Vannbevegelsen.no

Folkebevegelsen for bevaring av vann som felleseie

Nyeste innlegg

: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10
1
Vannposten / Vannposten nr. 170 Oppfordring til samvirke
« Nyeste innlegg av Trude Torsdag 28. November 2019, kl. 18:25 »
Går vannet samme vei som strømmen?

Vil vi få ett selskap for renseanlegget og et annet for levering av vannet? Og vil private aktører kunne håve inn fortjeneste på drikkevannet, slik de gjør på kraftverkene og strømledningene?

Av Trude Malthe Thomassen


   Mye tyder på at faren er overhengende med den regjeringen vi har i dag siden Erna Solberg allerede under Bondevik-regjeringen satte i verk en rekke tiltak i denne retning. For å ta det siste hun gjorde, først:
   Som kommunalminister ba hun SINTEF utrede en organisering av vannforsyningen, som tilsvarer den vi har for strømmen. Det vil si at vannverket blir delt i to: Renseanlegget skal være ett selskap, mens et annet skal stå for levering av vannet. SINTEFs mandat var å vise at prisen på vann ville bli lavere med dette systemet.
   Nå vet vi jo hvordan det er gått med strømprisene. Ingen med vettet i behold vil påstå at strømmen er blitt billigere. Den er blitt så dyr at vi nå får regning hver måned i stedet for hver tredje som det var tidligere, så det skal bli lettere for oss å holde styr på utgiftene. Nettleien er ofte høyere enn prisen på strømmen. Og i tillegg blir det lagt til en forbruksavgift til staten, med moms også på avgiften.

   SINTEF var naturlig nok ikke i stand til å vise at prisen på vann ville bli lavere med et slikt system. Hva gjør en forskningsinstitusjon, som, så mye den enn vil, ikke er i stand til å oppfylle mandatet? De vil jo gjerne ha oppdrag fra staten en annen gang også, og da holder det ikke å komme med et annet svar enn det man blir bedt om.
   Løsningen SINTEF valgte, var å anbefale myndighetene å fokusere på dårlig drikkevann, slik at befolkningen ville forstå hvorfor vannet ble dyrere.

   Det gikk ikke mer enn to dager etter at rapporten ble offentliggjort, før Aftenposten på første side, og med krigstyper, fortalte oss at mange vannverk leverer dårlig drikkevann. Det var Folkehelseinstituttet som sto bak opplysningene. De var basert på en undersøkelse over 15 år og viste tilsynelatende at det først og fremst var de små vannverkene som hadde så forskrekkelig dårlig vann.
   Enhver med minimal innsikt i logikk eller vitenskapelig metode, kunne umiddelbart fastslå at Folkehelseinstituttet bedrev tautologiske slutninger, ikke forskning. Det var ingen nødvendig sammenheng mellom premisser og konklusjon. Etter at dette ble påpekt i en artikkel i Tidsskrift for den norske lægeforening, ble det aldri mer henvist til rapporten som bevismateriale for dårlig drikkevann.

   Men så kom giardia-epidemien i Bergen og noen år senere, funn av en giardia-cyste i Oslos drikkevann. Jon Røstum i SINTEF bemerket med tilfredshet at «betalingsvilligheten økte».

Benchmarking og rammefinansiering
   Det som foreløpig er gjennomført av planene for omorganisering av vannforsyningen, er en liksom-konkurranse mellom vannverkene, det som på ny-norsk kalles benchmarking. Resultatene fra en bred innsamling av data fra vannverkene skal danne grunnlag for rammefinansiering av ledningsnettet. Rammefinansiering betyr at ledningseieren får tillatelse til å ta en nærmere bestemt fortjeneste, som gjennomsnittlig skal være av en viss størrelse over et visst antall år. Beregningen av lovlig fortjeneste på strømnettet er esoterisk for en uinnvidd. Men grovt sagt innebærer den at nettleverandøren kan beregne seg en gjennomsnittlig fortjeneste på 20 % over en periode på 5 år. Et slikt regime er det som blir forberedt for drikkevannsforsyningen gjennom benchmarking-systemet.

Endret definisjonen på selvkost
   Erna Solberg syntes å vite hva hun drev med og hvilke skritt som skulle til for å nå målet om kommersialisering av drikkevannet. I løpet av sine fire år som kommunalminister rakk hun å endre definisjonen på selvkost, slik at det er mulig å beregne fortjeneste og fremdeles kalle det selvkost. Det er det George Orwell kaller ny-tale i fremtidsdystopien «1984». Grepet er så snedig at det ikke kommer frem i regnskapet at det dreier seg om profitt. Tvert imot regnskapsføres profitten som kostnad. «Kostnaden» beregnes på denne måten:

   Man tar verdien av alle anleggsmidlene, det vil si renseanlegg, ledninger, pumper og høydebasseng – alle realverdiene – og tenker seg at disse blir solgt.
Deretter tenker man seg at pengene for salget investeres i aksjer eller annet som kan gi avkastning. Den avkastningen man kunne ha fått, men som man altså ikke får, blir bokført som tap, altså en kostnad.
   Nå er det jo ikke slik at man alltid får avkastning på børs-investeringer, derfor er det utarbeidet en mal for hvor høy avkastning det er naturlig å beregne innenfor selvkost. For halvannet decennium siden, da Erna var kommunalminister, tok man utgangspunkt i gjennomsnittlig avkastning på børsen det foregående år. I 2014 sendte regjeringen Solberg ut et rundskriv, der man anbefalte å benytte en 5-årig swap-rente + ½ prosentpoeng. Da kommer man for tiden opp i ca. 4,5 %.

   Årsaken til at noen overhodet kan synes at dette regnskapsjukset er tilforlatelig, skyldes den utbredte misoppfatning at vannverkene er og alltid har vært eiet av kommunene, og at det er kommunene som har utgifter med legging av vannledninger m.m. Men slik er det ikke. Det sier seg egentlig selv i og med at vannavgiftene er beregnet til selvkost. Selvkost vil i normal språkbruk si at inntektene skal tilsvare de faktiske utgifter. Det er abonnentene som betaler hele kalaset. Kommunene har ingen utgifter. Så hvorfor skal de kunne ta fortjeneste på investeringer de ikke har gjort? Kommunene har ikke lidd noe tap ved ikke å investere i andre foretak. Det er ikke deres penger, det er våre.

Det er blitt presserende å påpeke at det dreier seg om våre verdier, ikke kommunens, fordi EU forlanger at offentlige investeringer skal gjøres med tanke på profitt. Det kalles Markedsinvestorprinsippet.
   Solberg-regjeringen mottok i 2013 en utredning vedrørende kommunal virksomhet i lys av EØS-avtalen. Der står det svart på hvitt at EU forlanger at offentlige investeringer skal gjøres utfra profitthensyn: «Det offentlige kan altså ikke foreta en investering (…) for å ivareta sosiale, regionale eller sektorpolitiske hensyn hvis det ikke samtidig er «god business».»
   Det er interessant å merke seg at Erna Solberg endret definisjonen på selvkost lenge før Markedsinvestorprinsippet dukket opp i EU-horisonten. Men samtidig hadde det seg slik at man også i EU hadde endret definisjonen på selvkost. Der kalles den Cost+.   


Generell uvitenhet
   Under den rød-grønne regjeringen ble det dessverre, men i god tro, fremsatt et forslag om at vannverkene skulle eies av kommunene. Forslaget ble fremmet for å unngå privatisering og kommersialisering. Forslaget vitner på den ene side om hvor liten forståelse politikerne har for EØS-avtalen, på den annen side om hvor lett de lar seg påvirke av lobbyister, så som Norsk Vann, en organisasjon for vannverkene. For nå ble resultatet det motsatte av hva forslagsstillerne ønsket. Hadde vannverkene forblitt eiet av abonnentene, ville ikke EU ha kunnet fremme krav om konkurranseutsetting eller andre former for kommersialisering.

Kommuneloven, KF og IKS
   Som kommunalminister endret Erna Solberg Kommuneloven, slik at kommunale tjenester måtte organiseres i egne foretak, som om de var private bedrifter. Hun skapte to nye selskapsformer: kommunalt foretak (KF) og interkommunalt selskap (IKS). Det siste fikk en egen lov, som ligner på aksjeselskapsloven.

Lov om samvirker
   Etter påtrykk fra EU, begynte hun også arbeidet med en lov om samvirker. Den ble vedtatt under den påfølgende rød-grønne regjeringen. Tidligere var ikke samvirker og andelslag regulert av særlov. De kunne være så ideelle de bare ville. Og det var gjerne det de var, kanskje spesielt andelslagene, som somregel var veldig små.
   Så godt som alle private vannverk i Norge var tidligere organisert som andelslag. Men fra og med 1. januar 2013 måtte de organiseres som samvirker.


