ca. 50 kr. pr. person eller under 50 øre dagen pr. husholdning.

Kryssubsidiering
Ragn Selles er et transnasjonalt selskap. Fordi det er så stort og opererer i flere land, kan selskapet presse prisen ned for den første kontraktsperioden. Det er alminnelig blant slike selskaper å kalkulere med underskudd i flere år, inntil de er etablert og vanskelig kan presses ut igjen.

Små selskaper kan ikke operere på denne måten. De har ingen mulighet for kryssubsidiering. Det kunne heller ikke det lokale renovasjonsselskapet Sandar Renovasjon, som hadde sørget for søppeltømming i kommunen de foregående 40 år. De måtte legge ned virksomheten da Ragn Sells fikk kontrakten med kommunen.

Konkurranse?
Hvem er det Ragn Sells skal konkurrere med når renovasjonen skal ut på nytt anbud om maksimalt to år? Det blir ikke Sandar Renovasjon, men et annet stort selskap, om det nå finnes konkurrenter igjen.

Det kan synes som om de store selskapene har fordelt markedene mellom seg. Ragn Sells har husholdnings-renovasjonen, Veolia har industrielt avfall og Suez har avløp. I tillegg har Veolia vært pågående overfor alle landets kommuner de siste årene for å få overta driften av vannforsyningen. Det vil på sikt være de mest lukrative kontraktene.

Tenke kortsiktig eller langsiktig
Men på sikt er det hverken  i abonnentenes eller fellesskapets interesse at småbedriftene presses ut for at vi skal spare 50 kr. året. For innsparingen vil bare gjelde den første kontrakten. Vi ser nå at Ragn Sells ga en pris de må ha forstått at ville gi underskudd. Og underskuddet tilsvarer nøyaktig differansen mellom Ragn Sells og Sandar Renovasjons anbud.

”Bare” offentlige tjenester må anbudsutsettes
Siden det ”bare” er offentlige tjenester som presses til konkurranseutsetting – og vi nå har et eksempel på konsekvensene – foreslår Vannbevegelsen at vann, avløp og renovasjon organiseres som abonnenteide samvirker. Da kan vi som betaler regningen selv bestemme hvem som skal drifte tjenestene.

Rådmennene bør inntil det er skjedd, informere kommunestyrene i forholdene rundt vann, avløp og renovasjon, så vi slipper lignende saker for vann og avløp.

Collecting rainwater now illegal in many states as Big Government claims ownership over our water

by Mike Adams

 http://www.NaturalNews.com/029286_rainwater_collection_water.html

(....)

......Utah isn't the only state with rainwater collection bans, either. Colorado and Washington also have rainwater collection restrictions that limit the free use of rainwater, but these restrictions vary among different areas of the states and legislators have passed some laws to help ease the restrictions.

In Colorado, two new laws were recently passed that exempt certain small-scale rainwater collection systems, like the kind people might install on their homes, from collection restrictions.

Prior to the passage of these laws, Douglas County, Colorado, conducted a study on how rainwater collection affects aquifer and groundwater supplies. The study revealed that letting people collect rainwater on their properties actually reduces demand from water facilities and improves conservation. ....

(...)

 FIVAS inviterer til  MINI-SEMINAR
“Trouble on the Mekong”

Torsdag 17. juni 2010 kl. 12-14
Håndverkeren, Rosenkranzgt.7, Oslo

Mekong er en av verdens største elver og er kun overgått av Amazonas i biologisk mangfold. Elvens kilde er i Tibet, hvorfra dens 4880 kilometer lange løp går igjennom Kina, Burma, Thailand, Laos, Kambodsja og Vietnam og munner ut i Sør-Kinahavet. Elven innehar verdens største innenlandsfiske og er en uvurderlig ressurs for over 60 millioner mennesker som lever i dens umiddelbare nærhet.
Nå står en voldsom vannkraftutbygging på trappene. Ettersom landene i regionen har utviklet seg og behovet for energi har økt, er nye planer blitt lagt. Elleve nye vannkraftverk planlegges i Mekong-elvens lavere strekninger. Ytterligere utbygging av elveløpet vil ha enorme og uopprettelige konsekvenser både sosialt, økologisk og økonomisk.
Hvor står Norge i alt dette? Gjennom medlemskap i Verdensbanken og Den asiatiske utviklingsbanken er Norge med på utbygging av vannkraftverk og regionale overføringslinjer. Norske konsulentfirmaer har lenge vært aktive i regionen. Hvordan skal utfordringene møtes, og hva er Norges rolle? Kom og hør en av regionens fremste miljøaktivister samt innlegg fra norske aktører.

