Vannbevegelsen

Informasjon => Vannposten => Emne startet av: Trude på Lørdag 16. Juli 2011, kl. 12:49

Tittel: Vannposten nr. 94 Stopp kommersialiseringsprosessen
Skrevet av: TrudeLørdag 16. Juli 2011, kl. 12:49

STOPP LOVEN
Lovforslaget, som snart skal opp i Stortinget er tilsynelatende veldig bra. Det går ut på at all vannforsyning skal være eiet av kommunene. Driften skal kunne konkurranseutsettes, noe som ikke var med i det opprinnelige forslaget.

Lovforslaget er ikke utslag av noe EU-direktiv, men for Lisboa-strategien og Tjenestedirektivet er det ”gefundenes Fressen” – en sann lekkerbisken.


EU-LANDENE = TRANSNASJONALE SELSKAPER
Lisboa-strategien går ut på at EU-landene skal bli verdens mest konkurransedyktige innen tjenestesektoren. Med EU-landene menes her de transnasjonale selskapene med base i disse landene. Å være konkurransedyktig innebærer å skaffe seg markedsmakt, som ender i monopol, eller noen få store selskaper, som tilsynelatende konkurrerer med hverandre. En slik, for selskapene gunstig situasjon, oppnår man ved å holde en lav pris, noe som svært ofte innebærer press på de ansatte. 

På noen områder er det å få kontrollen over ressurser eller naturlige monopoler, slik som strømforsyningen, vann, avløp og renovasjon ikke nødvendigvis forbundet med lønnspress. Kontrollen på lengre sikt er viktigere enn en rask avkastning. Det er ingen som mistenker kraft- og nettselskapene for å presse lønningene? Snarere tvert imot.

For renovasjonsselskapene kan lave lønninger og det å løpe fortere være en del av inngangsporten til monopolet. Men dette er sannsynligvis midlertidig og  vil ikke ha noen vesentlig betydning i et lengre perspektiv, etter at de små selskapene er ute av konkurransen.

ET EKSEMPEL
Et eksempel fra Sandefjord kan illustrere saken. I Sandefjord hadde man et lite, lokalt firma, som hadde tatt seg av søppeltømmingen i 40 år. Bystyret vedtok så  -  det EØS-avtalen pålegger dem når kommunen ikke velger egenregi  -  å  konkurranseutsette renovasjonen.

RagnSells vant anbudsrunden. Sandar Renovasjon ble lagt ned  - og neste gang tjenesten skulle ut på anbud, var det et nytt transnasjonalt selskap som vant. Til høsten overtar Reno Norden.

Før kontrakten utløp forsøkte RagnSells en reforhandling, fordi selskapet hadde gått underskudd med 2 millioner kroner pr. år. Beløpet tilsvarte nøyaktig det selskapet hadde budt under Sandar Renovasjon. 2 millioner var altså prisen for at et lite firma ble lagt ned, og at renovasjonen for alltid vil være overlatt til de store aktørene.


POLITIKERNE DÅRLIG ORIENTERT
På den ene side synes kommunestyrene å være dårlig informert om EØS-avtalens betydning for selvråderetten. Men det synes også å være en utbredt misoppfatning at en innsparing på 2 millioner på vann, avløp eller renovasjon, kan brukes til andre formål. Det er ikke tilfellet. Det er abonnentene som betaler mindre, i dette tilfellet ca. 50 kr. pr. innbygger.


FÅR VI FAGFORENINGENE MED OSS?
Når det gjelder vann og avløp vil ikke lavere lønn ha noen betydning for anbudskonkurransene. Derfor er det ikke en selvfølge at fagforeningene vil være negative til at de store selskapene overtar driften. Veolia’s og Suez’ angrepsvinkel vil ikke være anbud basert på lave lønninger. Snarere tvert imot. De satser på dyktige medarbeidere og frister med gode lønninger.

De er derimot store nok til å kalkulere med underskudd i mange år, inntil de er vel etablert. De vet at det ikke skal mange ørene til i fortjeneste pr. liter vann, før overskuddene blir astronomiske på et senere tidspunkt.


SKYVER FORBRUKERNE FORAN SEG
De som ønsker kontroll med monopolene benytter seg av direktiver. Ikke bare konkurransekrav, men også direktiver om kvalitet. Her skyver man innbyggerne foran seg. 