   For EU-kommisjonen dreier alt seg om avkastning og økonomi. Virksomheter uten profittmotiv er ikke bare uinteressante, de er rett og slett en trussel mot grunnpilarene i EU-prosjektet. Ergo ble det forbudt med andelslag. De må organiseres etter Samvirkeloven, som er utformet etter prinsippene fra aksjeselskapsloven. Det vil si at det tas for gitt at virksomheten er basert på profitt.

   Lovendringene gjør at en kommersialisert vannforsyning er rykket flere skritt frem. Foruten Lov om kommunale vass- og avløpsanlegg, ble det gjort en tilsynelatende mikroskopisk endring i Plan- og bygningsloven:
   Tidligere var det slik at ny bebyggelse hadde plikt til å koble seg til kommunal vannledning hvis det gikk en slik i rimelig nærhet. I 2010 ble dette endret til også å gjelde for eksisterende bebyggelse. Det innebærer at når kommunen legger vannledning til, eller forbi et område der det allerede er etablert en vannforsyning, blir de som bor der tvunget til å koble seg til den kommunale ledningen. Men slike tvangstiltak forekom også før den siste paragrafen trådte i kraft. Det groveste eksempelet må være andelslaget Hvitsten vannverk:
   
   Hvitsten vannverk benyttet en grunnvannskilde og vannverket var godkjent av myndighetene. Vestby kommune skulle imidlertid legge vann- og avløpsledninger forbi området og ville ha abonnentene til Hvitsten vannverk inn på den kommunale ledningen.
Vestby får vann fra Vannsjø, som er en av Norges mest forurensede innsjøer. Selv om vannet selvsagt blir renset, betyr det ikke at det har god kvalitet som drikkevann. Abonnentene i Hvitsten vannverk var godt fornøyd med eget vann og ønsket ikke det kommunale vannet. Men for sent ble de klar over at kommunen ikke hadde hjemmel for å tvinge dem over på kommunal ledning. Saken endte med at kommunen overtok vannverket vederlagsfritt. Abonnentene fikk beholde sitt eget vann, men de måtte betale en vannavgift til kommunen. Den ble det dobbelte av hva de hadde hatt. Abonnentene måtte også betale tilkoblingsavgift. Dette var altså før kommunene fikk hjemmel i lov til slike tvangstiltak.

   Da den nye paragrafen trådte i kraft 1. juli 2010 satte den i gang et rush av konflikter. I mange kommuner var det, kanskje mer enn 30 år tilbake, lagt vannledninger parallelt med avløpsledningene. Det kan skyldes praktiske årsaker, siden vann og avløp gjerne blir lagt i samme grøft. Men mens det var frivillig, og ofte ikke ønsket, å bli koblet til vannledningen, var det for mange kjærkomment å få kommunalt avløp. Ifølge forurensingsloven har kommunen et ansvar for at husholdningene har tilfredsstillende avløp, enten dette er privat eller kommunalt. Men kommunene har aldri hatt ansvar for å levere vann. Altså var det frivillig om man ville koble seg til vannforsyningen. I dag er det imidlertid slik at du må koble deg til kommunal vannledning og betale graving, rørlegger og tilkoblingsavgift. Men ingen kan tvinge deg til å bruke vannet.  Du kan altså beholde ditt eget vann, men du må betale fastavgift til det kommunale vannverket. Det er mange som velger denne varianten. 

   Vestvågøy er en liten kommune med spredt bebyggelse. Den hadde ett kommunalt vannverk og 15 private. Kommunens hovedplan for vannforsyning gikk ut på å få alle innbyggerne inn på en kommunal ledning. Når det var fullført, skulle driften konkurranseutsettes.

   I Søndre Land er det mange små vannverk. Her jobbes det også iherdig for å tvinge alle inn på kommunal ledning. Men i motsetning til kommunen, har andelslagene vann som er godkjent av Mattilsynet, mens kommunens vannverk driver på dispensasjon. Allikevel forlanger kommunen at alle skal kobles til deres vannledning. Et av andelslagene frontet saken og klaget til Fylkesmannen. Fylkesmannen avviste klagen, men forutsatte samtidig at kommunen leverte tilfredsstillende vann! Det visste han imidlertid godt at kommunen ikke gjorde. I dag har de kommunale vannverkene godkjenning, men nær halvparten av innbyggerne i den spredt befolkede kommunen har fremdeles sitt eget drikkevann.

   Bestrebelsene for å samle alle på ett nett gjelder ikke bare innenfor kommunegrensene. Over det ganske land legges det ledninger som forbinder det ene vannverket med det andre og kommuner med nabokommuner. Man kaller det «å ha reservevannforsyning». På Østlandet eksisterer det et sammenhengende nett rundt hele Oslofjorden – og inn i Sverige.
 
   Da Vestfold Interkommunale Vannverk la en ledning til 500 millioner kroner fra Farris til Eikeren, var begrunnelsen «reservevannforsyning». Men helt siden vannverket i Eikeren sto ferdig, har det levert vann parallelt med vannverket i Farris. Vestfold Interkommunale Vannverk, som nå kaller seg Vestfold Vann, har i dag mulighet til å levere dobbelt så mye vann som behovet tilsier. Det var nettopp slik liberaliseringen av strømforsyningen begynte:
 
   Først bygget man flere kraftverk enn nødvendig, og fikk et overskudd på strøm. Overskuddet ble brukt som argument for eksport og økonomisk liberalisering. Deretter bygget man ut overføringsnettet slik at strøm kunne føres fra ett område til et annet. I dag har vi flere kabler som leverer strøm til Kontinentet. Og strømmen leveres til dem som betaler best. Tidligere var kraftverkene pliktig til å levere strøm lokalt. Ikke så unaturlig, siden kraftverkene gjerne var bygget for å gi lokalbefolkningen strøm! Denne plikten ble opphevet etter markedsliberaliseringen. Men først ble mange kraftverk solgt til Statkraft.
   For drikkevannets del har kommunene aldri hatt noen forpliktelser. I 2008 ble den første vannledningen lagt til utlandet. Den går fra Halden kommune til et område nord for Strømstad.

   En interessant side ved Vestfold Vanns tilknytning til Eikeren, er selskapet som har fått konsesjon på vannuttak. Det er ikke vannverket, men et nedlagt kraftverk. Kraftverket er så lite at det ikke er hjemfall på det. Det kan altså selges til hvem som helst. Og med i et eventuelt salg, følger konsesjonen på drikkevannsuttak.

«Kan leve av å selge vann når oljen er slutt»
   I mars 2014 ble det avholdt en konferanse i regi av Miljødirektoratet, Innovasjon Norge, Forskningsrådet, Enova, Norsk Vann, Vannforsk, Smart Water Cluster og Vannklyngen – en blanding av myndigheter, vannverk, næringsliv med økonomiske interesser innen vannforsyning, i tillegg til offentlige organisasjoner som gir økonomisk støtte til forskning og ideer for næringsvirksomhet.
   En av foredragsholderne var Jesper Bo Jensen ved Institutt for Fremtidsforskning i Århus. Herr fremtidsforsker Jensen eier sitt eget forskningsinstitutt og holder foredrag om og for næringslivet. Han fortalte forsamlingen at Norge kan leve av å eksportere vann. Tanken var langt fra ny. Den har tvert imot vært et premiss for investeringer i kommunalt drevne vannverk i årtier. Og den har vært premiss for en rekke lovendringer og endringer av forskrifter og retningslinjer. Tidligere daglig leder i Vestfold Interkommunale Vannverk, (Vestfold Vann), uttrykte det slik ti år tidligere: Striden mellom ham og styreformannen gikk ikke ut på om det skulle eksporteres vann, men om det skulle foregå via ledning eller med skip fra Slagentangen. Mosseregionen vann, avløp og renovasjon, MOVAR, så frem til at det skulle legges ledning over fjorden.

   Mange politikeres syn på verdiskaping er preget av en spesiell økonomisk tankegang. Der skilles det ikke mellom realverdier og finansielle verdier, det vil si papirpenger. Fremskrittspartiet er f.eks. motstander av hjemfall på kraftverk. Man er av den oppfatning at kraftverkene skal kunne selges til hvem som helst, når som helst og hvor som helst. Desto oftere et kraftverk selges, til stadig høyere pris, jo mer verdiskaping, ifølge denne lite subtile tankegangen. Det er langt fra tale om at det skapes nye verdier. Det er bare prisen som stiger. Og det er innbyggerne i dette landet, som betaler prisstigningen.

   Hva har vi så i vente fra tospannet Erna Solberg og Siv Jensen, for hvem verdi er det samme som penger, og ingenting har egentlig verdi?