PROGRAM
12.00   Opening remarks - Andrew Preston, FIVAS
12.10   Saving the Mekong from large-scale hydropower plans
   - Premrudee “Eang” Daoroung, Director, Towards Ecological Recovery and Regional Alliance (TERRA), Thailand

13.00   “Mekong Tipping Point” – 9 minute video from the Stimpson Institute in Washington DC

13.15   Water aid - Norwegian assistance to the water and energy sectors in Mekong countries
   - Morten Johnsen, Senior Advisor, International Section, Norwegian Water Resources and Energy Directorate (NVE)

13.30   Discussion, with opening comments from Geir Hermansen, Senior Advisor, Department of Energy, Norad


Påmelding innen onsdag 16. juni kl. 10.00 til fivas@fivas.org 
For mer informasjon, kontakt Andrew Preston, 22 98 93 25 / 48 14 08 49
 

http://news.dnevnik.bg/
*
French Veolia Water becomes new owner of Sofiyska Voda*

French company Veolia Water has signed an agreement with United
Utilities to gobble up 58% in Sofia’s water and sewage operator Sofiyska
Voda, the company said.

The French company also acquired the UK utility’s stakes in Estonian
Tallinna Vesi and Poland’s Aqua, which services around 300,000 people.

Veolia said the combined price tag of the transaction is EUR 199 million
but did not reveal financial details for the Sofiyska Voda purchase.

Before it takes effect, the deal needs to obtain he go-ahead from the
anti-trust watchdogs in the countries where the three water utilities
are based.

Veolia also needs the nod of its partner European Bank for
Reconstruction and Development (EBRD). The financial institution already
holds a stake in Sofiyska Voda as partner of United Utilities.

Negotiations to acquire Sofiyska Voda had been held for a couple of
months. In 2009, the UK company started offloading other assets on a
global scale.

In Bulgaria, Veolia will inherit a concession contract with Sofia
municipality expiring in 2024, which involves no fee but a serious
investment commitment.

La vannforsyningen fortsatt være samvirkebasert

De vannforsyningsanlegg som driftes av kommuner i dag er historisk sett etablert i ikke-offentlig regi av abonnentene. Tidligere generasjoner har ytt store bidrag til vann og avløp, uten tanke på profitt; investeringene har vært i et 100-årsperspektiv.

..........

EU to table directive on water savings in buildings
Published: 02 April 2010

In the wake of new legislation to reduce the energy consumption of buildings and electric devices, the European Commission is determined to introduce similar measures for water.
BACKGROUND
In 2006 and early 2007, the European Commission carried out in-depth assessments of water scarcity and drought in the European Union.
Following this assessment, the Commission presented a set of policy options to increase water savings in July 2007. It also highlighted the need to improve the financing of water efficiency within the framework of existing sectoral policies.
A December 2008 report following up the communication summarised the progress made and an accompanying Commission document listed a series of potential EU-level initiatives to foster water-efficient technologies and practices and promote the emergence of a water-saving culture in Europe.
The report also announced that "on the basis of the experience gained with the Directive on the Energy Performance of Buildings," the Commission would launch a study to consider the need for a similar directive on the water performance of buildings.
MORE ON THIS TOPIC
News:Europe urged to curtail its water use
Interview:Expert: Europe 'unaware' of its water footprint
News:World heading for 'water bankruptcy'
"The potential for water savings in the EU is estimated at 40%. Binding rules could be envisaged to promote water savings in public and private buildings," states the EU executive in its work programme for 2010.
The EU's Water Framework Directive (WFD) already requires member states to introduce water-pricing policies with incentives for efficient water use, but the directive does not set standards for consumer products or otherwise address water demand management issues.
Environment Commissioner Janez Potočnik said earlier this year that the EU had not yet looked closely enough at demand-side measures like water pricing and efficiency.
The drive to address water efficiency in buildings follows on from the Commission's 2007 Communication on Water Scarcity and Droughts, which considered a series of legislative measures such as the inclusion of water efficiency criteria in performance standards for buildings.
It also suggested adding taps, showers and other water-using devices to the scope of the EU's Eco-design Directive, which sets standards for energy use. Labelling schemes would also be extended to promote water-saving devices to consumers.
Technical saving potential
A study commissioned by the EU executive and published in August 2007 estimates that water efficiency could be improved by nearly 40% via technological improvements alone, and that changes in human behaviour or production patterns could increase those savings further.
The report further claims that a number of specific technological and technical changes to taps, toilets, showers and water-using equipment such as dishwashers can reduce water demand and result in water savings of up to 80%.
According to the report, only a few member states have already included water-saving standards in national building regulations.
Gray water
A Commission official told EurActiv that water efficiency in buildings is also about reusing grey water (roof water) to flush toilets or water gardens. Use of grey water can reduce the strain on rivers and lakes and thus help to save water in general, the official explained.
According to the Commission study, harvesting rainwater could meet up to 80% of the household needs of a typical family house in southern France.
However, the report notes that installing such grey water systems "requires a certain level of behavioural change to adapt to these new systems. Whilst these are suitable for new build, such systems are less feasible for existing buildings due to the cost and difficulties of retrofitting".
As for reusing waste water, the report notes that this requires large investment for treatment and that these "may inhibit the development of direct domestic water use". Retrofitting of older buildings is also considered relatively difficult.