Først reduseres vi til forbrukere, og man fremstiller det slik at det tilsynelatende er vi som stiller stadig strengere krav til kvalitet. Egentlig er det de store selskapene som har definert kvaliteten. Det ble bekreftet i en undersøkelse utført av EU-kommisjonen i 2004. Strenge kvalitetskrav var til de store selskapenes beste.

Disse selskapene har enorme lobbynett inn til beslutningstakerne i Brussel. Og her forfattes direktiv etter direktiv om krav til renhetsgrad og rensing. Veolia og Suez, som satser på avansert teknologi og kunnskapene for å operere den,  har hatt svarene klare, før kravene er stilt. Teknologien er utviklet før noen har oppdaget behovet for den.

UV-bestråling er en av disse teknologiene. Norge er  fremst i verden på bruk av UV. Samtidig har vi fra naturens side verdens reneste vann og vi har enorme mengder av det, visstnok tilstrekkelig til å forsyne hele verden med drikkevann.  Det er mange som er ute etter å få hånd om disse ressursene.


LOVFORSLAGET
I 2007 ble det fremmet et forslag om å lovfeste offentlig eie og drift av vann- og avløp, med tanke på å bevare nasjonal og folkelig kontroll over en vesentlig ressurs og viktig infrastruktur.

Forslaget gikk til Kommunalkomiteen, som, etter en høring, der Veolia var involvert i 4 av 8 uttalelser, amputerte forslaget ved å tillate konkurranseutsetting av driften. I april året etter vedtok Stortinget at et lovforslag skulle ut på alminnelig høring. Høringsfristen utløp for to år siden. 

Vannbevegelsen deltok i høringen i Kommunalkomiteen. Vi tok kontakt med de tre representantene som skulle møte fra Fagforbundet og fikk positiv tilbakemelding på synspunktene våre. Vi trodde vi hadde fått en alliert. Deretter ble alle tre byttet ut før høringen.

Mens Fagforbundet ikke uttrykte seg negativt til konkurranseutsetting, ga Veolia på den annen side, ikke uttrykk for noen vesentlig negativ holdning til kommunalt eie. Begge deler burde få noen bjeller til å ringe…


ER TRENDEN SNUDD?
Den første internasjonale privatiseringstrenden sto Verdensbanken og Pengefondet (IMF) for. De krevde privatisering av offentlig infrastruktur for å gi lån til fattige land. Denne trenden er tilsynelatende iferd med å snu, fordi den har ført til en rekke folkelige opprør.   Vannforsyninger er rekommunalisert, både i Latin-Amerika, Sør-Afrika og sist i en del store byer i Europa. I Bolivia, valgte man, etter harde kamper, å organisere vannverkene med en sterkere kontroll fra abonnentenes side, siden myndighetene var blant dem som kunne lastes for kommersialiseringen. Vannverket i Cochabamba er et blitt et slags samvirke mellom abonnentene og kommunen.

Flere store byer i Europa har de senere årene overlatt driften av vann og avløp til Veolia eller Suez. Men aktivister avdekket korrupsjon, dårlig vedlikehold og at for eksempel den nye idrettshallen noen hadde hentet partipolitisk gevinst på, faktisk var betalt gjennom en svært høy vannavgift. I by etter by er vann og avløp rekommunalisert.


ER EGENREGI LØSNINGEN?
Konkurranseutsetting kalles ofte for privatisering. Vannbevegelsen har valgt å kalle det kommersialisering og forbeholde privatisering for de tilfeller der eierskapet er privat. Vårt valg av ord skyldes at vi heller ikke ønsker kommersialisering i offentlig regi.

I Nederland lovfestet man for noen år siden at det offentlige skal både eie og drifte vannforsyningen. Det er det samme som det opprinnelige norske forslaget gikk ut på. Det er også det For Velferdsstaten arbeider for. De har gitt ut en veiledning for hvordan kommunene kan beholde eller ta tilbake tjenester i egenregi, og nevner et eksempel der Hamburg vant over EU-kommisjonen i en renovasjonssak.

EU skiller mellom ’tjenester av allmenn interesse’ og ’tjenester av allmenn økonomisk interesse’. Overgangen er vag og glidende, og ifølge sentrale kilder i Brussel vil alle etter hvert gli over mot ’…økonomisk interesse’.