Hjelp fra venstresiden
Erna og Siv får dessverre nyttig hjelp fra venstresiden. Det skyldes et misforstått solidaritetsbegrep, en enorm tiltro til det offentlige, en ditto mistillit til enkeltmennesker – og sist men ikke minst – liten forståelse for EØS-avtalen. 
   Et av verdens største selskap innen vannforsyning, Veolia, som lenge har ønsket seg inn i vannforsyningen i Norge, er ikke interessert i å drifte et av Vestvågøys 15 private vannverk – med bare – la oss si – 10 abonnenter. Men hvis Vestvågøy får alle vannverkene inn på det kommunale nettet, forholder det seg annerledes. Da snakker vi om et titalls tusen innbyggere + fiskeindustri og flyplass. I tillegg øker folketallet med turistbesøk. Og hvis Vestvågøy sørger for reservevannforsyning fra nabokommunene, som igjen fører ledningen til sine naboer, så begynner vi å se konturene av en lukrativ virksomhet.

I solidaritetens navn
I 2010 fikk vi som nevnt, en tilføyelse til Plan- og bygningsloven. Den sier at kommunen kan kreve at eksisterende bebyggelse, og det betyr hus med egen vannforsyning, blir koblet til kommunal ledning – i solidaritetens navn. Det er kostbart å legge vannledning og derfor, argumenteres det, bør alle være med på prosjektet og dele på kostnadene. Det høres rett og rimelig ut. Men ser man konsekvensene av denne tilsynelatende solidariteten, fortoner det seg annerledes.
   Da Titanic gikk på et isfjell, var det ikke nok livbåter til alle. Mannskapet hadde ordre om å redde kvinner og barn på 1. klasse. Dette førte til at noen av de overlevende levde med dårlig samvittighet for at nettopp de ble reddet. Ingen vil imidlertid finne på å anklage dem for å være usolidariske fordi de ikke hoppet i sjøen og omkom, de også. Men når det gjelder vannforsyningen, skal vi alle hoppe i havet og drukne i solidaritetens navn. I solidaritetens navn tvinges vi inn på kommunal vannforsyning – før den overlates til Veolia eller et annet transnasjonalt selskap.
   Vi har altså en lov som gir kommunen rett til å koble alle til kommunal vannledning. Men vi har også lover som ikke bare gir kommunen rett til å konkurranseutsette driften, men også sørger for at de har plikt til det. Vi har Konkurranseloven, innført under Bondevik II mens Erna var Kommunalminister, og vi har EØS-avtalen, som gjennom diverse direktiver tvinger kommunene til en slik praksis. Det er bare ikke aktuelt riktig ennå, fordi så mange fremdeles har egen vannforsyning. 

   Offentlig vannforsyning har vært både et hygienisk og sosialt tiltak vi har kunnet glede oss over i noen få generasjoner. Men det langstrakte og spredt bebygde landet vi bor i, har ikke gjort det naturlig å påby kommunene å levere vann til innbyggerne. Det har vært opp til den enkelte å sørge for egen vannforsyning. Svært mange har fremdeles egen brønn og mange er knyttet til små lokale vannverk de selv har vært med å bygge opp. Det kan være alt fra 5 til noen tusen husstander som har samlet seg om en slik løsning. Det finnes ca. 500.000 brønner, og fremdeles mange små private vannverk drevet av abonnentene selv.

   De kommunalt drevne vannverkene har i utgangspunktet enten vært private eller de er utvidet ved at kommunen har overtatt ett eller flere private vannverk. Det er bare i sentrum av byene at kommunen har vært pådriver for å skaffe innbyggerne vann. Til å begynne med dreide det seg ofte om en enkel vannpost på torget, der alle kunne hente vann vederlagsfritt. Den første eiendomsskatten var visstnok betaling for kommunalt vann, avløp og renovasjon. Siden ble det innført avgifter som skulle dekke de faktiske utgiftene kommunen har ved å drifte disse tjenestene. Derfor har vann, avløp og renovasjon alltid vært betalt av dem som får levert vann og fjernet kloakken og søpla. Derfor spiller det heller ingen rolle om en kommune er fattig eller rik. Men i grisgrendte strøk kan det fort bli svært kostbart for innbyggerne om politikerne vedtar at den kommunale vannforsyningen skal bygges ut. For det er innbyggerne som betaler utbyggingen.

   Vi er kommet i en lei knipe, fordi begrepene ‘privat’ og ‘offentlig’ er snudd på hodet. Offentlig sektor kommersialiseres under press fra EU, Verdens handelsorganisasjon, OECD og FN. Drikkevannsforsyningen er intet unntak.
   
   Små private vannverk har kun til formål å levere vann til abonnentene. Det har aldri vært tale om fortjeneste. De private vannverkene opererer derfor mer i overensstemmelse med tankegangen til offentlig sektor slik den var tidligere, mens offentlig sektor er blitt big business.

Kunstig skille mellom kommunen og innbyggerne
EUs krav om at offentlige investeringer skal baseres på profitt, har skapt et kunstig skille mellom kommunen og innbyggerne. Kommunen var en gang identisk med oss. Nå er den i ferd med å bli administrator av avtaler med store selskaper. Det er de store selskapene som skal levere oss samfunnstjenestene, tjenester vi dels har krav på utfra lovverket, dels er forpliktet til å benytte. Det siste er mest interessant i denne sammenheng.

   Vi har plikt til å koble oss til kommunal vannforsyning, mens kommunen ikke har plikt til å levere vann. Vi har med andre ord, ifølge lovverket, plikt til å forsyne Veolia med fortjeneste.
Det er på denne bakgrunn Vannbevegelsen har påpekt at det ikke er kommunen som eier vann-, avløp- og renovasjonstjenestene. Det er oss. Vannverkene er våre. Det er vi som har betalt dem. Kommunen bare drifter dem for oss.

   For å redde vannet fra kommersialisering, må vi skape en ny offentlig sektor. Kanskje er det bedre å kalle den allmenn. Så lenge vi har EØS-avtalen, er medlem av OECD, WTO og FN, kan en slik allmenn sektor bare eksistere på siden av det offentlige. Vi må skape en privat allmenn sektor, så som ideelle samvirker.

Hva vi bør gjøre
Folk må samle seg om det kommunale vannverket sitt og kreve at det organiseres som samvirke eiet av abonnentene.

Ingen lover eller forskrifter hindrer kommunene i å overlate vannverket til abonnentene. Det er opp til politikerne.

Uansett bør man registrere et samvirke, som står klar til å overta vannverket i det øyeblikket det blir konkurranseutsatt.

For det blir det!
2
Vannposten / Åpent brev til Thomas Breen, direktør i Norsk Vann
« Nyeste innlegg av Trude Tirsdag 8. Oktober 2019, kl. 14:51 »
Kjære Thomas Breen!


VEDRØRENDE NORSK OG EUROPEISK (EU/EØS) VANNPOLITIKK

   Leste intervjuet med deg i VVS Aktuelt. I intervjuet uttaler du at du, i motsetning til Toril Hofshagen, ikke har faglig ballast. Det kan både være en fordel og en ulempe. Toril Hofshagen arbeidet med vann i flere sammenhenger og har også bakgrunn fra Folkehelseinstituttet. Hun var dypt involvert i de kretser som arbeider for en kommersialisering av norsk vannforsyning. Men som jeg etter hvert kom frem til, var hun ikke selv initiativtaker, bare en løpegutt for sterkere krefter, en slags pliktoppfyllende byråkrat. Liksom Erna Solberg, som sørget for at det er mulig å tjene penger på vannforsyning. Dyktig til å gjennomføre, men uten tanke for konsekvensene. At vann er definert som en vare, er ikke nødvendig, ifølge EU, men slik er det blitt i Norge.
De jeg derimot formoder at vet hva de gjør og har gjort, er Folkehelseinstituttet v/blant annet Truls Krogh og Camilla Stoltenberg, og Jens Stoltenberg. Sistnevnte sørget for å privatisere ferskvannet. Som det eneste landet i Europa, kan man i Norge eie vannet, ikke bare grunnen over eller under, slik det var tidligere. Camilla Stoltenberg får utbetalt 70 mill. kroner hvert år av Rockefeller Foundation. Det er ikke mulig å spore disse pengene i regnskapet til Folkehelseinstituttet. Jeg fikk et tips om at pengene er til familien Stoltenberg, men da jeg spurte henne direkte om dette, ville hun ikke svare.
   Jeg har arbeidet med den politiske siden av vannforsyningen siden 2003, og har deltatt i de fleste vannkonferanser opp gjennom årene. Jeg har også hatt utstrakt kontakt med små vannverk og privatpersoner som har vært utsatt for overgrep fra kommunen. Gjennom årene har det vært bevisst feilinformert på en rekke områder. Rådmenn og styret i de store vannverkene har her hatt en avgjørende rolle, men også Folkehelseinstituttet med sine såkalt vitenskapelige undersøkelser.
   Du uttaler i intervjuet at du er sikker på at du fikk jobben i Norsk Vann fordi din styrke er opinionsdannende arbeid og politisk påvirkning. Spørsmålet er imidlertid om du er til salgs; er du villig til å drive politisk påvirkning og opinionsdannelse for ethvert formål? Eller er du ganske enkelt tilhenger av at vannforsyningen blir kommersialisert? Uansett ber jeg deg lese tidsskriftet som følger vedlagt. (Libra nr. 2 / 2017). Her vil du kunne få en kortfattet oversikt over utviklingen innen vannforsyningen de siste årtier. Du kan også ta en titt på Vannbevegelsens hjemmeside www.vannbevegelsen.no
   Kanskje kan du gjøre en innsats for at vannet ikke kommersialiseres – siden du er så dyktig på opinionsdannelse og politisk påvirkning.