......åpner både for private og utenlandske eiere i BKK..

Vil Statkraft selge sin eierandel i BKK til utenlandske investorer, fordi Statkraft selv skal investere i andre land?

Statkraft trenger 90 milliarder til kraftprosjekt innen vann, gass, vind, sol og bioenergi i Sverige, Finland, Storbritannia, Tyskland, Italia, Tyrkia, Chile og Peru.

http://www.kommunal-rapport.no/id/11200086.0   (NTB)

Eventyr i vind
Av
Erik B. Næss


Statoil, Statkraft, tyske og britiske kraftselskaper
8. og 9. januar, og med jublende tilfredshet, bragte landsdekkende medier budskap om at Statoil og Statkraft, ville få kjempekontrakt på levering av 2000 vindturbiner som skal plasseres på Doggerbank i Nordsjøen.
Partnere er tyske og britiske kraftselskaper. Verdien skal være på 1000 milliarder kr.

Stat eller privat?
Den britiske statsministeren Gordon Brown bekjentgjorde planene. Med ham på scenen kan man lett få inntrykk av at den britiske stat står bak, men det gjør den nok ikke? Statsminister Margaret Thatcher delte, i sin tid opp, og privatiserte hele det statseide kraftsystemet (CEGB). Browns forgjenger Tony Blair uttalte, under sin statsministerperiode, at eventuell ny kraftutbygging, også kjernekraft, ville være den private kraftbransjens ansvar. Elektisitetsforsyningen i Storbritannia ligger m.a.o. i hendene på private og det er vel disse det da skal inngås kontrakt med?

Den norske stat eier 67% av Statoil og 100% av Statkraft. Den siste forvalter statskraftverkene i Norge. For begge selskaper gjelder at de ikke kan betraktes som entreprenører. Med presserapporterte vanskeligheter på Snøhvit i Hammerfest kan Statoil tvert om heller ikke bli å betrakte som særlig vellykket i rollen som byggherre. Engineeringspesifikasjoner og innkjøpsprosedyrer må ha vært svært mangelfulle til tross for den erfaring man burde tiltro selskapet.

Når konstellasjonen Statkraft/Statoil ikke besitter entreprenørkompetanse, hvorfor skal disse selskapene gå inn i entreprenørrollen av vindmøller til Storbritannia? De største og mest erfarne leverandørene er å finne utenfor Norge, så det er ikke for å engasjere norsk industri. For norsk industri skal kontrakten bare by på bivirkninger. Hvilke slike ser man for seg?

Risikofylt investering – hvem betaler?
Sjekken nær klar for Statkraft var en av overskriftene primo januar. I jubelens kontekst ga den øyeblikkelig inntrykk av at kjøper skulle betale et forskudd. Det er svært vanlig, men det var ikke tilfellet her. Tvert imot, det presenteres forventninger, nærmest krav, til at eneeier(!) av Statkraft, den norske stat, skal skyte inn milliarder som ny egenkapital i Statkraft. Hvorfor skal det være krav til mer kapital? Kan ikke den private britiske kjøper finansiere systemet i det private kapitalmarked og betale underveis?