Ifølge For Velferdsstaten er ’Tjenester av allmenn interesse’, de tjenester myndighetene er forpliktet til å gi innbyggerne. Disse kan derfor drives i egenregi – uten konkurranseutsetting.

Kommunen er forpliktet til å sørge for renovasjon og avløp, men ikke vann. Det ser derfor ut til at EU vil kunne forlange konkurranseutsetting av vannforsyningen.

Ifølge en hjemmel i Plan- og bygningsloven med virkning fra 1. juli i fjor, har vi fått det absurde forhold at vi er forpliktet til å koble oss til offentlig ledning, hvis det legges en slik i nærheten. Men samtidig  foreligger det ingen forpliktelse til å levere vann i ledningen.

Ved en eventuell konkurranseutsetting blir vi tvunget til å fóre aksjonærene i Veolia, mens Veolia kan stenge igjen kranen ved manglende betaling, - selv om vi tidligere hadde egen brønn vi var godt fornøyd med.

Hva om vi får en lov som forplikter kommunen til å levere vann? Da kan kommunen drive i egenregi. Vannbevegelsen stiller imidlertid spørsmål ved om en eventuell kommunal egenregi er nok til å forhindre kommersialisering.

En kommersialisering i offentlig regi, slik vi har fått for strømforsyningen, fører i neste omgang til krav om fri flyt av tjenester og kapital. Det vil si: konkurranseutsetting og senere sannsynligvis full privatisering.


INGEN GARANTI MOT KOMMERSIALISERING
Til tross for et overveiende offentlig eierskap til vannkraft og strømnett, har vi erfart en økonomisk liberalisering av strømforsyningen, som bringer strømprisene til stadig nye høyder. Trusselen om offentlig kommersialisering av drikkevannet synes å være like stor. Kommunene vil ha mange og gode grunner for å ønske seg inntekter fra vannforsyningen. Og vann har vi jo så mye av…..

Det var nettopp overskuddet på kraft som ble brukt som argument, da strømforsyningen ble liberalisert. Når det gjelder vann, vil argumentene være både overskudd på vann og økonomiske behov hos kommunene.

Et tverrpolitisk utvalg i KS vedtok allerede i 2005 at vannforsyningen burde bli en inntektskilde for kommunene. Alle partiene ble oppfordret til å innarbeide dette i programmene sine før lokalvalgene i 2007.

Tidligere hadde kommunene mottatt et rundskriv fra Kommunaldepartementet om at selvkostberegningen skulle endres. Den nye kalkulasjonen gikk ut på at man skulle beregne en forrentning av investert kapital. Det vil si at man kan kalkulere med en skjult fortjeneste, samtidig som man fortsatt kan kalle beregningen selvkost. Man skal forestille seg at vannverk, ledningsnett, pumpestasjoner og høydebasseng blir solgt, og at den summen man får, investeres på børsen. Den avkastningen man derved kunne oppnådd, skal deretter legges til de øvrige kostnadene. Denne skjulte profitten kalles kapitalkostnad.

Kan hende har en slik forrentning noe for seg i andre sammenhenger. Men for vann og avløp er det i alle fall en fiktiv kostnad, siden abonnentene betaler alle utgifter forbundet med investeringene - og kommunen hverken tjener eller taper noe som helst. Regnskapene holdes strengt adskilt fra kommunebudsjettet, og foreløpig har ikke kommunene tillatelse til å hente inntekter fra hverken vann, avløp eller renovasjon.

Annerledes er det imidlertid når private aktører kommer inn. Det fikk Bærum kommune erfare, da kommunestyret vedtok å selge 49% av vannverket, som først var blitt omorganisert til aksjeselskap. Det kom som en overraskelse på ordføreren at den private eieren var ute etter profitt, mens kommunen ikke hadde tillatelse til å ha samme interesser. Kommunestyret vedtok deretter å kjøpe tilbake aksjene.

Dette vil det kunne bli en endring på, hvis lovforslaget om kommunalt eie med konkurranseutsetting, blir vedtatt. Når det etter hvert viser seg at Veolia kan hente ut en lukrativ fortjeneste, hvorfor skulle ikke også kommunene kunne nyttiggjøre seg en slik, når kommuneøkonomien ellers er så anstrengt?