Med vennlig hilsen

Trude Malthe Thomassen
3
Nyheter om energisaken i Norge / «Øydeleggande pengesløseri» Om elsertifikat-markedet
« Nyeste innlegg av Trude Tirsdag 2. Juli 2019, kl. 12:43 »
Tilskunda av fornybardirektivet frå EU, gikk Norge frå 1. januar 2012 inn i den svenske elsertifikatmarknaden. Fram til 2020 skulle Sverige og Norge tilsaman auke produksjonen av fornybar energi med 28,4 TWh. Dette felles målet vart nådd 24. mai i år. Det er bygd ut 20 TWh i Sverige og 8,4 i Norge.

Det vart ferda ut eitt elsertifikat for kvar kilowatt-time, som forbrukarane er pliktige til å betale i 15 år, utan å eige nokon kraft. Elsertifikatprisen, som er rein subsidiering til småkraft- og vindkraft-utbyggarane,  vart 14,5 øre  i gjennomsnitt.
Halvparten av elsertifikata blir betalt av norske forbrukarar (alle abonnentane) og halvparten av svenske forbrukarar (alle abonnentane) – uavhengig av om produksjonen skjer i Norge eller Sverige.

Dette betyr at abonnentane i Norge vil i 15 år få ein utgiftspost på kraftrekningane sine til dette elsertopplegget med Sverige. Det same for abonnentane i Sverige.

Sverige greidde å bygge meir enn sin halvdel på 14,2 TWh, Norge greidde berre 8,4 TWh.  Norge kan få godkjent elsertifikat fram til 2020. Legg ein til gjennomsnittet av årsproduksjonen hittil, til Norges del fram til 2020, blir produksjonen ved slutten av avtalen 10 TWh for Norge. Eit lite håp ligg likevel i at Norge greier å bygge meir siste avtaleåret.

Heilt spesifikt, ser resultatet då slik ut:
-   Forbrukarane (abonnentane)  i Norge finansierer gratis 4,2 TWh svensk kraftproduksjon ved ei subsidiering på 9 milliardar kroner. Dét er alle forbrukarane i  Norge forplikta til å betale fram til 2035.
-   Norge sit igjen med 10 TWh, som alle forbrukarane i Norge må betale 31 milliardar kroner for fram til 2035 - det blir ei subsidiering på  3,0 kroner kilowattimen. 
-   Sverige sit igjen med 18,4 TWh, som alle forbrukarane i Sverige må betale 31 milliardar kroner for fram til 2035 - det blir ei subsidiering på 1,68 kroner  kilowattimen.
-   Å redusere klimagassutslepp til eit minimum er ei langsiktig oppgåve. Elsertopplegget med Sverige er eit døme på det. Her har ein å gjere med store dimensjonar. Etter avtalen vart det bygd 28,4 TWh energi. Det utgjer 0,15 prosent av energiforbruket i EU, og 1,1 prosent av fornybar energien i EU.
-   Økonomisk vart elsertavtalen ein vanlagnad vi ikkje har sett maken til.
 

Avtalen med Sverige var ei storslått utbygging av vindkraft og småkraft. Småkrafta er ei blanding av nokre middels store og mange små, og ingen av desse har noko nemnande reguleringsmagasin. Vindkraft går som kjent berre når det bles, og vindkraft blir rekna som uregulert kraft. Tradisjonelt er slik kraft kalla tilfeldig kraft. Kraft produsert i småkraft og vindmøller er mindre verd enn vår vasskraft med reguleringsmagasin. Også forbrukarane av slik kraft må betale 2/3 av kraftledningane – som betyr store, hittil ukjende utgifter for elsertifikatproduksjonen.

Den kraft som blir bygd ut etter elsertopplegget, har vi ikkje bruk for. Produksjonen av norsk vasskraft er større enn forbruket. Resultatet er då at den fornybare elsertproduserte krafta blir sendt til utlandet på alle tiders billegsal.

Om ein tar i bruk alle hittil kjende og gode tiltak for eit betre klima, kjem ein ikkje utanom eleffektivisering. Kva kunne ikkje ENOVA ha gjort hadde dei hatt 62 milliardar kroner til rådvelde! Den beste kraftutbygging er kraftsparing. Ein spart kWh er mykje meir verd enn ein ny kWh frå uregulert produksjon. Ein treng ingen nye kraftliner, og sparer kraft når det er kaldast og trengst mest. Og ein treng ikkje øydelegge og skjemme ut vår verdifulle natur.

Når folk set seg inn i denne avtalen med Sverige, spør dei gjerne: Koss i all verden kunne slikt skje? Dèt er det vanskeleg å svare på. Men vi veit kven som fekk denne avtalen i stand. Odd Roger Enoksen frå Sp var olje- og energiminister i åra 2005-07. Han tok ein tur til Sverige for å drøfte eit eventuelt samarbeid om elsertifikater. Han kom tilbake og sa nei. Dette blir for dyrt, meinte den gode minister Enoksen. Eit par år seinare reiste hans partikollega, olje- og energiminister Terje Riis-Johansen, til Sverige i same ærend som Enoksen. Han skreiv under ei avtale om elsertifikatsamarbeid med Sverige. I regjeringa var det stor usemje om avtalen, som vart pressa fram av Sp og Sv. Miljøorganisasjonen Zero skal visst ha æra av at avtalen med Sverige kom i stand. Statsminister Stoltenberg hadde ikkje i sin villaste fantasi kunna trudd at nokon av hans regjeringsparti gikk inn for ei slik avtale. I Sv var det svært delte syn. Statssekretær i miljøverndepartementet og tidlegare leiar i Naturvernforeninga, Heidi Sørensen, sa takk for seg i protest mot avtalen. Miljøvernminister Bård Vegard Solhjell frå SV heldt beinhardt på avtalen. Elsertifikatavtalen vil likevel for alltid vere knytt til Terje Riis-Johansen frå Sp.

For å karakterisere denne avtalen får det greie seg å referere til professor i klimaøkonomi, Torstein Bye, som kalla avtalen «Miljøødeleggende pengesløseri.» -Vår største og viktigaste oppgåve i dag er å få redusert klimagassutsleppet. Men skal vi greie det, må vi nok vere meir realistiske. Elsertifikatopplegget viser det.

Osvald Medhus




4
Nyheter om energisaken i Norge / EU styrer norsk strømforsyning - EUs 4. energipakke
« Nyeste innlegg av Trude Lørdag 29. Juni 2019, kl. 13:00 »
Det reviderte elektrisitetsdirektivet, som er del av EUs nye energipakke 4, fjerner all tvil: strømmen styres av EU.

25. juni 2019 | ARNE BYRKJEFLOT, POLITISK RÅDGIVER I NEI TIL EU
 Analyse Kunnskapsbank EUs utvikling EØS Energi og naturressurser ACER
I EUs fjerde energipakke (også kalt vinterpakken) blir elektrisitetsdirektivet revidert på en slik måte at EU-kommisjonen, energibyrået ACER og ACERs underbruk i Norge, RME, tilriver seg enda større makt på bekostning av nasjonal styring. Spesielt på utvikling og styring av kabler til utlandet, men også i Norge. Direktivet ble vedtatt i EU 8. mai og kommer på Norges bord gjennom EØS.

I artikkel 3, som er en formålsparagraf, sier EU rett ut hva dette handler om. Medlemsstatene skal sikre at nasjonal lov ikke på urimelig vis hindrer:

- Strømhandel over landegrensene.
- Investeringer spesielt i variabel og fleksibel energiproduksjon og energilagring.
- Nye mellomstatlige forbindelser.
- At markedet styrer strømprisene.

Gjennom RME overlates styring av arvesølvet til EUs energibyrå, ACER, og EU-kommisjonen
Etter artikkel 51.1 skal Reguleringsmyndighet for Energi, RME, være enerådende som energiregulator i Norge. Resten av artikkel 51 gjør det klinkende klart hvem som styrer RME. I paragraf etter paragraf sørges det for at RME, alle ansatte, styre og klageorgan er totalt uavhengig av norske politiske myndigheter, også finansielt.