Slik det fortoner seg skal den norske skattebetaler, representert ved næringsministeren være med å finansiere et privat høyrisikoprosjekt i et land som er på et høyere teknologisk nivå enn Norge, og som til overmål har posisjon som verdens finanssentrum. Hvorfor?

Uforutsigbar jus
Hvilke garantier, tekniske som kommersielle og ikke minst juridiske, vil det norske samfunn bli påført? Den juridiske siden er spesielt interessant i forbindelse med den nye Vassdragsreguleringsloven. Ifølge loven er vannkraften nasjonalisert. Men når det nasjonale forvaltningsorganet Statkraft, som formelt er et aksjeselskap, skal innlede et intimt samarbeid [eierskap(?)] med private kraftoperatører i EU, kan man ikke utelukke at det kan føre til en ny runde  i ESA-domstolen, med uforutsigbart resultat. Hvilket lovregime er, eller vil bli lagt til grunn for en avtale; det norske, det britiske eller det i EU?   

En liten ting til! Når Norges energiressurser forvaltes av nevnte selskaper, hvordan kan det ha seg at saken er et anliggende for Næringsdepartementet og ikke for Olje og energidepartementet (OED)? Primo februar kom nemlig OED på banen med pressemeldingen om en samarbeidsavtale med EU (en rekke EU-land) om utvikling av et kraftoverføringsnett i Nordsjøen. I et slikt samarbeid ville det være naturlig at forvaltningsorganet Statnett SF  kommer inn som statens formelle samarbeidsorgan med EU-konstellasjonen.
Juridisk kan dette bli å betrakte som et direkte samarbeidsregime mellom nasjonalstaten Norge og et privat konsortium i EU. Man kan her se for seg et kontraktsmessig minefelt, eller at det legges til rette for at også Statnett formelt gjøres om til et AS. I så fall er veien ikke lang mot at Statnett kan bli del-, eller helprivatisert og komme under innflytelse av private investorer i EU. En prosess som mest sannsynlig vil være irreversibel. Hvorom allting er vil også disse forholdene kunne bli næring for jurister ved en eventuell tvist fremmet for ESA-domstolen.

Hvordan dette enn henger sammen, bør i første omgang Giske gi respektive toppledere i oppdrag å svare på. Dernest vil en redegjørelse fra Olje og energiminister Riis-Johansen være svært interessant.

Som et PS er det interessant å registrere den totale mangel på oppmerksomhet denne saken er møtt med i mediene. Denne unnlatelsen må kunne sees i sammenheng med den nye energiloven, som trådte i kraft for ca. 20 år siden og som åpnet for  kraftmarkedet. Den storm av leserinnlegg som avisene tok inn da ”markedet” førte til høyere strømpriser, står i skarp kontrast til det faktum at samtlige medier har utelatt vannkraftpolitikk  som tema i alle etterfølgende valgkamper. Så – hvordan blir vi  styrt i Norge? 

Drikkevatn på anbod?
Stikkord: EØS

Europeisk organisasjon mobiliserer i kampen mot konkurranseutsetjing av drikkevatn og avløp.

European Centre of Employers and Enterprises providing Public services (CEEP) er ein paraplyorganisasjon for kommunale og regionale interesser i Europa. Dei har no utarbeidd eit posisjonsnotat som peikar på at VA-sektoren ikkje må bli offer for konkurranseutsetjing.

Dei peikar mellom anna på at denne sektoren er særs dårleg tilrettelagt for fri konkurranse, og at interkommunalt samarbeid på dette feltet ikkje må bli underlagt same krav som slikt samarbeid på felt der konkurranse er meir tenleg å gjennomføre.

Debatten om anbod på drikkevatn er ikkje ny, og var mellom anna aktuell i Noreg i samband med ordskiftet om tenestedirektivet. I sitt høyringssvar om tenestedirektivet tok interesseforeininga Norsk Vann den gongen opp at det var viktig å definere vatn- og avløpssektoren bort frå dei sektorane som kan setjast ut på anbod. Dei peika mellom anna på ein rapport Professor Bjarne Jensen utarbeidde for Næringsdepartementet, der han konkluderer med at det er eit ope spørsmål om vatn-, avløps- og renovasjonstenester skal bli klassifiserte som tenester av ålmenn ikkje-økonomisk interesse eller av ålmenn økonomisk interesse.