Men egentlig er det ikke nødvendig å gå veien om Veolia og konkurranseutsetting. En lovfesting av kommunalt eierskap vil - paradoksalt nok - være den nødvendige forutsetningen for en kommersialisering.


Det skyldes på den ene side definisjonen på selvkost. På den annen side det faktum at kommunene ikke er forpliktet til å levere vann.

På denne bakgrunn har Skattedirektoratet og Høyesterett allerede trukket den konklusjon at vannforsyning ikke er et allmennyttig formål! Ergo er vannforsyning en økonomisk tjeneste. Kommuner som leverer vann utover sitt naturlige forsyningsområde, blir dermed skattlagt, selvom kommunen ikke har fortjeneste på leveransen. Det gjelder blant annet Glitre i Drammen - og Halden, som nå leverer vann til et boligområde i Sverige.

Disse betingelsene vil rimelig snart gi oss EU på nakken. EU vil forlange konkurranseutsetting. Men før den tid, risikerer vi at vann blir fattige kommuners nye melkeku.


VANNFORSYNING - IKKE ET ALLMENNYTTIG
FORMÅL?
Skulle ikke vannforsyning være et allmennyttig formål, selv om ikke det offentlige er forpliktet til å levere vann? Vann har tidligere tilhørt allmenningen og enhver har fritt kunnet bore brønn eller dele en vannkilde med naboen.

Tilnærmelsesvis alle vannverk har i utgangspunktet vært initiert på privat individuelt initiativ. Og først senere har kommuner overtatt ansvaret for driften – uten noen form for kompensasjon til utbyggerne. Og hvorfor skulle man få kompensasjon? Man vil jo fremdeles være knyttet til vannforsyningen og være med å betale alle kostnadene.


LOVLIG RAN
Kommunen er ikke forpliktet til å levere vann, men de eier heller ikke vannforsyningen. I den grad kommuner har omorganisert  vannverkene til egne foretak, der de selv


står som juridiske eiere, er dette et tyveri fra abonnentene. Dette tyveriet er det nå som skal lovfestes, ja påbys.


Siden Tjenestedirektivet først og fremst er et angrep på offentlig sektor, er veien om lovfestet offentlig eierskap en forutsetning for at de transnasjonale selskapene skal få hånd om vår aller viktigste ressurs.


TO VEIER UT AV UFØRET
Det er to veier ut av uføret. Den ene er å si opp EØS-avtalen og melde Norge ut av WTO. Men når det gjelder å redde vannet fra kommersialisering, er det ikke tilrådelig å vente til vi kan oppnå dette. Det vil bli svært krevende å reversere en kommersialisering av drikkevannet. Det er bare å sammenligne med strømmen. Her var Norge ute før EU. Og om det er aldri så mye oppstyr om strømprisene, skjer det ingen endringer. I ettertid har EU kommet med flere forordninger og direktiver, så her er toget gått, om vi ikke sier opp EØS-avtalen.

Alternativet vi fremdeles har for vannet er å organisere vannverkene som samvirker eiet av abonnentene. Samvirkeorganisering er en form for sosial tenkning, som ivaretar det offentlig sektor var ment å være. EUs press på offentlig sektor gjør det påkrevet å skape nye allmenne rom, som kan unndras dette presset. Kan vi få til det, undergraver vi EU-prosjektet på en måte som er konstruktiv. Samtidig som vi sier ”Nei til EU”, sier vi også ”Ja til et sosialt samfunn”.

Vannbevegelsen er av den oppfatning at vann og avløp må underlegges direkte demokratisk kontroll. Den sikreste måten å gjøre dette på er å organisere vann og avløp som abonnenteide samvirker. Kommunene må gjerne stå for driften på våre vegne. Men eierskapet må være vårt.



Loven må derfor erstatte ’kommunalt eierskap’ med ’abonnenteide samvirke’.

Eventuelt må loven gi rom for omorganisering til samvirker, hvis eller når EU og/eller WTO forlanger konkurranseutsetting.


Det foreligger altså to muligheter for å unngå at vann blir vare:


1.   Den ene er å si opp EØS-avtalen og medlemskapet i WTO.

2.   Alternativet er å organisere vannforsyningen som ideelle samvirker eiet av abonnentene.


3.   Vannbevegelsen sier ”Ja takk, begge deler”.



La oss ikke gjenta fadesene andre smertefullt har vært igjennom!