RME plikter etter artikkel 58:

- I nært samarbeid med andre medlemsland, ACER og EU-kommisjonen å sørge for et indre EU-marked for strøm.
- Utvikle regionale strømmarked over landegrensene.
- Fjerne hinder for strømhandel mellom landene, inkludert utvikling av nett over landegrensene.
- Fjerne barrierer for å få inn fornybare energikilder.

RMEs plikter etter artikkel 59.1 å:

- Fastsette nettleie eller metoder som nettleie skal fastsettes etter.
- Sørge for at Statnett og andre nettselskap følger dette direktivet, nettverkskoder og retningslinjer fastsatt av EU-kommisjonen, EU-lov – inkludert det som har med overføring over landegrenser – og ACERs vedtak.
- Sørge for at Statnett gir tilstrekkelig kapasitet for utenlandskablene.
- Overvåke og rapportere om nettinvesteringsplan er i tråd med EUs nettutviklingsplan.

Finner RME at noe ikke er fulgt som har med grensekryssende forhold å gjøre og saken ikke er løst innen 4 måneder, skal det rapporteres til ACER. ACER fatter vedtak.

RMEs myndighet er fastsatt slik i artikkel 59.3:

- Fatte bindende vedtak for strømselskap.
- Fatte vedtak for å sikre at strømmarkedet fungerer.
- Ilegge bøter på strømselskap som ikke følger direktivet, vedtak fra RME eller ACER. Det er faktisk slik at RME kan ilegge bøter i Norge.

I tillegg til å delta i ACER skal RME etter artikkel 61 samarbeide regionalt for:

- Å sikre tilstrekkelig forbindelser over landegrensene.
- Koordinere utvikling av nettverkskoder og retningslinjer.
- RME kan på egen hånd, uavhengig av norske myndigheter, samarbeide regionalt.
- EU-kommisjonen kan vedta retningslinjene for hvilke plikter RME har til å samarbeide med andre og med ACER.

Vil ikke ha nasjonal innblanding i prissetting
Mange er bekymret for at vi får europeisk strømpris som blir vanskelig å leve med i et land der oppvarming er basert på strøm, og med en industri som er avhengig av konkurransedyktig strømpris.

Artikkel 5.4 sier at det offentlige kan kun blande seg inn i prissetting dersom det er nødvendig for «general economic interest». Dette er EUs kodeord for det meste, det er EU som bestemmer hva som er offentlig interesse. Tiltak skal uansett være tidsbegrenset og etter artikkel 5.8 meldes til EU-kommisjonen innen en måned.

EUs nye overvåkningsoffiser i Norge
Artikkel 47 går svært langt i å detaljstyre Statnett. 47.10 sier at RME skal sertifisere at Statnett følger artikkel 47. For å være helt sikre så skaffer EU seg en samsvarsoffiser (compliance officer) som skal følge og overvåke Statnett. Denne stillingen skal utnevnes av styret i Statnett, men godkjennes av RME. Samsvarsoffiseren skal sende over investeringsplaner for nett til RME og ACER, samtidlig som de går til Statnetts styre. Bryter planen med EUs 10-årsplan for nettutvikling skal samsvarsoffiseren rapportere til RME. Offiseren kan møte på alle møter i Statnetts administrasjon som har med tilgang til nettforbindelser.

Statnett skal også lage et program for å sikre samsvar med EUs regelverk.

Ikke lett å hindre nye utenlandskabler
Etter artikkel 52 skal Statnett hvert andre år sende over til RME en tiårig nettutviklingsplan med tidsramme for alle prosjekt. Vektlegges skal («fully take in account») EUs nettverksplaner og planer for regionale nett.

RME skal etter 51.5 passe på at planen er i overensstemmelse med EUs tiårige nettutviklingsplan. Om det er noen som helst tvil om at den er fulgt skal det rapporteres til ACER. RME kan sjøl be om at Statnetts plan blir endret.

Dersom Statnett ikke gjennomfører en investering som står på Statnetts 10 årsplan innen 3 år, overtar RME styringen. Da får Statnett etter 51.7 følgende valg:

1. Gjennomføre investeringen,
2. sørge for at andre kan ta investeringen, eller
3. kreve en kapitalutvidelse med deltakelse av andre investorer.

Har først investeringen kommet inn i planen, så er det opp til EU. Og alle kostnader skal dekkes over nettleia.

Har først investeringen kommet inn i planen, så er det opp til EU.

Regionale koordineringssentre, EUs nye overnasjonale redskap
Det opprettes etter artikkel 62 regionale koordineringssentre (regional coordination centres, her forkortet RCC) med eget styre:

- RME er forpliktet til å delta i og godkjenne opprettelse av RCC.
- Kostnadene fordeles mellom nasjonale nettselskap og betales over nettleia.
- Styret vedtar hvordan vedtak skal fattes.
- Styret kan selv foreslå å utvide sin makt overfor medlemsstatene i regionen.
- RCC skal sikre at EUs lover blir fulgt, spesielt på mellomlandsforbindelser.

Det er EU-kommisjonen som bestemmer flyten over utenlandskablene, ikke Norge
Gjennom nettverkskoder og retningslinjer vedtar EU-kommisjonen strømflyten i detalj. Det er markedet og ikke nasjonale hensyn som skal styre.

Etter artikkel 63 skal ACER fatte vedtak dersom nettverkskoder eller retningslinjer brytes. Er vedtaket ikke fulgt innen 4 måneder skal det rapporteres til EU-kommisjonen. EU-kommisjonen kan kreve at vedtak oppheves. RME har to måneder på seg til å følge kommisjonens vedtak.

Det står ingen sted i dette direktivet direkte hva som skjer dersom Norge ikke følger vedtak. Det er ikke rart. Vedtas revidert elektrisitetsdirektiv i EØS, så blir det norsk lov. En norsk domstol vil følge loven. Og mener EU/ESA at så ikke skjer, er det EFTA-domstolen som avgjør.

EU blander seg inn i konsesjonsvilkår for nye vind- og vannkraftverk
Artikkel 8 lager detaljerte regler for konsesjonsbehandling av nye vind- eller vannkraftverk. De skal blant annet ta hensyn til bidraget til EUs fornybarmål.

Statnett er pliktig etter artikkel 42 til å la nye vind- eller vannkraftverk komme inn på nettet. Sjøl om det fører til ekstra kostnader utenfor selve forbindelsen. Og det er ACERs underbruk i Norge, RME, som skal kontrollere og godkjenne.

Smarte strømmålere og nettleie som varierer over døgnet
Etter artikkel 11 skal alle tilbys en såkalt dynamisk priskontrakt, altså en strømpris som varierer over døgnet. Det skal innhentes tillatelse fra kunden. Smarte strømmålere er bare en sterk anbefaling, men er de først innført, slik Norge har gjort, så lager EU reglene for bruken.

Etter artikkel 32.3 skal også alle regionale nettselskap lage 5-10 årlige nettutbyggingsplaner hvert andre år.

Artikkel 33.1 forplikter nettselskap til å lage nett for lading av elbiler.

Punkt for punkt viser det reviderte elektrisitetsdirektivet at suverenitetsavståelsen til EU blir mer og mer omfattende når EU utvikler sin energiunion.

Les om reguleringen av flaskehalsinntekter i energipakke 4. https://neitileu.no/aktuelt/acer-avgjor-flaskehalsinntektene
Les også om den reviderte ACER-forordningen. https://neitileu.no/aktuelt/nye-oppgaver-for-acer
Elektrisitetsdirektivets artikkel 3 (utdrag)

1.    Member States shall ensure that their national law does not unduly hamper cross-border trade in electricity, consumer participation, including through demand response, investments into, in particular, variable and flexible energy generation, energy storage, or the deployment of electromobility or new interconnectors between Member States, and shall ensure that electricity prices reflect actual demand and supply.

2.    When developing new interconnectors, Member States shall take into account the electricity interconnection targets set out in point (1) of Article 4(d) of Regulation (EU) 2018/1999.
 
5
Nyheter om energisaken i Norge / EU styrer norsk strømforsyning - EUs 4. energipakke
« Nyeste innlegg av Trude Lørdag 29. Juni 2019, kl. 12:55 »
Det reviderte elektrisitetsdirektivet, som er del av EUs nye energipakke 4, fjerner all tvil: strømmen styres av EU.

25. juni 2019 | ARNE BYRKJEFLOT, POLITISK RÅDGIVER I NEI TIL EU
 Analyse Kunnskapsbank EUs utvikling EØS Energi og naturressurser ACER
I EUs fjerde energipakke (også kalt vinterpakken) blir elektrisitetsdirektivet revidert på en slik måte at EU-kommisjonen, energibyrået ACER og ACERs underbruk i Norge, RME, tilriver seg enda større makt på bekostning av nasjonal styring. Spesielt på utvikling og styring av kabler til utlandet, men også i Norge. Direktivet ble vedtatt i EU 8. mai og kommer på Norges bord gjennom EØS.

I artikkel 3, som er en formålsparagraf, sier EU rett ut hva dette handler om. Medlemsstatene skal sikre at nasjonal lov ikke på urimelig vis hindrer:

- Strømhandel over landegrensene.
- Investeringer spesielt i variabel og fleksibel energiproduksjon og energilagring.
- Nye mellomstatlige forbindelser.
- At markedet styrer strømprisene.

Gjennom RME overlates styring av arvesølvet til EUs energibyrå, ACER, og EU-kommisjonen
Etter artikkel 51.1 skal Reguleringsmyndighet for Energi, RME, være enerådende som energiregulator i Norge. Resten av artikkel 51 gjør det klinkende klart hvem som styrer RME. I paragraf etter paragraf sørges det for at RME, alle ansatte, styre og klageorgan er totalt uavhengig av norske politiske myndigheter, også finansielt.

RME plikter etter artikkel 58:

- I nært samarbeid med andre medlemsland, ACER og EU-kommisjonen å sørge for et indre EU-marked for strøm.
- Utvikle regionale strømmarked over landegrensene.
- Fjerne hinder for strømhandel mellom landene, inkludert utvikling av nett over landegrensene.
- Fjerne barrierer for å få inn fornybare energikilder.

RMEs plikter etter artikkel 59.1 å:

- Fastsette nettleie eller metoder som nettleie skal fastsettes etter.
- Sørge for at Statnett og andre nettselskap følger dette direktivet, nettverkskoder og retningslinjer fastsatt av EU-kommisjonen, EU-lov – inkludert det som har med overføring over landegrenser – og ACERs vedtak.
- Sørge for at Statnett gir tilstrekkelig kapasitet for utenlandskablene.
- Overvåke og rapportere om nettinvesteringsplan er i tråd med EUs nettutviklingsplan.

Finner RME at noe ikke er fulgt som har med grensekryssende forhold å gjøre og saken ikke er løst innen 4 måneder, skal det rapporteres til ACER. ACER fatter vedtak.

RMEs myndighet er fastsatt slik i artikkel 59.3:

- Fatte bindende vedtak for strømselskap.
- Fatte vedtak for å sikre at strømmarkedet fungerer.
- Ilegge bøter på strømselskap som ikke følger direktivet, vedtak fra RME eller ACER. Det er faktisk slik at RME kan ilegge bøter i Norge.

I tillegg til å delta i ACER skal RME etter artikkel 61 samarbeide regionalt for:

- Å sikre tilstrekkelig forbindelser over landegrensene.
- Koordinere utvikling av nettverkskoder og retningslinjer.
- RME kan på egen hånd, uavhengig av norske myndigheter, samarbeide regionalt.
- EU-kommisjonen kan vedta retningslinjene for hvilke plikter RME har til å samarbeide med andre og med ACER.

Vil ikke ha nasjonal innblanding i prissetting
Mange er bekymret for at vi får europeisk strømpris som blir vanskelig å leve med i et land der oppvarming er basert på strøm, og med en industri som er avhengig av konkurransedyktig strømpris.

Artikkel 5.4 sier at det offentlige kan kun blande seg inn i prissetting dersom det er nødvendig for «general economic interest». Dette er EUs kodeord for det meste, det er EU som bestemmer hva som er offentlig interesse. Tiltak skal uansett være tidsbegrenset og etter artikkel 5.8 meldes til EU-kommisjonen innen en måned.

EUs nye overvåkningsoffiser i Norge
Artikkel 47 går svært langt i å detaljstyre Statnett. 47.10 sier at RME skal sertifisere at Statnett følger artikkel 47. For å være helt sikre så skaffer EU seg en samsvarsoffiser (compliance officer) som skal følge og overvåke Statnett. Denne stillingen skal utnevnes av styret i Statnett, men godkjennes av RME. Samsvarsoffiseren skal sende over investeringsplaner for nett til RME og ACER, samtidlig som de går til Statnetts styre. Bryter planen med EUs 10-årsplan for nettutvikling skal samsvarsoffiseren rapportere til RME. Offiseren kan møte på alle møter i Statnetts administrasjon som har med tilgang til nettforbindelser.

Statnett skal også lage et program for å sikre samsvar med EUs regelverk.

Ikke lett å hindre nye utenlandskabler
Etter artikkel 52 skal Statnett hvert andre år sende over til RME en tiårig nettutviklingsplan med tidsramme for alle prosjekt. Vektlegges skal («fully take in account») EUs nettverksplaner og planer for regionale nett.

RME skal etter 51.5 passe på at planen er i overensstemmelse med EUs tiårige nettutviklingsplan. Om det er noen som helst tvil om at den er fulgt skal det rapporteres til ACER. RME kan sjøl be om at Statnetts plan blir endret.

Dersom Statnett ikke gjennomfører en investering som står på Statnetts 10 årsplan innen 3 år, overtar RME styringen. Da får Statnett etter 51.7 følgende valg:

1. Gjennomføre investeringen,
2. sørge for at andre kan ta investeringen, eller
3. kreve en kapitalutvidelse med deltakelse av andre investorer.

Har først investeringen kommet inn i planen, så er det opp til EU. Og alle kostnader skal dekkes over nettleia.

Har først investeringen kommet inn i planen, så er det opp til EU.

Regionale koordineringssentre, EUs nye overnasjonale redskap
Det opprettes etter artikkel 62 regionale koordineringssentre (regional coordination centres, her forkortet RCC) med eget styre:

- RME er forpliktet til å delta i og godkjenne opprettelse av RCC.
- Kostnadene fordeles mellom nasjonale nettselskap og betales over nettleia.
- Styret vedtar hvordan vedtak skal fattes.
- Styret kan selv foreslå å utvide sin makt overfor medlemsstatene i regionen.
- RCC skal sikre at EUs lover blir fulgt, spesielt på mellomlandsforbindelser.

Det er EU-kommisjonen som bestemmer flyten over utenlandskablene, ikke Norge
Gjennom nettverkskoder og retningslinjer vedtar EU-kommisjonen strømflyten i detalj. Det er markedet og ikke nasjonale hensyn som skal styre.

Etter artikkel 63 skal ACER fatte vedtak dersom nettverkskoder eller retningslinjer brytes. Er vedtaket ikke fulgt innen 4 måneder skal det rapporteres til EU-kommisjonen. EU-kommisjonen kan kreve at vedtak oppheves. RME har to måneder på seg til å følge kommisjonens vedtak.

Det står ingen sted i dette direktivet direkte hva som skjer dersom Norge ikke følger vedtak. Det er ikke rart. Vedtas revidert elektrisitetsdirektiv i EØS, så blir det norsk lov. En norsk domstol vil følge loven. Og mener EU/ESA at så ikke skjer, er det EFTA-domstolen som avgjør.

EU blander seg inn i konsesjonsvilkår for nye vind- og vannkraftverk
Artikkel 8 lager detaljerte regler for konsesjonsbehandling av nye vind- eller vannkraftverk. De skal blant annet ta hensyn til bidraget til EUs fornybarmål.

Statnett er pliktig etter artikkel 42 til å la nye vind- eller vannkraftverk komme inn på nettet. Sjøl om det fører til ekstra kostnader utenfor selve forbindelsen. Og det er ACERs underbruk i Norge, RME, som skal kontrollere og godkjenne.

Smarte strømmålere og nettleie som varierer over døgnet
Etter artikkel 11 skal alle tilbys en såkalt dynamisk priskontrakt, altså en strømpris som varierer over døgnet. Det skal innhentes tillatelse fra kunden. Smarte strømmålere er bare en sterk anbefaling, men er de først innført, slik Norge har gjort, så lager EU reglene for bruken.

Etter artikkel 32.3 skal også alle regionale nettselskap lage 5-10 årlige nettutbyggingsplaner hvert andre år.

Artikkel 33.1 forplikter nettselskap til å lage nett for lading av elbiler.

Punkt for punkt viser det reviderte elektrisitetsdirektivet at suverenitetsavståelsen til EU blir mer og mer omfattende når EU utvikler sin energiunion.

Les om reguleringen av flaskehalsinntekter i energipakke 4.
Les også om den reviderte ACER-forordningen.
Elektrisitetsdirektivets artikkel 3 (utdrag)

1.    Member States shall ensure that their national law does not unduly hamper cross-border trade in electricity, consumer participation, including through demand response, investments into, in particular, variable and flexible energy generation, energy storage, or the deployment of electromobility or new interconnectors between Member States, and shall ensure that electricity prices reflect actual demand and supply.

2.    When developing new interconnectors, Member States shall take into account the electricity interconnection targets set out in point (1) of Article 4(d) of Regulation (EU) 2018/1999.
 
6
Nyheter om vannsaken i Norge / Magesjau på Askøy
« Nyeste innlegg av Trude Tirsdag 18. Juni 2019, kl. 13:44 »
Magesjau på Askøy
Av Trude Malthe Thomassen

Klassekampen 13. juni: «Over 2000 er blitt sjuke av bakterieinfisert drikkevatn på Askøy.» Er dette fakta eller fake news?
   
Fakta er at 65 personer har vært lagt inn på sykehus, med uttørring grunnet magesjau. Legevakten har hatt en del henvendelser, og rådet er at man må få i seg mest mulig drikke. Det er registrert en mageinfeksjon som skyldes campylobacter, hos 36 av dem som har vært lagt inn.
   Campylobacter gir det som vanligvis kalles omgangssyke. Det er naturlig om flere enn dem som har vært i kontakt med legevakt eller sykehus, også er eller har vært syke, men ingen vet hvor mange.   
   Hvordan oppsto så tallet «over 2000»? 12. juni gjenga Klassekampen en NTB-melding, der det hevdes at «rundt 2000 personer er trolig blitt syke som følge av drikkevannet i kommunen». Aftenposten skriver samme dag at «tilsammen skal rundt 2000 mennesker ha blitt syke». Det begynner altså med cirka og trolig, og skal cirka, for dagen etter å bli til «over 2000 er blitt sjuke». For dem som ikke har en klar erindring om giardia-epidemien i Bergen i 2004, kan vi minne om at det var registrert 905 syke, mens avisene konsekvent skrev 6000. Hvis man også denne gangen har ganget antall syke med 6,6, vil det i realiteten være tale om 303 pasienter fra Askøy. 17. juni sendte NTB ut en melding om at det totalt er 176 pasienter som har testet positivt for campylobacter, tallet må altså ganges med 12 for å komme opp i «over 2000».
   Når så en ett-åring med en mageinfeksjon, dør, og en uke senere en 72-åring, (av andre årsaker svært syk pasient), dør og får påvist campylobacter, ringer bjellene helt inn i Stortinget. Begge de døde blir obdusert for å se om dødsfallene har sammenheng med utbruddet av omgangssyke. Hvis campylobacter-bakterien(e) i tillegg kan påvises å stamme fra den kommunale vannforsyningen, er krisen et faktum. Men før noe som helst er sikkert, om det noen gang kan bli det (liksom Bergen 2004), er altså saken et tema i Stortinget.
   Kjersti Toppe (Sp) sitter i dag i helsekomiteen på Stortinget. Hun mener at vannforsyningen må komme høyere opp på dagsordenen både lokalt og nasjonalt. Hun satt i bystyret i Bergen i 2004 «og såg på nært hald at fleire tusen blei sjuke av drikkevatnet». (KK 13.06.) Kjersti Toppe er riktignok lege, men så hun virkelig at flere tusen ble syke, når det ikke ble registret flere enn 905?
   Vi leser med jevne mellomrom om vedlikeholdsetterslep i vann- og avløpsnettet. Det er tilsynelatende enormt; lekkasjene er store og rørene gamle. Sidene tallene som oppgis, er de samme over hele verden, gir det grunnlag for skepsis. Min egen kommune har i alle fall langt lavere tall enn det som skal være gjennomsnittet. Og eldre rør er ikke nødvendigvis dårligere enn dem som ble lagt på 60- og 70-tallet, de har bare mindre dimensjon enn de nyeste og kan ikke frakte like store mengder vann over avstander som blir stadig større.
   Siri Gåsemyr Staalesen (Ap) sitter i kommunalkomiteen og mener at krisen på Askøy har ført til at kommunene har fått øynene opp for at alvorlige situasjoner kan oppstå. Men hun understreker samtidig at ikke alt ansvar må legges på kommunepolitikerne. Staten må på banen!
   I forbindelse med stortingsbehandlingen av Folkehelsemeldingen vil Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet foreslå et program for teknologi og innovasjon i vannbransjen, sammen med en sektorlov for vann og avløp. Sistnevnte er for øvrig utredet av regjeringen og foreligger som NOU 2015:6 etter langvarig lobby-virksomhet fra interesseorganisasjonen Norsk Vann. Sistnevnte sørget også for at det ble dannet en uformell vann-gruppe på Stortinget i 2014.
   I skrivende stund er det ikke funnet campylobacter i drikkevannet. Vi vil tro at det om det hadde vært overveiende sannsynlig at de to som er døde, døde av omgangssyke, ville sykehuset ha kunnet bekrefte det umiddelbart. Om man er syk av andre årsaker og i tillegg får en campylobacter-infeksjon, kan det selvsagt være en medvirkende årsak til dødsfallet. Men ville utfallet vært et annet om campylobacter-bakterien ikke kunne påvises? Er campylobacter dødelig? Nei, den er ikke det. Den fører til magesjau, oppkast og feber.  Man trenger ikke medisinering, bare tilførsel av væske. Og så går angrepet over av seg selv, gjerne etter en ukes tid. Det er tusenvis av tilfeller i Norge hvert eneste år.
   Det er funnet avføring fra hund og hjort over et høydebasseng, og inne i bassenget er det funnet e-coli. E-coli fra dyr er imidlertid ikke farlig for mennesker, og drikkevannskilder over hele landet er fulle av slike e-coli-cyster. Finner man e-coli i ledningsnettet, slås det alarm, slik det skjedde i Oslo noen år tilbake. Men ingen kunne påvise at dette var e-coli som var skadelig for mennesker.
   Det som er sikkert, er at hendelsene i Bergen 2004, Oslo 2012 og nå sist Askøy, er viktig for å sette fokus på fornyelse av ledningsnettet, oppgradering av renseanlegg, «reservevannforsyning» og sammenkobling av mindre vannverk til større enheter, samtidig som befolkningen får forståelsen av at prisen på vann må høynes.
   Det er en sentral politisk strategi for kommunal overtakelse av små private anlegg (samvirker) og brønner og få koblet så å si enhver husholdning til et kommunalt nett før vannforsyningen konkurranseutsettes. Da er det også en fordel om man allerede har vennet seg til at prisen på vann er betraktelig høyere enn i dag.
   En årsak til at prisen på vann ikke kan holdes på et stabilt nivå, er et lovforbud mot å spare til fremtidige investeringer. Begrunnelsen er at «vi» ikke skal betale for fremtidige generasjoner, bare for egne behov. Da kan prisen være lav så lenge det ikke gjøres investeringer, men i det øyeblikket det kreves store omstruktureringer, må vannverkene ta opp lån, og de kommunale utgiftene vil gå til værs. De eneste som tjener på forbudet mot oppbygging av fond til fremtidige investeringer, er bankene.
   Avisenes fake news om vannskandaler er svært nyttige for de multinasjonale foretakene, som står klare til å overta distribueringen av verdens beste drikkevann.
   Til slutt vil vi bare føye til at små vannforsyningsanlegg ville vært langt tryggere for folkehelsen og økonomien; smitte ville ikke kunne spres til flere enn et begrenset antall, befolkningen kunne bestemme eget nivå for rensing og prisen på vannet ville ikke være utsatt for internasjonal konkurranse.
7
Nyheter om energisaken i Norge / Norsk energi til EU - EUs 3. energipakke
« Nyeste innlegg av Trude Fredag 17. November 2017, kl. 16:21 »
Hentet fra: neitileu.no/aktuelt/norsk-energi-til-eu--fordel-eller-ulempe

Norsk energi til EU – fordel eller ulempe?
EU vil ha norsk kraft: Økt krafteksport rammer norsk konkurransefortrinnog kan hemme vårt grønne skifte, skriver Erik Sandvik, leder i Drammen Nei til EU.

16. nov. 2017 | ERIK SANDVIK, LEDER I DRAMMEN NEI TIL EU
 Innlegg Energi og naturressurser EØS ACER
I Norge ble framsynte politikere på begynnelsen av 1900 tallet klar over at norske fossefall ble kjøpt. De innførte konsesjonslovene, som gjorde at Norge hadde kontroll med ressursene. Etter andre verdenskrig ble konsesjoner erstattet med stortingsbestemte kraftkontrakter, med varighet på 40 til 60 år. Tanken var å bygge opp og bidra til at lokalsamfunn besto. Nesten alle disse kontraktene løp ut mellom 2005 og 2011.

I 1999 la daværende energiminister Arnstad fram forslag om å videreføre de stortingsbestemte kraftavtalene. Men da krevde ESA at disse skulle baseres på markedspris, og dette var da ikke mulig for norsk industri.

Kraftkrevende industri er Norges nest største. Vi har også mineralindustrien, papirindustri og petrokjemisk industri. I omtrent alle disse bedriftene er kostnadene til kraft høyere enn kostnader til arbeidskraft. Det betyr derfor mye for dem å ha langsiktig tilgang på kraft til en konkurransedyktig pris.

I februar 2015 lanserte EU Kommisjonen «A Framework Strategy for a Resilient Energy Union with a Forward-Looking Climate Change Policy», en omfattende strategi for energiomlegging. De vil ha en sikker energiforsyning, og bli mindre avhengig av import. De vil satse på et indre kraftmarked, med mer infrastruktur og felles regelverk for EU-landene. Sist, men ikke minst, er miljø et stort satsingsområde med effektivisering, avkarbonisering og forskning på fornybar energi. EU kjøper mest gass fra Russland i dag, med Norge på annenplass. Men elektrisk kraft står det dårlig til med både forsyning og sikkerhet. Her har de kastet «sine øyne» på Norge, som er en ren og sikker tilbyder. Det er nå planer for å etablere eksportkabler for strøm fra Norge til EU. Noen har planer om å tjene store penger, men kommer det fellesskapet til gode? Utbygging av strømnettet for å forsyne eksportkablene skal betales via nettleien, og ikke de utenlandske kundene. Dette er beregnet til å koste mellom 80 og 140 milliarder kroner. Og når kablene er lagt, så er Norge forpliktet til å levere kraft i henhold til en «forsyningsgaranti». Da kan vi ikke selv bestemme når det er bruk for strømmen i Norge, dersom EU sier det motsatte. Det vil vi kun gjøre ved en nasjonal strømkrise, og de er det ikke mange av!

Da EU skulle kjøpe gass av Norge i 2001 så tvang de fram en avvikling av det norske salgssamarbeidet gjennom Gassforhandlingsdirektivet. Norge har tapt milliarder av kroner i året etter dette, i tillegg til tap av politisk styring over gassektoren, ifølge Olje og Energidepartementets beregninger den gangen (DN 31.01.2001).

EU har ulike «byråer», ca. 40-50 i antall. I 2010 ble byrået for energi opprettet, «European Agency for the Cooperation of Energy» (ACER). Det skal ha en rådgivende rolle for EU og bidra til nytt regelverk på energiområdet. Det har også vedtaksmyndighet på flere områder. Det utarbeider utkast til ESA, som presenterer resultatet for Norge.

Skal vi gjøre en ny stor feil og forplikte oss til å selge ut mer av «arvesølvet» vi har bygget opp gjennom generasjoner? Skal vi gi fra oss fordeler som norsk industri nyter godt av og kanskje et av våre viktigste konkurransefortrinn? Skal vi gi fra oss det som er nødvendig for å lykkes med det grønne skiftet i transportbransjen, privatbiler, ferger, tog og nyttetransport i framtiden?

Det er på det rene at norske fossefall og bassenger ikke kan forsyne hele Europa med grønn og miljøvennlig kraft. Vi har ikke mulighet til det. Og når kablene først er der, kan vi ikke nekte å levere kraft som da vil gå på bekostning av oss selv.

Drammen Nei til EU vil derfor ikke at Norge skal etablere disse kablene, og at Norge skal knyttes ennå nærmere til EU gjennom den tredje energimarkedspakken!

Den 3. november har regjeringen fremmet tre proposisjoner til Stortinget om EU sin tredje energimarkedspakke. En av disse er at Stortinget gir samtykke til at enerigmarkedspakken innlemmet i EØS-avtalen.  Nå blir denne ennå mer «dynamisk», og stadig ikke til Norges fordel!

Drammen Nei til EU mener dette vil overstyre NVE og at Norge igjen gir fra seg myndighet der vi burde hatt denne selv. Vi sier derfor NEI til innlemming av EU sin tredje energimarkedspakke i EØS-avtalen!
8
Nyheter om den internasjonale vannsaken / Nestlé is suing a tiny township in Michigan
« Nyeste innlegg av Trude Torsdag 2. November 2017, kl. 16:40 »
Nestlé is suing a tiny township in Michigan for protecting its water from Nestle’s greed-driven extraction -- and the hearing starts in just 2 weeks.
Can you please chip in 1 € to help fight this outrageous lawsuit?
Donating just takes a moment – use Paypal or your card.
DONATE 1 € NOW
Nestlé is suing a tiny township in Michigan for protecting its water from Nestle’s greed-driven extraction -- and the hearing starts in just 2 weeks.
Can you please chip in 1 € to help fight this outrageous lawsuit?
Donating just takes a moment – use Paypal or your card.
DONATE 1 € NOW

Dear Trude,
Osceola Township, with a population of less than 2,000, is being sued by Nestlé so it can pump even more water from Michigan to sell at a huge profit.
When the Township denied Nestlé's application to build a booster station to pump 400 gallons of water per minute, Nestlé got mad and sued.
The hearing starts in just two weeks and Osceola Township is already $30,000 in debt from fighting Nestlé. Osceola Township members just reached out to SumOfUs seeking our help to pay for the legal fees knowing that time and time again, you've stopped Nestlé all over the world.
With your donation now, we'll help ensure that Osceola Township isn’t bullied into giving up any more of its precious groundwater to Nestlé.
Will you chip in 1 € to help to fight this outrageous lawsuit?
Donating just takes a moment – use Paypal or your card.
Yes, I'll chip in 1 € now to help take on Nestlé.
Osceola Township is just up the road from Flint, where residents still don’t have access to clean water and are suffering through one of the longest and most notorious water crises in North America in years. 
Over 375,000 SumOfUs members have fought to keep Nestlé from pumping millions of gallons of water in Michigan. And so far, Nestlé hasn’t been able to secure the permit it needs.
Nestlé is counting on the tiny size of Osceola Township and its limited resources to force them to buckle under the financial might of Nestlé’s multi-billion dollar corporate empire. What Nestlé isn’t counting on, though, is the power of people like you.
If each of us contributes a little to the legal fight, we can show Nestlé that together we are stronger and won’t submit to its intimidation tactics.
Donating just takes a moment – use Paypal or your card.
Will you chip in 1 € to fight this ridiculous lawsuit?
This is yet another example of Nestlé using its corporate might to bully small townships, putting its corporate greed before people and the planet.
Together we can stop Nestlé, but we need to get to work now because hearings start in just two weeks.
With your contribution, Osceola Township will be able to fight for the protection of their water and stop Nestlé from pumping millions of gallons more a year.
Donating just takes a moment – use Paypal or your card.
Will you chip in 1 € today?
Time and time again, SumOfUs members like you have made it possible to keep water-bottling corporations in check all around the world. In the last three years, we’ve stopped Nestlé in the Canadian provinces of Ontario and British Columbia, and in the U.S. states of Michigan and Oregon. And just last month, we had a huge victory in New Zealand stopping a company from draining water to sell from a UNESCO site.
We need to protect our water resources now more than ever. With ever-increasing extreme weather events and longer and more intense droughts, our water must stay in the ground to nourish future generations. We can help ensure that our precious water is protected with your contribution.
Donating just takes a moment – use Paypal or your card.
Can you donate 1 € today to the people of Osceola Township from being sued by Nestlé?
Thanks for all that you do,
Angus and the team at SumOfUs
 
________________________________________
More information:

Hearing set in Nestle Waters booster station zoning appeal, MLive, October 9, 2017
Nestlé Makes Billions Bottling Water It Pays Nearly Nothing For, Bloomberg Business, Sept 11, 2017
 

SumOfUs is a worldwide movement of people like you, working together to hold corporations accountable for their actions and forge a new, sustainable path for our global economy.



9
Nyheter fra Vannbevegelsen / Vann - vesen og vare
« Nyeste innlegg av Trude Fredag 27. Oktober 2017, kl. 17:16 »
Libra nr. 2 / 2017 er i sin helhet viet temaet vann.

Se forøvrig Vannposten nr. 169 for nærmere info.
Fåes tilsent på forespørsel.
10
Vannposten / Vannposten nr. 169 Vannet - vesen og vare
« Nyeste innlegg av Trude Fredag 27. Oktober 2017, kl. 17:13 »
Vannposten nr. 169 oktober 2017

På forespørsel kan man få tilsent Libra nr. 2 / 2017, som i sin helhet er viet vann.
Betal medlemskontingent kr. 250 (eller minimum kr. 100)

INNHOLD:

Arne Møller: Vannet - vesen og vare
Trude Malthe Thomassen: Det blå gullet
André Bjerke: Kjerringa mot strømmen
Gunnar Ihlen: Vann og homøopati. Om eksperimentell utforskning av homøopatiens virkemåte
Trond Skaftnesmo: Vannets hukommelse. Om Jacques Benvenistes og Luc Montagniers forskning
Jan Capjon: Kan oppdagelsen av en fjerde fase i vann gi en ny forståelse av naturen?
Trude Malthe Thomassen: UV-bestråling av drikkevann
Nordahl Grieg: Vann
Trude Malthe Thomassen: Vannets kvalitet som politisk virkemiddel
Trude Malthe Thomassen: Vannkrise
Bjørn Moen, John Wilkes: Vannets livgivende rytmer
Kari Hartveit: Ørkenrosen
Arne Øgaard: Bokomtaler

: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10